Why!?

Hvorfor i alle dager lærer jeg japansk?
Kan jeg ikke bare lære noe nyttig, som å lage omeletter?

Jeg blir stadig oftere spurt om hvorfor jeg vil lære japansk. Ettersom jeg er klar over at jeg sjeldent klarer å holde kjeft når jeg først har begynt, runder jeg det som oftest ned til "eheheh, fordi det er kult."...

Sannheten er at det spørsmålet er altfor stort. Det kan kuttes litt ned, og selv om jeg skriver dette innlegget for å få litt oversikt over mine egne tanker, kan det sikkert gi noen svar for andre også. Spørsmål om hvorfor jeg lærer meg japansk kan deles omtrent slik:

Hvorfor vil jeg lære språk?

Når har jeg tenkt å slutte?

Hvorfor tar jeg ikke japansktimer?

Hva er så kult med japansk?

Hva er så kult med Japan?

Hva skal jeg bruke det til?

Har jeg tenkt å lære andre språk senere?

Og siden innlegget ble altfor langt, har jeg delt det opp som dette. Lettere å ha oversikt sånn. Ble jo nesten en FAQ, dette! Bare at svarene er veldig utdypende... Jaja.

GODT NYTTÅR!

[Kanji: 369]

Part II: COMMENCE!

Jeg har herved fullført Part I av Heisig's bok
Og jeg har på en måte fått en studierutine -- HÆ!? HAR JOSSE EN POSITIV RUTINE!?

TL;DR: RTK er tredelt, og jeg er ferdig med første del. Går kanskje raskere framover!

Heisig's Remembering the Kanji Vol. I er delt opp i tre deler. I hver del får du se kanjien, et nøkkelord (en av betydningene for kanjien), antall strøk og de primitive delene brukt i kanjien. I tillegg får du:
Part I:
- rekkefølgen av hvert strøk på kanjien- de primitive delene brukt i kanjien
- en historie satt sammen av de primitive delene
- masse tips og triks
- 276 kanji

Part II gir deg:
- rekkefølgen til de primitive elementene i kanjien- en svært kort historie du må videreutvikle selv
- 277-508 kanji

Part III gir deg:
- rekkefølgen til de primitive elementene i kanjien- noen få ganger en historie til å hjelpe deg på vei

- 509-2025 kanji

(og så en mini-lesson til slutt som gir deg:
- ... 17 kanji til. Ingen hjelp å få.)

Jeg er nå ferdig med Part I. Det betyr at ting kommer til å gå raskere. Potensielt veldig mye raskere. Jeg har funnet ut rekkefølgen jeg bruker til å lære kanji, for å forsikre meg selv om at jeg alltid får inn nytt, og alltid husker alt jeg har lært.

• Aller først og fremst repeterer jeg all kana og kanji (og evt. setninger) jeg har lært på min Anki SRS. Hvordan jeg bruker den kan jeg utdype senere.
• For nye kanji slår jeg først opp i Heisigs bok og blir introdusert til den nye kanjien.
• Så smaker jeg på Heisigs historie og bestemmer meg for om det er en jeg kan bruke (av og til er historiene for amerikanske; jeg klarer ikke å assosiere noe med dem.)
• Deretter tegner jeg kanjien i Adobe Illustrator, sammen med alle de andre kanjiene jeg har lært, mens jeg fokuserer på strøkenes rekkefølge og visualiserer historien (hvis jeg likte den).

Dette gjør jeg hver dag. Alltid. Uansett hvilken dag det er, uansett om det er julaften, uansett om klokka er 3 på natta, og jeg nettopp har kommet tilbake fra fest, og jeg fortsatt er full. Jeg lærer alltid nye kanji. I morgen tidlig skal jeg tilbringe hele dagen med familien, så jeg står opp to timer tidligere for å lære noen nye kanji før bilturen starter. Og så har vi det jeg gjør regelmessig, for å hjelpe meg med å etablere et tydelig bilde av hver kanji.

• Turen går til http://kanji.koohii.com/. (Den første tiden brukte jeg den tilgjengelige SRSen de har på siden, sammen med min Anki. Dette er helt unødvendig, Anki er den eneste elskeren SRSen jeg ønsker å elske bruke.) På denne siden skriver jeg inn historien jeg ønsker å bruke for hver nye kanji, og finner gjerne nye som andre har skrevet. Jeg henger alltid litt etter, men aldri langt. Og jeg tar alltid igjen megselv. Ikke noe å bekymre seg for.
• Så hopper jeg over til Ankien. Der har jeg allerede "suspend"et all kanjien jeg enda ikke har lært, så jeg un-suspender all nylært kanji så de blir tilgjengelige på neste øvingsøkt.

Med ny kanji lært, historier assosiert og Anki forberedt har jeg en jevn strøm av kanji. Og det er overraskende enkelt å lære hvordan man skriver kanji! Jeg storkoste meg med å skrive kanjien for "relax" med fingeren på et duggete bilvindu i dag. Slengte "banquet" og "anxiety" med på kjøpet. I prosessen hadde jeg også øvd på "woman", "day", "fire", "page", "one" og "eye", ettersom de er deler av de andre kanjiene jeg skrev. Jeg storkoser meg :3

[Kanji: 299. Hrrr, irriterende. Står opp i morgen for å passere 300!]

Merry Christmas!

Da ble det jaggu julaften igjen!
Den siste julaften før verdens undergang, faktisk.


TL;DR: Det er jul på japansk. Jeg har også lært at kanji-tegn og følelser ikke er samme ting.

メリークリスマス！(meriikurisumasu! -> merry christmas! -> god jul!)
Det er nå natt til andre juledag, og jeg har vært hos foreldrene mine og feiret jul siden lille julaften. Det har vært kjempekoselig! Og veldig norskt. Men frykt ei, jeg har klart å smette inn litt japansk her og der hver dag! Jeg har fortsatt lært nye kanji hver dag, inkludert på julaften. Jeg satt ved bordet, hvor søsknene mine spilte kort, og tegnet nye kanji med tegnebrettet en halvtime før den store julemiddagen.

Jeg har også øvd på kanjien jeg har lært tidligere med Ankien min (dat SRS, srsly (OH MY GOD, PUN EXCELLENT, BUT NOT INTENDED), så selv om jeg har latt meg distrahere inn i den norske verdenen en del, så har jeg ihvertfall ikke falt bakpå hælene. Derimot har jeg fått smettet inn samtaler og diskusjoner om japansk og Japan med familien min! Nhnh, nøgd med innsatsen min.

Noen japanske julegaver fikk jeg til og med! Jeg fikk et helt volum av GTO (Great Teacher Onizuka) av storesøsteren min, og det er en manga om en biker-kis som drar tilbake til skolen for å bli lærer! Badass. Jeg fikk også en bok med norske trollfortellinger oversatt til japansk! No kidding. Fy faen som jeg gleder meg til jeg kan forstå den boka. Kommer til å elske den :D Jeg fikk også en ganske stor kopp som det står "おはようございます" skrevet på, som lillesøsteren min har malt på selv. Det er den helt riktige måten å skrive "god morgen" på! Hun malte det irriterende pent, også. På en god måte. Denne koppen tror jeg faktisk kan passe perfekt til morgen-ramen...!

Jeg er egentlig veldig glad i kopper. De har høy sentimentalverdi for meg, og jeg har fortsatt en kopp jeg fikk i gave for kanskje ti år siden, på barneskolen. Hvis du vil gi meg noe jeg alltid kommer til å beholde, gi meg en kopp. Hvis du knuser en av koppene mine, kommer jeg sikkert til å dø av trist. Før jeg dreper deg til DØDE. Nei, du får ikke låne koppen min. Jeg hadde en gang et mareritt på Follo Folkehøgskole om at noen hadde knust hanken på "Jossex"-koppen jeg lagde der. Jeg ble helt knust, før jeg fant den like hel i kunstsalen. Men det er faktisk den eneste koppen jeg ikke har lenger, ettersom kjøkkenpersonalet på skolen tok den og brukte den som kaffekopp... Men det går bra, for jeg lagde den selv. Dessuten har malingen blitt vasket av ... Men jeg vil fortsatt ha den!!!

*Ahem*, nok om julegaver og kopper.

Jeg har lært enda flere nye ting! Jeg har jo en japansk brevvenn (kalles det brevvenn når det er via email?) emailvenn som jeg mailer meg. Og jeg oppdaget noe jeg alltid har lurt på! Hun skrev "感じ", som kanskje ikke sier så mye for de absolutt aller fleste som leser denne bloggen. Men det der uttales altså "kanji". Men det var ikke snakk om kanji-tegn! 感じ betyr faktisk "følelse", og jeg har hørt det bli brukt mange ganger uten at jeg har skjønt det! Hvorfor synger damen i sangen om så mange kanji-tegn?

Så det finnes homonymer (ting som høres helt likt ut) på japansk også, ikke bare på norsk og engelsk. Dette visste jeg selvfølgelig veldig godt (hinter til iku-orgasmen fra tidligere innlegg), men det er interessant å oppdage to hvor begge to brukes veldig ofte. Poenget er jo selvfølgelig også at det er lett å forstå hvilken det er snakk om når man hører det blir sagt. De skrives jo annerledes, men man hører uansett lett om det er snakk om skriftspråk eller følelser ut ifra sammenhengen i samtalen.

Har mye annet å skrive om også, men nå er det jaggu på tide å sove. Må jo få stått opp i morgen, så jeg kan ha det litt japansk før kalkunmiddag med venner!

I'm cuming. Wait, coming*!

Det er viktig å bruke kanji når man skriver
Hvis ikke er det lett å tro at du holder på å få en orgasme.

Jeg ser fortsatt på Seitokai Yakuin Domo. Fy faen, det er en morsom serie. Og det har gått opp for meg hvor nyttig den serien faktisk kan være! Mye av humoren går ut på at de sier ting som høres ut som .. andre ting. Tross alt går det an å skape mye lulz sånn!

For eksempel. Ei i serien bruker kontaktlinser. Og så sier hun at øyet hennes er tørt. Ordet for "øye" er manako, 眼(まなこ). Ordet for vagina er manko, まんこ. Mmh? Trenger ikke si stort mer om det.

kinpaku, きんぱく, betyr "tension".
kinbaku, きんばく, betyr "sexual bondage".
Hvis man bruker riktig kanji blir det plutselig 緊迫 og 緊縛. Plutselig ingen mulighet for misforståelser!

Det er ikke alt som er like enkelt å skille. Ihvertfall ikke når man snakker, siden da kan man ikke bruke kanji! Meeen praktisk talt 100% av gangene skjønner man meningen ut ifra sammenhengen.

