Har vært på tur med utenlandske elever
Og en gjeng koreanere som overraskende nok ikke er i slekt
Så, jeg dro på tur. Kan ikke helt si klassetur, men det var en tur for utvekslingselevene på Osaka Universitet, arrangert av skolen. Reiste med noen jeg kjente fra Tokyo (de fleste av de som også begynte på Osaka Universitet, i andre fakulteter), og enkelte fra klassen, men de fleste var ukjente. Ble også kjent med en god del nye folk fra Korea, blant mange andre! La meg gi deg et innblikk i turen, som også vil gi deg et godt bilde av koreanske etternavn. Dette er altså bare etternavn fra Korea, ingen fornavn eller andre nasjonaliteter. I Japan er det uansett etternavn som er viktigst i begynnelsen, så denne situasjonen var det helt umulig å ikke legge merke til.
Først reiste vi litt med buss, og stakk en tur innom Kurokabe i Shiga-ken (nabofylket til Kyoto). Der fikk vi prøve å designe våre egne glass, bare utsiden, ikke formen, og jeg satt på bord med Kim fra klassen, Kim og Kim. Vi hadde ikke så mye tid til å designe glassene våre, så jeg fikk ikke hilst ordentlig på de to jeg ikke kjente. Hun fra klassen min er jeg godt kjent med, så vi gikk en tur for å drepe tid sammen og lete etter omiyage, gaver man gir til folk når man kommer langt bortefra, gjerne fra en tur. Da vi senere ankom ryokanen (hotell i japansk stil) var rommene allerede delt opp. Selvfølgelig i utgangspunktet delt i gutterom og jenterom, tre av hver. Jeg skulle dele rom med blant annet Kim og Kim, som jeg tror kanskje var på samme buss som meg. De var ihvertfall veldig hyggelige. Jeg og Kim satt også sammen under middagen og slo av en hyggelig prat.
Utpå kvelden dro jeg til hotellets onsen for å plaske i de varme kildene, og der møtte jeg Kim og Kim fra bordet i Kurokabe. Fikk endelig hilst og snakket skikkelig med dem, og de var veldig morsomme begge to. Etter badet dro vi til lærerværelset med en gjeng andre folk for å drikke. Fordi ja, man drikker med lærerne sine her. Dagen derpå var det tilbake på bussen for å ta en tur til Byoudou-in, veldig direkte oversatt "likhetstempelet", og jeg følte meg veldig lik alle andre der. Etter sightseeingen møtte jeg også på Kim, en venn av russerne fra Tokyo, men dro heller med Kim fra kvelden før, og noen andre for å finne mat. Lee var også med og spiste mat, og hun var veldig hyggelig å bli kjent med hun også. Vi passerte også Kim og Cho, men de rakk jeg ikke å hilse ordentlig på.
Forsåvidt fant jeg ut at Kim spilte League of Legends, og da hadde han sikkert kommet godt overens med Kim i klassen, men han ble ikke med fordi han blir bilsyk av lange bussturer. Lee ble heller ikke med. Jeg spurte også Kim om han hadde møtt Kim fra Tokyo, som skiller seg godt ut og nå går legestudier på Osaka Universitet, og han hadde ihvertfall sett ham. Etterpå sendte jeg også en tanke til Kim og Kim, som nå studerer på Tokyo Universitet. To veldig smarte jenter.
Fra nå av burde jeg kanskje jobbe hardere med å huske fornavn i tillegg til etternavn.
A year of memories
For a man without memory
(Skrevet 20. mars 2014)
Nå har jeg endelig flyttet til Osaka, og legger et år i den japanske hovedstaden bak meg. Året mitt i Tokyo har vært ubegripelig fantastisk. Jeg har møtt så mange flotte mennesker, opplevd så mye nytt at jeg ikke vet hva som er vanlig lenger, og lært mer på ett år enn jeg noensinne kunne forvente. Nå sitter jeg på gulvet i den nye leiligheten jeg har flyttet til i Osaka, og skal prøve å mimre litt og sammenligne med hvordan det går nå. Hukommelsen min glemmer alltid å lagre tidspunkt på minnene mine, så jeg skal ikke engang prøve å få til mimringen i riktig rekkefølge, men vi får se hvordan det blir.
