Visibility Cloak

Jeg føler meg veldig synlig her
Akkurat nå passer det meg fint, men det er også veldig skummelt

I det siste har jeg følt meg veldig, veldig synlig her i Japan. Da er det ikke bare den vanlige vitsen om at jeg er så høy her at gamle folk reiser seg fra benker for å løpe bort til meg og spørre meg hvor høy jeg er, som har skjedd, men jeg føler meg synlig. Jeg føler at folk legger merke til meg. Jeg er egentlig ikke veldig god til å skaffe venner, så det føles virkelig flott å ha så lett for å få kontakt med så mange hyggelige folk her! Det at folk legger merke til meg gjør meg glad, og også veldig redd. Dette innlegget handler om hvor mye interessant, flott og skummelt som skjer rundt meg.

En smått urelatert ting jeg noterte for en stund siden på mobilen er at Japan tydeligvis diskuterer mye rundt det norske læresystemet for tiden. Forskjellene er egentlig veldig store, men noen forskjeller som er enkle å forklare er at barneskolen er 6 år og en bachelorgrad er 4 år. I tillegg starter alle skoleårene i april, rundt tiden hvor sakuratreet blomstrer. Det er også mye konkurranse og stress rundt å komme inn på de beste videregåendeskolene og universitetene. Der er også en annen viktig forskjell, for i Norge jobber du for å komme inn på linjer, ikke universitetene. Her trenger du nesten bare å komme inn på det universitetet du ønsker, for så å plukke fag slik at du får en grad du vil ha. Akkurat hva det er Japan synes er interessant med det norske systemet skulle jeg gjerne ha fått utforsket mer av!

Jeg klipte meg for ikke så lenge siden, og det var egentlig da jeg begynte å føle meg synlig. Jeg husker fortsatt 8. klasse på ungdomsskolen hvor jeg begynte med tannregulering og kort hår, lot håret vokse litt ut under det første semesteret, og så rundt vinterstid klipte jeg håret, fikk meg briller for første gang og fjernet reguleringen på ganske kort tid. For første gang i livet kunne jeg endelig tydelig se ansiktene til folk, og alle uttrykkene var fremmede. Folk så godt som lurte på hvorfor jeg sto utenfor klasserommet vårt. Lenger ut på våren byttet jeg fra briller til kontaktlinser, og på slutten av våren hadde klassen klassetur, hvor jeg fant ut at en god del av folka i klassen ikke ante hvem jeg var, at jeg faktisk gikk i samme klasse.

Her i Japan sto jeg i matkø da tre japanere, som jeg ikke følte at jeg kjente igjen, kom bort til meg og spurte om jeg hadde klipt håret. De to-tre første dagene etter hårklippen ble jeg virkelig overvelmet over hvor mange folk som spurte om jeg hadde klipt håret. Og jeg måtte nesten skamme meg, for jeg er virkelig dårlig til å oppdage sånt hos andre, men skulle gjerne ha gitt folk den oppmerksomheten samme oppmerksomhet tilbake. Det morsomste må forsåvidt være da jeg ikke hadde briller på fordi jeg nettopp hadde vært ut og jogget, og møtte en i klassen i heisen. Han så litt sjokkert på meg og sa "you're tall, so you must be Johannes".

Jeg ble først synlig blant de utenlandske studentene i begynnelsen da jeg tok initiativet til å lage en facebookgruppe, og mange forskjellige folk tok kontakt med meg for å bli venner på facebook slik at jeg kunne legge dem til. Og så tok jeg også stor del i initiativene til å holde fester med alle i klassen de to første ukene, som forsåvidt også har gitt enkelte et inntrykk av at jeg er en voldsom alkoholiker. De fleste som kjenner meg i Norge vil vel kvie seg for å si at jeg drikker ofte/altfor ofte. At lavalderen for alkohol her er 20, at mange er under den alderen, at mange er asiatere og derfor tåler ekstremt lite alkohol av normal standard, og at jeg tåler en god del og derfor drikker veldig mye når jeg først drikker, hjelper forsåvidt ikke så mye på akkurat det alkoholikerbildet jeg har klart å skape på bare to fester på to uker.

Ellers har jeg heldigvis klart å gi noen gode inntrykk også. Siden jeg alltid prøver å forklare hvor enkelt og morsomt kanji kan være når folk syter over hvor vanskelig det er, har jeg blitt stemplet som en kanjimester. Såpass at en jeg har blitt godt kjent med nå spurte meg om jeg ville hjelpe ham med å finne gode måter å huske kanjiene han trengte å huske før midtsemestereksamenen vi hadde på tirsdag. Vi satt i flere timer og snakket om alle tegnene og hvordan de er bygd opp, og til slutt takket han kjempemye for seg og sa "I have caused you so much pain", til tross for at jeg syntes det var kjempemorsomt og koselig. Det føltes litt som en direkte oversettelse av kulturelle uttrykk, som at japanere grovt oversatt sier "jeg er i veien!" når de entrer hus, "jeg gjør noe uhøflig" når de går ut av rom folk er i, "akkurat nå" når de kommer hjem, etcetc. Jeg elsker å lære slike uttrykk, men det var litt vanskelig å forklare at han absolutt ikke hadde kommet meg til skade. Kanji er gøy.

