Enda en liten ting skjedde nå for første gang
Jeg holder visst på å stjele min egen jomfrudom både her og der!
Jeg
fikk nok. Altfor mange ganger har jeg sett kanjien 誰 uten å vite hva
den betydde. Jeg har sett den flere ganger i anime, og da har jeg ikke
kunnet sjekke ordlisten. Problemet er bare det at ... den er så enkel!
Den er satt sammen av "say/words" og "turkey". Så hver eneste gang jeg
ser den jævla kanjien tenker jeg "What do you say to a turkey..?". Ingen svar. Hvorfor har jeg ikke lært den når jeg kan elementene?
Fordi den ikke er en av de 2000-noe kanjiene man liksom skal
lære. Folk som har fullført videregående i Japan lærer den ikke på
skolen. Likevel finnes den. Og i dag fant jeg den endelig på nett, hvor
jeg har ordboka klar. Oooog det jeg fant den i var en email... Fra Mai.
Hvis hun kan den vil jeg også kunne den! En rask sjekk fortalte meg at
jeg nesten må lære 2000 kanji til før jeg møter på den i den siste
Heisig-boka. No way. Ser jeg den så ofte vil jeg ha den nå! Så, jeg dro
til Reviewing the Kanji og skrev inn en historie med en gang.
It doesn't matter what you say to a turkey; it won't tell you who it is. Even if you call it by your makeshift nickname, it will only reply "Gobble-gobble? (who?)".
Kanjien
uttales "dare (だれ)", og er den som brukes når man spør "hvem?". Kanjien
betyr "hvem" på samme måte som hvis du hører noen i stua og ikke vet
hvem det er, så du spør "hvem er det?". Jeg skjønner virkelig ikke
hvorfor den ikke læres som en grunnleggende kanji!
Men anyway, nå har jeg en historie for den, og nå skal jeg legge
den inn i Anki. Så fikk jeg lært én kanji til i dag. Tegne den får jeg
gjøre når jeg faktisk skal lære den i boka. Huske den gjør jeg uansett.
[Kanji: 858]
tirsdag 31. januar 2012
Networking!
Kunsten å bli kjent med for mange samtidig
Noen ganger titter jeg på innboksen min og tenker "wææh" eller "heh woops".
Jeg skrev for lenge siden at jeg prøvde å få meg brevvenner, hvor jeg fikk noen svar, og for litt siden skrev jeg om hvor bra det var å ha en brevvenn, og at jeg ville ha flere. Nå har jeg tråkket på storetåa mi (det er faktisk sant, den er litt lilla), og jeg prøver å fortelle meg selv at dette var en god idé. Og det var det! :D
Jeg har blitt kjent med noen få som jeg er helt sikker på at det er flott å bli kjent med. To av dem er nordmenn som har studert her i Norge, og nå bor/har bodd i Japan. De kan være til stor hjelp når det kommer til at jeg selv er en nordmann som har tenkt meg til Japan. Bo der eller ei, de vet nok ting som kommer til å være relevant for meg også. Men på en nettside på nett har jeg altså blitt kjent med japanske folk ...
I desember sendte jeg ut et par meldinger på sharedtalk.com, og fikk ett svar tilbake. Hun heter Mai, og er kjempehyggelig. Jeg har lært veldig mye, så nå i januar sendte jeg ut ... noen få meldinger til. *ahem*. Jeg har fått svar fra ti. Såeh...
Språk har én ting ved seg som gjør at det er et språk. Hvis det ikke brukes – eller kan brukes – til dette, så er det ikke et språk. Kommunikasjon. Jeg har jo tross alt tenkt å lære japansk til det punktet hvor jeg kan snakke med japanske folk uten at de skjønner at jeg kanskje ikke har vokst opp i Japan. Et stort mål, men visst faen er det mulig! Og det eneste det krever at jeg snakker med japanske folk så mye som mulig.
Meeen jeg skriver ikke japansk enda. Jeg kan telle på hendene mine antallet ganger jeg har skrevet noe japansk til en japaner. Før jeg skriver vil jeg altså vite hva jeg skriver. Ikke bare hva ordene oversettes til, men jeg vil vite hva de oppfattes som. Hvilke situasjoner de brukes i, når man bruker synonymer, hva som høres sarkastisk ut i enkelte situasjoner, og hva som høres latterlig ut i andre.
For å øve har jeg altså bedt disse språkvennene mine om å skrive japansk til meg som om de skriver til en japaner. Og så, under den japanske mailen, skriver de på engelsk, så jeg har noe å referere til etter at jeg har prøvd å oversette alt sammen. Det er mye fantastisk med dette! Jeg kunne ha lest japansk mange steder på nett, men alt jeg leser i emailene er rettet mot meg. For meg. Ingen kommer til å snakke om fysikk eller Katy Perry med mindre vi snakker om sånne ting. Temaene kan jeg så å si føre selv.
Dermed får jeg altså øvd på å både lese og forstå japanske setninger som handler om temaer jeg interesserer meg i, og altså kan finne på å snakke om senere. Musikk? Studier? TV-serier? Språk? Jeg plukker opp flere og flere uttrykk som brukes i disse sammenhengene, og dessuten er 90% av alle setninger "basic" japansk, som vil være nyttig å kunne når jeg skal lære andre setninger senere. Finnes det noe negativt med dette?
Nei. Så lenge jeg har tid til å håndtere alle disse brevvennene..! Akkurat nå er jeg i en fase hvor jeg lærer all kanjien jeg kan, og først etter det har jeg tenkt å grave fram setninger for å få bedre vokabular, lære grammatikk og slikt. Da kommer det til å være nyttig å ha emails i innboksen som jeg bare kan sjekke for å få setninger om ting som interesserer meg servert på fanget mitt. Just nu har jeg kanskje tatt vann over hodet.
"Water above head"... Man kan ikke bare oversette ting bokstavlig, man må finne de relative uttrykkene i hvert språk!
Uansett, hva kan man gjøre med brevvenner? Jo, man kan bli kjent med dem! Eller hur? Jeg mailer nå med folk som er interesserte i Norge, språk, musikk, anime, fysikk, å bli lærer eller barnehagetante, etc. Ei som tok kontakt med meg vil faktisk lære norsk og engelsk, og ville gjerne Skype med meg asap. Sjenert som jeg er må jeg prøve å snirkle meg unna dette, og holde meg til emailing. Heh.
Jeg har også nevnt for noen at jeg tenker meg til Japan i sommer. Har blitt tilbudt guide i både Tokyo og Hiroshima, muligens Yokohama også, og takker selvfølgelig ja til dette! Jeg ønsker å reise til Japan alene for å møte japanske folk uten at jeg går rundt og snakker norsk hele tiden, så dette er jo fantastisk for meg. Er jeg heldig får jeg kanskje noen guider andre steder i Japan også? :D
[Kanji: 837]
Edit:
Så var det jo også hun kinesiske jenta som sendte meg et "smile" for litt over en uke siden på en Japanese Friend Exchange-side, hvor man ikke kan sende meldinger til folk hvis man ikke har betalt. En uke senere (det vil si et par dager siden) hadde hun visst betalt, og sendte meg en mail hvor hun ville MSNe med meg, og la til noen komplimenter. Men ... hun kan jo ikke japansk! ;<
Noen ganger titter jeg på innboksen min og tenker "wææh" eller "heh woops".
Jeg skrev for lenge siden at jeg prøvde å få meg brevvenner, hvor jeg fikk noen svar, og for litt siden skrev jeg om hvor bra det var å ha en brevvenn, og at jeg ville ha flere. Nå har jeg tråkket på storetåa mi (det er faktisk sant, den er litt lilla), og jeg prøver å fortelle meg selv at dette var en god idé. Og det var det! :D
Jeg har blitt kjent med noen få som jeg er helt sikker på at det er flott å bli kjent med. To av dem er nordmenn som har studert her i Norge, og nå bor/har bodd i Japan. De kan være til stor hjelp når det kommer til at jeg selv er en nordmann som har tenkt meg til Japan. Bo der eller ei, de vet nok ting som kommer til å være relevant for meg også. Men på en nettside på nett har jeg altså blitt kjent med japanske folk ...
I desember sendte jeg ut et par meldinger på sharedtalk.com, og fikk ett svar tilbake. Hun heter Mai, og er kjempehyggelig. Jeg har lært veldig mye, så nå i januar sendte jeg ut ... noen få meldinger til. *ahem*. Jeg har fått svar fra ti. Såeh...
Språk har én ting ved seg som gjør at det er et språk. Hvis det ikke brukes – eller kan brukes – til dette, så er det ikke et språk. Kommunikasjon. Jeg har jo tross alt tenkt å lære japansk til det punktet hvor jeg kan snakke med japanske folk uten at de skjønner at jeg kanskje ikke har vokst opp i Japan. Et stort mål, men visst faen er det mulig! Og det eneste det krever at jeg snakker med japanske folk så mye som mulig.
Meeen jeg skriver ikke japansk enda. Jeg kan telle på hendene mine antallet ganger jeg har skrevet noe japansk til en japaner. Før jeg skriver vil jeg altså vite hva jeg skriver. Ikke bare hva ordene oversettes til, men jeg vil vite hva de oppfattes som. Hvilke situasjoner de brukes i, når man bruker synonymer, hva som høres sarkastisk ut i enkelte situasjoner, og hva som høres latterlig ut i andre.
For å øve har jeg altså bedt disse språkvennene mine om å skrive japansk til meg som om de skriver til en japaner. Og så, under den japanske mailen, skriver de på engelsk, så jeg har noe å referere til etter at jeg har prøvd å oversette alt sammen. Det er mye fantastisk med dette! Jeg kunne ha lest japansk mange steder på nett, men alt jeg leser i emailene er rettet mot meg. For meg. Ingen kommer til å snakke om fysikk eller Katy Perry med mindre vi snakker om sånne ting. Temaene kan jeg så å si føre selv.
Dermed får jeg altså øvd på å både lese og forstå japanske setninger som handler om temaer jeg interesserer meg i, og altså kan finne på å snakke om senere. Musikk? Studier? TV-serier? Språk? Jeg plukker opp flere og flere uttrykk som brukes i disse sammenhengene, og dessuten er 90% av alle setninger "basic" japansk, som vil være nyttig å kunne når jeg skal lære andre setninger senere. Finnes det noe negativt med dette?
Nei. Så lenge jeg har tid til å håndtere alle disse brevvennene..! Akkurat nå er jeg i en fase hvor jeg lærer all kanjien jeg kan, og først etter det har jeg tenkt å grave fram setninger for å få bedre vokabular, lære grammatikk og slikt. Da kommer det til å være nyttig å ha emails i innboksen som jeg bare kan sjekke for å få setninger om ting som interesserer meg servert på fanget mitt. Just nu har jeg kanskje tatt vann over hodet.
"Water above head"... Man kan ikke bare oversette ting bokstavlig, man må finne de relative uttrykkene i hvert språk!
Uansett, hva kan man gjøre med brevvenner? Jo, man kan bli kjent med dem! Eller hur? Jeg mailer nå med folk som er interesserte i Norge, språk, musikk, anime, fysikk, å bli lærer eller barnehagetante, etc. Ei som tok kontakt med meg vil faktisk lære norsk og engelsk, og ville gjerne Skype med meg asap. Sjenert som jeg er må jeg prøve å snirkle meg unna dette, og holde meg til emailing. Heh.
Jeg har også nevnt for noen at jeg tenker meg til Japan i sommer. Har blitt tilbudt guide i både Tokyo og Hiroshima, muligens Yokohama også, og takker selvfølgelig ja til dette! Jeg ønsker å reise til Japan alene for å møte japanske folk uten at jeg går rundt og snakker norsk hele tiden, så dette er jo fantastisk for meg. Er jeg heldig får jeg kanskje noen guider andre steder i Japan også? :D
[Kanji: 837]
Edit:
Så var det jo også hun kinesiske jenta som sendte meg et "smile" for litt over en uke siden på en Japanese Friend Exchange-side, hvor man ikke kan sende meldinger til folk hvis man ikke har betalt. En uke senere (det vil si et par dager siden) hadde hun visst betalt, og sendte meg en mail hvor hun ville MSNe med meg, og la til noen komplimenter. Men ... hun kan jo ikke japansk! ;<
fredag 27. januar 2012
Learning the Kanji
Jeg har forandret litt på min taktikk for å lære kanji
Sikter på at det aller lureste er å faktisk lære dem, og da må det nesten reflekteres litt.
Jeg har kommet et lite stykke når det kommer til å lære kanji. Selvfølgelig kunne jeg ha gjort det raskere, men jeg synes hastigheten min passer fint for min egen del. Tiden jeg ikke bruker på å lære kanji bruker jeg så å si på å finne ut mer om språket, altså ting som er nyttige å vite når jeg faktisk kan all kanjien. Så jeg starter ikke på blankt når kanjien er i boks!
Derimot er det gjerne med alt nytt at man starter litt ineffektivt. Og av og til skaper det dårlige vaner som sinker deg. Disse vanene mine har jeg nå prøvd å fikse litt på.
Jeg brukte å tegne kanjien før jeg hadde en historie for den.
Dette har vist seg å ikke være kjempelurt. Aller først prøvde jeg å tegne én kanji, lære en historie for den kanjien, og så tegne den neste, men heldigvis oppdaget jeg hvor ufattelig vanskelig det var å holde en rytme når man skiftet fram og tilbake sånn. Men jeg tegnet altså mange, og noen dager fikk jeg ikke engang tid eller mulighet til å lage historier for dem etterpå (les: klokken var 3 på natten og jeg hadde tosifret promille). Veldig lite effektivt.
Det jeg har gjort siden siste reform er å lage historiene først. Dette går mye, mye raskere, og det føles godt å få lært å gjenkjenne mange kanji. Derimot har jeg også hatt en tendens i det siste til å utsette det å tegne tegnene. Ja, jeg kan lese dem, men jeg kan ikke skrive dem. Derimot introduerer Heisig av og til primitive elementer, altså deler av kanji som ikke er kanji alene, og disse lager jeg aldri historier for selv, så da blir det bare vanskeligere og vanskeligere å lære nye kanji når jeg ikke kjenner til de primitive elementene som brukes.
Jeg henger langt etter med å tegne kanji. Jeg har tegnet nesten 650 kanji, og har lært over 100 til. De ekstra kan jeg gjenkjenne og lese, men jeg får altså ikke til å skrive dem om jeg vil. Dette savner jeg veldig!
Så, det jeg kommer til å gjøre framover er å lære historien til et godt antall kanji, og så tenke på historiene mens jeg tegner dem etterpå. Det er helt klart trygt å vente med å tegne kanjiene til etter jeg har lært alle av dagens historier, jeg tror nesten det er positivt å vente litt før de tegnes, for å la dem synke inn sammen med de andre kanjiene som brukes samme elementer, men det at det tar dager før jeg tegner en kanji for første gang er altfor dårlig. Nå blir det bedre.
Jeg har ikke brukt å si at jeg tok feil når jeg øver på kanji.
Det er ikke alltid like lurt å være uærlig ;( Neida, la meg utdype. På AnkiSRS blir man vist et nøkkelord, altså betydningen, for en kanji. Da skal man prøve å huske hvilken historie man har satt til nøyaktig det nøkkelordet, og så skal man velge hvor enkelt det var å huske hele kanjien. 4 er "Easy", 3 er "Good", 2 er "Hard" og 1 er "Again".