Så, jeg flyttet til Tokyo. Jeg hadde to og et halvt år igjen på min japanske bachelor i Bergen, med nye venner, herlig kjæreste, helt fersk hybel, en deltidsjobb jeg følte meg komfortabel i, og begynte å bli godt kjent med hvilke restauranter som var gode. Så fikk jeg en telefon som spurte om jeg ville dra fra absolutt alt og alle, flytte til Japan, doble tiden for å fullføre samme bachelor, og starte et nytt liv. Jeg takket ja. Absolutt alt gikk bra med livet mitt i Bergen, men telefonen tilbød meg en mulighet. Du vet, en sånn som folk sier at man ikke skal si nei til. Så jeg gjorde ganske enkelt ikke det.
Etter et angsthikst rundt februar roet jeg meg ned med den nye planen, sa opp jobben og hybelen, fortalte kjæresten min at vi kom til å klare det, og dro. Jeg til og med storkoste meg med å få lov til å fly den 1. april sånn at jeg kunne si "jeg drar til Japan i fem år, og det er ikke en aprilspøk ass XD". Pakkingen var noenlunde minimalistisk, hovedsaklig klær og små minner. Jeg ante tross alt ikke hva jeg trengte i Japan, og tenkte at det finner jeg ut underveis. Da jeg kom frem var det stor forvirring. Jeg var trøtt, hadde jetlag, og ble plassert rett på internat. Jeg fniste umiddelbart av at skolens navnestatue sa "TUFS" og lurte på hva nordmenn ville tenke om meg hvis de så CVen min.
Været i begynnelsen var vått, varmt og kaldt. Litt forvirrende, og jeg skjønte aldri helt hvordan jeg skulle kle meg. Da det var kaldt syntes klassekameratene mine at jeg var kjempetøff som taklet det, og da det var varmt ble jeg sur og forvirret fordi jeg ikke fikk kle av meg til bar overkropp. Kultursjokk. I dag er været fortsatt akkurat like forvirrende. Det aller særeste med været i Japan er at innetemperaturene alltid er mer ekstreme enn utetemperaturene. Om sommeren føles det varmere og mer fuktig på rommet enn ute (med unntak av i solen, fordi sollys og fysikkregler), og om vinteren føles det kaldere inne enn ute. Har til og med klart å blitt syk et par ganger i år av å oppholde meg på rommet.
Mitt neste store kultursjokk kom da jeg tok en kinotur med folk, og absolutt alle i salen ventet til creditsene var ferdige før de reiste seg og gikk ut av kinoen. Sært, sært land, tenkte jeg. Kultursjokk er alltid litt vanskelige å huske, fordi det er ting folket som bor der tar som en selvfølge, og jeg legger merke til at jeg etter et år har blitt helt vant til det meste. Kinoer og kleskode er fortsatt bare rart. Jenter går med skjørt uten strømpebukse året rundt, og jeg har enda ikke sett en eneste person i bar overkropp i hele år.
Språkmessig slet jeg utrolig mye i starten. Jeg hadde helt OK passivt vokabular, kunne altså noenlunde henge med på forklaringer og lese ting og sånt, men jeg klarte ikke å produsere en eneste forståelig setning. Jeg hadde lest og lyttet til mye japansk før jeg kom hit, men å snakke eller skrive hadde jeg holdt meg milevis unna i frykt for å gjøre feil som kunne bli til dårlige vaner. I etterkant er jeg veldig glad for at jeg var forsiktig, og jeg tar den tankegangen med meg videre når jeg nå skal lære meg dialekt. Å lytte og observere før jeg prøver å herme ser ut til å gå i mål. Målet da dro på dette stipendet var å avslutte det med bedre språkkunnskaper i japansk enn i engelsk. Jeg hiver meg og kaver meg i den retningen fortsatt, og holder kun troa fordi mine engelskevner ikke er baserte på undervisning, mens nå skal jeg studere japansk som major. Vi får se hva fremtiden bringer.
Mitt andre mål med disse fem årene er så klart å erobre Japan, og det går selvfølgelig etter planen.