Forsåvidt har også læreren innsett at jeg virkelig elsker kanji. I en skoletime ble hun usikker på hvordan hun skulle tegne en kanji, og spurte "Johannes-sama" om hjelp for å bekrefte at det var rett. Andre tilfeller hvor "-sama" brukes er "kami-sama (gud)", "ou-sama (konge)" etc. Den læreren tuller mye, men det at hun anerkjente at jeg var en pålitelig kilde når det kom til å bekrefte en kanjis form gjorde meg kjempeglad. Og en god del stresset, fordi jeg gjerne vil kunne skrive kanji like raskt og naturlig som jeg gjenkjenner dem... Heldigvis har jeg lagt litt inn litt tid for å oppnå det i det siste, så det blir nok bedre over tid.

Det ser forsåvidt ut som at jeg drar til norsktimene annenhver uke, og sist gang ble jeg bedt om å ta den fremste pulten, snu den mot resten av klasserommet, og lese en tekst høyt på tydelig og treg østlandsdialekt. Jeg endte opp meg å uttale "ferge" med j-lyd en gang og g-lyd en annen gang, bare fordi det er så uvant for meg å snakke østlandsk. Det var tydeligvis "ferge" som var riktig, da. Fikk nok ikke full score på den høytlesningen min, nei. Men læreren synes det er kjempemorsomt å ha en nordmann på besøk i klassen, og sammenligner ofte norsk og svensk når både jeg og svensken er der.

Norsklæreren fortalte også om noe av det rareste med norsk matkultur han noensinne hadde opplevd. En av tingene var det nordmenn drikker til fancy mat. Hva drikker vi til fancy mat? Bryr vi oss egentlig noensinne? Han hadde spurt en nordmann, og han hadde sagt at han drakk cola til sushi. En bølge av uro spredde seg blant japanerne i klasserommet. Videre fortalte han at enkelte nordmenn skjærer bananer opp i skiver og legger de på brødskiver!? Da jeg kunne bekrefte at det er kjempegodt ble klasserommet fylt av ansikter som ikke visste om de skulle gråte eller le. Men det særeste måtte være nordmenn som legger én skive agurk eller paprika på brødskiver med skinke og/eller ost. Jeg hadde aldri tenkt over det, men det hjelper visst på smaken på grunn av duften! Sære, sære nordmenn.

Apropos å være nordmann var jeg på barbeque i helgen, og der var det stappfullt med japanere, og kjempemange utenlandske studenter. Vi grillet, koste oss, snakket og ble venner. Det var selvfølgelig også mange som tok bilder av hverandre, og jeg hjalp av og til til. Etter å ha tatt bilde for noen ble jeg spurt hvor jeg er fra, og jeg sa at jeg var fra Norge. "Åååh, Norge! Kult! Du, jeg kan bli en kjempegod husmor. Vurder det, okei?" Og de leste og kommenterte raskt ansiktsuttrykket mitt som, til tross for kulturforskjeller, veldig tydelig sa "jeg kommer ikke til å vurdere det", men hun forsto heldigvis at det var uaktuelt å godta et barbequefrieri når jeg har kjæreste. Til tross for at det var kjemperomantisk og sånt.

Men i dag var jeg altså på et båtrace. Det var en ganske stor begivenhet, ettersom det var TUFS' 100. båtrace. I den anledning kom en av lærerne jeg først hilste skikkelig på forrige uke bort til meg og spurte om det passet å intervjue meg litt om hvordan jeg, som utenlandsk student, syntes det å delta i et svært båtrace med så mange andre studenter var. Han intervjuet meg og ei i klassen fra Thailand, og ga oss ting som smakte godt som takk for tiden vår (over). Det kommer i lokalavisen en eller annen dag, men jeg vet ikke når. Sjansen er derimot stor for at lærerne på skolen tar initiativ til å skaffe avisen for oss den dagen den kommer ut. Japan er litt sånn, folk gjør av og til sånt uten at man spør dem om det.