For eksempel, iku (いく) betyr "to go". Det får vel masse bruk, ikke sant? Men hvis man skal skrive det skrives det 行く. Uten bruk av kanji betyr iku at man kommer. Altså, at man får orgasme. Faktisk er den betydningen den eneste som ikke bruker noen kanji, så hvis man skriver det uten kanji er det orgasme det "skal" bety ... Normalt kan man vel si at det er mulig å skjønne hva som er hva, hm?

[Kanji: 212]

Japan is fucking hilarious

Jeg utforsker mye ny anime for tiden
Og jeg har funnet søte serier og latterkrampefremkallende anime.

TL;DR: Lulz were found in Japan.

Jeg så nylig ferdig en søt, liten serie som het A-channel. Den var just det. En søt serie. Så sjekket jeg ut en serie jeg trodde skulle være litt lik, men fy faen hvor feil jeg tok.

Seitokai Yakuindomo er grusomt morsomt. Det er en veldig rask serie med korte scener, hvor det føles som om du blir slått i trynet med ufattelig morsomme vitser og hendelser, srsly. Jeg er så betatt av humoren at jeg ikke engang klarer å skrive morsomt om serien ;(... Humoren? Den handler selvfølgelig om sex og .. sånt. Med fantastiske innslag av bl.a. dissing av utlendinger. Fant scenen lett på youtube! :D

(Dårlig video her, men det er ihvertfall tekst)

Serien handler om en gutt (han til venstre på klippet) som begynner på en ny skole. Skolen har tidligere kun vært for jenter, men han begynte der fordi det var nærme hjemme. Jentene på skolen er altså vant til å bare ha jenter i nærheten, og det fører til mange lulz. Må innrømme at dette er den eneste serien med sex-vitser jeg har funnet hvor guttene i serien faktisk ikke tenker like grovt som jentene. Jævlig morsomt resultat :3

[Kanji: 204] <--- Woohoo, over 200 kanji, yey! Kunne lett ha gått raskere, men jeg har ikke hastverk <: Og det viktigste er at jeg lærer noen nye hver dag, og øver på de jeg kan hver eneste dag.

Dreaming in Japanese?

Så, jeg sov fire timer i ettermiddag
Jeg skulle selvfølgelig egentlig bare ta en liten blund.

Som man gjerne gjør når man sover, selv om man ikke alltid husker det, drømte jeg. Da jeg våknet husket jeg veldig godt store deler av drømmen. For de som har hørt meg fortelle om drømmene mine før, var den sær som bare faen. Men den endte godt.

Og det var slutten som holdt på oppmerksomheten min. Den er det eneste jeg fortsatt husker. Resten av drømmen har jeg så å si glemt. Ei jente i drømmen sa "yogatta".

よがった betyr at man er lettet [over å høre noe] og slike ting. "Det var godt å høre"/"I'm relieved". Men selv om resten av drømmen var på norsk (eller engelsk, jeg vet ikke. Jeg tenker på både norsk og engelsk uansett, så jeg la ikke merke til det), så sa hun at hun var lettet på japansk. Jeg hadde ikke på noen serie, radio eller noe annet jeg kunne ha hørt det fra. Jeg hadde ikke engang på musikk (den jævla skjermen gikk i hvilemodus og tok musikken med seg -- jeg skylder på den for at jeg sov så lenge)!

Jeg drømte på japansk av meg selv. En enkel frase, et lite uttrykk. Helt av meg selv.

Fucking awesome.

[Kanji: 170]

New opportunities arise!

Plutselig tar japanere kontakt med meg
Og noen av dem vil ha penger. Hvorfor må jeg være norsk? ;(

Så, jeg har begynt å få mail fra language exchange-folk. Er i kontakt med ei kjempehyggelig tuppe som heter Mai, på 23 år, som har studert norsk og vil lære mer. Hun skriver sine mailer på japansk og så engelsk (ikke direkte oversatt, men samme innhold), og jeg skriver mine på norsk og så engelsk. Da får vi begge prøvd å oversette og forstå litt, og så lære litt av det når vi ser hva det faktisk skal bety (på engelsk)!

For eksempel fant jeg ut at jeg kan å skrive tegnet/tegnene for å like/elske noen! Dvs jeg kan bruke riktig kanji. Jeg fortalte at jeg hadde sett filmer fra Hayao Miyazaki (Studio Ghibli, Min Nabo Totoro etc), og hun svarte på japansk "jeg liker også Studio Ghibli kjempemye!!". Hun brukte ordet "daisuki" som skrives 大好き. Det første tegner kjenner jeg igjen som "large", og det andre som "fond", altså å være glad i. Det tredje er lyden "ki". Jeg googlet litt, og fant ut at daisuki betyr at du liker noe kjempemye på den måten at du ville ha åpnet armene dine og glist fornøyd. Hvis du blir glad for en fin, overraskende gave er det ordet du ville ha brukt.

Men jeg kan visst også skrive "suki" med riktige tegn, 好き, som egentlig betyr "å like", men som faktisk er regnet som mye mer romantisk enn alternativene. Når folk i anime skal fortelle at de er glade i noen, som vi så pent kalte "å be om sjans" på barneskolen, så bruker de ordet "suki". Det uttales mer som "ski", menmen. u-lydene deres er ofte stumme uansett, så det var ikke en overraskelse.

Poenget er at jeg har lært noe! Ut ifra å småprate om film med ei japansk jente har jeg både forstått og lært å skrive noe jeg tidligere hadde lagt merke til i anime. Så hvis jeg ser en scene hvor noen tilstår sin kjærlighet senere, vil det være lettere å plukke opp hele setningen, siden jeg allerede kan en del!

Men Mai er ikke den eneste som har tatt kontakt. Jeg fikk en melding fra noen som het "Megumi", og tenkte først det var ei glad lita tjei sånn som hun kompisen min Robin møtte i Japan. Etter en email fant jeg derimot ut at det var en 50-årig kar som hadde flyttet til Filippinene. Men han er visst japansk-lærer, og lærer folk over nett overalt i verden, så eh. Han klarte å holde interessen min litt. Han har til og med hjemmeside!

Så forklarte han hvordan han ville lære meg ting. Absolutt alt virket faktisk kjempegreit! Han skulle sende forklaringer på enkel grammatikk o.l., med noen tilhørende oppgaver, og jeg skulle ta min tid og prøve å skrive setninger med informasjonen jeg hadde mottatt. Min metode for selvlære går jo strengt tatt ut på å ikke prøve å skrive ting selv, fordi det er veldig lett å ta feil og bruke feile ord, etc. Det skal jeg holde meg til. Men hva hvis jeg kan sende disse setningene direkte til en profesjonell japansklærer fra Japan? Og få høre at jeg ikke bare skriver feil, men også bruker feil ord? Og så få en riktig setning tilbake? Kan jeg ikke da notere meg denne korrekte setningen og være fornøyd med resultatet?

Det blir litt som skole, lærer, lekser og retting. Men hvis skolen holder mitt tempo; læreren aldri sier noe til hele klassen, men bare til MEG; leksene følger mitt nivå; og retningene ikke er "riktig/feil", men faktisk blir forklart med et formål om at jeg skal lære meg innholdet?

Det høres faktisk interessant ut.

Men han vil ha 280kr for hele opplegget. Ikke fra starten av, men sånn at han sender meg to-tre "lessons", og tar 280kr for å fortsette opp til lesson 40. Dette kan selvfølgelig være scam. Men jeg har googlet med mange forskjellige ting (email, nettsidenavn, navnet hans, etcetcetc) for å se om noen har rapportert scams, og jeg har ikke funnet noe. Jeg har ihvertfall tenkt å prøve de første lessonene han har tenkt å fyre ut. Tross alt, hvis han faktisk skal være en profesjonell japansklærer i Filippinene må han jo tjene penger (sjekk definisjonen av "profesjonell").

Hvis jeg lærer kanji etter boka, trener opp språkøret på fritiden og lærer grammatikk og setningsoppbygning av en japansk privatlærer... ligger jeg da godt an?

[Kanji: 170]

Let's exchange languages!

Nå har jeg registrert meg på diverse nettsteder
I tillegg har jeg kastet personlig informasjon i hytt og pine, til tross for nettvett.

TL;DR: Jeg tyr til etnisk internett-stalking. Håper på god fisk.

Jeg leste litt mer på AJATT ikveld, og kom til en artikkel om å finne seg venner som snakker målspråket. Altså, japansk. Jeg trenger japanske venner (halla, viggo). Han skrev om diverse egne erfaringer som lignet svært mye på etnisk stalking (okei, det var nøyaktig det det var), og hvordan han skaffet seg japanske venner etc. Ettersom jeg ikke studerer med så mange japanske folk for tiden, og generelt støter på ganske få japanere, plukket jeg heller opp tipset om å bruke "language exchange"-sider.

Så nå har jeg registert meg både her og der. Har skrevet diverse profiler og lagt ut bilder rundt omkring. Har også sendt meldinger og mailer til japanere som vil lære engelsk (og norsk, lol), og får vel egentlig bare vente og se. Dette har jeg selvfølgelig gjort selv om jeg skal opp om under sju timer. Men siden jeg alltid står opp to timer før jobb (jeg er litt treg på morgenkvisten), så bør det gå greit.

En ting som skremte meg litt da jeg registrerte meg rundt omkring var "Navn"-feltet. Fornavn, etternavn. Jeg er jo ute etter å bli kjent med japanere, men jeg har jo ikke valgt noe japansk navn enda, og føler ikke at jeg trenger å gjøre det nå. Men hva skrev jeg? Johannes. Johannes fuckings Klev. Bare uten "fuckings". Hva er det som skjer med meg!? Har jeg virkelig blitt så integrert i jobbverdenen at jeg nå introduserer meg som Johannes til alle nye? ;(

Plis ikke slutt å kalle meg Josse.

Give a child candy...

Jeg ble nettopp veldig glad
Det skulle ikke mye til for å hoppe i stolen og klappe av glede.

TL;DR: Oppdaget at jeg kan skrive ett japansk uttrykk med riktig kanji.

Ettersom det punktet i språklæren jeg er på nå handler først og fremst om å lære kanji (og å lytte til japansk så mye som mulig), lærer jeg egentlig ikke mange uttrykk og setninger. Jeg gjenkjenner jo egentlig veldig mye. Også fra regler om verb-bøying jeg har skumlest her og der, men i de tilfellene aner jeg fortsatt ikke hva verbene betyr. Ord kunne jeg ha lært meg flere av, men det er nyttesløst hvis jeg ikke lærer hvordan de brukes i setninger.