Jordskjelv er en del av hverdagen nå. Mitt første "store" jordskjelv opplevde jeg på vei opp i badekaret mitt, da jeg slet litt med å holde balansen og vannet begynte å lage små bølger. Den gang var det "om å gjøre å skrive på Facebook-gruppa først" (jeg vant) når det var jordskjelv, nå går det litt mer i "hm? åh." når ting begynner å riste. Rart hva man venner seg til. Kanskje jeg en gang i fremtiden også venner meg til å sende takkebrev til venner dagen etter å ha hengt med de, som er en ting japanere faktisk gjør her. Ihvertfall gjorde de det i Tokyo, så jeg får se som tiden går om jeg trenger å jobbe videre med den evnen her i Osaka.
Folk i Tokyo har ofte kalt Osaka for det japanske utlandet, så erfaringene i Tokyo er ikke nødvendigvis gjeldende for de fire neste årene, men spesielt også med tanke på de sosiale og akademiske forskjellene på intensivkurset ved TUFS og bachelorstudiet ved Osaka Universitet.
Del 2, hvordan det går i Osaka nå (kommer)
Da har jeg fullført studiene mine i Tokyo
Og flyttet videre til Osaka, hvor jeg skal fortsette å vokse!
Jeg har herved fullført et intensivt språkkurs ved Tokyo University of Foreign Studies. Og har forevig stemplet "TUFS" inn i CVen min. Selv om jeg ble litt syk noen ganger og såvidt glapp muligheten til å få 100% oppmøte, klarte jeg å komme meg igjennom med karakterer jeg er veldig stolte av. Jeg klarte å fullføre med kun S og A på karakterarket, selv om jeg fortsatt ler av at de føler for å kalle det det istedenfor å bare si A og B. Det er visst en gjenganger i Japan, de bruker samme system ved universitetet jeg begynner på i morgen.
Minnene fra skoleåret i Tokyo er mange, fantastiske og kommer til å være med meg resten av livet. Bortsett fra noen tilfeldige som jeg kommer til å glemme fordi hukommelsen min fungerer litt sånn. Dette har vært det mest lærerike året i livet mitt, og det skal mye til for at akkurat det skal slås. Jeg har bodd i verden, altså internasjonalt internat stappfullt av folk som er alt annet enn japanske, i gåavstand fra Japan, og fått så mange inntrykk og hørt så mange synspunkter fra folk med helt forskjellig kulturell bakgrunn at måten jeg tenker på nå må ha forandret seg drastisk. Jeg har lært veldig mye om respekt og toleranse, selv om jeg har prøvd å være en veldig tolerant fyr fra før.
Og det har vært kjempemorsomt å se folkene rundt meg forandre seg. De fleste hadde aldri bodd borte fra foreldrene sine før, og en del hadde ikke engang vært utenfor landegrensene sine før. Og nå bodde de i Japan med folk fra hvert eneste kontinent rundt seg. Jeg lo litt ekstra da en katolsk kompis, som hadde kveilet seg under ordene mine da jeg tok en bromance-vits (på grensen til homofil flørting for heterofile) på ham i vår, dro en lignende vits til meg mot slutten av skoleåret. Og det var morsomt å se ei sjenert og forvirret venninne få stjålet sitt første kyss på en av de tidligste festene, og være supersosial og på datern helt til vi flyttet fra Tokyo. På samme måte har jeg også opplevd en helt ny verden rundt meg, og voks.
Selvtilliten min har uten tvil vokst. Hva jeg tør, hva jeg regner som innenfor mine grenser og hva jeg tar som en selvfølge at jeg får til, alt er bredere enn før. Noen ganger stopper jeg opp og tenker "hva faen, har jeg blitt voksen, eller?", men så ler jeg godt og spiser en hel pakke kjeks i løpet av en 20-minutters anime-episode. Men i løpet av året gikk jeg fra å være redd for om avstandsforholdet til meg og Ingvill kom til å falle sammen til tross for hvor mye vi prøvde, til å vite med soleklar selvsikkerhet at det hadde gått med et år til. Og når jeg ser på fremtiden min og lurer på hva jeg kommer til å gjøre, har prospektet bare blitt videre.