Under båtracet gruste vi all motstand. Under kvalifikasjonsrundene vant vi med den raskeste tiden av alle heatene, ikke bare vårt eget, og kom derimot direkte til finalen. Han som satt i båten og styrte mens vi rodde fortalte meg at jeg var kjempeflink til å ro, og burde bli med i roklubben, men det er faktisk ikke mulig. Roklubben begynner treningen klokken 4 om morgenen, ror i noen timer før de reiser sammen til skolen klokken 8, og så reiser de tilbake til roområdet og ror mer på ettermiddagen. De ror så mye at de faktisk bor sammen på anlegget.

Men klassen min vant også finalen, og selv om vi alle visste at det ikke ville bli pokal til vinneren uansett, fikk vi både pokal og medaljer. Akkurat nå sitter jeg med pokalen på rommet, så rullerer vi litt på den før den til slutt ender opp på klasserommet. Der skal den stå som et symbol på D-klassens tårer og svette, som vi ikke kunne ha oppnådd uten den fantastisk synkrone roingen vi oppnådde selv uten ekstra øving, fram til neste års D-klasse overrekker den til dommerpanelet på begynnelsen av TUFS' 101. båtrace.

Mens vi rodde rolig ut til startområdet ropte folk i hytt og pine til meg. Jeg har vært med på hvert eneste arrangement som har vært tilgjengelig så langt, alt fra velkomstfester til barbequer, har snakket med fremmede under lunsjene på skolekafeteriaen, og på alle disse måtene blitt kjent med mange folk. Til og med han som styrte båten måtte le og kommentere at de bare ropte til meg. Det føltes kjempespennende, og gjorde meg livredd, og jeg valge å gripe tak i spenningen og ro for harde livet.

Det å bli lagt merke til skremmer meg voldsomt mye. Gjennom livet har jeg ofte unngått å snakke med folk jeg ikke kjenner særlig godt i frykt for å drite meg ut eller si noe frekt med uhell. Det er selvfølgelig ikke noe som skjer ofte nok til å være redd for, men jeg antar det er en type sosialangst. For et par år siden, før folkehøgskolen, fikk jeg ristet av meg vanene jeg hadde for å unngå konfrontasjoner, men det betyr ikke at det ikke skremmer meg. Det verste jeg vet er å vite at noen jeg kjenner ikke liker meg. Og folk er så forskjellige at det ikke kan være mulig å bli likt av alle, så jo flere jeg blir kjent med, jo mer øker jeg sjansene for å at noen ikke liker meg. Men dette er en altfor destruktiv måte å tenke på, og jeg har nok selvkontroll til å unngå å tenke slik, jeg bare følte meg kvalt etter dagens seier da jeg dro hjem med pokalen i hånda og hørte Janteloven på repeat i bakhodet hele bussturen hjem.

Av og til spør folk meg hva som er Norges største sosialproblem. Noen land sliter med skolepress så mye at ungdomsskoleelever tar livet sitt fordi de tror de ikke kommer inn på skolen foreldrene deres vil at de skal inn på, mens her i Japan jobber folk seg ihjel. Jeg har aldri klart å svare på hva slags sosiale ting det er som har en voldsom, negativ effekt på samfunnet vårt, men jeg begynner å bli mer og mer klar over at det for Norge er Janteloven. Jeg skammet meg over å være glad for å vinne et båtrace. Av og til skammer jeg meg fordi jeg er stolt over å ha blitt tildelt et stipend. Når jeg må fortelle folk at jeg ikke har noen "sempai (i dette tilfelle tidligere elever fra samme land)" fordi jeg er den eneste nordmannen som har fått stipendet så langt skammer jeg meg grenseløst. Ikke fordi jeg er alene, men fordi jeg var først.

Jeg trenger også en del tid alene på rommet mitt, og vet helt klart og tydelig at det vil være helt umulig for meg å bo i kollektiv her i Japan, så jeg har allerede begynt å spare penger til den høye husleien jeg må leve med fra neste vår. Å bli lagt merke til er skummelt, virkelig skummelt, ikke fordi jeg er redd for at noen skal oppdage at jeg har gjort noe galt, men fordi jeg akkurat nå, i denne perioden av livet mitt, er stolt og fornøyd med meg selv. Og jeg skammer meg.

Happy days

Det skjer enormt mye interessant for tiden
Og etter hver interessante ting blir jeg plutselig opptatt med den neste

Det har ikke vært enkelt å få skrevet om det som skjer for tiden, så dette innlegget blir litt som en oppsummering av ting jeg har gjort i det siste. Egentlig skulle jeg gjerne ha skrevet et innlegg om hver ting, men jeg føler at å ihvertfall få skrevet noe er bedre enn at jeg aldri skriver fordi jeg ikke har tid til å skrive så mye som jeg vil. Uansett har jeg det kjempemorsomt for tiden, og vil dele opplevelsene mine!