Jeg har brukt å gjøre det sånn:
Hvis jeg ser nøkkelordet og får bildet av kanjien i sin helhet i hodet, trykker jeg 4. Jeg prøver likevel å huske historien likevel, men det å gå rett fra nøkkelord til kanji (og andre veien) er tross alt målet for læringen her, så da er det opplagt at kanjien var Easy.
Hvis jeg ser nøkkelordet, og forteller med en gang den riktige historien, med riktige elementer, og husker de korrekte plasseringene til elementene, trykker jeg 3. Det vil si, hver gang repetisjon ikke har hjulpet meg, men Heisigs metode står for den hele læringen av kanjien, trykker jeg 3. Dette er bra.
Jeg trykker 2 hvis jeg husket feil rekkefølge på elementene. Jeg trykker også 2 hvis jeg ikke helt husket historien, men får en sånn "LOL OFC"-opplevelse når jeg vises kanjien. Jeg trykker også 2 hvis jeg først ikke engang gjenkjenner kanjien engang, men klarer å mane fram historien basert på nøkkelordet jeg allerede har fått, og alle elementene jeg ser i kanjien. Dette er ikke lurt. Jeg trykker til og med 2 hvis jeg ikke husker historien i det hele tatt, og blir nødt til å sjekke nettsiden. Ikke lurt i det hele tatt.
Jeg trykker ikke 1.
Problemet med å trykke 1 har alltid vært at kanjien kommer med en gang, på slutten av øvingen. Det vil si at når jeg er ferdig med dagens repetisjoner blir jeg presentert med dagens søppel. Driten jeg ikke klarte å huske, men som jeg har pusset opp historien til, og kanskje egentlig husker ganske bra nå. Det er litt som om noen viser meg et kort på toppen av en kortstokk, legger den ned igjen, og spør "hvilket kort var det?". Altfor enkelt.
Men! AnkiSRS er bedre enn jeg har trodd. Jeg har utforsket litt ekstra nå, og funnet en (veldig enkel å finne) innstilling som sier "Custom failed cards handling". Der kan jeg velge hvor lenge det er til et kort jeg failet på skal vises! Det har altså alltid stått på "at the end", men jeg vil helst se det "imorgen". Dette er ikke et alternativ, men "8 hours" er det. Jeg tester og ser hvordan det går, og hvis åtte timer tilsvarer morgendagen (matematikk trenger ikke å være Ankis sterkeste punkt(selv om det er det)), blir jeg veldig fornøyd. Hvis ikke skrur jeg over på 3 dager. Nekter å bli vist samme kort to ganger på en dag.
På tide å trykke 1!
[Kanji: 757]
Sikter på at det aller lureste er å faktisk lære dem, og da må det nesten reflekteres litt.
Jeg har kommet et lite stykke når det kommer til å lære kanji. Selvfølgelig kunne jeg ha gjort det raskere, men jeg synes hastigheten min passer fint for min egen del. Tiden jeg ikke bruker på å lære kanji bruker jeg så å si på å finne ut mer om språket, altså ting som er nyttige å vite når jeg faktisk kan all kanjien. Så jeg starter ikke på blankt når kanjien er i boks!
Derimot er det gjerne med alt nytt at man starter litt ineffektivt. Og av og til skaper det dårlige vaner som sinker deg. Disse vanene mine har jeg nå prøvd å fikse litt på.
Jeg brukte å tegne kanjien før jeg hadde en historie for den.
Dette har vist seg å ikke være kjempelurt. Aller først prøvde jeg å tegne én kanji, lære en historie for den kanjien, og så tegne den neste, men heldigvis oppdaget jeg hvor ufattelig vanskelig det var å holde en rytme når man skiftet fram og tilbake sånn. Men jeg tegnet altså mange, og noen dager fikk jeg ikke engang tid eller mulighet til å lage historier for dem etterpå (les: klokken var 3 på natten og jeg hadde tosifret promille). Veldig lite effektivt.
Det jeg har gjort siden siste reform er å lage historiene først. Dette går mye, mye raskere, og det føles godt å få lært å gjenkjenne mange kanji. Derimot har jeg også hatt en tendens i det siste til å utsette det å tegne tegnene. Ja, jeg kan lese dem, men jeg kan ikke skrive dem. Derimot introduerer Heisig av og til primitive elementer, altså deler av kanji som ikke er kanji alene, og disse lager jeg aldri historier for selv, så da blir det bare vanskeligere og vanskeligere å lære nye kanji når jeg ikke kjenner til de primitive elementene som brukes.
Jeg henger langt etter med å tegne kanji. Jeg har tegnet nesten 650 kanji, og har lært over 100 til. De ekstra kan jeg gjenkjenne og lese, men jeg får altså ikke til å skrive dem om jeg vil. Dette savner jeg veldig!
Så, det jeg kommer til å gjøre framover er å lære historien til et godt antall kanji, og så tenke på historiene mens jeg tegner dem etterpå. Det er helt klart trygt å vente med å tegne kanjiene til etter jeg har lært alle av dagens historier, jeg tror nesten det er positivt å vente litt før de tegnes, for å la dem synke inn sammen med de andre kanjiene som brukes samme elementer, men det at det tar dager før jeg tegner en kanji for første gang er altfor dårlig. Nå blir det bedre.
Jeg har ikke brukt å si at jeg tok feil når jeg øver på kanji.
Det er ikke alltid like lurt å være uærlig ;( Neida, la meg utdype. På AnkiSRS blir man vist et nøkkelord, altså betydningen, for en kanji. Da skal man prøve å huske hvilken historie man har satt til nøyaktig det nøkkelordet, og så skal man velge hvor enkelt det var å huske hele kanjien. 4 er "Easy", 3 er "Good", 2 er "Hard" og 1 er "Again".
Jeg har brukt å gjøre det sånn:
Hvis jeg ser nøkkelordet og får bildet av kanjien i sin helhet i hodet, trykker jeg 4. Jeg prøver likevel å huske historien likevel, men det å gå rett fra nøkkelord til kanji (og andre veien) er tross alt målet for læringen her, så da er det opplagt at kanjien var Easy.
Hvis jeg ser nøkkelordet, og forteller med en gang den riktige historien, med riktige elementer, og husker de korrekte plasseringene til elementene, trykker jeg 3. Det vil si, hver gang repetisjon ikke har hjulpet meg, men Heisigs metode står for den hele læringen av kanjien, trykker jeg 3. Dette er bra.
Jeg trykker 2 hvis jeg husket feil rekkefølge på elementene. Jeg trykker også 2 hvis jeg ikke helt husket historien, men får en sånn "LOL OFC"-opplevelse når jeg vises kanjien. Jeg trykker også 2 hvis jeg først ikke engang gjenkjenner kanjien engang, men klarer å mane fram historien basert på nøkkelordet jeg allerede har fått, og alle elementene jeg ser i kanjien. Dette er ikke lurt. Jeg trykker til og med 2 hvis jeg ikke husker historien i det hele tatt, og blir nødt til å sjekke nettsiden. Ikke lurt i det hele tatt.
Jeg trykker ikke 1.
Problemet med å trykke 1 har alltid vært at kanjien kommer med en gang, på slutten av øvingen. Det vil si at når jeg er ferdig med dagens repetisjoner blir jeg presentert med dagens søppel. Driten jeg ikke klarte å huske, men som jeg har pusset opp historien til, og kanskje egentlig husker ganske bra nå. Det er litt som om noen viser meg et kort på toppen av en kortstokk, legger den ned igjen, og spør "hvilket kort var det?". Altfor enkelt.
Men! AnkiSRS er bedre enn jeg har trodd. Jeg har utforsket litt ekstra nå, og funnet en (veldig enkel å finne) innstilling som sier "Custom failed cards handling". Der kan jeg velge hvor lenge det er til et kort jeg failet på skal vises! Det har altså alltid stått på "at the end", men jeg vil helst se det "imorgen". Dette er ikke et alternativ, men "8 hours" er det. Jeg tester og ser hvordan det går, og hvis åtte timer tilsvarer morgendagen (matematikk trenger ikke å være Ankis sterkeste punkt(selv om det er det)), blir jeg veldig fornøyd. Hvis ikke skrur jeg over på 3 dager. Nekter å bli vist samme kort to ganger på en dag.
På tide å trykke 1!
[Kanji: 757]
torsdag 26. januar 2012
First Fantasy
En liten milepæl ble oppnådd idag
Selv om mitt mentale bilde av "milepæl" er en svær statue, så var denne altså liten og søt.
Såda. Jeg anskaffet nylig den japanske versjonen av spillet Final Fantasy. Så godt som absolutt alle har hørt om Final Fantasy(FF)-serien ved etellerannet tidspunkt. Noen har sett noen spille et spill i serien, noen har spilt et eller flere spill i serien, og så finnes det kanskje noen som har spilt alle. Og så har vi de som kun har hørt ordene "final" og "fantasy" etter hverandre. Men dette dekker så godt som alle, og jeg har egentlig ikke noe stort poeng å komme med her nå.
Uansett, Final Fantasy er velkjent. Og alt startet i 1987 eller noe sånt, med det aller første spillet i serien. Jeg er en av dem som har prøvd ett spill på en gammel PlayStation en gang, men jeg aner ingenting om historien. Så, jeg skaffet det første spillet for å prøve å utforske en japansk verden jeg kjenner svært lite til.
Jeg gjenkjente raskt mange tegn, og forsto en del av teksten. Derimot var det svært sparsomt med kanji – det meste var skrevet med hiragana og katakana – så spiller er tydeligvis ment for de som snakker språket. Dette regner jeg som positivt. "Konge", "land", "dronning", "krystall" og andre kanji kom raskt fram. De kan jeg, og jeg kan noen av uttalene deres fra en anime jeg har sett. Men som jeg skrev før begynner jeg å legge merke til verbbøyninger, og det var ett verb jeg så litt sånn her og der.
Når jeg spiller spill som Pokémon o.l. (og det viste seg at spillmekanikken til Final Fantasy I (FFI), utenfor kamp, er ganske likt Pokémon) er jeg av typen som prater med alle landsbyfolka. Absolutt alle, ingen unntak. Og de alle virket litt nervøse når de snakket om dronningen i landet. De brukte et verb jeg ikke har lært før, bøyd i formen som altså ber meg om å utføre verbet. 助けて. De slengte ofte på "onegai" (altså værsåsnill) på slutten av setningene. Jeg så at kanjien til verbet gikk igjen litt i slike setninger, og resonnerte meg fram til en mulig betydning.
I diverse anime med helter og sånt har jeg ofte hørt folk rope "tasukete!" (たすけて) når andre er i trøbbel. Det har alltid blitt oversatt til "save" eller "help", obviously. Så, jeg begynte å anta at den kanjien jeg så i FFI var kanjien for å hjelpe eller redde noen, og det viste seg at jeg faktisk hadde rett. Jeg føler nesten for å si at det ikke er særlig stort å oppdage noe sånt, men det er altså snakk om EN av de 1300 kanjiene jeg ikke enda har lært, satt sammen av to elementer jeg enda ikke har lært.
Jeg resonnerte meg altså fram til betydningen av kanjien (skrift) basert på verbbøyning jeg har hørt (talemål) i anime, uten å følge spesielt med på sånt.
Jeg er fornøyd.
[Kanji: 737]
PS: For de som har hørt rykter om at jeg er fantastisk flink til å gruse baner på Angry Birds når jeg sitter på toalettet, så er Final Fantasy avløseren til min toalettgaming. Jeg forventer fantastiske resultater.
Selv om mitt mentale bilde av "milepæl" er en svær statue, så var denne altså liten og søt.
Såda. Jeg anskaffet nylig den japanske versjonen av spillet Final Fantasy. Så godt som absolutt alle har hørt om Final Fantasy(FF)-serien ved etellerannet tidspunkt. Noen har sett noen spille et spill i serien, noen har spilt et eller flere spill i serien, og så finnes det kanskje noen som har spilt alle. Og så har vi de som kun har hørt ordene "final" og "fantasy" etter hverandre. Men dette dekker så godt som alle, og jeg har egentlig ikke noe stort poeng å komme med her nå.
Uansett, Final Fantasy er velkjent. Og alt startet i 1987 eller noe sånt, med det aller første spillet i serien. Jeg er en av dem som har prøvd ett spill på en gammel PlayStation en gang, men jeg aner ingenting om historien. Så, jeg skaffet det første spillet for å prøve å utforske en japansk verden jeg kjenner svært lite til.
Jeg gjenkjente raskt mange tegn, og forsto en del av teksten. Derimot var det svært sparsomt med kanji – det meste var skrevet med hiragana og katakana – så spiller er tydeligvis ment for de som snakker språket. Dette regner jeg som positivt. "Konge", "land", "dronning", "krystall" og andre kanji kom raskt fram. De kan jeg, og jeg kan noen av uttalene deres fra en anime jeg har sett. Men som jeg skrev før begynner jeg å legge merke til verbbøyninger, og det var ett verb jeg så litt sånn her og der.
Når jeg spiller spill som Pokémon o.l. (og det viste seg at spillmekanikken til Final Fantasy I (FFI), utenfor kamp, er ganske likt Pokémon) er jeg av typen som prater med alle landsbyfolka. Absolutt alle, ingen unntak. Og de alle virket litt nervøse når de snakket om dronningen i landet. De brukte et verb jeg ikke har lært før, bøyd i formen som altså ber meg om å utføre verbet. 助けて. De slengte ofte på "onegai" (altså værsåsnill) på slutten av setningene. Jeg så at kanjien til verbet gikk igjen litt i slike setninger, og resonnerte meg fram til en mulig betydning.
I diverse anime med helter og sånt har jeg ofte hørt folk rope "tasukete!" (たすけて) når andre er i trøbbel. Det har alltid blitt oversatt til "save" eller "help", obviously. Så, jeg begynte å anta at den kanjien jeg så i FFI var kanjien for å hjelpe eller redde noen, og det viste seg at jeg faktisk hadde rett. Jeg føler nesten for å si at det ikke er særlig stort å oppdage noe sånt, men det er altså snakk om EN av de 1300 kanjiene jeg ikke enda har lært, satt sammen av to elementer jeg enda ikke har lært.
Jeg resonnerte meg altså fram til betydningen av kanjien (skrift) basert på verbbøyning jeg har hørt (talemål) i anime, uten å følge spesielt med på sånt.
Jeg er fornøyd.
[Kanji: 737]
PS: For de som har hørt rykter om at jeg er fantastisk flink til å gruse baner på Angry Birds når jeg sitter på toalettet, så er Final Fantasy avløseren til min toalettgaming. Jeg forventer fantastiske resultater.
mandag 23. januar 2012
A wild system appears!
Når ting går igjen er det lurt å legge merke til dem
Men ikke tippoldeforeldrene dine. Hvis de går igjen burde du bare bli veldig skremt.