Jeg vurderer å bli japanskprofessor på et norsk universitet. Jeg vurderer også å bli spilldesigner, fordi jeg elsker hvordan kode starter med et blankt ark, og etter hvert begynner sitt eget liv hvor det reagerer på omgivelsene og gror av seg selv. For meg er det kunst, det er vakkert og jeg vet jeg kommer til å lære meg å bruke kode i hva enn jeg ender opp med å gjøre. Og jeg vurderer også å bli norsk politiker. Mye fordi jeg har sett hvor vanskelig det er for japanerne å gjøre noe med landet sitt, til tross for å være et "demokratisk" land. Også fordi jeg ser feil bli gjort på den politiske fronten i Norge etter at jeg flyttet, og jeg føler at jeg vil gjøre mer enn bare å legge min stemme for å rette på dem. Men jeg vil ikke at denne bloggen skal bli politisk, så dette vil jeg ikke skrive/diskutere om her.
På ett år har jeg fastsatt tre ting jeg gjerne kan gjøre i fremtiden, og på de neste fire årene er jeg helt sikker på at de kommer til å både bli flere og forandre seg. Derfor er jeg også stålsikker på at å velge japansk språk var det beste jeg kunne ha gjort. Fordi jeg elsker det. Selv om jeg så blir spilldesigner senere elsker jeg å studere japansk. Å studere noe jeg virkelig liker gjør at jeg gleder meg til å dra til skolen, og å lære er noe jeg gjør for meg selv, ikke fordi det er en plikt. Dessuten vet jeg fra året før jeg kom til Japan, hvor jeg studerte japansk og tok åtte privatisteksamener på ett semester, at man lett kan lære kompliserte ting helt på egenhånd.
Derfor vet jeg at hva enn jeg vil bli senere har jeg tålmodigheten til å prøve igjen og igjen helt til jeg får en fot innenfor, muligheten til å studere det og lære meg kompliserte ting på egenhånd, også uten relevant utdanning, og evnene til å klatre oppover selv om jeg starter på bunn. For dette har jeg gjort nok av allerede. Kanskje jeg har blitt litt voksen likevel?
Brace yourselves!
Winter has been here for a while, why didn't you brace yourself?
Jeg er voldsomt fascinert over japansk vinter. Jeg har aldri opplevd en så kald vinter som dette, men likevel har den ikke gått under fem minusgrader. Hvordan klarer den å føles så kald? Det har snødd to-tre ganger, og hver gang gikk jeg i snøen i sommersko uten å få noe snø på sokkene, så det kan klassifiseres som "lett snøfall". Undersiden av skoene mine er hakket glattere enn snowboardet mitt når det er smurt, men jeg klarte å unngå å falle. Så langt.
Jeg skrev dette på Facebook også, så vitsen er allerede gammel, men get this: snø falt, så en fest ble avlyst. Ikke omvendt. Jeg er mer vant til "hei, det er kjipt vær ute, så jeg inviterer en gjeng over så vi kan kose oss ikveld"-tankegangen, men her gjelder den ikke. Dette kan jeg vel kanskje si at var et kultursjokk for meg. De hadde til og med bestilt mat som de ikke klarte å avlyse, men festen ble likevel avlyst. Heldigvis skulle den være i nabobygningen, så jeg dro dit med Marko og spiste fritert kylling og kake. Alle nødvendige vitaminer og næring, check.
Men virkelig, det er iskaldt her. Og nå er det mars. Jeg sitter i skrivende stund i rommet mitt, som kroppen min har gitt varme til i flere dager siden jeg ikke har hatt flere grunner enn handleturer å dra ut for den siste tiden, men likevel er det 17 varmegrader her inne. Og jeg har brukt airconditioning veldig mye, men når jeg sitter ved PCen (les: alltid) treffer den meg i nakken uansett hvordan jeg stiller inn retningen, som er den hesligste følelsen noensinne. Så jeg sitter med ytterjakke og skjerf på.Og fryser litt på fingrene. Tekoppen er tom, og mitt eneste anti-aircon-i-nakke-plagg henger til tørk på verandaen, så jeg får bare nøye meg med kulden en stund til.