Jeg dro på en teseremoni for noen uker siden, hvor jeg blant annet satt i den japanske "seiza"-stillingen, kjent for å ta livet av beina over tid. Knærne mine er heldigvis litt rare, som betyr at å stå på knær er en verden full av smerte, men å imponere japanere ved å sitte i seiza over lang tid har blitt min forte. Seiza kveler nemlig blodtilførselen til beina for dødelige mennesker, som gjør at det er umulig å reise seg fra sittestillingen uten å falle, og derfor er det "høflig" å være tålmodig med å reise seg etter en teseremoni. Det kommer selvfølgelig av at hvis alle reiser seg raskt blir det fort en klein situasjon hvor alle faller på hverandre.

Jeg deltok også i Kurayami-festivalen, "Mørkets festival", og en av japanerne der fortalte historien bak festivalen. Han fortalte om hvordan guden man feirer, hvis navn jeg har glemt, ligner mest på Satan, av alle de "vestlige" figurene han kunne komme på. Så fortalte han videre om hvorfor det egentlig var greit, Satan var jo også en engel, og hadde mye positivt, men som med festivalguden ble han litt stemplet som en bad guy, for å si det mildt. Det finnes jo godt og vondt i historiene til alle kulturer uansett. Festivalguden var også en helt, da. Men navnet til festivalen kommer ikke fra "mørkets krefter", det kommer fra en gammel tradisjon hvor menn under festivalen fikk lov til å ligge med andre kvinner utenfor ekteskapet, uten følger. Lokalhistorie er virkelig en rar ting.

Forrige fredag besøkte vi en barneskole. Det var med Multicultural Communication Class, så nok en gang var oppdraget å bli overrasket av den japanske kulturen og få åpnet våre øyne for kulturforskjeller. Folk sier at barn er barn uansett hvor man reiser i verden, men med det i tankene ble jeg virkelig sjokkert. Sjetteklassingene (det siste året på barneskolen for japanere) møtte oss ute på veien og delte seg opp i to og to for å lede den oppsplittede klassen vår til gymsalen. Der hadde de forberedt sandaler til hver og en av oss, og de la skoene våre i en skohylle. Deretter ble vi møtt av gangveien på bildet ovenfor, før de fremførte et mesterverk av en trommekunst. Etter noen taler ble alle i klassen vår delt opp og introdusert til 3-4 skolebarn som hadde tegnet flagget vårt og forberedt forskjellige leker og moro. Aldri før har jeg sett så godt organiserte barn.

Helga etter skolebesøket klatret jeg også et fjell med fjellklubben. Vi dro litt vestover til en innsjø og klatret opp det nærmeste fjellet morgenen etter en barbeque. Natten ble tilbragt i telt, som jeg virkelig ikke kommer til å savne noe særlig. Det var likevel absolutt verdt det, ettersom turen var en flott opplevelse. Jeg er forsåvidt den eneste utlendingen i klubben, så jeg blir tvunget til å snakke japansk hele tiden, som jeg er glad for. Det var forsåvidt en som var interessert i å høre om norsk historie og opprinnelsene til språket, så jeg forklarte diverse om hvordan norsk har mange likheter til dansk og svensk etter å ha vært under kontroll fram til 1905. Norsk historie er ikke mitt stødigste punkt, så jeg må nesten lese meg litt opp på det også, for å kunne svare bedre senere. På bussturen hjem insisterte høytaleren på å si "please press the butter", så der var jeg også jevnlig underholdt.

Shogi, japansk sjakk, holder jeg også mye på med. Jeg lærer det bort til så mange andre her som mulig, mens jeg prøver å komme meg forbi nybegynnernivået ved å lære fra profesjonelle youtubefilmer og lignende. Hvis jeg bare spiller med folk som er helt nye vil jeg jo aldri bli flinkere! Målet er likevel å lære bort shogi så godt at alle til slutt klarer å slå meg, slik at jeg igjen får noen å slå. Dette har så langt vist seg å være en temmelig morsom hobby, og japanere blir nok en gang glade for å høre at jeg holder på med noe som absolutt er å regne som japansk kultur. Derimot er det visst ikke så mange japanere som faktisk kan å spille shogi. Det at det ikke er en shogi-klubb på skolen er faktisk ganske overraskende, men det finnes alltid neste år!

I tillegg til shogi har jeg begynt å spille bridge med tre andre (som er nødvendig for bridge, det må spilles med fire), og det er også veldig morsomt! Pappa spilte det selv da han var yngre, så jeg måtte jo gi det en sjanse. I bridge spiller man med en partner, mot de to andre. Partneren min er virkelig altfor god, men hun er også en flink lærer, så hun tvinger meg til å ta kontroll hver runde vi spiller, bare for å få meg til å se selv hvilke taktikker jeg burde bruke. Jeg er nervøs for at hun til slutt kommer til å ha lyst til å dra på turneringer eller lignende, som hun tydeligvis gjorde på videregående. Men pappa fortalte meg at tremenningen min fikk sølv i junior-VM i bridge, så det at jeg har sterke bridgespillere i familien gjør at jeg får mer lyst til å bli god selv.