Jeg kunne også ha tvingt ned noen setninger. Tross alt kan jeg jo hiragana og katakana! Men poenget er å lære dem skikkelig, og da må jeg kunne kanjien som brukes.

Derfor ble jeg så glad i dag!

Jeg surfer litt etter noen everyday-anime serier jeg kan se med engelsk tekst, for å ha litt lettere for å skjønne hva som blir sagt, sånn før jeg faktisk begynner å lære setninger... Og en av seriene jeg sjekker ut nå heter A-channel. Vet enda ikke om jeg gidder å se den, ettersom jeg ikke kom lenger enn til introsangen før jeg plukket opp noe.

I Japan sier de noe som høres ut som "ohaio" til "god morgen". Jeg har aldri helt visst hvordan det faktisk staves, men i intro-sangen så jeg at det var tekstet (i romaji, altså det latinske alfabetet) "ohayou". Av en eller annen grunn sjekket jeg i ordboken, og fant ut at おはよう (ohayou) skrives om til お早う! "hayo" blir altså forkortet til den kanjien som ligner litt på en blomst... Og den kan jeg! :D

早 har jeg lært fra boka til Heisig, altså Remembering the Kanji, og den lærte jeg egentlig veldig tidlig... Den betyr "tidlig", som selvfølgelig er grunnen til at den brukes i morgen-hilsningen. Yay!

Siden jeg skriver denne bloggen for å ha underholdning å se tilbake på, følte jeg at dette faktisk var et verdig øyeblikk å notere. Shit yeah, jeg skal så sykt legge til det uttrykket i SRSen min, og være greit nøgd med at jeg kan én ting.

Fuck yeah.

[Kanji: 126]

Once upon a time, a wild Norwegian appeared!

Mange har begynt på juleferiene sine
Mens jeg fortsatt jobber hver dag i nesten en uke til.

TL;DR: Ferdig med norskeksamener, og har kanskje funnet et brukbart etternavn.

Heldigvis er jeg ihvertfall ferdig med eksamenene! Har ikke hatt mye flaks med skriftlig bokmål og nynorsk, men ettersom de ikke krever å leses til, og jeg har flere semestere fremover, er det ikke noe problem om jeg ikke får bra nok karakterer der. Det ville vært en smule mer problematisk om det gikk elendig på eksamen i norsk muntlig, men der nailet jeg en femmer! Ufattelig fornøyd, det betydde faktisk veldig mye for meg. Mer enn det er lett å tro <:

Men nå er jeg ferdig med norsk (for nå, heh)! Skal ikke si "tilbake til japansk", for jeg har egentlig ikke jobbet så mye med norsk i det siste. Japansk har vært tingen hver eneste dag. Jeg har til og med dratt til Asia-sjappa ved Isak-senteret og kjøpt japansk ramen! Inni helvete, så godt det er i forhold til vanlige nudler... Goooooood...

For å oppdatere litt på hva slags japanske ting jeg holder på med for tiden, så har jeg lest ferdig Change 123. Den mangaen var mye kulere enn jeg først trodde! Med en kozelig slutt etter at hovedpersonen har blitt banket livløs <3 Den mangaen jeg leser nå ble foreslått som en sånn "you might also like", og heter Maken-ki. Den er egentlig jævlig fet, og handler mye om en type slåsskamper jeg ikke er sikker på om jeg har hørt om før. Det er som kampsport, bare at de også bruker magi i slagene og angrepene sine. I tillegg har de magiske hjelpemidler, som bare gjør alt mye fetere. Jeg trodde dette skulle være hovedtemaet i mangaen, men her er det faenmeg pupper og truser overalt også. Hva faen.

Jeg har også bookmarket en annen manga, Saint Onii-san, som handler om at Jesus og Buddha er kompiser og utforsker den moderne verdenen. Har ikke begynt å lese, men oppdaget den gjennom bloggen til Robin, som nå snart er på vei tilbake til Norge. Jeg ser mye vannpipe og Japan-prat i min fremtid.

I tillegg har jeg begynt å laste ned en anime-serie som heter Gintama. Den handler om samurai-perioden (Edo),  romvesener og andre rare skapninger har invadert jorden og forandret på reglene. Det er en veldig morsom serie hvor hovedpersonen er en samurai som absolutt ikke trengs lenger. Serien har ikke en skikkelig historie, og eksisterer kun for shitz and lulz. Jeg ser den uten teksting og forstår jævlig lite, men ler faenmeg likevel.

Hovedpersonen i Gintama heter Gintoki. Gin betyr "sølv". Ettersom jeg hele tiden er på leting etter et japansk navn jeg kan bruke (har som sagt ingen problemer med å skifte navn, men vil gjøre det skikkelig, til et navn som faktisk kunne ha vært japansk), har jeg utforsket litt hvordan japanske navn er bygd opp. De betyr gjerne noe. Så enkelt som det. Jeg vet ikke hva slags betydning Hoseth kan ha, men Klev kommer fra en gård og en liten foss (som begge heter Kleiv). Hvis jeg skal kaste en subjektiv mynt inn i diskusjonen vil jeg heller være oppkalt etter en foss. For å være helt sikker sendte jeg nettopp en melding til mor&far om litt flere detaljer.

Men! Til poenget. Foss. Foss på japansk skrives 滝, og uttales "taki". Så jeg har tidligere sett etter noen vanlige etternavn med "taki" i, men til ingen nytte. Så så jeg Gintama (uten tekst) og trodde først at hovedpersonen kaltes Gintaki..! Jeg hørte etter hvert at det var Gintoki, og fikk bekreftet det med noen googles, men hvis man mikser "Gintama" og "Gintoki" får man... Gintaki. Sølvfoss. Nesten litt kult, så jeg googlet det også, og fant ut at det er en type japansk fyrverkeri som ser sånn ut:

Kunne sikkert ha funnet et bedre bilde, men det er ihvertfall fyrverkeri som drysser som en lysende foss. Kult nok for meg, så jeg vurderer seriøst å velge det som familienavn, med mindre jeg støter på noe bedre senere, eller finner ut at etternavnene mine har enda kulere betydninger jeg kan bruke. Gintaki, ぎんたき, 銀滝. Til fornavn vet jeg enda ikke helt, men synes Yuudai var kult. Har ikke forelsket meg like mye i det navnet, da. Men kan ikke si med kors på hjertet at jeg hadde forelsket meg i navnet "Joe" da jeg valgte det for oppholdet i Australia. Menmen.

[Kanji: 126]

I'm in love!

Japansk er et veldig lydfattig språk
Men språket er svært rik med underholdning!

TL;DR: Japansk er ganske enkelt så uperfekt og sjarmerende at jeg har forelsket meg.

I dag gjorde jeg meg ferdig med Remembering the Kana. Det vil si at jeg nå har ganske greit for å gjenkjenne katakana (det alfabetet Japan bruker til å skriver utlandske låneord, onomatopoetikon og lyder folk lager) hvis jeg bare tenker meg godt om og leser ordet rolig. Det vil selvfølgelig gå mye raskere med tid, men hei, jeg har akkurat lært alfabetet.

Jeg valgte å teste ut mine ferske katakana-kunnskaper på iTunes, som tross alt er en av grunnene til at jeg skjønte at katakana var et alfabet jeg måtte mestre. Veldig, veldig mye der står i katakana. Og jeg prøvde altså å navigere meg rundt og se hva jeg skjønte. Etter et høyreklikk på en podcastfil kjente jeg følelsene strømme til.

プロペティ (pu-ro-pe-te-i) brukte jeg litt tid på. Siden det siste tegnet (i'en) er lite, skal det være litt flyt mellom te og i. Pu-ro-pe-tei. Og u'en i stavelser er ofte litt stum. Pro-pe-tei. Jeg smakte litt på ordet, og gjettet "property". Nesten rett! Det var altså Properties, eller på godt norsk "filinfo". Er usikker på om de bruker å ha flertallslyder (altså "s" på slutten av engelske ord) når de bruker katakana, så det gir kanskje mening at det manglet en su ス på slutten der.

Den neste var Windowsエクスポローラ. E-ku-su-po-roo-ra. Eksporora. Explorer! De har ingen forskjell mellom L- og R-lyder, så dette ga mening. Hvis jeg trykte der fant jeg altså filen i Windows Explorer. Yay!

Så fant jeg endelig kjærligheten. Det var kjærlighet ved første øyekast (selv om jeg måtte myse litt for å skjønne hva jeg så). プレイリスト. Jeg kjente raskt igjen alle tegnene. Pu-re-i-ri-su-to. Preiristo. Playlist!<33333... Denne japanske versjonen av et ellers helt greit engelsk ord var så full av skjønn og barnslig at jeg faktisk forelsket meg litt. Jeg måtte holde inne tårene, ettersom søskenbarnet mitt akkurat banket på døren og ville låne en saks. Jeg tror jeg er den eneste som har saks.

Når jeg leser "pureirisuto" ser jeg for meg at to menn i dress løper til sin "sensei", den gamle all-vitende guruen i "iTunes Japan"-selskapet, og roper: "Sensei!!! Vi har et helt nytt ord! Vi må skrive 'playlist'!!! Hva skal vi gjøre???????"... Sensei sitter rolig på bordet sitt (JA, PÅ BORDET) med lukkede øyne, og tenker... Etter en evig stund svarer han: "Pureirisuto." De ansatte jubler "BANZAI! BANZAI!!!" og hiver seg rundt i ekstase mens de hyller den gamles visdom. Når arbeidsdagen er ferdig feirer de begivenheten med deilig sake og fine damer, mens de overrekker et diplom til sin sensei som reddet selskapet fra å måtte finne på et japansk ord for "playlist".

Seriøst, hvorfor fant de ikke bare opp et ord, som vi gjorde med "spilleliste"? ... Su-pi-rre-ri-su-te.

[Kanji: 60, hiragana og katakana fullført]

Japanese ALL of the time!

Alltid japansk, hele tiden!
Okeida, jeg er ikke HELT der enda.

TL;DR: På tide med å høre på japansk HELE tiden. Også når jeg sover.

Jeg følger som sagt AJATT-metoden (All Japanese All The Time). Den går ut på å prøve å gjøre omgivelsene så japansk som mulig, kun høre på japanske ting lagd av japanske folk, se på japanske filmer med japansk tale eller amerikanske filmer dubbet til japansk for japanske folk, lese japansk litteratur osvosvosv.

Jeg er kanskje ikke heeelt der enda. Men jeg er på vei!