Det siste som forvirrer meg med japansk vinter er at i Norge er det en bonus å bo i høyere etasjer om vinteren fordi varme går oppover, men jeg bor i 7. etasje (den øverste), og med litt hjelp av solen føles det faktisk varmene når jeg endelig kommer meg ut enn det gjør her inne. Jeg vet ikke om jeg burde grue meg eller glede meg til å bo i 1. etasje neste år, men en ting er sikkert: vinteren er varmere i Norge enn i Japan. Jeg klagde over den kalde romtemperaturen til kjæresten for en stund siden, og hun svarte midt i en snøstorm "kom hit til Norge, her er det varmt!".
Utetemperatur er til en viss grad irrelevant. For å være ute trenger du bare riktig klær uansett. Med mindre det er for varmt, da går det ikke an å kle seg riktig. Ihvertfall i et konservativt samfunn som Japan, hvor det å ta av seg t-skjorta i 40 varmegrader ikke er greit. Men husene i Japan er heldigvis bygd for å stå imot sommervarmen og jordskjelv, så det er ikke like tungt og vanskelig som vinteren.
Konklusjon: neste vinter trenger jeg kosedressen og mer skjegg.
Dagene løper fra meg
The procrastination force is strong within this one
I skrivende stund har jeg en stor fremføring neste dag, samt at jeg må gjøre ferdig en rapport samme dag. Jeg fikk først vite i dag at rapporten ikke må være HELT ferdig i morgen, men at den må være skrevet ferdig. Hmm, det virker litt motsigende (hvorfor prøver bloggen å rette ordet til "motsiende"?), men jeg håper du forstår at når jeg på dette punktet skal skrive en fire-siders rapport med font-størrelse 10,5 på akademisk japansk, kreves det en liten titt fra læreren før den publiseres. Fordi den skal faktisk publiseres i en rapportsamling som skal deles ut til neste års elever, og vises til de som kommer senere. Hvis en nordmann kommer til dette kurset hos TUFS (du husker vel at skolenavnet her forkortes slik?) kommer lærerne til å bla fram denne samlingen og peke og forklare hva slags menneske jeg var. Skriveangsten kryper frem og legger seg på tastaturet mitt.
Rapportens tittel er endelig i klarform, ｢理想的な教育 ―独学の提案―｣, som kan oversettes til "Ideal Education, the Self-Study Proposal". Jeg skriver altså om "hvorfor selvstudier ruler", og stikker innom temaer som "hvorfor skolen er kjip", "du må være så-og-så kul for å takle selvstudier" og "japansk er koselig og enkelt å lære på egenhånd". Jeg håper rektoren ved Universitetet i Osaka ikke er sassy, for da kommer han til å nekte meg adgang og si at jeg "faenmæ får studder sjøl ass".
Fremføringen jeg har i morgen er vel egentlig viktigere å forberede seg til, ettersom jeg faktisk skal fremføre i morgen. Jeg skulle egentlig fremføre på fredag, og sov ikke et eneste minutt den natten, men jeg var sist på fremføringslisten (seriøst, hvorfor prøver bloggen å fortelle meg at det staves "fremføringlisten"?) den dagen, og ble flyttet til i morgen. Siden da har jeg prøvd å forbedre fremføringen, og jeg lurer på om jeg kommer til å sove i natt. Fremføringen handler om sammenhengen mellom dagens syn på "gamere" og kjønnsdiskriminering på nett, som jeg hadde en spørreundersøkelse om tidligere.
Jeg lærte mye interessant om folks holdninger fra spørreundersøkelsen min. For eksempel er gutter mer klare over hvor grov diskriminering det finnes på nett, og at det er fordi de spiller mannsdominerte spill, ikke liker "jentespill" og sier at "den typiske gamer er gutt". De samme guttene var mindre villige til å kalle seg gamere, som om de ser et problem ved det. Jenter spiller derimot neeeesten like mange forskjellige spill som gutter, men ikke like aktivt. De jentene som sier at de ikke spiller særlig mye spill holder seg mest til å spille spill gutter ikke spiller. Altså de samme spillene som guttene kaller "jentespill". Jeg spurte også alle om de hadde opplevd kjønnsdiskriminering, og svarene fra jentene er litt for triste til å skrive om i bloggen. Kun én gutt svarte, og han skrev "ting om min mors seksuelle aktiviteter", altså handlet også det om kvinner, ikke om ham.