Denne lørdagen dro jeg til en fest i Ebisu, Tokyo! Jeg ble invitert av en svensk kompis jeg har fått meg her på skolen, som jeg går til norsktimene med. Jeg ble invitert fordi bursdagsbarnet vi feiret levde etter en fantastisk mantra. "The friends of my friends are your friends". Veldig bredt, og det gjorde at veldig få på festen kjente hverandre fra før, som gjorde det ekstra morsomt og sosialt. Et par morsomme ting var at det var flere svensker der, selv om bursdagsbarnet var japansk, fordi han hadde vært assisterende japansklærer i Sverige et år. Disse svenskene var selvfølgelig på 180-200cm hele gjengen, som er noe for seg selv her i Japan.

Bursdagsbarnet fylte 30 år, og det betyr også at veldig mange av gjestene var gifte. Folk viste forlovelsesringer og introduserte ektemenn og koner i hytt og pine. Jeg kunne jo selvfølgelig fortelle om at broren min skal gifte seg i sommer, og snakke om kjæresten min, men jeg var veldig tydelig den yngste i flokken. Da folk begynte å overrekke businesskort til hverandre følte jeg at jeg hadde blitt trumfet. Kanskje på tide å gi litt liv til ja.pane.se snart?

Tirsdag den 28. mai har vi midtsemestereksamen. Den dekker intet mindre enn 250+ kanji, godt over 150 grammatikkpunkter, rundt 80 sider med setningsstrukturer og 40 utenlandske ord. De utenlandske ordene er slitsomme, fordi de innebærer å kalle knappen til et kamera for "shattaa". Innen testen vil klassen min egentlig ha lært over 550 kanji, som betyr at de vi faktisk skal kunne til testen er ting vi husket best for noen uker siden. Repetisjon. Denne overhengende eksamenen gjør at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å ha særlig mye fritid framover, men vi får se om jeg ikke får tid til en teseremoni eller en barbeque til.

Gotta Catch 'Em All

Livet i Japan er fantastisk
Men hver gang jeg får en ting i orden kommer selvfølgelig nye utfordringer

Har det fortsatt kjempeflott her! Leksene har blitt redusert, som strengt tatt skuffer meg litt, men det betyr at jeg har litt mer fritid. Jeg skulle gjerne heller ha følt mer tidspress på å begynne med leksene "fordi jeg har så mye" enn å føle at jeg kan utsette det litt fordi jeg ikke har så lite. Men jeg har ihvertfall fått litt tid til å kose meg, og jeg leser for tiden "Kjærlighet før øya synker", en slående fantastisk bok av Vetle Lid Larsen som jeg fikk av Ingvill. Jeg er en veldig treg leser, men jeg regner det likevel som at jeg for tiden leser en bok.

Boken fikk jeg forsåvidt før jeg reiste hit, men for to uker siden sendte Ingvill meg en redningspakke! Hun sendte med diverse hun visste jeg ville le godt av, noen søte, sjarmerende ting og også noen ting som er søte på tunga. Her må jeg selvfølgelig eksplisitt nevne Safari-kjeks. Jeg fikk to pakker, og har faktisk klart å spare litt på den andre etter at den første pakken ble spist opp i en storm av nostalgi (det var hele fire uker siden sist jeg spiste Safari-kjeks!), så for tiden får jeg tatt meg en kjeks hver dag, bare for å opprettholde avhengigheten. Det gjør forsåvidt også at kjekskjøpingen min her i Japan holdes i sjakk, så jeg spiser ikke så mye usunt for tiden.

Derimot har jeg forsåvidt lagd "middag" på rommet for første gang! Det var bare egg og bacon i en stekepanne, men likevel et måltid. Magen min er ikke særlig fan av egg, så jeg må strengt tatt prøve å få lagd andre ting også, men det er en god start. Et steg i riktig retning! Det er forsåvidt også et steg imot å ikke trenge å dra ut av rommet særlig ofte, men det får så være. Kanskje jeg kan begynne å spise middagene mine ute på fellesrommet, hvor jeg vanligvis spiser kjøpemiddagene uansett. Der er nemlig mikrobølgeovnen, og det kommer nesten alltid bort noen og setter seg med meg mens jeg varmer opp kjøpematen der.

