Remembering the Kanji!

Historien om verdens beste kanji-læremetode
Ikke-japanske folk over hele verden lærer seg kanji raskere enn japanerne selv.

Jeg har begynt å lese boka "Remembering the Kanji", skrevet av James W. Heisig i 1977. Jeg føler for å (gjen-)fortelle historien om Heisig, siden han er dritkul. Heisig var kort og godt en mann som hadde god kulturforståelse med god erfaring. Han ble bedt om å reise til Nanzan University Institute for Religion and Culture i Japan for å jobbe der i fem år, og ble bedt om å lære seg flytende japansk på akademisk nivå innen to år. Skolebarn bruker tolv år på å lære seg de første to tusen mest brukte kanji, og etter det er det enda flere kanji som må læres for å være på akademisk nivå. Heisig sa at han ville klare det, tok imot jobben og reiste til Japan.

Han hadde reist mye rundt i verden, og på sin reise gjennom Asia ble han svært forsinket. Da han ankom Japan hadde kursene startet for måneder siden. Heisig følte ikke for å prøve å ta igjen resten i et klasserom, og ba om å få lov til å studere japansk alene. Han betalte fortsatt for studiene, men møtte ikke opp til timene. Lærerne sa at uten undervisning kom han sikkert kom til å klare å lære seg et par hundre, og så glemme dem igjen.


I biblioteket fant Heisig mange kanji-lære bøker. En fellesnevner ved dem alle var at i starten av hver bok var det tydelige tegn på bruk. Jo lenger ut i bøkene han bladde, jo mindre brukte var sidene. Til sist fant han bare urørte sider, som nesten var vanskelig å skille fra hverandre, som om boka var helt ny. Her skjønte han at mange hadde møtt en vegg av kanji før ham, og feilet.


For å hjelpe seg selv fant Heisig bøker om kinesisk etymologi, altså ordhistorie. Kanji-tegnene har Japan adoptert fra kinesisk skrivekunst, så han satte ut for å lære mer om selve tegnene. Etter det leste han seg opp til et lynkurs i japansk gramatikk, for å få en følelse av hvordan språket fungerte, men gikk ikke dypere inn i temaet.


Så satte han i gang med å lære seg tegnene. Han lette fram over 2000 kanji (nesten hundre fler enn de japanske barn lærte på sine 12 obligatoriske skoleår) han følte var nyttig og lære, og kategoriserte hver og en etter hvordan de var bygd opp. Han oppdaget for eksempel at kanjien for "sun" (日) var et tegn som sto for seg selv. Det samme gjorde "moon" (月). Deretter fant han en kanji satt sammen av de to, 明. Denne kanjien betyr "bright". Og dette er det punktet som gjør Heisigs metode fortjent til å bli kalt "revolusjonær". Han brukte sin egen fantasi til å fortelle en historie om hvordan de enkelte delene i kanjien går sammen til en ny mening. Dette er hva han skrev:


"Among nature's bright lights, there are two that the biblical myth has God set in the sky; the sun to rule over the day and the moon to rule the night. Each of them has come to represent one of the common connotations of this key word: the sun, the bright insight of the clear thinker, and the moon, the bright intuition of the poet and the seer." - James W. Heisig, RTK1 page 22 frame 20.

Ved bruk av teknikker som dette hadde Heigig klart å lære seg alle kanjiene han ville lære etter bare en måned. Da ryktene gikk ut om han suksess, var det spredte reaksjoner. De fleste, hovedsaklig lærere, nektet å tro at noen kunne lære all kanjien uten å møte opp til timene. De ba ham komme og vise hva han kunne. På lærerværelset ba de Heisig om å stille seg foran en tavle og skrive kanjien for "inu" (hund), og han forklarte at han ikke visste hva det betydde.


"Du mener å si at du har vært her i to måneder, og har enda ikke lært det japanske ordet for hund?" sa en av lærerne som snakket engelsk. De mente dette var utilgivelig, og han måtte begynne å møte opp til timene.


"Nei, bare fortell meg på engelsk hva jeg skal skrive" svarte Heisig. Dette er hele poenget med Heisigs metode. Han mener du burde forstå kanjien på ditt eget språk før du lærer deg hva de betyr på japansk.