Det tristeste med diskriminering er at det bare går én vei. "Diskriminering" den andre veien kalles "omvendt diskriminering", og handler mer om opprør enn et ønske om kontroll. Og det at diskriminering er enveisbasert betyr også at det er de "over" som må løse problemet; i dette tilfellet må de innse at det ikke finnes noen "over". Spilling er leking. Vær inkluderende, la alle barna leke, og ikke se stygt på de som liker å leke. Kan ikke bare alle være venner? Akk, jeg blir frustrert og deprimert av å tenke for mye på hvor dype røtter kjønnsdiskriminering har, og hvor grusomt langt de røttene er unna spillverdenen. Verdens første programmerer var kvinne, for Christ's sake.
Så, det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var at jeg nå sitter og spiser 「恵方巻」, eho-maki, og feirer at våren, ifølge månekalenderen, begynner i morgen. Jeg luktet forsåvidt at det var 15 grader i dag, men det var egentlig 16. Dårlig nese. Eho-maki er egentlig bare en helt vanlig sushirull, bare at man ikke skjærer den opp i mindre biter. Og så skal man spise hele rullen i en sitting, mens man er rettet i den heldige retningen, som damen i butikken var så hyggelig å peke ut for meg. Uten å snakke imens. Men jeg tar mot i meg og håper det er greit å skrive blogg imens, så lenge jeg ikke fysisk sier et eneste pip. Jeg håper de ikke har oppdatert betingelsene til å dekke bloggskriving. Damen i butikken ga meg også en lykkepenge, men den er ikke verd ett øre engang.
Hva er fritid, og hvordan bruker man den?
Når eksamenstiden er over ruller Josse forvirret på pulten
Jeg har skrevet for mye om skole, eksamener og ekstrem stress. Nå tenker jeg det er på tide å skrive litt mer om lek, spill og ekstrem fritid. Først kan vel jeg bare runde de tidligere innleggene rolig av med at jeg har eksamener igjen om en måned, og skal både skrive rapport og holde fremføring om to forskjellige temaer, og jeg valgte "Verdien av selvstudier" og "Kvinnelige gamere og dagens kjønnsdiskriminering på internett". Siden jeg har tretten karakterer fra videregående tatt som privatist på vitnemålet, og siden jeg skulle ønske resten av karakterene også var det, valgte jeg å skrive om det temaet. Og så ønsker jeg å bevise at jenter som spiller spill faktisk er en myte, og tenker å besøke kjøkken i hele Tokyo for å finne kvinner jeg kan fortelle hva spill er, og spørre hva de synes om det. (Det kan hende jeg egentlig skrive om og gjøre det motsatte...)
Ellers har jeg hatt en god del fritid. Altså, altfor mye. Jeg hadde nettopp tre uker juleferie, og gikk dønn lei av den etter den første uken var over. I to uker ventet jeg bare på at skolen skulle begynne igjen. Woops, og så var jeg tilbake på skole-temaet. Uansett, jeg måtte jo finne på mye rart å gjøre i all fritiden jeg plutselig hadde, siden jeg ikke lenger hadde overveldende mengder lekser og eksamener lengre. Så jeg begynte å spille noen spill for å drepe tid. Et spill var japansk med japanske spillere, mens et annet spilte jeg på amerikanske servere. Og det triste jeg fant ut er at jeg likte det engelske spillet bedre, men folket i Japan var så gjennomført snille, og alle var med og snakket!
Situasjon: jeg begynner en ny runde med et spill med andre spillere, hvor taktikker må legges, Japansk server:
Spiller 1: hei, alle sammen!
Spiller 3: hallo^^
Josse: heihei!
Spiller 4: god dag
Spiller 2: hei
Spiller 3: unnskyld meg, håper det er greit at jeg foreslår en taktikk som går sånn her?
Spiller 1: helt greit for meg, takk for at du tok deg av forberedelsene!
Josse: den er grei!
Spiller 4: kjempebra taktikk, jeg er helt enig
Spiller 2: ok! la oss gjøre vårt beste!
*og så begynner vi*
Amerikansk server, fem roller må deles ut, en til hver spiller:
Josse: hey, everyone!