Noe som er litt skummelt er at jeg sakte begynner å gå tom for ting jeg hadde med meg fra Norge. Jeg har gått helt tom for sjampo fra Norge nå, og handlet nylig en japansk sjampo som jeg må bruke fra neste dusj. Jeg kjenner jo bare til japansk vokabular rundt ting jeg faktisk bruker, og på sjampoflaskene står det jo bare ting som kun står på de flaskene, og andre sjampoflasker. Uttrykk som ikke eksisterer utenfor hårproduktverdenen, føles det som. Derfor føltes det litt som om jeg kjøpte sjampo i blinde, men jeg har hørt at hårproduktet i Japan generelt holder veldig god kvalitet, så det beroliger meg litt.

Jeg holder også på å gå tom for deodorant og tannkrem, og det gjør meg litt overveldet. Hadde jeg gått tom for én ting per uke hadde det vært mulig å håndtere, men nå skjer det så mye! Wææ! Tannkrem har jeg også kjøpt i blinde, men jeg vet ikke engang hvor jeg skal få tak i deodorant! Jeg vet hvor ekstremt viktig det er å passe på å dusje og bruke deodorant hele tiden når man omgås folk fra så mange forskjellige kulturer, spesielt i Japan, hvor det er normalt å bade hver eneste dag. I starten badet jeg forsåvidt hver dag jeg også, bare for å tilpasse meg, men det varte helt til jeg så strømregningen, og ikke lengre.

Apropos dusjing og hår og sånt, så har jeg klipt meg. Og siden enkelte ting er likt i Japan som i Norge, så betyr det også at jeg har hatt en lengre samtale med en fremmed, altså med frisøren gjennom hårklippen. På japansk! Jeg fortalte litt om Norge, reflekterte rundt hvorfor folk fra europeiske land ser ut til å lære japansk raskere enn folk fra engelsk-språklige land (frisørens observasjon), snakket litt om sammenhengen mellom religion og lover mot homofilt ekteskap og fikk klagd litt om hvor vanskelig det er å telle ting på japansk. Heldigvis kunne hun berolige meg med at japanere ofte også tar feil. Noen japanere teller faktisk krabber på samme måte som fisk, hehehehe. Men selvfølgelig er det ikke riktig å gjøre det på japansk. ... Neida, det japanske tellesystemet er ikke vanskelig i det hele tatt.

Jeg dro også til norsktimen igjen i dag! Der skulle elevene telle litt på norsk også, og læreren hadde allerede lært dem å telle opp til 30. Så lærte de å si 40, 50, ... 90, 100 og 1000. Og dermed kunne de å telle til 9999. På norsk har vi derimot ikke like mange utfordringer med å telle som på japansk, men å telle datoer eller rangeringer er et unntak, ihvertfall. Syttende mai, tredje plass, etc. Og at intetkjønnsord ikke telles "ett fjell, to fjeller" etc. Læreren fikk forsåvidt et problem med å oversette fjell-telling til japansk, ettersom de ikke har noen måte å telle fjell på.

Der ligger forsåvidt problemet med det japanske tellesystemet. For hver ting som eksisterer har de prøvd å finn en måte å telle det på. Det betyr at de bare enkelte ganger har sagt "neimen, kan vi ikke telle fisk på samme måte som andre smådyr?", men har likevel kommet fram til at "krabber er ikke det samme som fisk, de må vi telle på en annen måte". Men fjell har de ikke funnet noen måte å telle. Han endte opp med å bare si "ichi no yama, ni no yama, san no yama", som japanskstudenter sikkert vil finne litt rart.

In other news, jeg spiller av og til Pokémon-kamper mot en av de andre her som kjøpte det før meg, og har så langt vunnet hver kamp. Yess. Jeg samler også på japansk vokabular litt som Pokémon! Det startet med at jeg "favoriserte" hvert ord jeg trengte å sjekke opp i ordboken, men har gått over til å at jeg prøver å favorisere hvert eneste ord jeg vet at jeg har hørt en eller annen gang. For omtrent tre uker siden lå jeg på litt under 2000 ord. Nå har jeg 4400 favoriserte ord. Det betyr at jeg gjennomsnittlig flekker opp hundre nye ord hver eneste dag, men kun ord jeg vet at jeg kjenner til. Den offisielle grunnen til at jeg gjør dette er sånn at jeg kan senere sjekke opp hvilke ord jeg kjenner til som bruker den og den kanjien, men i virkeligheten elsker jeg å se tallet øke.

Har også gjenlært et japansk uttrykk jeg mener jeg har støtt på før, som jeg syntes var litt morsomt. "Parasite single". Det betyr ganske enkelt en person som tjener nok penger til å bo alene, men velger å bo leiefritt hos foreldrene sine. De sier forsåvidt bare "parasaito shinguru" på japansk, altså et forsøk på å uttale det engelske ordet på japansk. Til japanskstudentene som kan finne på å lese dette, klarer du å si denne setningen med riktig tonefall, slik at betydningen ikke kan misforstås: "庭には二羽鶏がいます"?