Det er stor forskjell på å se og bli sett. I språk, derimot, er ikke forskjellen kjempestor. Det er jo det samme ordet, right? Men på japansk kan jeg ikke å bøye verb sånn helt enda. Derimot har jeg "oppdaget" noe som kan sette meg på riktig spor! Jeg lærte verbet for "å se" for en stund siden, miru (to see; to look; to watch; etc.). "ru (る)" er verbdelen. "mi" skrives med kanjien 見. Men da jeg så på anime (eller hørte på musikk, husker ikke helt kilden, heh) i går hørte jeg noe jeg syntes at lignet!
mieru. Nesten miru, bare med en liten "e" etter kanjien. Så, hvis verbet ble bøyd "eru" istedenfor bare "ru", hva får jeg da? 見える, mieru: to be seen; to be in sight; etc. Så, hvor ellers hadde jeg sett "eru"-verb? Jo, i 教える, oshieru. Kanjien betyr "teach", og verbet betyr "to teach; to inform; to instruct". Det verbet brukes når du ber noen om å lære deg noe. "Lær meg japansk" for eksempel. Det er ikke store oppdagelsen, men målet mitt er jo å kunne se/høre noe nytt senere, og tolke meg fram til riktig mening. Dessverre finnes verbet osowaru, som skrives med samme kanji som "oshieru", og betyr "to be taught"... Da sendes jeg på villspor igjen :)
Jeg begynner å få et lite grep på generell verbbøyning. Når ordboka ser et verb bøyd til -te form og skriver "(<- te)" i forklaringen føler jeg for å takke Captain Obvious. Det gjør jeg av og til. Men ellers gir den tynne forklaringen meg ikke stor fremgang i livet.
Uansett, -u verb er infinitiv, eller noe sånt. Det kan godt hende det er mer enn infinitiv, men det er ihvertfall "ubøyd". "Å se" og "å bli sett" og sånt. Jeg tror -te form er ting du vil at skal gjøre, som for eksempel "se!" og "lær meg!". Jeg har også en føøølelse av at -ta form er fortid, som i "så". Og så har vi alle de høflige verbbøyningene. misu blir til mimasu. -te form av det er ... det finner jeg ikke ut x) Men høflig fortid er mimashita. Fra mita til mimashita. Det er høflig å si lange ord, tydeligvis.
Poenget med at jeg saaakte oppdager verbbøyningsregler uten å ha lest noe om de faktiske reglene er ikke at jeg endelig kan bøye verb, etc. Det er jeg ikke interessert i. Hvis jeg ville bøye verb hadde jeg lest reglene. Men nei, jeg vil bøye dem tilbake! Jeg kan høre et helt nytt verb, og tenke "Oi, det var i høflig fortidsform. Jeg sjekker det i ordboka senere". Så hvis jeg hører "mimashita" tenker jeg "miru", og finner verbet. Nyttig? I'd say.
On an entirely different note, det er helt latterlig morsomt å høre på japanske sanger hvor de plutselig synger "let's everybody crap your hands!". Selvfølgelig, mens jeg ler, slenger koret på et lite "let's crap-crap!". Seriøst, jeg skal finne ut hvorfor japanere er så ivrige på å si "let's X". Jeg har til og med sett musikkalbum som heter "Let's Music"! Serrrr. (Jeg skal også lære den sarkastiske måten å si "serr" eller "really" på).
Men ikke tippoldeforeldrene dine. Hvis de går igjen burde du bare bli veldig skremt.
Det er stor forskjell på å se og bli sett. I språk, derimot, er ikke forskjellen kjempestor. Det er jo det samme ordet, right? Men på japansk kan jeg ikke å bøye verb sånn helt enda. Derimot har jeg "oppdaget" noe som kan sette meg på riktig spor! Jeg lærte verbet for "å se" for en stund siden, miru (to see; to look; to watch; etc.). "ru (る)" er verbdelen. "mi" skrives med kanjien 見. Men da jeg så på anime (eller hørte på musikk, husker ikke helt kilden, heh) i går hørte jeg noe jeg syntes at lignet!
mieru. Nesten miru, bare med en liten "e" etter kanjien. Så, hvis verbet ble bøyd "eru" istedenfor bare "ru", hva får jeg da? 見える, mieru: to be seen; to be in sight; etc. Så, hvor ellers hadde jeg sett "eru"-verb? Jo, i 教える, oshieru. Kanjien betyr "teach", og verbet betyr "to teach; to inform; to instruct". Det verbet brukes når du ber noen om å lære deg noe. "Lær meg japansk" for eksempel. Det er ikke store oppdagelsen, men målet mitt er jo å kunne se/høre noe nytt senere, og tolke meg fram til riktig mening. Dessverre finnes verbet osowaru, som skrives med samme kanji som "oshieru", og betyr "to be taught"... Da sendes jeg på villspor igjen :)
Jeg begynner å få et lite grep på generell verbbøyning. Når ordboka ser et verb bøyd til -te form og skriver "(<- te)" i forklaringen føler jeg for å takke Captain Obvious. Det gjør jeg av og til. Men ellers gir den tynne forklaringen meg ikke stor fremgang i livet.
Uansett, -u verb er infinitiv, eller noe sånt. Det kan godt hende det er mer enn infinitiv, men det er ihvertfall "ubøyd". "Å se" og "å bli sett" og sånt. Jeg tror -te form er ting du vil at skal gjøre, som for eksempel "se!" og "lær meg!". Jeg har også en føøølelse av at -ta form er fortid, som i "så". Og så har vi alle de høflige verbbøyningene. misu blir til mimasu. -te form av det er ... det finner jeg ikke ut x) Men høflig fortid er mimashita. Fra mita til mimashita. Det er høflig å si lange ord, tydeligvis.
Poenget med at jeg saaakte oppdager verbbøyningsregler uten å ha lest noe om de faktiske reglene er ikke at jeg endelig kan bøye verb, etc. Det er jeg ikke interessert i. Hvis jeg ville bøye verb hadde jeg lest reglene. Men nei, jeg vil bøye dem tilbake! Jeg kan høre et helt nytt verb, og tenke "Oi, det var i høflig fortidsform. Jeg sjekker det i ordboka senere". Så hvis jeg hører "mimashita" tenker jeg "miru", og finner verbet. Nyttig? I'd say.
On an entirely different note, det er helt latterlig morsomt å høre på japanske sanger hvor de plutselig synger "let's everybody crap your hands!". Selvfølgelig, mens jeg ler, slenger koret på et lite "let's crap-crap!". Seriøst, jeg skal finne ut hvorfor japanere er så ivrige på å si "let's X". Jeg har til og med sett musikkalbum som heter "Let's Music"! Serrrr. (Jeg skal også lære den sarkastiske måten å si "serr" eller "really" på).
søndag 22. januar 2012
More! More! More!
Jeg sikter på en eksponensiell læringskurve
Og derfor er det litt skummelt at det går så raskt allerede...
Jeg skjønner ikke helt læringsmetoden min. Å slenge seg ned og observere burde ikke være så ... effektivt! Altså, det er jo sånn babyer lærer seg språk og kultur, men de tar jo seg sin søte tid med oppgaven! Jeg har holdt på med dette i mindre enn to måneder, og har enda ikke gjort noe for å lære språket annet enn å skumlese tekster med en ordbok...og nå satt jeg akkurat og leste japanske introduksjoner folk har skrevet om seg selv på en språklæreside! De skriver ofte mye lengre på japansk enn det de oversetter til engelsk, og jeg ser at jeg ofte forstår de tingene som ikke har blitt oversatt.
Jeg forstår det ikke helt, men gud så deilig det er! Det japanske språket virker liksom ikke så stort lenger. De sier at å lese japansk er det største hinderet, spesielt kanjien, men jeg finner at det å lese japansk raskt blir enklere, og kanji har jeg ikke noe negativt å si om! Kanji er virkelig min koselige, lille venn som klapper meg på ryggen og sier "dette kan du" :3
"Språklære går tregt i starten, men så går alt raskere!" sier folk.
Jeg blir litt nervøs av å høre sånt, ettersom jeg ikke føler at det går tregt for tiden. Jeg har aldri følt at det virkelig går tregt. Etter hver kveld jeg lærer kanji (som er ... hver eneste kveld), oppdager jeg de ferske tegnene i tekster jeg enten har sett før eller blir introdusert til. Det er grusomt herlig. Og jeg leser ikke ting rettet mot barn, jeg leser ting skrevet av og til voksne, japanske folk. Selvfølgelig forstår jeg ikke alt enda, ikke i nærheten! Men jeg gjenkjenner tegn. Og når jeg gjenkjenner hvert eneste tegn i en hel setning, hva er det som hindrer meg fra å gjenkjenne betydningen av setningen den andre gangen jeg leser den? Full forståelse + ordbok -> Full forståelse uten ordbok. It's commom sense!
"Ikke bekymre deg med å lære setninger før du kan all kanjien!" sier AJATT.
Det har jeg ikke gjort heller. Jeg kan ikke all kanjien. Jeg kan nesten en tredjedel av de vanlige kanjiene, og har ikke tenkt å stoppe der. Jeg er over en femtedel på vei til "målet" mitt. Og jeg bekymrer meg ikke med å lære setninger enda. Likevel lærer jeg setninger, ord og uttrykk. Jeg har ikke stort annet å si enn at jeg virkelig er redd for hvor raskt ting kommer til å gå når jeg faktisk prøver å lære setninger, setningsstruktur og ord aktivt...
Men! Jeg vet hvor jeg får mye av dette fra! Jeg prøver å lese all japansk jeg støter på, men det er ikke alltid like lett å forstå hva det er som diskuteres. Og da tar det en stund (med ordboka) før jeg i det hele tatt har plukket opp temaet. Så løsningen er å lese ting som blir skrevet til meg! Jeg nevnte for en stund siden at jeg prøvde å få meg språkpartnere, og etter et latterlig møte med en kar som prøvde å selge meg japansktimer over nett, fant jeg ihvertfall ei som er hyggelig å prate med. Mai heter hun, og hun er grunnen til at jeg har lært mange, mange japanske uttrykk som jeg nå plutselig ser/hører overalt, etter at jeg har lært dem over mail.
Jeg bruker ikke brevvennen min aktivt som en lærer, men jeg ba henne om å skrive mailene sine først på japansk, akkurat som hun ville ha skrevet til en japansk venn, og etterpå skrive den på engelsk. Så leser jeg den japanske delen først, med ordboka der det trengs, og prøver å forstå den. Så leser jeg den engelske delen etterpå. Så enkelt som det. Og det funker som bare det! Hvis jeg kun bruker ordboka på en japansk tekst forstår jeg ordene etc, men hvis jeg får en engelsk setning som sier det samme, lærer jeg hva meningen med setningen var.
Så, nå leter jeg etter flere brevvenner. Jeg synes det er så mye å lære av å lese mailene jeg får nå, at jeg har lyst til å bruke mer tid på den læremetoden. Og derfor hang jeg på en språklærenettside i dag.
Og jeg må innrømme at jeg virkelig, virkelig ikke ville ha kost meg så mye med dette hvis det ikke hadde vært for kanji. Vi burde ha hatt kanji i norsk og engelsk også! :) Gleder meg virkelig til jeg kan alle!
Og derfor er det litt skummelt at det går så raskt allerede...
Jeg skjønner ikke helt læringsmetoden min. Å slenge seg ned og observere burde ikke være så ... effektivt! Altså, det er jo sånn babyer lærer seg språk og kultur, men de tar jo seg sin søte tid med oppgaven! Jeg har holdt på med dette i mindre enn to måneder, og har enda ikke gjort noe for å lære språket annet enn å skumlese tekster med en ordbok...og nå satt jeg akkurat og leste japanske introduksjoner folk har skrevet om seg selv på en språklæreside! De skriver ofte mye lengre på japansk enn det de oversetter til engelsk, og jeg ser at jeg ofte forstår de tingene som ikke har blitt oversatt.
Jeg forstår det ikke helt, men gud så deilig det er! Det japanske språket virker liksom ikke så stort lenger. De sier at å lese japansk er det største hinderet, spesielt kanjien, men jeg finner at det å lese japansk raskt blir enklere, og kanji har jeg ikke noe negativt å si om! Kanji er virkelig min koselige, lille venn som klapper meg på ryggen og sier "dette kan du" :3
"Språklære går tregt i starten, men så går alt raskere!" sier folk.
Jeg blir litt nervøs av å høre sånt, ettersom jeg ikke føler at det går tregt for tiden. Jeg har aldri følt at det virkelig går tregt. Etter hver kveld jeg lærer kanji (som er ... hver eneste kveld), oppdager jeg de ferske tegnene i tekster jeg enten har sett før eller blir introdusert til. Det er grusomt herlig. Og jeg leser ikke ting rettet mot barn, jeg leser ting skrevet av og til voksne, japanske folk. Selvfølgelig forstår jeg ikke alt enda, ikke i nærheten! Men jeg gjenkjenner tegn. Og når jeg gjenkjenner hvert eneste tegn i en hel setning, hva er det som hindrer meg fra å gjenkjenne betydningen av setningen den andre gangen jeg leser den? Full forståelse + ordbok -> Full forståelse uten ordbok. It's commom sense!
"Ikke bekymre deg med å lære setninger før du kan all kanjien!" sier AJATT.
Det har jeg ikke gjort heller. Jeg kan ikke all kanjien. Jeg kan nesten en tredjedel av de vanlige kanjiene, og har ikke tenkt å stoppe der. Jeg er over en femtedel på vei til "målet" mitt. Og jeg bekymrer meg ikke med å lære setninger enda. Likevel lærer jeg setninger, ord og uttrykk. Jeg har ikke stort annet å si enn at jeg virkelig er redd for hvor raskt ting kommer til å gå når jeg faktisk prøver å lære setninger, setningsstruktur og ord aktivt...
Men! Jeg vet hvor jeg får mye av dette fra! Jeg prøver å lese all japansk jeg støter på, men det er ikke alltid like lett å forstå hva det er som diskuteres. Og da tar det en stund (med ordboka) før jeg i det hele tatt har plukket opp temaet. Så løsningen er å lese ting som blir skrevet til meg! Jeg nevnte for en stund siden at jeg prøvde å få meg språkpartnere, og etter et latterlig møte med en kar som prøvde å selge meg japansktimer over nett, fant jeg ihvertfall ei som er hyggelig å prate med. Mai heter hun, og hun er grunnen til at jeg har lært mange, mange japanske uttrykk som jeg nå plutselig ser/hører overalt, etter at jeg har lært dem over mail.
Jeg bruker ikke brevvennen min aktivt som en lærer, men jeg ba henne om å skrive mailene sine først på japansk, akkurat som hun ville ha skrevet til en japansk venn, og etterpå skrive den på engelsk. Så leser jeg den japanske delen først, med ordboka der det trengs, og prøver å forstå den. Så leser jeg den engelske delen etterpå. Så enkelt som det. Og det funker som bare det! Hvis jeg kun bruker ordboka på en japansk tekst forstår jeg ordene etc, men hvis jeg får en engelsk setning som sier det samme, lærer jeg hva meningen med setningen var.
Så, nå leter jeg etter flere brevvenner. Jeg synes det er så mye å lære av å lese mailene jeg får nå, at jeg har lyst til å bruke mer tid på den læremetoden. Og derfor hang jeg på en språklærenettside i dag.
Og jeg må innrømme at jeg virkelig, virkelig ikke ville ha kost meg så mye med dette hvis det ikke hadde vært for kanji. Vi burde ha hatt kanji i norsk og engelsk også! :) Gleder meg virkelig til jeg kan alle!
lørdag 21. januar 2012
Everything is the same!
Et "problem" med japansk er at mye høres likt ut
Et annet "problem" er at de av og til ser like ut også. Men det ene opphøyer det andre!