De sa "dog", og han skrev kanjien for "hund". De sa "cat", han skrev det de ønsket. De ba om andre kanji, og begynte å mumle om at det ikke var meningen at han skulle kunne den enda. Den var ikke på "listen". Da tavlen ble full av forskjellige kanji ble Heisig bedt om å komme tilbake på ettermiddagen. Da hadde lærerne bestemt seg for at han hadde kortvarig fotografisk minne, og ville snart glemme alt sammen. De oppfordret ham til å glemme de dumme planene om å øve alene og bare bli med i timene.

Heisig forklarte at hans hukommelse var akkurat som alle andres, men at det hadde å gjøre med rekkefølgen han hadde lært kanjien i. Lærerne konkluderte med at han måtte begynne å møte opp til timene, og burde ikke nevne sin metode for andre, siden de ikke hadde fotografisk hukommelse. Han vurderte å slutte for å unngå å skape flere problemer, men så begynte de andre elevene å be om notatene hans.


Noe av Heisigs system var notert i notatblokker og biter med papir, men det meste var ikke skrevet ned i det hele tatt. Da ryktene om Heisigs suksess spredte seg utover skolen begynte elevene å diskutere hans metoder. De fleste gjentok lærernes argumenter, og mente at det var nyttesløst å lære tegnene uten å kunne uttale dem på japansk.


"Jeg ba dem om å se på de kinesiske og koreanske elevene på skolen. De vet ikke hvordan man uttaler kanjiene på japansk, men har en stor fordel og gjør det mye bedre enn dere. Kinesisk gramatikk er svært annerledes enn japansk, men kinesisk har de samme betydningene av tegnene sm japansk. Jeg ville bare gi meg selv den samme fordelen som de har." forklarte Heisig.


En dag ble Heisig bedt om å møte på kontoret til rektoren (the President) av universitetet. "Du vet vi har gått gjennom mye trøbbel for å få deg hit til Japan for å sette opp kulturinstituttet. Jeg har hørt at du ikke møter opp til timene. Hvis du ikke er seriøs med dette er det kanskje best at du reiser hjem." Heisig tok en liten pause og spurte "akkurat hva har du hørt?".

"Vel, ryktene sier at du har lært alle tegnene allerede."

"Jeg har det."


Rektoren reiste seg og forklarte. "Jeg har vært i dette landet i seksten år. Jeg er rektoren på et japansk universitet. Jeg kjenner ingen utlending som kan alle disse tegnene, og du vil få meg til å tro at du har lært dem på en måned?"


"Jeg gjorde det."


"Jeg tenkte du kom til å være sta om dette." sa rektoren. Han hentet deretter inn tre-fire lærere som begynte å teste Heisig. Han skrev de japanske tegnene de ville ha på en tavle i en hel time, og så sendte rektoren lærerne ut igjen.


"Rektoren reiste seg fra sin svære pult og satte seg ved meg. 'Hvordan gjorde du dette?'"


Heisig forklarte nok en gang at han hadde brutt ned kanjiene i sine grunnleggende elementer og lagd et system for å lære seg hva tegnene betydde. Rektoren ble med en gang opprømt og ba ham om å skrive en bok om dette med en gang. Heisig protesterte og forklarte at han enda ikke hadde lært seg språket, og måtte studere videre.


"Nei, nei, nei. Jeg vil at du skal gjøre dette nå. Glem alt annet du gjør og skriv boken."


Heisig dro tilbake til skolen og begynte å samle notatene han hadde sendt rundt til de andre elevene. Da han hadde funnet alle sammen, begynte han å klippe og lime sammen all kanjien. Etter en stund var hans første versjon klar. "Adventures in Kanji-land" hette den, og de første 600 eksemplarene ble raskt solgt ut. Hans senere versjoner av Remembering the Kanji (kort RTK1 og langt "Remembering the Kanji, Vol. 1: A Complete Course on How Not to Forget the Meaning and Writing of Japanese Characters") har siden den tid vært en verdenssensasjon.

Problemet med Heisigs metode har alltid vært at selv om man kan skrive, gjenkjenne og til dels forstå alle de nødvendige kanjiene er det enda ikke mulig å bruke dem i japanske setninger. For å lære seg selve språket sluttet Heisig på språkskolen. Han reiste opp i fjellene hvor han "lekte med barn og lærte å snakke". Under sitt opphold skrev han sin andre bok, RTK2, som handler om hvordan de som har gjennomført den første boken kan lære å uttale tegnene på japansk på en effektiv måte, men det er en annen historie.

[Kanji: 25]