One Month, One Man

Er det nå jeg skal ha identitetskrise?
Who am I, and what have I been doing this last month?

Etter å ha bodd en måned i et helt annerledes land har jeg helt sikkert forandret meg litt. Jeg er ihvertfall av typen som forandrer meg raskt i starten, og så roer meg ned. Jeg prøver å tilpasse meg ting raskt, sånn at jeg raskt blir vandt til ting. I motsetning til om jeg hadde prøvd å unngått de rare tingene fordi de ikke var lik min egen kultur, klarer jeg på denne måten å unngå at ting blir mer og mer irriterende. Det som kanskje er vanskeligst å akseptere blankt er mat, men jeg spiser likevel alt jeg blir tilbudt. Vel, nesten alt. Jeg ble tilbudt et fat fullt av tomatskiver med en eller annen saus på, og det måtte jeg bare pent forklare at er et svært "NOPE" for meg. Heldigvis var ikke egentlig maten til meg, men til alle som var på festen.

Ved å akseptere nye ting raskt unngår jeg også kultursjokk, fordi jeg raskt sier "OK" med et straight face istedenfor å legge meg i fosterstilling og tenke "hvorfor, hvorfor, hvorfor roper folka i butikken til meg hver eneste gang jeg går inn?!". Når jeg går på butikker i Norge foretrekker jeg å bli ignorert helt til jeg ber om hjelp, men jeg aksepterer at det i Japan er regnet som høflig å vise kundene at du vet at de er der.

Hvordan har jeg forandret meg på en måned? Vel, som jeg har klagd så mye på tidligere at jeg til slutt følte at jeg ikke hadde stort å blogge om, så er det prøver hver eneste dag. Normalt tre prøver, men denne uken var det fire. Jaja. Uansett, vi gjør prøvene fortløpende i klasserommet, og får et nytt ark hver gang vi gir fra oss et ark. Og hver gang jeg gir fra meg et ark til læreren gir jeg fra meg arket med begge hendene, bukker lett og sier "vennligst/vær så snill (onegai shimasu)". Deretter skvetter jeg litt når jeg får det neste arket, og sier "tusen takk (arigatou gozaimasu)".

Det er ikke det at jeg alltid blir overrasket over at det er flere prøveark. Jeg vet ca. hvor mange ark vi kommer til å få hver dag, men når japanere mottar noe skvetter de alltid litt. Litt som når engelskmenn får en overraskelsespresang og sier "oh, you shouldn't have!". Nå er jo ikke faktisk lekser og prøver like koselige som presanger, selv om vi i klassen spøkte om det senest idag, men det å motta noe i Japan er alltid spesielt, på en måte. Japan er kjent for å ha en veldig sterk gi/motta-kultur, og det kan på mange måter være uhøflig å ikke motta noe du blir tilbudt, derfor reagerer de nesten likt når de mottar noe de vil ha som noe de ikke vil ha. Derfor skvetter jeg litt av "glede" hver gang jeg mottar et nytt prøveark. Men under er et bilde av en japansk McDonalds, og jeg vil gjerne uttrykk at jeg ikke har tenkt å gå like langt for å integrere meg. Bare, wow.

Jeg har også blitt nødt til å reflektere over hvordan jeg vil fremstille meg selv. Å si "jeg" er ikke bare-bare i Japan. En måte er unisex og generelt trygg og høflig, "watashi", mens "atashi" og "uchi" er generelt reservert for jenter, mens gutter bruker "boku" og "ore". "Boku" kan egentlig gjerne brukes av begge kjønn, og det er det mulig at gjelder for "uchi" også, men det vet jeg ganske enkelt ikke. "Uchi" brukes ikke så veldig mye i Tokyo uansett. Men "atashi" er rent for jenter, og "ore" for gutter. Snakker du med en bestefar kan det godt hende at han sier "washi" om seg selv, og ei ungjente kan faktisk finne på å si sitt eget navn istedenfor.

Rugby-gutta sier "ore". Så, jeg går også for "ore". Men selvfølgelig, jeg bruker også "watashi", siden jeg må også passe på hvor høflig jeg uttrykker meg til enhver tid, og både "jeg", "du", verbbøyninger, ordforråd og mye, mye mer forandrer seg i forhold til den sosiale sammenhengen, humøret ditt, aldersforskjellen mellom deg og den du snakker til, om du tenker å be om en tjeneste eller be om unnskyldning. Man skulle tro at det allerede var vanskelig nok, men dette betyr selvfølgelig at den du snakker til analyserer ordvalgene dine og legger det til som en del av konteksten. Så du kan ordlegge deg helt likt til to forskjellige folk, og få voldsomt forskjellige reaksjoner. Scary shit, Japanese is.