Det å høre på japansk hele tiden er en veldig god idé. Det er sånn man blir vant til å høre japansk. Fordi man venner seg til å høre på japansk. Gir mening? Derfor har jeg bestilt meg en sånn derre pute-høytaler. Jeg skal altså ha iPhonen ved senga med høytalere under puta, som jeg kommer til å lytte til når jeg sover. Det er jo velkjent at man plukker opp ting mens man sover, ikke sant? Men hva skal jeg høre på?

Helt i starten av dette "prosjektet" (som har blitt til mye mer enn bare et prosjekt, akkurat som jeg håpte på), så lastet jeg ned japanske podcasts. Jeg skjønte ikke en dritt, men jeg forstår fortsatt ikke stort av hva enn jeg hører på, så det var greit. Jeg hørte på podcasts så mye jeg kunne, og lastet ned nye da jeg hadde hørt på alle. I dag fant jeg ut at det egentlig ikke er vits i å bare høre på nye podcasts, ettersom jeg ikke forstår noe uansett! Kan heller høre de samme om og om igjen, så jeg har sluttet å slette dem, og har fått tak i de jeg allerede har hørt igjen.

Så begynte jeg å laste ned japansk musikk. J-pop, j-rock, j-music. Det hører jeg på så godt som hele tiden. Sitter ved PCen? Japansk musikk. Butikken? Japansk musikk. Snøballkamp? Yup. All the time.

Og nå hører jeg på japansk musikk, eller podcasts, mens jeg sover. Liker ikke ørepropper så godt, så det skal bli deilig å slippe dem når høytalerne kommer i posten. Men hvis jeg først skal la underbevisstheten plukke opp ting mens jeg sover kan jeg da sikkert høre på noe mer nyttig enn Perfume?

Så jeg har begynt å laste ned lydbøker. Den første jeg lastet ned var The Strange case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Den er på over tre og en halv time, og jeg har tenkt å lage en spilleliste med lydboken som jeg kan ha på på loop mens jeg sover. Skal kun høre på den mens jeg sover, så skal jeg se senere hvor mye jeg gjenkjenner av boka i våken tilstand. Heh, jeg er mitt eget eksperiment <: Bare litt synd at en av de 23 delene manglet ...

Jeg skal også laste ned lydbøker av Brødrene Grimm (rødhette etc) og Charles Perraut (tornerose etc). På japansk, selvfølgelig. Kisen bak AJATT anbefaler ikke Ringenes Herre på japansk. Frodo skriker visst som ei *****.

Wikipedia ain't got nothin' on me.

En gang må være den første (og da kan man gjerne feile)
Og denne dagen markerer den første dagen jeg har "rettet" på en Wikipedia-artikkel om japansk.

Etter at Robin brutalt slengte en grammatisk problemstilling på meg i Facebook-chatten (og stakk av før jeg fikk svart) har jeg surfet nettet etter forskjellige regler om japansk grammatikk. Har lastet ned flere bøker jeg vil lese senere -- hovedsaklig for å finne japanske eksempelsetninger jeg kan lære meg, men også for å faktisk lære litt mer om språket. Derimot ble jeg litt skuffet av Wikipedia.

Som jeg skrev i innlegget tidligere i dag har jeg brukt en del av dagen på å lære meg katakana. Blant annet tegnet ク, som selvfølgelig betyr "ku" på grunn av skjeen, scoop, som ligger i skålen. Men Wikipedia har tydeligvis ikke lært seg sin katakana like bra som MEG! *arrogant latter*

På siden om japanske partikler i grammatikk, et veldig vidt begrep som blant annet betegner eierskap, på norsk -s (Josse bil FEIL -> Josses bil RIKTIG [skulle ønske jeg hadde en bil ;(]), og maaange andre ting. Jeg føler ikke jeg kan forklare helt hva partikler er uten at dere faktisk sjekker det ut selv. Som jeg ikke anbefaler.

MEN! Så fant jeg at Wikipedia hadde skrevet om KJEKS og KAKER! Og jeg er SVÆRT glad i begge. De som kjenner meg godt vet at jeg verdsetter en god kjeks eller førti (hvorfor i helvete er jeg ikke feit?). Dette hadde Wikipedia skrevet:

Kare no tsukutta kēki wa oishikatta. [彼の作ったケーキはおいしかった。]
The cake that he made was tasty.
Det første jeg tenkte var: "UTMERKET. Denne setningen kan jeg skrive inn i SRS-programmet mitt, så jeg for alltid kan lære å komplimentere noens hjemmelagde kaker!". Og så begynte jeg å undersøke setningen. Jeg lette altså etter ordet "kake", og fant ケーキ. Jeg gjenkjente キ som "ki" fra tidligere øving, og ケ som "ku" på grunn av scoopen som er i iskremskåla. Da skjønte jeg at det absolutt ikke sto kēki eller "cake" ellernoe sånt tøv! Det skulle jo selvfølgelig være kūki, altså "cookie"!

Derfor rettet jeg på disse delene:

Kare no tsukutta [kūki] wa oishikatta. [彼の作ったケーキはおいしかった。]
The [cookie] that he made was tasty.

Alternativet hadde selvfølgelig vært å bytte ut kanaen ku ク med ke ケ for å få ordet "kēki" som de først skulle ... Hei, vent nå litt. De lignet da jævlig mye. *sjekker den originale setningen* ... Faen. Okei, det skulle være kēki. Det skulle være kake.

Men frykt ikke! Jeg vil slåss for kjeksene for evig og alltid! Jeg har allerede returnert til Wikipedia-artikkelen og byttet ut ke ケ med ku ク. Så nå står det FAKTISK "cookie". Jeg vet ikke om de bruker det ordet. Jeg har litt delte følelser nå. Har jeg fucket opp en fin setning, eller har jeg slått et slag for kjeks? Jeg stemmer på det siste alternativet.

Kjeks <3

Okei, istedenfor å "rette" på Wikipedia skal jeg kjøpe kjeks før jeg drar opp til Eirik og ser Hayao Miyazaki-filmer. Den setningen snakker nok en gang om kaker, ikke kjeks ;(

What's uuuuup?

På tide med en oppdatering
Det har jo gått en DAG siden sist!

Jeg har ikke skrevet om kanji de siste dagene. Heller ikke om hva annet jeg har lært. For jeg har lagt kanjien pittelitt til side. Frykt ikke! Dette betyr ikke at jeg ikke lærer noe. Jeg har ganske enkelt fortsatt med det jeg nevnte tidligere, altså boken "Remembering the Kana". Og som jeg også skrev tidligere, startet jeg med hiragana. Selv om jeg "allerede kunne" det alfabetet. Men denne boken har påpekt hvor lite jeg faktisk kunne!

Problemet var ikke det at jeg ikke hadde lært hiragana riktig. Jeg hadde svært lett for å skille dem, bortsett fra to-tre som jeg fortsatt sliter litt med, nemlig wa わ (med buen bakover), re れ (med buen fremover) og ne ね med en krøll på buen. Men jeg er ihvertfall klar over at jeg ikke alltid vet hvilken som er hvilken, og øver ofte på dem. Jeg gjettet riktig da jeg skrev dem inn nå, ihvertfall!

Men boken har vært til hjelp. Jeg kunne tidligere se på en setning og mane frem uttalelsen på tegnene. Det klarte jeg. Men det gikk sakte. Jeg leste på setninger og ord hver dag, men det gikk ikke mye. Inn kommer Remembering the Kana. Og plutselig klarer jeg å lese hiragana raskt nok til at jeg faktisk får et ord istedenfor bare stavelser! Det blir plutselig "konnichiwa" istedenfor "ko..n..ni..chi..wa". Og det uten at jeg faktisk øvde på å lese setninger, men heller at boken ga meg et bedre bilde av tegnene, slik at jeg fikk det lettere for å få en flyt i ordene.

Og nå har jeg altså begynt med katakana. Dette var poenget med at jeg tok opp boken, og selv om jeg fikk en bonus i å ha lært hiragana enda bedre, har katakanaen også vært en fryd! Utrolig at det skal være så morsomt å lære tidligere ukjente tegn! Man får frem et imaginært bilde av katakanaene i hodet istedenfor å bare manisk øve fram en lyd. Det er mye kulere å assosiere tegnene med noe fra fantasien enn .. enn noe annet, virkelig. Det skal ikke mye til for å mene at "フスヌヲクタワウ" ligner altfor mye på hverandre. Men med litt fantasi blir de helt forskjellige!

フ er en halv bolle med food. Denne katakanaen er "fu" som i ordet food.
ス har et lite håndtak. Det er fordi det er varm soup i bollen. Denne kanaen er "su" som i soup.
ヌ har en liten noodle på seg! Det skal ikke mye til for å skjønne at dette er "nu" som i noodle.
ヲ har en sprekk! Oh, woe is me, min eneste skål... Dette er selvfølgelig tegnet "wo" som i woe.
ク er en skål for iskrem, og da trenger man en scoop. Dette er tegnet for "ku" som i scoop.
タ er iskremskålen, bare med en liten towel på, så man kan tørke opp sølet. Dette er "ta" som i towel.
ワ er nesten delt i to! Siden det er den eneste skålen jeg har, starter jeg gjerne en war for å redde den. Dette er tegnet "wa" for war.
ウ er krigsskålen, bare at det drypper litt ooze oppi. Krigen for skålen førte til atomvåpen, og radioaktivt avfall drypper overalt. Dette stakkarslige tegent er "u" for ooze.

Hvis man ser for seg matskålen, suppen, nudlene, sprekken, skjeen, kluten, den halvdelte skålen og syren som drypper er det utrolig mye enklere å gjenkjenne tegnene. Uansett hvor mye fantasi og tull som brukes med denne metoden føler jeg for å kalle den ... logisk!

And he shall be named... TL;DR.

I Japan heter ikke folk Jossehannes
Heller ikke Klev. Og jeg er lite fan av å bli stemplet som utlending.

TL;DR:
Jeg vil ha et japansk navn til å bruke i Japan. Vet faen ikke hva jeg skal kalle meg. Forslag?

Introducing TL;DR! Det er uttrykk som er kort for "too long; didn't read". Jeg skriver veldig lange innlegg, og forventer ikke av noen å lese alt. Jeg skriver langt for at jeg ikke skal glemme noe selv. Dette er jo mer en logg enn en blogg!

Uansett, over til selve innlegget.