Jeg leste en gang noen rykter om at man kunne gjette uttalen til en kanji basert på hvordan den så ut. At det tydeligvis er noen regler for hvordan ting uttales basert på sammensetningen. "Latterlig avansert," tenkte jeg. Men nå har jeg altså oppdaget fenomenet – om jeg skal kalle det det – for første gang!
Jeg har lenge visst at "tempel" uttales "ji", ettersom alle templer kalles Etellerannet-ji. Kinkaku-ji er et eksempel, som betyr "gyldent tårn-tempelet". Kanjien for "tempel" har jeg også kjent lenge: 寺. Alene er "et tempel" tera. Men på slutten av tempel-navn uttales den andre ji. Så ser vi på andre ting som uttales ji.
時 time
侍 waiter
持 hold
痔 piles
蒔 sow (seeds)
Så... Det skal ikke mye til for å se at det er et lite tempel på høyresiden av hver av disse kanjiene. Alene har de som oftest andre uttaler, men de alle får uttalen ji i gitte situasjoner. Dette vil faktisk gjøre det lettere å huske uttalen! Innntrraaadesssstinngggg...
Et annet "problem" er at de av og til ser like ut også. Men det ene opphøyer det andre!
Jeg leste en gang noen rykter om at man kunne gjette uttalen til en kanji basert på hvordan den så ut. At det tydeligvis er noen regler for hvordan ting uttales basert på sammensetningen. "Latterlig avansert," tenkte jeg. Men nå har jeg altså oppdaget fenomenet – om jeg skal kalle det det – for første gang!
Jeg har lenge visst at "tempel" uttales "ji", ettersom alle templer kalles Etellerannet-ji. Kinkaku-ji er et eksempel, som betyr "gyldent tårn-tempelet". Kanjien for "tempel" har jeg også kjent lenge: 寺. Alene er "et tempel" tera. Men på slutten av tempel-navn uttales den andre ji. Så ser vi på andre ting som uttales ji.
時 time
侍 waiter
持 hold
痔 piles
蒔 sow (seeds)
Så... Det skal ikke mye til for å se at det er et lite tempel på høyresiden av hver av disse kanjiene. Alene har de som oftest andre uttaler, men de alle får uttalen ji i gitte situasjoner. Dette vil faktisk gjøre det lettere å huske uttalen! Innntrraaadesssstinngggg...
onsdag 18. januar 2012
I'm ahead of myself!
Jeg ligger for tiden foran megselv.
Betyr det at hvis jeg faller bak, lander jeg der jeg er nå?
Jeg kan over 600 kanji nå. Eller, det vil si, jeg har lært over 600 kanji. Men jeg kan mange flere. Jeg gjenkjenner mange, mange flere kanji enn jeg faktisk kan, siden jeg leser japansk så ofte jeg får til. Når jeg leser japansk leter jeg alltid etter kanji jeg allerede kan, men det er så mange andre jeg allerede kan bare fordi jeg har sett dem ofte! Noen ganger har jeg til og med plukket opp hvordan de uttales før jeg i det hele tatt ser kanjien i boka.
Jeg arbeidet meg opp mot 600 kanji i dag, og da støtte jeg på dette:
"Aah, der kom endelig kokoro," tenkte jeg. Som Heisig skriver der brukes hjerte-elementet svært ofte som en del av andre kanji. Jeg har strengt tatt ikke sett denne kanjien så veldig ofte, men jeg hører den ofte. Sangen jeg hører på mens jeg skriver dette sier "kokoro" i hytt og pine ... til og med akkurat da jeg skrev denne setningen. Men det er ikke det eneste. Det er ikke bare det at jeg gjenkjente en kanji (og strengt tatt visste at den kom rundt kanji nr 600 før jeg hadde sjekket).
Ingenting overrasker meg lenger.
Heisig introduserer er nytt primitivt element i Remembering the Kanji-boka? Sett det før. Står det at dette nye elementet brukes ofte? Det visste jeg allerede. Jeg hadde visst allerede skrevet den helt riktig. Betyr ikke kanjien noe for seg selv? Får jeg detaljert rekkefølge på strøk for en ny kanji? Da legger jeg til noen bøyninger og ser om jeg klarer å finne et verb. Jeg leser hiragana veldig raskt. Uttalen på ord overrasker meg ikke lenger.
Betyr dette at ting begynner å bli kjedelig? Tvert imot.
Eller, jo, jeg har lyst til å bli ferdig. Det er ikke til å legge skjul på. Jeg vil ha disse 2000 kanji memorisert asap. Men det har jeg alltid hatt lyst til, helt fra starten, så det er absolutt ikke noe nytt. Derimot er det snakk om at jeg ikke gjør feil lenger. Hvis jeg lager en egen betydning av et element sjekker jeg først om det er tatt. Jeg tok betydningen av "gammel mann" til kanjien for "gammel", men etter en rask sjekk ser jeg at jeg kommer til å lære TRE kanji som betyr "gammel mann" fremover. Jo færre feil jeg gjør, jo morsommere har jeg det.
Kanji er virkelig latterlig enkelt/morsomt/logisk/latterlig.
Rundt om i verden er det visst en generell idé om at det å lære kanji er umulig, og at det bare er asiatene som får til sånt, fordi de er orientalske. Det er en grusom fornærmelse mot oss vestlige, ettersom kanji tross alt er så simpelt at jeg dør på meg. Her er noen flere eksempler, hvor Heisig presenterer betydningen av tegnet oppe til høyre, og skriver hvilke nøkkelord kanjien er satt sammen av, så skal man selv lage en historie for å huske dem:
Altså, hva faen. Først har du en kvinne og skrittet hennes, så skal du bruke disse to tingene til å finne ut om hun egentlig er en kis. Greit. Så har du en kis sitt hjerte, og der finner du kun sinne. Jaok. Og så kommer ... det at man har ... ved sin side ... skrittet til en venn. Eehhh... Hvis din venn ved din side skjuler noe du ikke visste om i skrittet sitt er h*n ikke en ekte venn?
Faen ass, kanji er så vanskelig ;(
[Kanji: 607]
Jeg arbeidet meg opp mot 600 kanji i dag, og da støtte jeg på dette:
"Aah, der kom endelig kokoro," tenkte jeg. Som Heisig skriver der brukes hjerte-elementet svært ofte som en del av andre kanji. Jeg har strengt tatt ikke sett denne kanjien så veldig ofte, men jeg hører den ofte. Sangen jeg hører på mens jeg skriver dette sier "kokoro" i hytt og pine ... til og med akkurat da jeg skrev denne setningen. Men det er ikke det eneste. Det er ikke bare det at jeg gjenkjente en kanji (og strengt tatt visste at den kom rundt kanji nr 600 før jeg hadde sjekket).
Ingenting overrasker meg lenger.
Heisig introduserer er nytt primitivt element i Remembering the Kanji-boka? Sett det før. Står det at dette nye elementet brukes ofte? Det visste jeg allerede. Jeg hadde visst allerede skrevet den helt riktig. Betyr ikke kanjien noe for seg selv? Får jeg detaljert rekkefølge på strøk for en ny kanji? Da legger jeg til noen bøyninger og ser om jeg klarer å finne et verb. Jeg leser hiragana veldig raskt. Uttalen på ord overrasker meg ikke lenger.
Betyr dette at ting begynner å bli kjedelig? Tvert imot.
Eller, jo, jeg har lyst til å bli ferdig. Det er ikke til å legge skjul på. Jeg vil ha disse 2000 kanji memorisert asap. Men det har jeg alltid hatt lyst til, helt fra starten, så det er absolutt ikke noe nytt. Derimot er det snakk om at jeg ikke gjør feil lenger. Hvis jeg lager en egen betydning av et element sjekker jeg først om det er tatt. Jeg tok betydningen av "gammel mann" til kanjien for "gammel", men etter en rask sjekk ser jeg at jeg kommer til å lære TRE kanji som betyr "gammel mann" fremover. Jo færre feil jeg gjør, jo morsommere har jeg det.
Kanji er virkelig latterlig enkelt/morsomt/logisk/latterlig.
Rundt om i verden er det visst en generell idé om at det å lære kanji er umulig, og at det bare er asiatene som får til sånt, fordi de er orientalske. Det er en grusom fornærmelse mot oss vestlige, ettersom kanji tross alt er så simpelt at jeg dør på meg. Her er noen flere eksempler, hvor Heisig presenterer betydningen av tegnet oppe til høyre, og skriver hvilke nøkkelord kanjien er satt sammen av, så skal man selv lage en historie for å huske dem:
Altså, hva faen. Først har du en kvinne og skrittet hennes, så skal du bruke disse to tingene til å finne ut om hun egentlig er en kis. Greit. Så har du en kis sitt hjerte, og der finner du kun sinne. Jaok. Og så kommer ... det at man har ... ved sin side ... skrittet til en venn. Eehhh... Hvis din venn ved din side skjuler noe du ikke visste om i skrittet sitt er h*n ikke en ekte venn?
Faen ass, kanji er så vanskelig ;(
[Kanji: 607]
fredag 13. januar 2012
You sound like a gaijin.
Japanske lyder og dialekter (del 2)
Fordi min største frykt er å høres ut som en utlending (gaijin).
Som jeg forklarte i del 1 har også Japan forskjellige dialekter. Jeg har lyttet til japansk i nesten seks uker, og har lagt merke til det lenger. Til sammenligning har jeg hatt spansk på skolen i totalt fire år, og vet faktisk ikke om de har dialekter i språket sitt. Jeg aner virkelig ikke, og jeg kan ihvertfall ikke skille mellom dem enda. Jeg er altså fornøyd med at jeg legger merke til slike forskjeller i japansk.
Et tydelig tegn på dialekter og uttale er de delene av talemåten jeg velger å kalle "slang". Det vil si ting de putter på slutten av setninger bare for å uttrykke noe tydelig, litt på samme måte som vi bruker "lissom", "ikke sant", "veinjtle", "sjø", "da" og en mengde andre lignende uttrykk. Det første språkskillet i japansk, som faktisk ligner på skillet mellom to dialekter, er skillet mellom gutter og jenter.
Før jeg går over til slang-uttrykk kan jeg si at det finnes flere måter å si "jeg" på. De vanligste er "ore", "boku", "watashi" og "atashi". Gutter kan bruke de tre første, jenter kan bruke de to siste. "watashi" er altså unisex-uttrykket for "jeg". Derimot er "boku" så maskulint at hvis ei jente sier "boku wa" (altså, for gutter, "jeg er") så betyr det faktisk "du er", om hun sier det til en gutt. Det brukes isåfall hovedsaklig til unge gutter. "atashi" brukes kun om jenter, om seg selv, og er et svært feminint uttrykk.
På slutten av setningene bruker japanere mange forskjellige endingspartikler. For eksempel, hvis man sier "ka" på slutten av en setning er setningen ment som et spørsmål. Hvis man sier "ne" uttrykker man sikkerhet/enighet. "yo" uttrykket hard sikkerhet, som om det ikke er noe annet alternativ. Derimot kan jenter si "wa" for å vise medfølelse eller forsiktighet. Menn kan bruke "zo" for å legge kraft i en setning, og være litt alpha. Det virker sånn, ihvertfall. Det finnes også andre endinger som bare brukes i spesifikke områder i Japan, men sånt kan jeg ikke enda.
Dess, mass, desu og masu. Stum "u" eller ei?
"Desu" på slutten av en setning er en enkel måte å legge trykk på en "jeg/han/hun/det/osv er"-setning. Den endingen brukes så hyppig at jeg kunne ha introdusert meg selv ved å si "Josse desu". Det betyr ish det samme som "Jeg er Josse," og brukes som sagt ofte. På språkkurs ville jeg sikkert ha lært å introdusere meg ved å si "Watashi no namae wa Josse desu," som oversettes til "Mitt navn er Josse". Ikke at jeg har tenkt å kalle meg Josse i Japan, men nok om det.
Japanere uttaler "desu" forskjellig. Noen sier "dess", andre uttaler en roligere s-lyd, type "des", og andre igjen uttaler hele "su"-lyden og sier "desu". Det samme gjelder "masu", som er en ending på slutten av setninger som brukes til å vise respekt til lytteren. Noe sånt. Jeg skjønner til dels hvordan den brukes, men sliter med å forklare :(
Hvis jeg skal snakke japansk, skal jeg si "dess", "des" eller "desu"? Og skal jeg uttale "shi"-lyder som "sh" eller "shi"? Hva med "masu"? Jeg er ganske sikker på at hver enkeltperson i Japan er noe konsekvent når det kommer til dette. De holder seg til én uttale av hver lyd, og det er just det jeg ser på som japanske dialekter.
Jeg trenger en japansk dialekt.
Og sånt selges ikke billig. Jeg kan ikke bare "velge en dialekt", type "Østlandet", og plutselig høres ut som om jeg er fra Grenland. Folk har dialekter for en grunn. De vokste opp med den. Jeg behandler meg selv som et barn for tiden, og "vokser opp" med japansk, men jeg lytter til så mange forskjellige dialekter at jeg ikke kommer til å ha en dialekt hvis jeg fortsetter som nå. Denne metoden gjør at jeg kommer til å ha lett for å få med meg hva som blir sagt av folk med forskjellige dialekter, men jeg har altså som mål å høres ut som om jeg kommer fra Japan. Og folk som kommer fra Japan har en dialekt. Deres dialekt har de normalt fått ved å herme etter sine foreldre.
Jeg trenger å finne meg japanske foreldre. Jeg trenger noen å herme etter. Men først må jeg skjønne hva som blir sagt. Jeg har ikke lyst til å lære meg å si en setning med et spesielt tonefall, bare for å finne ut senere at det tonefallet er sarkastisk. Så jeg fortsetter som nå, og lytter. Senere skal jeg reise til Japan og utforske lander, for så å stoppe et sted. For å sammenligne med Norge kan man si at jeg skal reise "Norge rundt", og så for eksempel stoppe i Stavanger. Der øver jeg på å lære norsk, og til slutt får jeg en stavangersk dialekt. Bare at jeg skal gjøre dette i Japan. :3
[Kanji: 520]
Fordi min største frykt er å høres ut som en utlending (gaijin).
Som jeg forklarte i del 1 har også Japan forskjellige dialekter. Jeg har lyttet til japansk i nesten seks uker, og har lagt merke til det lenger. Til sammenligning har jeg hatt spansk på skolen i totalt fire år, og vet faktisk ikke om de har dialekter i språket sitt. Jeg aner virkelig ikke, og jeg kan ihvertfall ikke skille mellom dem enda. Jeg er altså fornøyd med at jeg legger merke til slike forskjeller i japansk.
Et tydelig tegn på dialekter og uttale er de delene av talemåten jeg velger å kalle "slang". Det vil si ting de putter på slutten av setninger bare for å uttrykke noe tydelig, litt på samme måte som vi bruker "lissom", "ikke sant", "veinjtle", "sjø", "da" og en mengde andre lignende uttrykk. Det første språkskillet i japansk, som faktisk ligner på skillet mellom to dialekter, er skillet mellom gutter og jenter.
Før jeg går over til slang-uttrykk kan jeg si at det finnes flere måter å si "jeg" på. De vanligste er "ore", "boku", "watashi" og "atashi". Gutter kan bruke de tre første, jenter kan bruke de to siste. "watashi" er altså unisex-uttrykket for "jeg". Derimot er "boku" så maskulint at hvis ei jente sier "boku wa" (altså, for gutter, "jeg er") så betyr det faktisk "du er", om hun sier det til en gutt. Det brukes isåfall hovedsaklig til unge gutter. "atashi" brukes kun om jenter, om seg selv, og er et svært feminint uttrykk.