Spiller 3: IM DAMAGE DEALER OR I TROLL THIS GAME
Spiller 1: fuck off, im doing the damage, player 1 chooses first
Spiller 3: I SAID FIRST
Josse: it's normally player order, but anyway, I'll fill whatever role you guys don't want
Spiller 3: FUC KYOU DIE IN AFI RE
*og så begynner vi*
Jeg må selvfølgelig legge til et forbehold om at jeg også møtte bøttevis med superhyggelige amerikanere som jeg la til på vennelistene og spilte videre med senere, men jeg klarte likevel å bli grusomt deprimert i to døgn etter bare én runde på det amerikanske spillet hvor jeg gjorde det mye dårligere enn jeg normalt gjør, og måtte sitte og høre på spydigheter og dritt i en halv time. 30 minutter er mer enn nok tid til å brenne en sjel for dem, så lenge de har noen de kan skylde på for et tap. Etter det lærte jeg å bruke mute-knappen mer effektivt.
Bortsett fra å sitte på internettet og utforske kulturforskjeller mellom hvordan man oppfører seg når man er plassert i en gruppe med anonyme fremmede i Japan og USA har jeg også vært mye ute av rommet og kost meg. Jeg dro med Marko, min kroatiske nabo og en av mine beste venner her, til et par japanske venner av oss og storkoste oss. Vi dro til restauranter og spiste blant annet tonkatsu, fritert kylling o.l., og handlet matingredienser og alkohol til en herlig kveld i hjemmet. Vi snakket til langt ut på natt, lekte drikkeleker, spiste hjemmelaget kroatisk pizza Marko hadde lagd, og jeg oppdaget at det absolutt ikke må være sånn at alle asiater tåler 0 alkohol. De kunne virkelig drikke. Og de røykte forsåvidt inne alle tre, Marko inkludert, så jeg ble helt utmattet av å være der en hel helg. Men det var kjempemorsomt!
Vi dro også til arkadesenter, eller gesen som japanerne har forkortet "game center" til. Der oppdaget jeg at jeg er en råtass på kranspill. Det utnyttet jeg igjen nylig, hvor jeg gikk inn på et gesen og plukket tre random leker for en mynt eller to hver. Uansett, På det første arkadesenteret koste vi oss med å vinne ting til hverandre, og jeg fikk en ... mantel? Av en av japanerne. Jeg grodde skjegg for tiden, og følte jeg så veldig middelaldersk ut.
Litt før julaften var det juleparty arrangert av noen på skolen, hvor vi leide en klubb for en natt, og festet til det første toget dro på morgenkvisten. Der lærte jeg japanerne om drikkeleken "One More Time", ettersom sangen tilfeldigvis kom på. Man må drikke en munnfull av hva enn man har hver gang de sier "one more time". Etterpå var det så god stemning at jeg danset til brillene falt av og ble tråkket på. Men jeg fikk dem reparert på en tilfeldig brillebutikk jeg dro innom senere, helt gratis. Japansk vennlighet er ikke til å spøke med.
In other news, jeg har byttet yndlingskjeks. Jeg er dønn lei av å måtte åpne en ny pakke plastikk for hver eneste kjeks, og av alle de gode kjeksene jeg har funnet så langt er det bare Oreo-kjeks som ikke pakker inn hver kjeks. De har forsåvidt ikke klart å holde seg helt i tøylene, så når du åpner pakken finner du to pakker inni. Sukk. Selvfølgelig slår det ikke Safari-kjeks, da. Men det føles så opplagt at jeg nesten følte jeg ikke trengte å skrive det.
Det aller tyngste skolesemesteret er over
Eksamenene er over, universitetssøknadene er leverte og nervene fortsetter
(Skrevet 22. desember 2013)
Jeg har hatt så voldsomt mange eksamener at det burde bokstavelig talt være utrolig. I oktober, altså bare to måneder siden, hadde jeg eksamenssesong med eksamen i leseforståelse, lytteforståelse, grammatikk, vokabular og kanji, historie og økonomi og politikk. Altså seks eksamener. Gjennom trimesteret (fordi ja, vi har tre av disse på ett år, ikke bare to) var det også to essayprøver, selvfølgelig. Og to måneder etter sist eksamenssesong hadde vi de samme seks eksamenene, pluss eksamen i muntlig fremføring, Japans "state of affairs" og i essayskriving, som de to tidligere essayene hadde vært forberedelse til.