Dette er egentlig ikke nytt, men jeg har lurt en del på hva jeg kan kalle meg i Japan. Jeg har jo lyst til å prøve å bo der ved ett eller annet tidspunkt. Og prøve å heller være "han som ikke trenger å farge håret" istedenfor "utlendingen som fortsatt er her". Utseendemessig har jeg noen problemer der, jeg er jo bittelitt bleikere enn en gjennomsnittlig japaner. Men screw det, hvis jeg bare er råkjekk likevel så går det vel greit. Så var det deet, da.

Utseendet er det egentlig litt lite å gjøre med, det tenker jeg ikke stort på. Det er navnet jeg lurer litt på. For de fleste som kan finne på å lese dette er det nesten utenkelig å skifte navn. Hvis du heter Maria kan du hete Maria i Spania og USA etc uten problemer. John? Det er jo ultra-internasjonalt.

Men Johannes? Det ble for mye for meg allerede da jeg var 1-2 år gammel. Da skiftet jeg navn til Josse, og har hett det siden den gang. Eller har jeg?

Da jeg først begynte å spille på nett måtte jeg velge meg et navn, og min 10-årig fantasi valgte "zentero". Etter det skiftet jeg til "terozen", og det har vært mitt mest vanlige internett-navn i nesten ti år. Mange har lenge hatt email som fornavn.etternavn@hotmail.com fra gamledager, men jeg har holdt meg til det teite navnet fra år 2002 elns. josseklev@hotmail.com og mange andre variasjoner av jossehk/jossehklev o.l. har jeg også registrert meg som, but to no prevail.

Jeg har jo blitt kjent med mange folk på nett over tid, og veldig få har kalt meg Josse. Ingen har kalt meg Johannes. Men for å fortsette (livs-?)"historien", dro jeg til Australia i vg1. Da fant jeg ut at jeg ikke kunne hete Josse. Jeg er utrolig lite fan av dårlig gjennomførte ting, og "Yussie" regner jeg ikke som en perfekt gjenskapning av kallenavnet jeg har bært i alle disse år. Så jeg bestemte meg for å skifte navn.

Problemet kom faktisk da jeg og søsknene mine skulle registrere oss på skolen. "Hva heter dere?" spurte rektoren eller hvem faen det var vi pratet med. Jeg fikk panikk. Jeg hadde faen ikke bestemt meg! Joey (var Friends-fan lol)? Josh? Joe? Joe. Enkelt og greit. På under to sekunder hadde jeg bestemt meg for hva et land skulle kalle meg i nesten et helt år.

Joe Klev.

Har jo også hørt ofte nok at Josse er kort for Josefine i Sverige og Danmark, men da tenker jeg bare på den gule Josefine-kaninen på barnespillene og ler. Teite, gule kanin. :3

Man venner seg faktisk overraskende lett til et nytt navn. Det er vel egentlig poenget med alle disse små-historiene. Jeg er ikke redd for å skifte navn. Men jeg skal faen ikke skifte til et dårlig/teit navn! Hvis noen kommer til Norge og velger Adolf som fornavn vil jeg si det er et dårlig valg. Det er forsåvidt et dårlig valg uansett hvor du skal, men poenget er at det er et navn, og kan velges.

Jeg vil velge et bra, japansk navn. Jeg vil ikke hete ゆせ (Yu-se) eller noe sånt. Det er ikke japansk. Så jeg har googlet og lett overalt etter populære guttenavn. Har forsåvidt også lett etter en japansk måte å uttale Klev. これぶ, altså "korebu" (u'en er ofte litt stum), er det nærmeste jeg kommer. Men det er ikke et japansk navn. Faen.

Så her kommer vi endelig til temaet i innlegget! Hva faen skal jeg kalle meg? Japanske navn er som oftest satt sammen av en-tre kanji, så når navnet leses betyr det altså noe. Navn på J er egentlig ikke veldig vanlige, men Y er veldig vanlig.
Yoshimoto? Yoshi betyr "righteous" eller "justice".
Jiro? (betyr "andre sønn")
Yuudai/雄大 må være den morsomste hittil. "Great hero".

Hah. Hadde vært morsomt å hete Yuudai. Separat betyr tegnene "mann" og "big", og jeg tror jeg kommer til å være ganske høy i forhold til japanerne, for å være helt ærlig.

Men her skal jeg kutte av innlegget. Du må gjerne kommentere med navneforslag om du har hørt et japansk navn som klanger bra. Trenger ikke å være noe me J-lyd, bare det er et bra navn!

A wild "music" appears!

Plutselig har jeg fått tilgang til musikk
Det er rart hvor mye musikk med god kvalitet som finner på nett.

Så, jeg har tidligere brukt å rippe youtube-filmer for lydklipp (video2mp3.net) bare for å få tak i japanske sanger. Jeg er ikke "helt der" hvor jeg kan surfe nettet for japanske piratsider og laste ned akkurat det jeg vil. Men endelig har jeg fått tilgang til en side hvor det finnes mange album, inkludert japanske, tilgjengelig for nedlastning! (Takk for invite, mr. monge!)

Men den siden er ikke poenget. Poenget er at jeg har mer tilgang til musikk! Hele album! Jeg kan bare søke etter akkurat hva jeg vil ha, og jeg har enda ikke søkt etter musikk som ikke finnes der. Problemet er bare det at jeg ikke har peiling på japansk musikk enda. Så jeg utforsker litt. Etter noe rask browsing fant jeg noe av den mest speisa J-popen (Japanese pop, obviously) jeg noensinne har hørt.

Der har du det. Perfume kaller de seg, og jeg ler bare jeg ser bildet over her. Musikkvideoen, dansingen, musikken og stemmene. Alt sammen er så... speisa!

Og alt sammen er så... FENGENDE.

Faen heller, hvis noen av dere stalkere (if any) så meg shake ass på kjøkkengulvet mens jeg lagde middag i dag, var det Perfume som rocket på iPhonen. Dance like nobody's watching!

In other news, jeg hardcore-lærer ikke kanji nå. Jeg gikk over til "Remembering the Kana"-boka for å skjønne mer av det som står på telefonen min (som er japansk nå) og ellers på nett. I skrivende stund har jeg nettopp gjennomgått hiragana-alfabetet etter Heisigs metode, og jeg er ganske sikker på at enkelte tegn har brent seg mye bedre fast i det lille hodet mitt. Katakana-alfebetet begynner jeg på i morgen!

Ettersom denne bloggen er et sted for meg hvor jeg kan skrive ned hva som skjer i Jossejapan-verdenen jeg har lagd for meg selv kan jeg også nevne at jeg snart har sett ferdig とらぶる (To-LOVE Ru)-animen, i sin fulle prakt av 26 episoder. Jeg leser også Changeひふみ (Change 123), men siden den er på engelsk er det litt nedprioritert. Men faen som de jentene kan å slåss. Har også forstått mer over tid hvorfor den serien er rettet på menn i 20-30-års alderen, ettersom bein brekker ut av armer og ben både her og der.

Men! Jeg laster også ned en annen serie. むしし (Mushishi) er en serie som handler om små vesener som er usynlige for de fleste. Spøkelser og ånder går i "mushi"-kategorien, og "mushishi" betyr Mushi-mester. Det er altså om en kar som klarer å se disse vesenene, og reiser rundt for å bekjempe(?) de slemme mushiene som sprer sykdom og sånne kjipe ting. Jeg prøvde å søke opp serien ved å bruke de japanske navnene, så jeg håååper at jeg faktisk har funnet en versjon uten engelsk tekst.

Grunnen til at jeg vil se en rolig anime uten engelsk tekst er enkel. Jeg kommer ikke til å forstå noe! Men på grunn av det avslappede tempoet i serien blir det lett å holde følge med hvilke følelser etc de viser med kroppsspråk. Dessuten så jeg de første 10 min av episode 1 på youtube som hadde en litt rar delay. Lyden kom et par sekunder før bildet og tekst! Og da oppdaget jeg at jeg faktisk, no kidding, forsto ting uten at teksten hadde kommet opp. Ikke mye, men det morsomme var at jeg raskt fikk bekreftet det jeg visste da teksten endelig ble vist. Så derfor vil jeg se serien helt uten tekst, bare for å oppleve serien uten å stirre på bunnen av bildet og lese et språk jeg allerede kan.


EDIT: OMG JEG VIL SE TONARI NO TOTORO PÅ JAPANSK. Og alle andre filmer av Hayao Miyazaki for den saks skyld. På det språket de var ment for.

Taking a break!

Nå har jeg holdt på for mye med hiragana
På tide å ta en skikkelig pause, ettersom jeg har "fri" helt til mandag.

Nå har jeg begynt å lese "Remembering the Kana", og startet liksågodt med hiragana-alfabetet. Det har jeg jo allerede så å si lært meg. ...

Okei, egentlig hadde jeg tenkt å få begynnelsen på dette innlegget til å se ut som om jeg tok en pause fra japansk, men jeg klarer ikke engang å formulerer ordentlige setninger som hinter om at jeg synes japansk er kjedelig, eller er lei av det. Japansk er ufattelig kult, og det er grenseløst interessant å lære seg på egen hånd. Ikke faen om jeg vil stoppe!

Men en pause tar jeg meg. Fordi teite James W. Heisig (min kosehelt og mitt idol) ba meg om det. Som jeg skrev helt først her leser jeg Remembering the Kana nå, og har akkurat fullført Lesson 1. Det gikk raskt, siden jeg allerede gjenkjenner kanaene etter min kamp mot tastaturet. Jeg har nå godt over い、く、へ、こ、に、の、あ、け og ... faen, hvilken var den siste... Prøver å huske dem selv her. AH, nei vent. JO! Den enkleste, selvfølgelig. ん, som betyr n. Den ser ut som en n allerede, såeh.

For å sitere Heisig: "If you were planning on heading right into Lesson 2, change your plans and take a break now for at least 30 minutes. Go out for a walk or stretch out on the sofa. Your mind has been watching images fly around like shuttlecocks [heheheh han skrev cocks] and should be a bit dizzy just now." Så, siden Heisig er min helt tar jeg en liten kosepause. Litt lengre enn en halvtime, da. Marcus-san (lol, føltes awkward å legge til -san, men Facebook skriver faktisk さん etter hvert navn i notifcations etc. og det er enda mer awkward) har eksamen i morgen, så jeg joiner ham i litt avspenning. Skal opp en tur og se en film elns. Det er ikke som om jeg HAR EKSAMEN I MORGEN HAHAHAHAHAHAHAHAH.

Kanskje filmen har muligheten for japansk teksting?

Badguy.no!

Det finnes mye nyttig man kan laste ned som .pdf-fil
Den kriminelle internettpiraten Josse slår til igjen; denne gangen laster han ned BØKER!