På slutten av setningene bruker japanere mange forskjellige endingspartikler. For eksempel, hvis man sier "ka" på slutten av en setning er setningen ment som et spørsmål. Hvis man sier "ne" uttrykker man sikkerhet/enighet. "yo" uttrykket hard sikkerhet, som om det ikke er noe annet alternativ. Derimot kan jenter si "wa" for å vise medfølelse eller forsiktighet. Menn kan bruke "zo" for å legge kraft i en setning, og være litt alpha. Det virker sånn, ihvertfall. Det finnes også andre endinger som bare brukes i spesifikke områder i Japan, men sånt kan jeg ikke enda.
Dess, mass, desu og masu. Stum "u" eller ei?
"Desu" på slutten av en setning er en enkel måte å legge trykk på en "jeg/han/hun/det/osv er"-setning. Den endingen brukes så hyppig at jeg kunne ha introdusert meg selv ved å si "Josse desu". Det betyr ish det samme som "Jeg er Josse," og brukes som sagt ofte. På språkkurs ville jeg sikkert ha lært å introdusere meg ved å si "Watashi no namae wa Josse desu," som oversettes til "Mitt navn er Josse". Ikke at jeg har tenkt å kalle meg Josse i Japan, men nok om det.
Japanere uttaler "desu" forskjellig. Noen sier "dess", andre uttaler en roligere s-lyd, type "des", og andre igjen uttaler hele "su"-lyden og sier "desu". Det samme gjelder "masu", som er en ending på slutten av setninger som brukes til å vise respekt til lytteren. Noe sånt. Jeg skjønner til dels hvordan den brukes, men sliter med å forklare :(
Hvis jeg skal snakke japansk, skal jeg si "dess", "des" eller "desu"? Og skal jeg uttale "shi"-lyder som "sh" eller "shi"? Hva med "masu"? Jeg er ganske sikker på at hver enkeltperson i Japan er noe konsekvent når det kommer til dette. De holder seg til én uttale av hver lyd, og det er just det jeg ser på som japanske dialekter.
Jeg trenger en japansk dialekt.
Og sånt selges ikke billig. Jeg kan ikke bare "velge en dialekt", type "Østlandet", og plutselig høres ut som om jeg er fra Grenland. Folk har dialekter for en grunn. De vokste opp med den. Jeg behandler meg selv som et barn for tiden, og "vokser opp" med japansk, men jeg lytter til så mange forskjellige dialekter at jeg ikke kommer til å ha en dialekt hvis jeg fortsetter som nå. Denne metoden gjør at jeg kommer til å ha lett for å få med meg hva som blir sagt av folk med forskjellige dialekter, men jeg har altså som mål å høres ut som om jeg kommer fra Japan. Og folk som kommer fra Japan har en dialekt. Deres dialekt har de normalt fått ved å herme etter sine foreldre.
Jeg trenger å finne meg japanske foreldre. Jeg trenger noen å herme etter. Men først må jeg skjønne hva som blir sagt. Jeg har ikke lyst til å lære meg å si en setning med et spesielt tonefall, bare for å finne ut senere at det tonefallet er sarkastisk. Så jeg fortsetter som nå, og lytter. Senere skal jeg reise til Japan og utforske lander, for så å stoppe et sted. For å sammenligne med Norge kan man si at jeg skal reise "Norge rundt", og så for eksempel stoppe i Stavanger. Der øver jeg på å lære norsk, og til slutt får jeg en stavangersk dialekt. Bare at jeg skal gjøre dette i Japan. :3
[Kanji: 520]
lørdag 7. januar 2012
Life-changing Lifestyle & Changes in Life
Jeg er ikke den samme personen som i sommer
Du må likevel gjerne prøve å bli kjent med meg igjen! Jeg tror jeg fortsatt er hyggelig.
Hvis du tror at jeg bare bestemte meg for å lære japansk, tar du nok ganske feil. Det ville jeg aldri ha klart, hvis jeg var den samme personen som i fjor -- eller i sommer, for den saks skyld...eller i høst. Jeg ville sikkert ha laget en "japansk musikk"-spilleliste, tatt fram Remembering the Kanji-boka, lært kanjien for de første ti tallene, og så falt av vogna. Det ville jeg også ha vært klar over at ville skje om jeg prøvde, men den gang trodde jeg at jeg ikke kunne dedikere meg til å lære noe på grunn av hvordan jeg er. Fy faen, hvor feil jeg tok.
Jeg har aldri klart å "bli god" til noe, ikke sånn skikkelig. "Jeg glemmer for lett", har jeg sagt. "Jeg har ikke tid", "jeg orker bare ikke", "jeg kan gjøre det senere" og "jeg er for gammel til å lære noe nytt" har vært klassikere. Den siste er ekstra latterlig, innser jeg nå. Bortsett fra den siste, skal jeg ikke si at jeg tok feil. Jeg glemte for lett, jeg tok meg ikke tid til nye ting, jeg orket sjeldent å gjøre noe skikkelig og jeg hadde også tid til å gjøre ting senere. Problemet var bare at jeg, som sagt, trodde at disse tingene var en del av personligheten min.
I november og desember oppdaget jeg at alt handlet om livsstilen min.
Jeg skrev i mitt første innlegg (anbefaler nesten å lese dette lange innlegget, fordi det forklarer mye om hva jeg gjorde fram til jeg forandret livet mitt) om at jeg hadde prøvd meg på noen nye WoW-servere, men at jeg gikk lei. Det ble ganske enkelt kjedelig, fordi jeg hadde alt. Jeg hadde startet på bunnen, og klatret til toppen. Jeg hadde blitt best, og spilte bare fordi de andre 39 folka jeg spilte med trengte meg. Så begynte et par av dem å bli grinete over at jeg var for hyggelig mot dårlige spillere, og da bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å spille mer med dem. Jeg hadde brukt veldig, veldig mange timer på å spille med dem, men la alt fra meg fordi det var kjedelig. Og det er det som startet hele denne prosessen.
"Hva er så spesielt med å ikke ville spille med folk som er kukoster?" tenker du sikkert, hvis du har mitt vokabular. Vel, det handler mer om at jeg oppdaget at det var sløsing med tid. Jeg spilte hver tirsdag, torsdag og søndag kveld med dem. Jeg hadde satt av hver av de kveldene for å spille WoW, og jeg innså at visst faen kunne jeg gjøre noe mer interessant med tiden min. Og da begynte jeg å lete etter andre ting jeg sløste tid på.
Det er jævlig mye dødtid i en dag hvor man ikke kjeder seg, selv om man alltid gjør noe. Ingenting å gjøre? Facebook. Tomt på Facebook? artige.no. Dritt på artige.no? 4chan. Ingenting nytt på 4chan? Da er klokken allerede 5:45 på morgenen, og det er tid for å legge seg.
Så jeg kastet ting ut av livet mitt.
Jeg har ikke vært på 4chan siden november. Jeg har heller ikke dratt på artige.no her hjemme (uten direkte-links fra faceboon-chatten). Og jeg har fjernet folk fra Facebook. Jeg slettet så mange folk jeg ikke lenger kjenner (eller vil kjenne) at jeg lurte på om noen kom til å bli sint på meg. Ingenting har skjedd, det er trygt å slette et par hundre venner. Jeg har også fjernet en stor mengde folk fra news feeden min, fordi jeg ikke er interessert i å se Syden-bildene til folk fra ungdomsskolen som "viktige hendelser". Resten har jeg skrudd over til "imporant only", så jeg får med meg viktige ting, men slipper de "tar en sigg før jeg legger meg"-oppdateringene. Det er veldig, veldig, veldig mange av dem.
Det var jo selvfølgelig mer å gjøre enn bare face, artige og 4chan. Jeg hadde mange spill liggende! WoW, RoM, WC3, AoE, HoMM, etcetc. Du trenger ikke å vite hva forkortelsene står for, men jeg slettet dem ihvertfall. De tok totalt veldig mye plass på PCen min, og jeg slettet alle utenom WoW. Det flyttet jeg til den eksterne harddisken, men da jeg nylig slettet det også, gikk det opp for meg hvor deilig det var å ikke ha spill liggende. Alle serier, inkludert den nydelige serien "Breaking Bad"? Slettet. Alt jeg kunne gjøre på PCen som var så underholdende at det sugde tid, har jeg slettet.
Hva faen skulle jeg gjøre nå?
Hei, Japan. Jeg har ikke skrevet lite om hvorfor Japan interesserer meg, men dette er tiden hvor jeg oppdaget landet -- og språket, spesielt. Så da jeg spurte Tiffany om hvordan hun hadde begynt å lære japansk, introduserte hun meg til ajatt.com. "Du skal bare gjøre japanske ting," sa siden. "OK!". Så da tok jeg alt enda lengre enn før. Spotify? Avinstallert. Jeg lastet ned japansk musikk, og har siden den gang bare hørt på det. Jeg fjernet alle favoritter og bokmerker på nettleseren min, og erstattet dem med ting som ga meg japansk. Uten å ha noe ikke-japansk tilgjengelig er det virkelig vanskelig å unngå å alltid gjøre japanske ting! Selvfølgelig, jeg skriver på norsk her, og leser engelske blogger, men alt jeg gjør på norsk og engelsk handler om Japan og japansk.
Det handler om å forandre ditt lokale miljø, og bare møte opp.
Jeg må være litt ærlig med dere som leser og si at jeg ikke bare gjør japanske ting. Jeg hører også på engelsk og norsk musikk, jeg ser engelske filmer (uten japansk tekst eller dubbing) og jeg leser om ting som ikke handler om Japan eller språket jeg prøver å lære. Temmelig ofte, faktisk. Men jeg gjør det bare når jeg er med venner. Kjører bil med Marcus? Sure, spill den musikken du vil. Se en film med Jonas? Fight Club er bra. Noen sender en nyhetsartikkel om nyheter i Trondheim på Facebook? Les den. Men jeg gjør det bare fordi jeg ikke fant det selv, og jeg har ikke tenkt å drepe sosiallivet mitt her i Norge. Likevel gjør jeg aldri noe som ikke handler om Japan når jeg selv velger.
Tidligere skrev jeg at jeg godt kunne tenke meg å lære islandsk eller noe lignende, etter japansk. Men faktumet er at jeg kan lære meg akkurat hva faen jeg vil. Jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg kan lære meg å spille sanger på gitar etter gehør (at man lytter til tonene, og spiller dem på gitaren uten veiledning). Jeg kan bli en A-student hvis jeg vil. Det handler bare om å finne noe jeg har lyst til å gjøre, og bli kvitt alt jeg ikke får noe ut av.
"Du kan bli akkurat hva du vil," har sikkert foreldrene dine sagt.
Visst faen er det sant, sier jeg. Du kan holde på med akkurat hva du vil, du også. Du som leser her. Du, ja. Jeg orker ikke å unngå klisjéer her, så her kommer det: Du kan også utnytte alt av ditt vidunderlige potensiale, hvis du bare vil.
Og metoden er enkel: Bli kvitt alt som ikke gir fremgang i livet, og gjør alt som gir fremgang tilgjengelig. Vil du komme i form? Kast alt av søtsaker, og for all del ikke kjøp mer. Du trenger ikke å handle inn godteri til annet enn filmkvelder hos en venninne. Og dermed har du ikke annet enn sunne ting å spise. Vil du jogge? Ha joggeskoene innen rekkevidde (da mener jeg så langt du rekker med hendene fra der du sitter), og ta dem på det øyeblikket du innser at du vil jogge. Og da trenger du virkelig ikke å gjøre noe annet enn å gå ut døra. Når du først er utenfor døra er alt arbeidet gjort. Da har du møtt opp, og så begynner du å jogge. Enkelt. Hvis du finner at du normalt ikke kan trene i klærne du har på deg når du vil jogge, begynn å bruke joggebukser til vanlig. Det er et vanlig syn å se sporty jenter gå rundt i joggebukser til vanlig. Ikke at jeg kan særlig mye om treningsklær for jenter, men jeansene kan du ta på når du først skal ut.
Hvis målet mitt hadde vært å lære gitar til enhver pris, ville jeg ha fjernet all musikk som ikke vil være mulig (eller interessant) å spille på gitar, og skaffet mer. Jeg ville ha fjernet alt som er urelatert til gitarspilling fra PCen. Og selvfølgelig, jeg ville ha satt gitaren rett ved PCen. Hvis jeg ikke har noe som suger opp all tiden min, tenker jeg ofte "hva vil jeg gjør akkurat nå?". Tidligere ville jeg ha trykket på linken til en morsom tegneserie på internett, men hvis jeg ikke hadde noe sånt tilgjengelig ville det vært lett å plukke opp gitaren. Og hvis man vil bli flink til å spille gitar er det bare å spille. Trenger ikke noter. Bare spill. Lag noe fint. Spill til det gjør vondt i fingrene. Det kommer til slutt til å slutte å gjøre vondt, samtidig som man blir bedre til å spille gitar.
Og for all del: STÅ OPP OM MORGENEN. DET ER IKKE MORSOMT Å STÅ OPP 16:12, SOM JEG GJORDE I DAG. DET ER SLØSING AV TID!!!
Du må likevel gjerne prøve å bli kjent med meg igjen! Jeg tror jeg fortsatt er hyggelig.
Hvis du tror at jeg bare bestemte meg for å lære japansk, tar du nok ganske feil. Det ville jeg aldri ha klart, hvis jeg var den samme personen som i fjor -- eller i sommer, for den saks skyld...eller i høst. Jeg ville sikkert ha laget en "japansk musikk"-spilleliste, tatt fram Remembering the Kanji-boka, lært kanjien for de første ti tallene, og så falt av vogna. Det ville jeg også ha vært klar over at ville skje om jeg prøvde, men den gang trodde jeg at jeg ikke kunne dedikere meg til å lære noe på grunn av hvordan jeg er. Fy faen, hvor feil jeg tok.
Jeg har aldri klart å "bli god" til noe, ikke sånn skikkelig. "Jeg glemmer for lett", har jeg sagt. "Jeg har ikke tid", "jeg orker bare ikke", "jeg kan gjøre det senere" og "jeg er for gammel til å lære noe nytt" har vært klassikere. Den siste er ekstra latterlig, innser jeg nå. Bortsett fra den siste, skal jeg ikke si at jeg tok feil. Jeg glemte for lett, jeg tok meg ikke tid til nye ting, jeg orket sjeldent å gjøre noe skikkelig og jeg hadde også tid til å gjøre ting senere. Problemet var bare at jeg, som sagt, trodde at disse tingene var en del av personligheten min.
I november og desember oppdaget jeg at alt handlet om livsstilen min.
Jeg skrev i mitt første innlegg (anbefaler nesten å lese dette lange innlegget, fordi det forklarer mye om hva jeg gjorde fram til jeg forandret livet mitt) om at jeg hadde prøvd meg på noen nye WoW-servere, men at jeg gikk lei. Det ble ganske enkelt kjedelig, fordi jeg hadde alt. Jeg hadde startet på bunnen, og klatret til toppen. Jeg hadde blitt best, og spilte bare fordi de andre 39 folka jeg spilte med trengte meg. Så begynte et par av dem å bli grinete over at jeg var for hyggelig mot dårlige spillere, og da bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å spille mer med dem. Jeg hadde brukt veldig, veldig mange timer på å spille med dem, men la alt fra meg fordi det var kjedelig. Og det er det som startet hele denne prosessen.