Uansett, språkkunnskapene mine har også forandret seg. Lærerne her er så flinke at jeg ofte ender opp med å notere noen av forklaringene, ... og det gikk nettopp opp for meg at det faktisk er vanlig for studenter å ta notater i timer. Men jeg har aldri gjort det. Notater virker mot sin hensikt for meg, ettersom det virkelig er umulig for meg å følge med i timen og skrive samtidig, så jeg lærer mindre fra skoletimene om jeg tar notater. Men noen ganger kan jeg ganske enkelt ikke motstå det, og da er det ikke for min egen del, men for nettsiden min. Jeg har nemlig en annen nettside hvor jeg tenker å lære folk japansk over nett, som en hobby. Foreløpig har jeg bare skrevet en guide for hvordan man kan lære seg kanji så raskt som mulig, men jeg har virkelig blitt en så stor lingvistnerd at jeg gleder meg til å forklare japanske verb til hvem enn som vil lese på siden.

Andre ting som har forandret seg må vel være rutinene mine og levemåten min. Jeg synes nå det er sent å stå opp etter 10 om morgenen på fridager, og før fantes det ikke fridager hvor jeg sto opp før 10. Om jeg ikke har vært oppe altfor lenge med lekser kvelden før, står jeg opp 6:30 for å jogge. Først gjorde jeg det for å jogge med andre, nå er det jeg som er igjen. Det hender at andre også jogger, men mens en av naboene brukte å ringe på hos meg tok jeg først over den jobben, og nå ringer jeg ikke på til folk lenger. Hver morgen, etter joggingen, tar jeg meg en dusj og spiser frokost. Etter første skoletime løper jeg til nærmeste vending machine for å kjøpe en god kopp kaffe. Noe jeg derimot håper at ikke blir rutine er å søle kaffe på den nye læreboka. 

Ja, den nye læreboka. Nei, det er ikke et nytt fag, vi har bare allerede gått igjennom en av lærebøkene på 200+ sider allerede, og har begynt på den neste. Dessverre har vi i samme slengen senket læretempoet, og jeg klagde. Jeg klagde faktisk over at det er mindre lekser. Om jeg har forandret meg? Ja, det ble veldig klart da jeg søyt midt i timen over at læreren spurte om vi skulle bremse ned kanjileksene eller ikke. Forsåvidt hadde vi i går som sagt fire forskjellige prøver, og jeg nailet alle. Ingen slurvefeil, lesefeil eller skrivefeil, verken under kanjiprøvene, lytteprøven og ekstraprøven. Vi får ikke score på hukommelsesprøven, men jeg leste også opp alt vi skulle huske utenat.

Jeg skjelver ikke lenger når vi har dikteringsprøver. Etter videregående, takk til norsklæreren, har jeg en så enorm skrivefrykt at jeg alltid skalv meg gjennom de daglige skriveprøvene her. Å skrive på et helt nytt språk når hånda rister er ikke særlig enkelt, og det hjalp heller ikke frykten. Men lærerne her er snille. Lærerne her ønsker faktisk at elevene skal få så høye karakterer som mulig, litt som lærere som hjelper privatister i Norge. Etter en stund glemte jeg at jeg var redd for å skrive foran folk, spesielt lærere, og nå går det veldig mye glattere. Jeg la først merke til det da jeg plutselig begynte å bli ferdig med å skrive én setning før læreren leste opp den neste. Det føler så utrolig bra!

Men slapp av. Jeg holder ikke kun på med lekser. Jeg har det også koselig, drar på sosiale arrangementer som fester o.l., og handlet nylig både japansk sjakk (shogi) og en nintendo 3ds med Pokémon. Jeg jobber fortsatt aktivt med å prøve å finne ut hvilke japanske kjeks som er gode og hvilke som er fæle, og listen min vokser stadig vekk. I kveld blir det fest igjen, på lørdag skal jeg delta (!!!) i en japansk festival, og neste helg skal jeg faktisk på en todagerscamp med en gjeng japanere i hiking-klubben. Jeg leser også bøkene fra bokhylla mi, skal en av de nærmeste dagene på kino og se Iron Man 3. Jeg har det kjempefint her i Japan!

Oh, og jeg måtte tegne meg selv i lekse til multikulturell kommunikasjons-faget, så jeg baller meg opp til å legge ut bildet her nå, helt til jeg får panikk og fjerner det igjen. Det var egentlig litt gøy å tegne, selv om jeg med en gang fikk lyst til å tegne det på nytt fordi jeg ikke var fornøyd. Men likevel litt fornøyd. Fokuser på det positive, Josse..!