Dette innlegget skal være kort og godt. Jeg har skrevet så mye pent om James W. Heisig og bøkene hans, men nå har jeg altså lastet dem ned i sin(e) full(e) prakt(er) fra internett.

Remembering the Kana: The Hiragana & The Katakana (hvorfor får jeg ikke

Remembering the Kanji Vol 1: Writing and Meaning skifte farger på disse to?)

Remembering the Kanji Vol 3: Them Extra Shits

Og det er vel egentlig det. Dette betyr at jeg har de bøkene jeg trenger for å lære å gjenkjenne og skrive over 3000 kanji. Det antallet er regnet som "mer enn nok", men resultatet får vise seg selv. Resten får jeg bare fortsette med som nå! :D

[Kanji: 50]

Fun while studying!

Det er faktisk morsomt å lære kanji
Og jeg som trodde all læring skulle være kjedelig.

Som jeg ymtet forsiktig i den forrige oppdateringen, holder jeg nå på med å lære kanji. Jeg lærer ikke å si/uttale dem på japansk, men jeg lærer å skrive/gjenkjenne dem. Dette gjør at hvis jeg ser en setning som bruker kjente tegn kan jeg notere den i sin korrekte helhet, og plutselig ha lært en hel, riktig setning. Jeg snakket om språk o.l. med en kompis på telefonen tidligere i dag, og vi delte dårlige erfaringer med å prøve å lære språk ved å oversette fra norsk. "Can you say me why you not selling chocolate more?"

Selvfølgelig handler dette også om ordforråd. I den grufulle setningen i forrige avsnitt kunne jeg ha oversatt si til tell for å rette på en av feilene. Dessverre blir si direkte oversatt til say, hvis du ikke ser på konteksten den er i. Derimot kan jeg ta (den korrekte) setningen "Can you tell me why you're not selling chocolate anymore?" og oversette den til "Kan du fortelle meg hvorfor dere er ikke selger sjokolade mer?" (eller 'ennåmer' ettersom min dialekt bruker det ordet). Resultatet ble en setning som absolutt ikke høres rett ut, men selv om jeg oversatte den så direkte som jeg kunne forstår jeg den.

Det er hele poenget med å lære kanji før jeg oversetter ting. Jeg lærer meg kanji for å kunne gjenkjenne tegn og få en følelse av hva setningen betyr, for så å (forsiktig) oversette den til et språk jeg forstår bedre. For å være helt ærlig er jeg mer komfortabel med engelsk enn norsk, ihvertfall skriftlig, så jeg lærer meg faktisk for tiden den engelske betydningen av diverse kanji. Dette gjør ting enklere for meg, ettersom jeg helt ærlig ikke vet hvordan jeg skal oversette betydningen av bright til norsk uten å risikere å blande kanjien med ordet lys.

Så jeg oversetter japanske setninger til engelsk for å forstå dem på norsk. Eller?

Nei.

Jeg oversetter japanske setninger til engelsk for å få en følelse av hva de kan bety på japansk. Og dette gjør jeg i et rolig tempo, slik at jeg blir vant til de japanske setningene, og til slutt ender opp med en japansk forståelse av setningene. Hvis jeg ikke har sagt det tydelig nok før, så er jeg altså ikke interessert i å lære enkelt-ord, men heller setninger, fraser og uttrykk. Jeg vil jo selvfølgelig lære meg enkelt-ord som fungerer som hele setninger, men .. det er jo obvious.

Så, dette innlegget skulle egentlig handle om kanji, ikke om oversettelsesdetaljer som fører til optimal japansk forståelse av japansk litteratur og språk. Og poenget var dette:

Jeg kom hjem fra jobb i dag, utsultet og sliten, og spiste litt frukt. Jeg hadde aller mest lyst til å bare slappe av og kose meg. Så jeg endte opp med å finne fram kanji-boken jeg har lastet ned første del av, og lære nye kanji. Og det er faktisk koselig! Å sitte og tenke på at elementene walking stick og day sammen blir til olden times (gamledager) og at needle og drop blir measurement er for meg ganske underholdende. Det ser ikke lite "spennende" ut å skrive det her, men det føles som om jeg sitter og tegner små fortellinger med tegnebrettet på en enkel og fantasifull måte.

Det føles litt teit å nevne det, men jeg la etter hvert fra meg tegnebrettet for å spise pizza og se litt på en (japansk) serie. Da jeg var ferdig tenkte jeg "kanskje jeg skal ta én kanji"... Og den ene kanjien ble selvfølgelig til femten. Da kom jeg til et rundt tall (50), så jeg la fram meg tegnebrettet igjen. Jeg liker runde tall. Kanjien for rund er dessverre litt teit, siden den er en kombinasjon av baseball og drop. Tror jeg vil huske den ved å si at på en baseball-bane er den runde ballen som en liten dråpe.

[Kanji: 50]

Remembering the Kanji!

Historien om verdens beste kanji-læremetode
Ikke-japanske folk over hele verden lærer seg kanji raskere enn japanerne selv.

Jeg har begynt å lese boka "Remembering the Kanji", skrevet av James W. Heisig i 1977. Jeg føler for å (gjen-)fortelle historien om Heisig, siden han er dritkul. Heisig var kort og godt en mann som hadde god kulturforståelse med god erfaring. Han ble bedt om å reise til Nanzan University Institute for Religion and Culture i Japan for å jobbe der i fem år, og ble bedt om å lære seg flytende japansk på akademisk nivå innen to år. Skolebarn bruker tolv år på å lære seg de første to tusen mest brukte kanji, og etter det er det enda flere kanji som må læres for å være på akademisk nivå. Heisig sa at han ville klare det, tok imot jobben og reiste til Japan.

Han hadde reist mye rundt i verden, og på sin reise gjennom Asia ble han svært forsinket. Da han ankom Japan hadde kursene startet for måneder siden. Heisig følte ikke for å prøve å ta igjen resten i et klasserom, og ba om å få lov til å studere japansk alene. Han betalte fortsatt for studiene, men møtte ikke opp til timene. Lærerne sa at uten undervisning kom han sikkert kom til å klare å lære seg et par hundre, og så glemme dem igjen.


I biblioteket fant Heisig mange kanji-lære bøker. En fellesnevner ved dem alle var at i starten av hver bok var det tydelige tegn på bruk. Jo lenger ut i bøkene han bladde, jo mindre brukte var sidene. Til sist fant han bare urørte sider, som nesten var vanskelig å skille fra hverandre, som om boka var helt ny. Her skjønte han at mange hadde møtt en vegg av kanji før ham, og feilet.


For å hjelpe seg selv fant Heisig bøker om kinesisk etymologi, altså ordhistorie. Kanji-tegnene har Japan adoptert fra kinesisk skrivekunst, så han satte ut for å lære mer om selve tegnene. Etter det leste han seg opp til et lynkurs i japansk gramatikk, for å få en følelse av hvordan språket fungerte, men gikk ikke dypere inn i temaet.


Så satte han i gang med å lære seg tegnene. Han lette fram over 2000 kanji (nesten hundre fler enn de japanske barn lærte på sine 12 obligatoriske skoleår) han følte var nyttig og lære, og kategoriserte hver og en etter hvordan de var bygd opp. Han oppdaget for eksempel at kanjien for "sun" (日) var et tegn som sto for seg selv. Det samme gjorde "moon" (月). Deretter fant han en kanji satt sammen av de to, 明. Denne kanjien betyr "bright". Og dette er det punktet som gjør Heisigs metode fortjent til å bli kalt "revolusjonær". Han brukte sin egen fantasi til å fortelle en historie om hvordan de enkelte delene i kanjien går sammen til en ny mening. Dette er hva han skrev:


"Among nature's bright lights, there are two that the biblical myth has God set in the sky; the sun to rule over the day and the moon to rule the night. Each of them has come to represent one of the common connotations of this key word: the sun, the bright insight of the clear thinker, and the moon, the bright intuition of the poet and the seer." - James W. Heisig, RTK1 page 22 frame 20.

Ved bruk av teknikker som dette hadde Heigig klart å lære seg alle kanjiene han ville lære etter bare en måned. Da ryktene gikk ut om han suksess, var det spredte reaksjoner. De fleste, hovedsaklig lærere, nektet å tro at noen kunne lære all kanjien uten å møte opp til timene. De ba ham komme og vise hva han kunne. På lærerværelset ba de Heisig om å stille seg foran en tavle og skrive kanjien for "inu" (hund), og han forklarte at han ikke visste hva det betydde.


"Du mener å si at du har vært her i to måneder, og har enda ikke lært det japanske ordet for hund?" sa en av lærerne som snakket engelsk. De mente dette var utilgivelig, og han måtte begynne å møte opp til timene.


"Nei, bare fortell meg på engelsk hva jeg skal skrive" svarte Heisig. Dette er hele poenget med Heisigs metode. Han mener du burde forstå kanjien på ditt eget språk før du lærer deg hva de betyr på japansk.


De sa "dog", og han skrev kanjien for "hund". De sa "cat", han skrev det de ønsket. De ba om andre kanji, og begynte å mumle om at det ikke var meningen at han skulle kunne den enda. Den var ikke på "listen". Da tavlen ble full av forskjellige kanji ble Heisig bedt om å komme tilbake på ettermiddagen. Da hadde lærerne bestemt seg for at han hadde kortvarig fotografisk minne, og ville snart glemme alt sammen. De oppfordret ham til å glemme de dumme planene om å øve alene og bare bli med i timene.

Heisig forklarte at hans hukommelse var akkurat som alle andres, men at det hadde å gjøre med rekkefølgen han hadde lært kanjien i. Lærerne konkluderte med at han måtte begynne å møte opp til timene, og burde ikke nevne sin metode for andre, siden de ikke hadde fotografisk hukommelse. Han vurderte å slutte for å unngå å skape flere problemer, men så begynte de andre elevene å be om notatene hans.


Noe av Heisigs system var notert i notatblokker og biter med papir, men det meste var ikke skrevet ned i det hele tatt. Da ryktene om Heisigs suksess spredte seg utover skolen begynte elevene å diskutere hans metoder. De fleste gjentok lærernes argumenter, og mente at det var nyttesløst å lære tegnene uten å kunne uttale dem på japansk.


"Jeg ba dem om å se på de kinesiske og koreanske elevene på skolen. De vet ikke hvordan man uttaler kanjiene på japansk, men har en stor fordel og gjør det mye bedre enn dere. Kinesisk gramatikk er svært annerledes enn japansk, men kinesisk har de samme betydningene av tegnene sm japansk. Jeg ville bare gi meg selv den samme fordelen som de har." forklarte Heisig.