"Hva er så spesielt med å ikke ville spille med folk som er kukoster?" tenker du sikkert, hvis du har mitt vokabular. Vel, det handler mer om at jeg oppdaget at det var sløsing med tid. Jeg spilte hver tirsdag, torsdag og søndag kveld med dem. Jeg hadde satt av hver av de kveldene for å spille WoW, og jeg innså at visst faen kunne jeg gjøre noe mer interessant med tiden min. Og da begynte jeg å lete etter andre ting jeg sløste tid på.
Det er jævlig mye dødtid i en dag hvor man ikke kjeder seg, selv om man alltid gjør noe. Ingenting å gjøre? Facebook. Tomt på Facebook? artige.no. Dritt på artige.no? 4chan. Ingenting nytt på 4chan? Da er klokken allerede 5:45 på morgenen, og det er tid for å legge seg.
Så jeg kastet ting ut av livet mitt.
Jeg har ikke vært på 4chan siden november. Jeg har heller ikke dratt på artige.no her hjemme (uten direkte-links fra faceboon-chatten). Og jeg har fjernet folk fra Facebook. Jeg slettet så mange folk jeg ikke lenger kjenner (eller vil kjenne) at jeg lurte på om noen kom til å bli sint på meg. Ingenting har skjedd, det er trygt å slette et par hundre venner. Jeg har også fjernet en stor mengde folk fra news feeden min, fordi jeg ikke er interessert i å se Syden-bildene til folk fra ungdomsskolen som "viktige hendelser". Resten har jeg skrudd over til "imporant only", så jeg får med meg viktige ting, men slipper de "tar en sigg før jeg legger meg"-oppdateringene. Det er veldig, veldig, veldig mange av dem.
Det var jo selvfølgelig mer å gjøre enn bare face, artige og 4chan. Jeg hadde mange spill liggende! WoW, RoM, WC3, AoE, HoMM, etcetc. Du trenger ikke å vite hva forkortelsene står for, men jeg slettet dem ihvertfall. De tok totalt veldig mye plass på PCen min, og jeg slettet alle utenom WoW. Det flyttet jeg til den eksterne harddisken, men da jeg nylig slettet det også, gikk det opp for meg hvor deilig det var å ikke ha spill liggende. Alle serier, inkludert den nydelige serien "Breaking Bad"? Slettet. Alt jeg kunne gjøre på PCen som var så underholdende at det sugde tid, har jeg slettet.
Hva faen skulle jeg gjøre nå?
Hei, Japan. Jeg har ikke skrevet lite om hvorfor Japan interesserer meg, men dette er tiden hvor jeg oppdaget landet -- og språket, spesielt. Så da jeg spurte Tiffany om hvordan hun hadde begynt å lære japansk, introduserte hun meg til ajatt.com. "Du skal bare gjøre japanske ting," sa siden. "OK!". Så da tok jeg alt enda lengre enn før. Spotify? Avinstallert. Jeg lastet ned japansk musikk, og har siden den gang bare hørt på det. Jeg fjernet alle favoritter og bokmerker på nettleseren min, og erstattet dem med ting som ga meg japansk. Uten å ha noe ikke-japansk tilgjengelig er det virkelig vanskelig å unngå å alltid gjøre japanske ting! Selvfølgelig, jeg skriver på norsk her, og leser engelske blogger, men alt jeg gjør på norsk og engelsk handler om Japan og japansk.
Det handler om å forandre ditt lokale miljø, og bare møte opp.
Jeg må være litt ærlig med dere som leser og si at jeg ikke bare gjør japanske ting. Jeg hører også på engelsk og norsk musikk, jeg ser engelske filmer (uten japansk tekst eller dubbing) og jeg leser om ting som ikke handler om Japan eller språket jeg prøver å lære. Temmelig ofte, faktisk. Men jeg gjør det bare når jeg er med venner. Kjører bil med Marcus? Sure, spill den musikken du vil. Se en film med Jonas? Fight Club er bra. Noen sender en nyhetsartikkel om nyheter i Trondheim på Facebook? Les den. Men jeg gjør det bare fordi jeg ikke fant det selv, og jeg har ikke tenkt å drepe sosiallivet mitt her i Norge. Likevel gjør jeg aldri noe som ikke handler om Japan når jeg selv velger.
Tidligere skrev jeg at jeg godt kunne tenke meg å lære islandsk eller noe lignende, etter japansk. Men faktumet er at jeg kan lære meg akkurat hva faen jeg vil. Jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg kan lære meg å spille sanger på gitar etter gehør (at man lytter til tonene, og spiller dem på gitaren uten veiledning). Jeg kan bli en A-student hvis jeg vil. Det handler bare om å finne noe jeg har lyst til å gjøre, og bli kvitt alt jeg ikke får noe ut av.
"Du kan bli akkurat hva du vil," har sikkert foreldrene dine sagt.
Visst faen er det sant, sier jeg. Du kan holde på med akkurat hva du vil, du også. Du som leser her. Du, ja. Jeg orker ikke å unngå klisjéer her, så her kommer det: Du kan også utnytte alt av ditt vidunderlige potensiale, hvis du bare vil.
Og metoden er enkel: Bli kvitt alt som ikke gir fremgang i livet, og gjør alt som gir fremgang tilgjengelig. Vil du komme i form? Kast alt av søtsaker, og for all del ikke kjøp mer. Du trenger ikke å handle inn godteri til annet enn filmkvelder hos en venninne. Og dermed har du ikke annet enn sunne ting å spise. Vil du jogge? Ha joggeskoene innen rekkevidde (da mener jeg så langt du rekker med hendene fra der du sitter), og ta dem på det øyeblikket du innser at du vil jogge. Og da trenger du virkelig ikke å gjøre noe annet enn å gå ut døra. Når du først er utenfor døra er alt arbeidet gjort. Da har du møtt opp, og så begynner du å jogge. Enkelt. Hvis du finner at du normalt ikke kan trene i klærne du har på deg når du vil jogge, begynn å bruke joggebukser til vanlig. Det er et vanlig syn å se sporty jenter gå rundt i joggebukser til vanlig. Ikke at jeg kan særlig mye om treningsklær for jenter, men jeansene kan du ta på når du først skal ut.
Hvis målet mitt hadde vært å lære gitar til enhver pris, ville jeg ha fjernet all musikk som ikke vil være mulig (eller interessant) å spille på gitar, og skaffet mer. Jeg ville ha fjernet alt som er urelatert til gitarspilling fra PCen. Og selvfølgelig, jeg ville ha satt gitaren rett ved PCen. Hvis jeg ikke har noe som suger opp all tiden min, tenker jeg ofte "hva vil jeg gjør akkurat nå?". Tidligere ville jeg ha trykket på linken til en morsom tegneserie på internett, men hvis jeg ikke hadde noe sånt tilgjengelig ville det vært lett å plukke opp gitaren. Og hvis man vil bli flink til å spille gitar er det bare å spille. Trenger ikke noter. Bare spill. Lag noe fint. Spill til det gjør vondt i fingrene. Det kommer til slutt til å slutte å gjøre vondt, samtidig som man blir bedre til å spille gitar.
Og for all del: STÅ OPP OM MORGENEN. DET ER IKKE MORSOMT Å STÅ OPP 16:12, SOM JEG GJORDE I DAG. DET ER SLØSING AV TID!!!
onsdag 4. januar 2012
Let's play "What's That Sound?"!
Japanske lyder og dialekter (del 1)
Jeg har oppdaget at det finnes forskjellige lyder som er like. Vent, hæ?
Japansk er ufattelig enkelt. Jo flere kanji jeg lærer meg, og jo mer tid jeg bruker på å lytte til japansk, dess mer går det opp for meg hvor enkelt dette språket jeg ønsker å lære er. Tross alt kan jeg jo sammenligne "fremmedspråket" med norsk og engelsk!
En viktig ting jeg har påpekt før, da jeg forelsket meg i språket, er at japansk har færre lyder enn vi har. Det gjør det veldig, veldig, veldig enkelt å lytte. En ting jeg trodde jeg slet med tideligere var å tyde ordet "daijoubu", som er et uttrykk for "slapp av, det går bra". Jeg fikk ved et punkt panikk fordi jeg alltid hadde trodd at det ble sagt "daijouvu"! Nesten som déjà vu. Heldigvis fant jeg ut at det var så å si det samme. La meg utdype.
Japansk har færre lyder, men uttaler disse lydene forskjellig.
Litt på samme måte som spansk, så uttaler japanere "b" som en blanding av "v" og "b". De to lydene smelter på en måte sammen. Likevel skriver de ikke "vu", fordi ぶ (bu) er en lyd hvor konsonanten skal uttales. det ser man på de små "-lignende merkene oppe til høyre. Denne lyden utvikler seg slik: ふ (fu, myk lyd) -> ぶ (bu, myk uttale) -> ぷ (pu, hard uttale, markert med en sirkel). Poenget her er at japanerne ikke har en lyd for "vu", men på samme måte som spanjolene tolkes de to lydene som den samme, nesten.
Et mer konkret eksempel er "r" og "l". Det er velkjent at mange personer rundt hele verden sliter med å skille disse to lydene. For nordmenn er det svært populært blant unge å få kjeft for at man ikke klarer å rulle skikkelig med r'ene. I Japan er disse to lydene akseptert som den samme. Og de ruller generelt ikke med r'ene i det hele tatt, bortsett fra enkelte unntak (som jeg gjenkjenner som "ropende gangster"-unntaket). For oss kan det høres ut som om japanere sier "lu" når de sier "ru", men begge lydene regnes som "ru" i Japan.
Et fint eksepmel på R=L er "trouble". I Japan skriver de dette to-ra-bu-ru. Både r- og l-lyden blir altså skrevet som "r". Denne regelen med at "r" og "l" er det samme ble også klart en gang da jeg hang med Robin og Megumi (vaskeekte japaner!), og Robin uttalte noe med en r-lyd. Hun komplimenterte hans generelle uttale, men sa at "han ruller med r'ene"... Dette var ikke veldig normalt, men akkurat samtidig var det en ropende gangster på anime-serien vi så på som rullet med r'ene. Touché.
Norsk skriver de samme lydene på forskjellige måter. Hva er vanskeligst?
Jeg har tenkt en del på dette innlegget (som egentlig ikke er poenget i det hele tatt, jeg har mest lyst til å skrive ting med en gang jeg tenker på dem), og en ting ble klart for meg. Norsk (og engelsk) er veldig klar på at den samme lyden skal skilles fra andre, helt like lyder. Det fine ordet "gi" uttales "gi", ikke sant? Hvordan uttales gji, ji, ii, yi, i og hji? Jeg ser ikke helt forskjellen. På japansk har de lydene "ya, yu, yo", så jeg så nesten for meg at de skulle ha "yi" også. Men det har de ikke. Hvis jeg skriver "yi" blir det い, altså "i". Det er som om de sier "lol, y og i er jo den samme lyden, så det blir bare dumt å sette dem etter hverandre som en egen enkeltstavelse".
Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det må være for en japaner å skulle lære seg norsk.
Japansk har enda flere "familie-lyder" som henger sammen.
Den første "lyden" jeg la merke til at var en "samlelyd", eller familie-lyd som jeg har lyst til å kalle det, var ん. Denne lyden uttales som en "n". Men da jeg leste om den, som var veldig tidlig i eventyret, oppdaget jeg at den også dekte lydene "m" og "ng". Et fint eksempel på dette er "manga". Det første man kan tenke er at det uttales ma-ng-a, men hvis du prøver å skille lydene sånn er det lett å se at det blir feil. Hva med ma-n-ga? Ikke helt rett det heller. Men ma-ng-ga? Der har du det. På samme måte som at "r" og "l" samles til "r" (uten rull), kan man vel si at "n", "m" og "ng" samles til "n".
Andre slike familie-lyder som overrasket meg er s-familien. Se på tredje rekke til høyre her:
Her ser du sa, shi, su, se og so. De har altså ikke en lyd for "si". Hvis jeg prøver å skrive "si" blir det し, altså "shi". Dette åpner også for at de kan vri "shi" lyden over til "sho" しょ og lignende ved å skrive en liten "yo" bak shi'en (shi + yo -> shiyo -> sho). Men enda mer interessant er t-familien!
ta, chi, tsu, te og to. De har verken "ti" eller "tu"! Derimot, på samme måte som shi, kan chi brukes til å lage andre lyder. Et fint eksempel er ちゃん "chan". Dette er jo altså det velkjente tilnavnet man kan gi til folk man er glad i. "Jens Stoltenberg-chan!"... Ikke? tsu-lyden kan også vris til tsa og tse, etc, men det brukes generelt ikke. På samme måte som at tegnene for "wi" og "we" ikke brukes. Dette har jeg lest om, men jeg forsto det ikke fordi jeg ikke skjønte noe japansk enda. Det ... gir et nytt lys i saken om hvilke tegn jeg mangler på tastaturet mitt ... Jeg mangler altså wi og we, mens wo er på en rar plassering. Trodde jeg! Derimot forstår jeg også bruksområdet til を (wo) nå, som jeg ikke gjorde da jeg tegnet et kart for hvor ting er på tastaturet!
Dette fant jeg ut mens jeg skrev dette innlegget. Jeg har altså alle tegnene jeg trenger. Jeg trenger ikke å skrive med romaji for å ha alle nødvendige kana tilgjengelig! :D Senest igår satt jeg og klagde til et par kompiser om at jeg ble nødt til å stave ut japanske tegn med latinske bokstaver, og jeg sa at "det var vanlig". Det vil si, det er visst faktisk vanlig, ifølge Robin som har vært i Japan, men det er absolutt ikke det jeg har lyst til! Holy fuck. Nå ble jeg glad :D
*ahem*... Jeg har ikke tenkt å skrive om tastaturet mitt her. Det kan jeg gjøre senere, siden jeg plutselig elsker det igjen.
Japanske lyder er nesten 100% enkle å skille.
Dessverre har de et par unntak. Nærmere sagt tre. Eller, nøyaktig tre. Hvis noen sier "sa", "ku", "hi", "ru" eller noen av de andre lydene jeg ikke skal nevne nå, så er det bare en kana som er riktig å bruke. さ, く, ひ og る, i disse fire tilfellene. Derimot, hvis noen sier "wa", "e" eller "o" er det ikke like enkelt.
Kanaen for "wa" er わ. Kanaen for "e" er え. Kanaen for "o" er お. Problemet er bare det er det japanske språket har enkelte "partikler" i grammatikken sin. Disse partiklene binder en setning sammen, og har dermed noen andre regler. De fleste partikler uttales normalt, men når man sier "wa" som en partikkel (som betyr "er", som i "jeg er") brukes tegnet は (ha). Dette syntes jeg var svært forvirrende i starten, men jeg lærte det temmelig raskt. Dessverre visste jeg ikke om de to andre partiklene med lignende regler.
For partikkelen "e" brukes へ (he). Jeg har støtt på en enkelt "e" i setninger før, som jeg ikke kunne forklare, men når jeg nå klarer å skille betydningene er alt mye enklere. Partikkelen "o" bruker を (wo), og dette er hovedbruksområdet til denne kanaen. Disse tre reglene er viktige å huske for høytlesning, ettersom を uttales "wo" hvis den er en del av et ord, men "o" hvis den er et ledd i en setning. Litt på samme måte som at "og" uttales med g'en (som i "tog") hvis det er i et ord, men at det uttales som "å" hvis det brukes som et bindeledd i en setning.