Etter ni eksamener på fire dager var jeg sliten. Flere av eksamenene bygde på stresset ved å ikke gjøre det særlig klart hva vi faktisk burde studere, så jeg var ikke forberedt på at 20% av poengene til "politikk og økonomi"-prøven min skulle baseres på om jeg husket de åtte artiklene i den japanske grunnloven som handler om keiserens symbolske rolle godt nok til å fylle inn ordene som manglet når det på forberedelsesarket sto "keiseren som symbol" som ett av førti ord vi burde kjenne til og kunne forklare. Forklare det kunne jeg. "Fyll inn hullene", derimot... Men heldigvis gikk det bedre på midtsemesterprøven, så jeg klarte å skrape sammen en B som gjennomsnittskarakter, selv om det ikke egentlig er særlig bra blant elevene her.
Totalt sett gikk karakterene ganske bra. Bortsett fra "B"en i økonomi og politikk har jeg fire "A"er, hovedsaklig i fag utenfor japansk, og fire "S"er i fag innenfor japansk, så det er godt nok til å komme inn på Universitetet i Osaka. Spørsmålet ligger bare på om det er fire elever med samme major som meg og bedre karakterer som også vil inn på Osaka eller ikke. Hadde dette spørsmålet gjaldt noen andre som helst hadde jeg sagt "herregud, selvfølgelig går det bra!", men når det gjelder meg selv dør jeg fortsatt av nervøsitet. Nok til at jeg i natt hadde min andre drøm om å ikke huske eksamenssvarene mens jeg sitter i eksamensrommet. Jeg vil jo aller helst til Kansai-fylket, men fant også ut at Osaka er det eneste universitetet med riktig major i hele fylket (er "japansk" virkelig så sjeldent her?), så hvis jeg ikke kommer inn der må jeg bli i Tokyo-området og holde meg til "vanlig" dialekt. Grøss.
Det har heldigvis ikke bare vært grusomheter og elendighet her! Jeg har faktisk fine ting å skrive om også! De siste tre ukene har jeg fått åpne gaver i en gavekalender fra Ingvill hver eneste dag, som har gjort hver eneste dag spennende og morsom. Har fått alt fra kjeks til bøker og dikt til leker, og gleder meg mye til selve julaften! Jeg har også fått en eske med ting fra familien, og bare fordi jeg ikke vet om det bare er "pakker" eller om noe ligger løst har jeg holdt meg fra å åpne Smartpost-esken i det hele tatt, bare for å spare på overraskelsen. Fra min side har det på ingen måte vært mulig å finne tid til å handle skikkelige julegaver til alle i familien i tide, og jeg hater å gi ting som ikke betyr noe (jeg gjorde opprør et år og ga faren min gulost, storesøsteren min Nugatti og kompisen min sviskekompott, skammet meg aktivt over det i noen måneder), så jeg har utsatt gavene deres til jeg kommer tilbake i sommer. Men jeg ble kjempeglad for å høre at pakken til kjæresten min ihvertfall kom fram godt i tide!
Julaften her i Japan blir ikke noe. Det er jo først og fremst noe jeg gjerne skulle ha feiret med mine nærmeste i Norge, så det er ikke noe vits i å prøve å lage noe provisorisk her, men julaften er heller ikke en ting i Japan. Det vil si, det er ikke en helligdag, det er heller en datedag! Og på grunn av KFC sine fantastiske evner innenfor reklamering har det også vokst opp en voldsom "julekylling"-kultur her, hvor familier forhåndsbestiller KFC-kylling til julemiddagen. Jeg har vurdert å prøve å oppsøke litt julekylling på julaften bare for å oppleve hypen, men har kommet fram til at jeg ikke orker å stå i timesvis i kø utenfor KFC på julaften. Det blir nok noe hjemmelaget istedenfor.
Nyttårsaften kommer jeg til å feire sammen med folk som er igjen på internatet, hvor vi lager mat og noe godt sammen og koser oss. Jeg kommer også til å se etter fyrverkeri siden jeg faktisk bor i 7. etasje, men jeg er ikke egentlig sikker på om de skyter opp fyrverkeri på nyttårsaften. Hmm.