En dag ble Heisig bedt om å møte på kontoret til rektoren (the President) av universitetet. "Du vet vi har gått gjennom mye trøbbel for å få deg hit til Japan for å sette opp kulturinstituttet. Jeg har hørt at du ikke møter opp til timene. Hvis du ikke er seriøs med dette er det kanskje best at du reiser hjem." Heisig tok en liten pause og spurte "akkurat hva har du hørt?".

"Vel, ryktene sier at du har lært alle tegnene allerede."

"Jeg har det."


Rektoren reiste seg og forklarte. "Jeg har vært i dette landet i seksten år. Jeg er rektoren på et japansk universitet. Jeg kjenner ingen utlending som kan alle disse tegnene, og du vil få meg til å tro at du har lært dem på en måned?"


"Jeg gjorde det."


"Jeg tenkte du kom til å være sta om dette." sa rektoren. Han hentet deretter inn tre-fire lærere som begynte å teste Heisig. Han skrev de japanske tegnene de ville ha på en tavle i en hel time, og så sendte rektoren lærerne ut igjen.


"Rektoren reiste seg fra sin svære pult og satte seg ved meg. 'Hvordan gjorde du dette?'"


Heisig forklarte nok en gang at han hadde brutt ned kanjiene i sine grunnleggende elementer og lagd et system for å lære seg hva tegnene betydde. Rektoren ble med en gang opprømt og ba ham om å skrive en bok om dette med en gang. Heisig protesterte og forklarte at han enda ikke hadde lært seg språket, og måtte studere videre.


"Nei, nei, nei. Jeg vil at du skal gjøre dette nå. Glem alt annet du gjør og skriv boken."


Heisig dro tilbake til skolen og begynte å samle notatene han hadde sendt rundt til de andre elevene. Da han hadde funnet alle sammen, begynte han å klippe og lime sammen all kanjien. Etter en stund var hans første versjon klar. "Adventures in Kanji-land" hette den, og de første 600 eksemplarene ble raskt solgt ut. Hans senere versjoner av Remembering the Kanji (kort RTK1 og langt "Remembering the Kanji, Vol. 1: A Complete Course on How Not to Forget the Meaning and Writing of Japanese Characters") har siden den tid vært en verdenssensasjon.

Problemet med Heisigs metode har alltid vært at selv om man kan skrive, gjenkjenne og til dels forstå alle de nødvendige kanjiene er det enda ikke mulig å bruke dem i japanske setninger. For å lære seg selve språket sluttet Heisig på språkskolen. Han reiste opp i fjellene hvor han "lekte med barn og lærte å snakke". Under sitt opphold skrev han sin andre bok, RTK2, som handler om hvordan de som har gjennomført den første boken kan lære å uttale tegnene på japansk på en effektiv måte, men det er en annen historie.

[Kanji: 25]

Let there be Japanese!

I dag skiftet jeg språk på ting.
Det særeste resultatet har vært denne fonten.

Så, nå er Facebook på japansk. Google er på japansk. Blogger/Blogspot er på japansk. iPhonen min er på japansk. iTunes er på japansk. Ikke at noen av disse siste tingene betyr noe etter at Facebook har blitt nevnt, ettersom alt er offisielt hvis det er på Facebook.

Jeg støtte på et problem da jeg ikke fikk til å skifte til 日本語 (nihongo, japansk) på selve PCen. Den er fortsatt engelsk. Jeg tror jeg faktisk må reinstallere Windows 7 om jeg vil ha hele PCen på japansk. Ikke at det er et problem å ha alt på et uforståelig språk, siden jeg allerede vet hvor alt er, menmen. App Store på iPhonen nekter også å skifte språk ;( Litt synd, fordi jeg kan lettere søke opp japanske spill o.l. hvis App Store gir meg en liste over de mest populære spillene i Japan. Jeg tror ikke "Min Oversetter Pro" er topp 4 i Japan..... HEY VEEENT.

Okei, så jeg kjøpte "Min Oversetter Pro". Den kostet bare 7kr, og jeg hadde allerede planlagt å kjøpe en digital ordbok/oversetter i dag. HAHAHAHAHAHAHAHAHH! OKEEEI. En liten digresjon. Tastaturet på mobilen min har blitt til japansk. Og der er det en knapp som er "^_^", obviously "smileys"! Hvis jeg trykker på den kommer opp andre alternativer som "(^O^)/" og "( T_T)\ (^-^ )" :D:D

*ahem* (kremtet på ekte her) ... Så, mobilen min har blitt japansk. Det er en bra ting. Jeg kan enkelt trykke på klode-knappen og få opp norsk, men dette likte jeg ufattelig godt. Jeg prøver å sende noen smileys til en kompis. Suksess! Oppdaget også at kontaktene mine nå har etternavnet først, som i Japan! Jeg storkoser meg.

Uansett, jeg hadde tenkt å være saklig i dette innlegget. En av de tingene språkskiftet har ført til er denne fonten. Når jeg trykker på listen over fonts på blogspot, finner jeg denne på toppen, og det er den eneste som heter noe på japansk. Resten er Arial, Courier etc. Jeg får vel bare bruke denne fonten fremover.

Jeg blir bare mer og mer glad i denne bloggen! Gleder meg sykt mye til å lese den om igjen senere, når jeg nesten har glemt at jeg kartla tastaturet rett før jeg bestemte meg for å ikke bruke kana, og heller skrive romaji om til de tilsvarende tegnene. Jeg tror jeg hadde mer å skrive, men de jævla fantastiske smileyene på iPhonen satte meg litt ut. Oh well.

EDIT:
Jeg kom på hva jeg hadde glemt. Det å skifte engelske ting om til japansk fikk meg til å se katakana overalt. Dette er det alfabetet de bruker til å skrive utenlandske lyder med japanske tegn (brukes også til onomatopoetikon o.l.), og nå er de plutselig overalt. Jeg må lære meg katakana. Det er samme lyder som hiragana, og tegnene er myyyye enkelere (det er hele formålet), så det skal vel gå bra.

A wild question appears!

Det spørges om itj æ ska lægg om. 
Enten det, eller kjøpe et japansk tastatur.

Jeg har brukt denne uken (holy shit det har gått en hel uke) på å lære meg hiragana-alfabetet. Det har vært jævlig kult, og jeg har allerede lett for å gjenkjenne dem når de skrives i Rikaichan-ordboken. I tillegg kan jeg skrive alfabetet med tastaturet mitt på en måte som føles veldig japansk, og som vil bli veldig rask over tid. Dessverre kan jeg bare skrive 46 av 48 tegn ...

Dette plager meg. Jeg har prøvd å finne ut hvordan jeg kan legge om tastaturet mitt og selv velge hva som skal skje hvis jeg trykket Shift+1 og lignende, men ikke engang Yahoo! Answers har klart å hjelpe meg. Etter en prat med Robin, min eventyrlystne kompis som er på tur i Japan for tiden, har jeg fått vite at til og med de i Japan skriver med det latinske alfabetet (aka vårt), og lar PCen oversette til kana og kanji av seg selv. De kaller dette alfabetet romaji, bokstavelig talt "roman letters", og gjør at selv japanerne skriver "chi" for å få fram tegnet "ち".

Deres alternativ er å skrive direkte med kana, som jeg har øvd på. Men de har selvfølgelig isåfall tastatur som jeg har vist bilde av før, med alle tilgjengelige tegn (bortsett fra at jeg fortsatt ikke fant "wu" og "ru"). Det frister faktisk å kjøpe et slikt tastatur. Derimot er jeg en fan av enklere løsninger (ignorer det faktum at jeg har lett etter metoder å sette opp mitt eget Keyboard Character Map ved bruk av Unicode for enhver kana og tegn (let me know om du kjenner til en måte å gjøre det på)), og det som er tilgjengelig er å legge om skrivestilen min.

Fra i morgen av vil jeg skrive japansk ved bruk av det latinske alfabetet. Faen. Det er et surt tap, men resultatet er at jeg kan skrive alle tegn. Og det betyr ikke at det jeg har gjort de siste dagene har vært sløseri av tid, ettersom jeg har fått øvd på å gjenkjenne tegnene, tegne dem selv og skrive dem med romaji. Trenger ikke å bruke mye tid på å lære meg romaji-metoden (som er ufattelig mye enklere for de som bruker latisnk alfabet til vanlig - det er derfor jeg synes det er juks), så i morgen skal jeg bare lage nye flash cards til Anki, så fortsetter jeg å øve.

I tillegg skal jeg begynne med kanji i morgen! Det finnes en verdenskjent bok som heter Remembering the Kanji, skrevet av James W. Heisig, som hjelper folk å lære seg over 2042 tegn (de 1945 japanske elever har lært opp til og meg high school og andre nyttige kanji i tillegg), og den boken begynner jeg å bruke i morgen. Jeg har funnet en "sample"-versjon på nett jeg vil begynne å bruke fram til jeg får lønning neste uke, heh. Da kjøper jeg bok én og tre. Den andre boka i serien er visst et supplement til den første, hvor man lærer å lese de individuelle tegnene, men ettersom meningen til hver kanji forandrer seg etter setningen den brukes i, finnes det bedre måter å lære å lese på, altså å lære hele setninger istedenfor kanji/ord. Bok 1 og 3 fokuserer på å lære å skrive og gjenkjenne tegnene.

Dessverre har jeg ikke all verdens tid på meg til å lære meg japansk. Eller, jeg har jo 91 år (skal bli 111 år, for de som ikke visste det), men jeg vil helst ha litt tid til å bruke språket også. Om litt over en måned reiser jeg til Madla på sjø- og luftforsvarets rekruttskole. Jeg skal på sistnevnte. Jeg har ikke snakket med mange som har vært der, og vet ikke hvor mye tid jeg har til å studere japansk på fritiden, men én ting er sikkert. Fritiden skal brukes på japansk. Kan nesten si at fritiden skal være på japansk også!

Ifølge introduksjonen til Remembering the Kanji vil det være mulig for en person å gå gjennom boka på fire-seks uker for noen som jobber på prosjektet fulltid. Det har seg sånn at jeg har fem uker til avreise. I den tiden har jeg ikke muligheten til å lære meg kanji på fulltid, men jeg har ganske mye tid. Jeg har ikke tenkt å prøve å presse boka ned i halsen min før jeg reiser til militæret. Men med tiden jeg har nå, og tiden i rekruttskolen (som incidentally varer fire-seks uker) håper jeg å ha lært kanjien fra den første boka, og kanskje de tusen ekstra i den tredje boka.

Vi får sje. Det årne sæ.

Breaking News: Japan is different!