Men hvis en japaner uttaler "ri" på en litt annen måte, sammenlignet med andre japanere, så er det snakk om dialekter. Som nordmenn er vi helt vante til dialekter, men først nå nylig har jeg begynt å skille mellom japanske dialekter. Og et tydelig tegn på en utlending er at han/hun blander mellom dialektene, så hvis jeg vil høre japansk ut på jeg velge én!
Dette dekker jeg liksågodt i et annet innlegg.
[Kanji: 520]
Jeg har oppdaget at det finnes forskjellige lyder som er like. Vent, hæ?
Japansk er ufattelig enkelt. Jo flere kanji jeg lærer meg, og jo mer tid jeg bruker på å lytte til japansk, dess mer går det opp for meg hvor enkelt dette språket jeg ønsker å lære er. Tross alt kan jeg jo sammenligne "fremmedspråket" med norsk og engelsk!
En viktig ting jeg har påpekt før, da jeg forelsket meg i språket, er at japansk har færre lyder enn vi har. Det gjør det veldig, veldig, veldig enkelt å lytte. En ting jeg trodde jeg slet med tideligere var å tyde ordet "daijoubu", som er et uttrykk for "slapp av, det går bra". Jeg fikk ved et punkt panikk fordi jeg alltid hadde trodd at det ble sagt "daijouvu"! Nesten som déjà vu. Heldigvis fant jeg ut at det var så å si det samme. La meg utdype.
Japansk har færre lyder, men uttaler disse lydene forskjellig.
Litt på samme måte som spansk, så uttaler japanere "b" som en blanding av "v" og "b". De to lydene smelter på en måte sammen. Likevel skriver de ikke "vu", fordi ぶ (bu) er en lyd hvor konsonanten skal uttales. det ser man på de små "-lignende merkene oppe til høyre. Denne lyden utvikler seg slik: ふ (fu, myk lyd) -> ぶ (bu, myk uttale) -> ぷ (pu, hard uttale, markert med en sirkel). Poenget her er at japanerne ikke har en lyd for "vu", men på samme måte som spanjolene tolkes de to lydene som den samme, nesten.
Et mer konkret eksempel er "r" og "l". Det er velkjent at mange personer rundt hele verden sliter med å skille disse to lydene. For nordmenn er det svært populært blant unge å få kjeft for at man ikke klarer å rulle skikkelig med r'ene. I Japan er disse to lydene akseptert som den samme. Og de ruller generelt ikke med r'ene i det hele tatt, bortsett fra enkelte unntak (som jeg gjenkjenner som "ropende gangster"-unntaket). For oss kan det høres ut som om japanere sier "lu" når de sier "ru", men begge lydene regnes som "ru" i Japan.
Et fint eksepmel på R=L er "trouble". I Japan skriver de dette to-ra-bu-ru. Både r- og l-lyden blir altså skrevet som "r". Denne regelen med at "r" og "l" er det samme ble også klart en gang da jeg hang med Robin og Megumi (vaskeekte japaner!), og Robin uttalte noe med en r-lyd. Hun komplimenterte hans generelle uttale, men sa at "han ruller med r'ene"... Dette var ikke veldig normalt, men akkurat samtidig var det en ropende gangster på anime-serien vi så på som rullet med r'ene. Touché.
Norsk skriver de samme lydene på forskjellige måter. Hva er vanskeligst?
Jeg har tenkt en del på dette innlegget (som egentlig ikke er poenget i det hele tatt, jeg har mest lyst til å skrive ting med en gang jeg tenker på dem), og en ting ble klart for meg. Norsk (og engelsk) er veldig klar på at den samme lyden skal skilles fra andre, helt like lyder. Det fine ordet "gi" uttales "gi", ikke sant? Hvordan uttales gji, ji, ii, yi, i og hji? Jeg ser ikke helt forskjellen. På japansk har de lydene "ya, yu, yo", så jeg så nesten for meg at de skulle ha "yi" også. Men det har de ikke. Hvis jeg skriver "yi" blir det い, altså "i". Det er som om de sier "lol, y og i er jo den samme lyden, så det blir bare dumt å sette dem etter hverandre som en egen enkeltstavelse".
Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det må være for en japaner å skulle lære seg norsk.
Japansk har enda flere "familie-lyder" som henger sammen.
Den første "lyden" jeg la merke til at var en "samlelyd", eller familie-lyd som jeg har lyst til å kalle det, var ん. Denne lyden uttales som en "n". Men da jeg leste om den, som var veldig tidlig i eventyret, oppdaget jeg at den også dekte lydene "m" og "ng". Et fint eksempel på dette er "manga". Det første man kan tenke er at det uttales ma-ng-a, men hvis du prøver å skille lydene sånn er det lett å se at det blir feil. Hva med ma-n-ga? Ikke helt rett det heller. Men ma-ng-ga? Der har du det. På samme måte som at "r" og "l" samles til "r" (uten rull), kan man vel si at "n", "m" og "ng" samles til "n".
Andre slike familie-lyder som overrasket meg er s-familien. Se på tredje rekke til høyre her:
Her ser du sa, shi, su, se og so. De har altså ikke en lyd for "si". Hvis jeg prøver å skrive "si" blir det し, altså "shi". Dette åpner også for at de kan vri "shi" lyden over til "sho" しょ og lignende ved å skrive en liten "yo" bak shi'en (shi + yo -> shiyo -> sho). Men enda mer interessant er t-familien!
ta, chi, tsu, te og to. De har verken "ti" eller "tu"! Derimot, på samme måte som shi, kan chi brukes til å lage andre lyder. Et fint eksempel er ちゃん "chan". Dette er jo altså det velkjente tilnavnet man kan gi til folk man er glad i. "Jens Stoltenberg-chan!"... Ikke? tsu-lyden kan også vris til tsa og tse, etc, men det brukes generelt ikke. På samme måte som at tegnene for "wi" og "we" ikke brukes. Dette har jeg lest om, men jeg forsto det ikke fordi jeg ikke skjønte noe japansk enda. Det ... gir et nytt lys i saken om hvilke tegn jeg mangler på tastaturet mitt ... Jeg mangler altså wi og we, mens wo er på en rar plassering. Trodde jeg! Derimot forstår jeg også bruksområdet til を (wo) nå, som jeg ikke gjorde da jeg tegnet et kart for hvor ting er på tastaturet!
Dette fant jeg ut mens jeg skrev dette innlegget. Jeg har altså alle tegnene jeg trenger. Jeg trenger ikke å skrive med romaji for å ha alle nødvendige kana tilgjengelig! :D Senest igår satt jeg og klagde til et par kompiser om at jeg ble nødt til å stave ut japanske tegn med latinske bokstaver, og jeg sa at "det var vanlig". Det vil si, det er visst faktisk vanlig, ifølge Robin som har vært i Japan, men det er absolutt ikke det jeg har lyst til! Holy fuck. Nå ble jeg glad :D
*ahem*... Jeg har ikke tenkt å skrive om tastaturet mitt her. Det kan jeg gjøre senere, siden jeg plutselig elsker det igjen.
Japanske lyder er nesten 100% enkle å skille.
Dessverre har de et par unntak. Nærmere sagt tre. Eller, nøyaktig tre. Hvis noen sier "sa", "ku", "hi", "ru" eller noen av de andre lydene jeg ikke skal nevne nå, så er det bare en kana som er riktig å bruke. さ, く, ひ og る, i disse fire tilfellene. Derimot, hvis noen sier "wa", "e" eller "o" er det ikke like enkelt.
Kanaen for "wa" er わ. Kanaen for "e" er え. Kanaen for "o" er お. Problemet er bare det er det japanske språket har enkelte "partikler" i grammatikken sin. Disse partiklene binder en setning sammen, og har dermed noen andre regler. De fleste partikler uttales normalt, men når man sier "wa" som en partikkel (som betyr "er", som i "jeg er") brukes tegnet は (ha). Dette syntes jeg var svært forvirrende i starten, men jeg lærte det temmelig raskt. Dessverre visste jeg ikke om de to andre partiklene med lignende regler.
For partikkelen "e" brukes へ (he). Jeg har støtt på en enkelt "e" i setninger før, som jeg ikke kunne forklare, men når jeg nå klarer å skille betydningene er alt mye enklere. Partikkelen "o" bruker を (wo), og dette er hovedbruksområdet til denne kanaen. Disse tre reglene er viktige å huske for høytlesning, ettersom を uttales "wo" hvis den er en del av et ord, men "o" hvis den er et ledd i en setning. Litt på samme måte som at "og" uttales med g'en (som i "tog") hvis det er i et ord, men at det uttales som "å" hvis det brukes som et bindeledd i en setning.
Men hvis en japaner uttaler "ri" på en litt annen måte, sammenlignet med andre japanere, så er det snakk om dialekter. Som nordmenn er vi helt vante til dialekter, men først nå nylig har jeg begynt å skille mellom japanske dialekter. Og et tydelig tegn på en utlending er at han/hun blander mellom dialektene, så hvis jeg vil høre japansk ut på jeg velge én!
Dette dekker jeg liksågodt i et annet innlegg.
[Kanji: 520]
Y'all better recognize!
Jeg kan faktisk japanske ting
Og jeg har blitt kjent med en vaskeekte japaner!
Dette er egentlig long overdue, men jeg har allerede blitt kjent med noen fra Japan. Robin inviterte sin ladyfriend Megumi, som han møtte i Japan, til å feire nyttårsaften med oss i Sverige. Hun har vel vært her i en uke nå, og hvis jeg ikke tar helt feil dro hun i går. Før nyttårsaften hang vi tre sammen og snakket om Japan mens vi var litt turister i Trondheim. Sikkert ikke like interessant for henne, men jeg og Robin koste oss med spørsmål hele tiden.
Vi sjekket ut utsikten fra Tyholt-tårnet, og fant fram de japanske menyene til restauranten ... Ikke spør meg hvorfor et av de fem språkene til Egons menyer er japansk. Det endte selvfølgelig opp med at jeg og Robin prøvde å lese så mye av menyen som mulig, og alt med katakana klarte vi raskt å oversette. Til min store glede klatre jeg å gjenkjenne noen kanji også! Jeg fant blant annet kanjien for "for-", eller "in front" som vi kaller den på engelsk. Jeg har tidligere gjenkjent den i sammenhengen fornavn (名前 (selv om dette kan betyr fullt navn, gitt navn, etc. i tillegg)), og da Megumi forklarte at kanjien før 前 var "mat" av noe slag, så var det lett å gjette at denne delen av menyen inneholdt forretter. Riktig! Japansk er logisk<3
Jeg prøvde også å tegne noen kanji på kvitteringen vår, kanji jeg ikke har tegnet mer enn én gang på PCen før, og fikk veldig god respons! Ettersom jeg ganske tidlig bestemte meg for å skrive alle strøkene i hver kanji i riktig rekkefølge, fikk jeg tydeligvis riktig flyt i tegnet, og det var helt leselig! Senere, da vi hadde dratt til Sverige for å feire nyttårsaften, fikk hun også se "notatarket mitt" på PCen, altså Adobe Illustrator-filen hvor jeg hadde over tre hundre tegn skrevet inn. Til min store fryd og forskrekkelse klarte hun å lese alle kanjien! Jeg må si jeg er veldig stolt over at jeg allerede klarer å skrive leselige kanji, ettersom akkurat det er noe jeg har lyst til å få til skikkelig.
Men tilbake i Trondheim var det enda mer japanskprat enn i Sverige. Ved et tidspunkt (som jeg allerede har glemt) tok vi til og med fram trollfortellingsboka jeg fikk til julaften, og mens vi kjørte rundt leste Megumi høyt fra boka. Jeg gjenkjente talemåter og ganske enkle ting som f.eks. hvem som blir snakket til o.l. Robin, derimot, plukket opp mye mer enn meg. Han kjørte bilen, men spurte likevel "det og det betyr fjell og skog, ikkesant?". Jeg ble bare en smule misunnelig, men jeg er ihvertfall nøgd med at jeg kan kanjien for skog ... Den er ikke særlig vanskelig :( Det er bare tre trær (森).
Menmen, en av de tingene Khatzumoto fra ajatt.com prøver å få fram er at man ikke skal sammenligne seg med noen andre enn 1. seg selv i fortiden, 2. seg selv i fremtiden og 3. et spedbarn som ble født da du begynte å lære språket. Og jeg må ærlig si at jeg føler meg bedre enn et en måned gammelt barn. *grisestolt*. Uansett, jeg prøver ikke å sammenligne meg med Robin. Han har vært i Japan og har kjørt rundt og pekt på kanji og ting og spurt hva de betyr, mens jeg har hørt på japansk her i Norge, og lært kana og kanji. Selv om vi begge liker tanken på å lære japansk, har vi forskjellige læremetoder, og det er akkurat derfor Khatzumoto har rett. Det finnes ingen som gjør akkurat det samme som meg, og det er ikke mulig å finne ut hvor "bra" jeg gjør det ved å sammenligne meg selv med andre.
Som Einstein sa, hvis du dømmer en fisk etter hans evne til å klatre i trær, vil han for alltid tro at han er dum. Hvis jeg dømmer min fremgang etter fremgangen andre har hatt med deres metoder, kommer jeg ingensteds. Det er ikke mulig å ende opp med noe annet enn negative følelser (å bli imponert over andre eller å bli arrogant er begge negative følelser) uansett.
En annen ting jeg spurte Megumi om, som var veldig morsomt for meg, var hvor mange kanji hun kan. Hun ante selvfølgelig ikke svaret. Hvorfor skulle hun vite det? Det er ingen i Japan som holder oversikt. Det er greit å vite, fordi hvis jeg skal late som om jeg er japansk (som er poenget med hele "prosjektet") kan jeg ikke gå rundt og si "jeg kan 2400 kanji". "En del" eller "nok" tror jeg holder, når jeg kan så mange. Megumi fikk også se at jeg har lært kanji som ikke brukes ofte, men det er greit. Jeg vil lære mange ekstra kanji, så jeg kan lese betydningene av navn! Dessuten prøver jeg virkelig ikke å lære "riktige" kanji, men heller "absolutt alle jeg trenger". Bedre med for mange enn for få.
Jeg ble også storfornøyd da jeg utfordret min kompis Eirik til å be meg skrive en kanji. "Kan du kanjien for tid?" spurte han. Visst faen kan jeg det. Det er en sol og et buddhistisk tempel. Jeg tegnet den på bilvinduet, og storkoste meg. Og i dag gjenkjente jeg den på iTunes! En sang av Perfume heter "Toki no hari", og er også skrevet med kanji. 時の針. Den første er "tid", den siste er "nål". の er en kana som viser eierskap, på engelsk blir den oftest oversatt til "of". Så sangen heter visst "Needle of Time", eller noe lignende! Og i denne prosessen har jeg også lært at "tid" uttales "toki", og "nål" uttales "hari". Og tror du ikke jeg har begynt å høre "toki" i alle sangene jeg hører på mens jeg skriver dette? I tillegg spurte Robin en gang om "todidoki" betyr "sometimes", og det gjorde det selvfølgelig. Det skrives ved å gjenta kanjien for tid to ganger, og meningen gir så mye mening... Pun intended. Time+time=sometimes.