Nye oppdagelser gjøres hver dag.
Noen er ubetydelige, og det er mordi òg.

Det finnes mange klare forskjeller på "vår" kultur og japansk kultur. I det siste har jeg lagt merke til ting som er helt nytt for meg, og ting jeg ganske enkelt ikke har lagt merke til før.

Manga er erkjent som en kunstform i Japan, og en underlig ting er at protagonisten i de japanske tegneseriene som oftest er ganske ung. Det finnes få historier om voksne menn som slåss mot slemme folk eller møter kjærligheten i sitt liv. De to mest kjente mangaene er Naruto og Bleach, hvor Naruto er 12 år når serien begynner, og 15 etter et tidshopp. Ichigo, helten i Bleach, er 15 år, og de må begge slåss mot fremmede fiender før de i det hele tatt har kommet gjennom puberteten.


Også jentene i de fleste manga er i sin voksende alder, og det blir ofte poengert hvordan de vokser til å bli kvinner, etc. (Japan er ufattelig fokusert på pupper :s) Jeg har prøvd å finne manga som er rettet mot et litt eldre publikum, og fant at kategorien "seinen" (青年), som betyr "ung mann", er rettet mot menn i alderen 20-30. Etter å ha funnet en slik manga med blod, kampsport og jenter (woo!) fant jeg etter hvert ut at alle hovedpersonene i den serien også var 15-16 år gamle. I vesten har vi jo helter som James Bond, som har vært hemmelig agent i ... hvor mange år? I japansk manga er det alltid den uforberedte, unge personen som ender opp i situasjoner hvor han/hun ganske enkelt må gjøre sitt aller beste. Det er litt søtt, egentlig.


I Japan spiser de ikke brødskive med Nugatti. Dette er et stort problem for meg. Neida (joda), men det er en interessant tanke å skulle leve uten brødskivenes enkelhet. Jeg så på en animeserie i går, hvor en av hovedpersonene spurte en annen hva hun hadde hatt til frokost. Én hadde spist noe de så på som tidenes enkleste frokost (egg, bacon ... og ris), mens den andre hadde spist misosuppe og fisk. Med ris, obviously. Min frokost i dag var tre brødskiver med smør, ost og agurk (med frø i, wtf), og jeg synes selv det var en fantastisk avansert og krevende frokost som jeg burde være stolt av å klare å lage på morgenkvisten. Selv har jeg aldri lagt egg og bacon til frokost, det tar for mye tid. Jeg legger merke til noen små forskjeller her.


Det japanske folket er ikke så flink til å lese som man skulle tro, med tanke på at de har 7-dagers skole og bruker både barneskolen og ungdomsskolen til å lære å lese. Etter grunnskolen (som er obligatorisk) har de lært 1945 kanji, ut av totalt 10000. Når jeg sitter og hører på japanske podcasts, som nå, hører jeg ofte noen som obviously prøver å lese opp en nyhetssak eller tekst e.l., og av og til må han stoppe og stamme fram ordet på en måte som minner meg om dyslektiske tredjeklassinger. Ikke at jeg disser dysleksi - Orlando Bloom hadde dysleksi! Han er min helt. Jeg hadde foredrag om ham i femteklasse.

I Japan har de ikke lett for å være annerledes. Det er ikke bare vi i vesten som synes de ser lik ut hele gjengen, heh :3. På skolen bruker de alle kjønnsseparerte uniformer. En uniform for sommer, en for vinter og en for gym. Noe sånt, jeg tar sikkert litt feil. Men poenget er at de alle må gå rundt i lik uniform, og de ser altså lik ut hele gjengen. Derfor er det ekstremt mange som farger håret sitt brunt/blondt og i andre tydeligere farger. Jeg tror ikke det er mange japanske jenter som farger håret sitt svart i sin rebelske periode. I tillegg til hår er det faktisk litt spesielt for folk å se andre i "vanlige klær" som vi går med hver dag. Og hvis noen føler for å være ekstra annerledes, slår de til med cosplay (kort for "costume play") som er ekstra vanlig i Japan. Da får de masssse etterlengtet oppmerksomhet.

Hiragana is soon to be mastered!

Jeg har tegnet ferdig tastaturet mitt!
Og jeg aner fortsatt ikke om det var en lur idé.

Jeg har nå begynt å repetere alle tegnene jeg har tilgjengelig på tastaturet. Det er ganske mange tegn. 45 tegn er lett tilgjengelige, ett tegn er på Shift+0 (hvorfor i heeeelvete er det tegnet på Shift+0?!) og mange ekstra tegn kan lages ved å legge til noen slags apostrofer som kalles dakuten ( ゛) og handakuten ( ゜) på de tegnene jeg allerede har. Problemet er bare at det er 48 grunntegn i hiragana-alfabetet.

Jeg finner fortsatt ikke utropstegn, og mangler sikkert andre slike nyttige ting, men jeg mangler altså ru (る) og we (ゑ). For å skrive de tegnene her (som faktisk ligner hvis du ser nøye etter!) måtte jeg bruke den alternative "vestlige" metoden å skrive på. Jeg skrev "ru" og "we" manuelt på tastaturet, og tegnene kom opp etter hva jeg hadde skrevet. Sånn skriver de ikke i Japan, og derfor vil jeg heller ikke skrive sånn. Men jeg mangler altså tegn med mitt tastatur. Faen. Sånn ser et japansk tastatur ut:

vs. "mitt tastatur":

Problemer jeg har støtt på:
- Det japanske tastaturet er ikke basert på det norske. Dette går fint for det meste, men "<" og "|" (dvs knappene til venstre for 1 og Z) er... feile.
- Ukjente tegn. Jeg har funnet små versjoner av tegn jeg bruker; ぁぅぇぉゃゅょぃ. Disse aner jeg ikke bruksområdet til.
- Jeg mangler taster. De grå tastene antar jeg foreløpig er for å skifte mellom alfabet o.l. (den nede til venstre for Alt Gr sier "katakana" og "hiragana"), men til venstre for backspace og 1 er det taster jeg ganske enkelt ikke har. Den ved backspace skulle jeg gjerne hatt. Faen.
- På hver tast er det opptil fire tegn. Nede til venstre er vanlig, oppe til høyre er Shift, nede til venstre er Ctrl+Alt, og oppe til venstre er ........... jeg aner ikke. Der finner jeg blant annet utropstegn og spørsmålstegn, men jeg får det bare ikke til.


Når jeg skifter til japansk tastatur får jeg altså et tastatur-oppsett som ikke passer meg. Dette er litt uggent. Skulle gjerne ha kunnet bestemt 100% selv hvilke tegn jeg vil ha når jeg trykker her og der, men det har jeg ikke funnet en måte for enda. Jævla tastatur ;(

The epiphany!

Det har vært en svært interessant uke.
Jeg har klart å unngå å øve til eksamen i norsk muntlig med glans!

Dette er ikke plassen for å oppsummere uken. Jeg skriver altfor lange innlegg allerede. On second though, dette innlegget ble også altfor langt. Heh. Men! Jeg har funnet ut hvorfor jeg vil lære meg japansk. En eller annen gang i høst satt jeg i bilen med pappa, på vei til slekt i Nord-Trøndelag. Vi har alltid fantastisk dype samtaler, men denne gangen var bemerkelsesverdig dyp. Meningen-med-livet dyp.


På vei nordover fortalte jeg pappa om hvilke ting som interesserte meg, hva jeg ville gjøre med livet og også litt om hvorfor jeg ikke klarer å bestemme meg for studieretning (som jeg egentlig har goood tid til å tenke på, takk til militæret<3). Jeg liker å forske, men har lite lyst til å bli forsker. Det meste er allerede forsket hardt på, og nye oppdagelser er enten fortsettelsen på gamle (hey, jeg fant ENDA et primtall!!!) eller svære, fantastiske, ukontrollerte uhell (tenk Flubber, idéen er basert på en sann historie). Jeg kunne gjerne ha kartlagt verden, men det er allerede gjort. Jeg kunne ha reist til ubebodde øyer og oppdaget nye dyr, men også der ville jeg bare ha blitt med på andres allerede påbegynte prosjekter.


Det jeg fortalte pappa var at jeg gjerne kunne ha reist til en øy og startet min egen sivilasjon. Startet min egen by, etc. Litt som i MineCraft. Jeg liker ikke tanken på at jeg bare "blir med på det noen andre gjør". Det er vel alphaen i meg som ikke gidder å bare dilte etter andres planer. Jeg vil være sjef. Jeg vil ikke nødvendigvis bestemme over alle andre, men har lite lyst til å bli whippet rundt til å gjøre ting som ikke interesserer meg.


Bygg er egentlig temmelig fascinerende. Tanken på å lede et byggprosjekt fra scratch, hvor man først har en tomt, og så graver fram et passende område og reiser en bygning som skal brukes til å være badstu for meg er ganske digg. Kunne egentlig godt tenke meg å være med på den fysiske delen, hvor jeg går rundt i et rot av planker og verktøy, og kan være med på å si "nå er grunnmuren lagt". Jeg kommer nok ikke til å bli Byggmester Josse, men kanskje jeg bygger et hus for meg selv når jeg blir eldre og skal settle down?


Men hva faen har dette med japansk å gjøre?


Vel, jeg kan ikke japansk. Og jeg har ingen som forteller meg hva jeg må lære for å kunne lese X og si Y. Det er akkurat det som er så herlig. Jeg starter fra scratch, akkurat som et byggeprosjekt. Jeg kan spørre folk om råd, og lese om hvordan andre har lært japansk eller andre språk, men in the end er resultatet det jeg får til selv. Problemet med å studere ting på skole er at det du lærer ikke har høyest prioritet. Det aller viktigste er at du får en utdanning, fullfører eksamen og kanskje får en tittel du kan bruke til å få deg en jobb. What you actually learn comes second.


Med språk er det ikke sånn. Hvis du ikke vet hvordan du uttaler "jeg snakker flytende japansk" hjelper det ikke å holde opp et universitetsbevis for å overbevise folk om at du er tospråklig. Det eneste som betyr noe er hva du kan. Og språk er en av de eneste tingene du faktisk kommer til å trenge resten av livet. Når det er sagt skjønner jeg virkelig ikke hvordan Amerika klarer å leve med seg selv når det er så ufattelig få voksne som kan å lese og skrive.

Jeg kan vel klare meg med bare norsk og engelsk, men Japan har en så fantastisk og interessant kultur at jeg ikke vil gå glipp av det. Jeg vil lære meg japansk fra scratch, og få det til bra. Prosjektet har begynt, og jeg storkoser meg.