Jeg fant også en annen sangtittel med kanji jeg gjenkjenner. Jeg kjenner de to siste i "不自然" som "self-" og "-like". Ordboken sier at de betyr "naturally" sammen. Det gir mening. Den første kanjien betyr visst "un-", altså et negativt prefix. Sammen betyr de "unaturlig". Det gir mening. Faen, som jeg elsker japansk.
[Kanji: 439]
Og jeg har blitt kjent med en vaskeekte japaner!
Dette er egentlig long overdue, men jeg har allerede blitt kjent med noen fra Japan. Robin inviterte sin ladyfriend Megumi, som han møtte i Japan, til å feire nyttårsaften med oss i Sverige. Hun har vel vært her i en uke nå, og hvis jeg ikke tar helt feil dro hun i går. Før nyttårsaften hang vi tre sammen og snakket om Japan mens vi var litt turister i Trondheim. Sikkert ikke like interessant for henne, men jeg og Robin koste oss med spørsmål hele tiden.
Vi sjekket ut utsikten fra Tyholt-tårnet, og fant fram de japanske menyene til restauranten ... Ikke spør meg hvorfor et av de fem språkene til Egons menyer er japansk. Det endte selvfølgelig opp med at jeg og Robin prøvde å lese så mye av menyen som mulig, og alt med katakana klarte vi raskt å oversette. Til min store glede klatre jeg å gjenkjenne noen kanji også! Jeg fant blant annet kanjien for "for-", eller "in front" som vi kaller den på engelsk. Jeg har tidligere gjenkjent den i sammenhengen fornavn (名前 (selv om dette kan betyr fullt navn, gitt navn, etc. i tillegg)), og da Megumi forklarte at kanjien før 前 var "mat" av noe slag, så var det lett å gjette at denne delen av menyen inneholdt forretter. Riktig! Japansk er logisk<3
Jeg prøvde også å tegne noen kanji på kvitteringen vår, kanji jeg ikke har tegnet mer enn én gang på PCen før, og fikk veldig god respons! Ettersom jeg ganske tidlig bestemte meg for å skrive alle strøkene i hver kanji i riktig rekkefølge, fikk jeg tydeligvis riktig flyt i tegnet, og det var helt leselig! Senere, da vi hadde dratt til Sverige for å feire nyttårsaften, fikk hun også se "notatarket mitt" på PCen, altså Adobe Illustrator-filen hvor jeg hadde over tre hundre tegn skrevet inn. Til min store fryd og forskrekkelse klarte hun å lese alle kanjien! Jeg må si jeg er veldig stolt over at jeg allerede klarer å skrive leselige kanji, ettersom akkurat det er noe jeg har lyst til å få til skikkelig.
Men tilbake i Trondheim var det enda mer japanskprat enn i Sverige. Ved et tidspunkt (som jeg allerede har glemt) tok vi til og med fram trollfortellingsboka jeg fikk til julaften, og mens vi kjørte rundt leste Megumi høyt fra boka. Jeg gjenkjente talemåter og ganske enkle ting som f.eks. hvem som blir snakket til o.l. Robin, derimot, plukket opp mye mer enn meg. Han kjørte bilen, men spurte likevel "det og det betyr fjell og skog, ikkesant?". Jeg ble bare en smule misunnelig, men jeg er ihvertfall nøgd med at jeg kan kanjien for skog ... Den er ikke særlig vanskelig :( Det er bare tre trær (森).
Menmen, en av de tingene Khatzumoto fra ajatt.com prøver å få fram er at man ikke skal sammenligne seg med noen andre enn 1. seg selv i fortiden, 2. seg selv i fremtiden og 3. et spedbarn som ble født da du begynte å lære språket. Og jeg må ærlig si at jeg føler meg bedre enn et en måned gammelt barn. *grisestolt*. Uansett, jeg prøver ikke å sammenligne meg med Robin. Han har vært i Japan og har kjørt rundt og pekt på kanji og ting og spurt hva de betyr, mens jeg har hørt på japansk her i Norge, og lært kana og kanji. Selv om vi begge liker tanken på å lære japansk, har vi forskjellige læremetoder, og det er akkurat derfor Khatzumoto har rett. Det finnes ingen som gjør akkurat det samme som meg, og det er ikke mulig å finne ut hvor "bra" jeg gjør det ved å sammenligne meg selv med andre.
Som Einstein sa, hvis du dømmer en fisk etter hans evne til å klatre i trær, vil han for alltid tro at han er dum. Hvis jeg dømmer min fremgang etter fremgangen andre har hatt med deres metoder, kommer jeg ingensteds. Det er ikke mulig å ende opp med noe annet enn negative følelser (å bli imponert over andre eller å bli arrogant er begge negative følelser) uansett.
En annen ting jeg spurte Megumi om, som var veldig morsomt for meg, var hvor mange kanji hun kan. Hun ante selvfølgelig ikke svaret. Hvorfor skulle hun vite det? Det er ingen i Japan som holder oversikt. Det er greit å vite, fordi hvis jeg skal late som om jeg er japansk (som er poenget med hele "prosjektet") kan jeg ikke gå rundt og si "jeg kan 2400 kanji". "En del" eller "nok" tror jeg holder, når jeg kan så mange. Megumi fikk også se at jeg har lært kanji som ikke brukes ofte, men det er greit. Jeg vil lære mange ekstra kanji, så jeg kan lese betydningene av navn! Dessuten prøver jeg virkelig ikke å lære "riktige" kanji, men heller "absolutt alle jeg trenger". Bedre med for mange enn for få.
Jeg ble også storfornøyd da jeg utfordret min kompis Eirik til å be meg skrive en kanji. "Kan du kanjien for tid?" spurte han. Visst faen kan jeg det. Det er en sol og et buddhistisk tempel. Jeg tegnet den på bilvinduet, og storkoste meg. Og i dag gjenkjente jeg den på iTunes! En sang av Perfume heter "Toki no hari", og er også skrevet med kanji. 時の針. Den første er "tid", den siste er "nål". の er en kana som viser eierskap, på engelsk blir den oftest oversatt til "of". Så sangen heter visst "Needle of Time", eller noe lignende! Og i denne prosessen har jeg også lært at "tid" uttales "toki", og "nål" uttales "hari". Og tror du ikke jeg har begynt å høre "toki" i alle sangene jeg hører på mens jeg skriver dette? I tillegg spurte Robin en gang om "todidoki" betyr "sometimes", og det gjorde det selvfølgelig. Det skrives ved å gjenta kanjien for tid to ganger, og meningen gir så mye mening... Pun intended. Time+time=sometimes.
Jeg fant også en annen sangtittel med kanji jeg gjenkjenner. Jeg kjenner de to siste i "不自然" som "self-" og "-like". Ordboken sier at de betyr "naturally" sammen. Det gir mening. Den første kanjien betyr visst "un-", altså et negativt prefix. Sammen betyr de "unaturlig". Det gir mening. Faen, som jeg elsker japansk.
[Kanji: 439]
tirsdag 3. januar 2012
What the fuck am I learning here?
Det er ikke lett å forklare hva jeg prøver å lære meg
Men det er ihvertfall japansk. Og det er det eneste som betyr noe, er det ikke?
Jeg har ikke mange dager igjen får jeg reiser til militæret, og dit må jeg ha med informasjon om hvor godt (dårlig) jeg ser. Ettersom min læremetode handler om å absorbere så mye japansk som mulig, slo jeg av en prat med øyesjekkmannen (jeg aner ikke hva det kalles) om Japan. Det startet selvfølgelig med at jeg fortalte ham at jeg ville operere synet mitt etter militæret for å ha lettere med å se japansk kanji, og sa at målet mitt ikke var å "se bra" som jeg gjør med linser, men å se så bra som mulig. Jeg trenger å se detaljer for å lese kanji. Jeg klarer å se detaljene nå, men det krever mysing og piss.
Etter at han fortalte meg at det er briller som gir absolutt best syn av alternativene (operasjon, linser og briller)(HVORFOR VISSTE JEG IKKE DETTE!?) begynte vi å snakke om det japanske skriftspråket, og læremetoden min. Han spurte hvorfor jeg ikke reiste til Japan, og jeg forklarte at folk kommer til Norge uten å lære norsk. Han foreslo at det likevel var lurt å lytte til japansk så mye som mulig, og jeg forklarte at jeg allerede gjorde det. Han spurte om jeg skulle studere japansk, og jeg forklarte at det kunne jeg godt gjøre. Etter at jeg har lært språket.
Så spurte han om jeg lærer tegnene. Det gjør jeg, forklarte jeg. Jeg lærer å gjenkjenne tegnene, og jeg lærer meg hva de betyr. Men jeg lærer ikke å lese dem høyt.
Jeg lærer meg stumlesning.
Målet er å se en tekst, og forstå den. Jeg prøver ikke å uttale hvert tegn. Istedenfor sikter jeg på forståelse av det japanske skriftspråket til det punktet hvor jeg forstår teksten på japansk. Og dette er det som er vanskeligst å forklare. Jeg prøver ikke å oversette japansk til engelsk. Jeg prøver å forstå japansk. Det samme gjør jeg med lytting.
Jeg lærer meg å forstå både japansk tekst og japanske lyder.
Hvis jeg hører noen si noe på japansk, ønsker jeg å forstå det. Og her er det ekstra viktig å være forsiktig med oversettelser. Hvis jeg tar en japansk setning og oversetter den til engelsk er det vanskelig å lære noe av det. No kidding. Sure, jeg har oversatt en setning, men hvordan brukes den? I hvilken kontekst brukes setningen? Finnes det andre måter å si det samme på? Svaret på det siste spørsmålet er alltid "Ja".
Jeg ser på japanske serier for å observere hendelser. Når Naruto fra serien "Naruto" er i trøbbel sier han "chikushou". Ifølge Google Translate betyr det "Jesus". Når Mushishi-mannen i serien "Mushishi" driter seg ut sier han "chi-". Google Translate mener at han snakkes om "chips" eller en brikke. Det Naruto sier er selvfølgelig et banneord. Det Mushishi-mannen sier er en forkortelse av det banneordet. Den eneste grunnen til at jeg vet dette er at jeg har sett situasjonene uttrykkene brukes i.
Jeg prøver ikke å lære meg å lese høyt.
Virkelig, jeg aner ikke hvordan noen av de over 400 tegnene jeg har blitt kjent med uttales. Eller, jeg vet hvordan tegnet for å "skrive" uttales. I den sammenhengen. I nøyaktig den sammenhengen jeg kjenner til. Jeg vet ikke engang om det er andre måter å uttale tegnet på, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg vet hvordan det brukes i den konteksten jeg kjenner til. Og det er det som betyr noe. Dette er en oppdagelsesferd. Hvis det finnes andre måter å si at man skriver på, så vil jeg oppdage dem. Og da kan jeg bruke dem.
Jeg prøver ikke å lære meg å lage egne setninger.
Det er nesten så jeg aktivt anser japansk som "ikke mitt". Derimot er mitt poeng at jeg ønsker å bruke de setningene jeg finner. Jeg har ikke kommet til denne fasen enda, men det er likevel verdt å poengtere. Hvis jeg lærer hvordan man bruker en setning, kan jeg bruke den samme setningen i de situasjonene. Og hvis jeg fortsetter å observere et mangfold av forskjellige situasjoner gjennom anime vil jeg til slutt kjenne til uttrykk som brukes i et mangfold av situasjoner. Og det er her magien trår til. Jeg kommer til å lære så mange setninger at jeg glemmer de jeg kan.
Det er målet med å lære setninger. Jeg ønsker å blande dem. Jeg ønsker å støte på en situasjon hvor jeg med uhell blander to forskjellige uttrykk, fordi jeg trodde at jeg kjente til den setningen jeg endte opp med å si. Håper det ikke er for vanskelig å følge med, men la oss ta et enkelt eksempel. Hvis jeg lærer meg å si "Du er snill mot alle" og "Du er slem" kan jeg enkelt blande dem og finne på å si "Du er slem mot alle". Gir den setningen mening? Ja. Hadde jeg hørt den fra før? Nei.
Jeg vil ikke gjøre feil. Jeg kan til dels ikke unngå å lære ting som kan inneholde småfeil, men å prøve å lage egne setninger uten å være kjent med situasjonene den kan brukes i er dømt til å gå galt. Og hvis jeg først lager en setning selv vil den endelig bli "min". Jeg vil ikke at en setning som er feil skal være "min".
Jeg prøver ikke engang å lære å snakke.
Jeg prøver å lytte, og senere kopiere. Du kan se på det sånn her:
Jeg observerer at en person spør en annen person et spørsmål. Den andre personen svarer.
leder automatisk til
Jeg observerer at en person spør en annen person det samme spørsmålet. Jeg kan forutse hva den andre personen vil svare.
leder automatisk til
Jeg blir spurt det samme spørsmålet. Jeg kan svare.
leder automatisk til
Jeg er ute etter et svar, og vet hvilket spørsmål jeg skal spørre.
Voilá! Jeg er et fungerende menneske, i den situasjonen. Så gjentar jeg prosessen.
[Kanji: 426]
Men det er ihvertfall japansk. Og det er det eneste som betyr noe, er det ikke?
Jeg har ikke mange dager igjen får jeg reiser til militæret, og dit må jeg ha med informasjon om hvor godt (dårlig) jeg ser. Ettersom min læremetode handler om å absorbere så mye japansk som mulig, slo jeg av en prat med øyesjekkmannen (jeg aner ikke hva det kalles) om Japan. Det startet selvfølgelig med at jeg fortalte ham at jeg ville operere synet mitt etter militæret for å ha lettere med å se japansk kanji, og sa at målet mitt ikke var å "se bra" som jeg gjør med linser, men å se så bra som mulig. Jeg trenger å se detaljer for å lese kanji. Jeg klarer å se detaljene nå, men det krever mysing og piss.
Etter at han fortalte meg at det er briller som gir absolutt best syn av alternativene (operasjon, linser og briller)(HVORFOR VISSTE JEG IKKE DETTE!?) begynte vi å snakke om det japanske skriftspråket, og læremetoden min. Han spurte hvorfor jeg ikke reiste til Japan, og jeg forklarte at folk kommer til Norge uten å lære norsk. Han foreslo at det likevel var lurt å lytte til japansk så mye som mulig, og jeg forklarte at jeg allerede gjorde det. Han spurte om jeg skulle studere japansk, og jeg forklarte at det kunne jeg godt gjøre. Etter at jeg har lært språket.
Så spurte han om jeg lærer tegnene. Det gjør jeg, forklarte jeg. Jeg lærer å gjenkjenne tegnene, og jeg lærer meg hva de betyr. Men jeg lærer ikke å lese dem høyt.
Jeg lærer meg stumlesning.
Målet er å se en tekst, og forstå den. Jeg prøver ikke å uttale hvert tegn. Istedenfor sikter jeg på forståelse av det japanske skriftspråket til det punktet hvor jeg forstår teksten på japansk. Og dette er det som er vanskeligst å forklare. Jeg prøver ikke å oversette japansk til engelsk. Jeg prøver å forstå japansk. Det samme gjør jeg med lytting.
Jeg lærer meg å forstå både japansk tekst og japanske lyder.
Hvis jeg hører noen si noe på japansk, ønsker jeg å forstå det. Og her er det ekstra viktig å være forsiktig med oversettelser. Hvis jeg tar en japansk setning og oversetter den til engelsk er det vanskelig å lære noe av det. No kidding. Sure, jeg har oversatt en setning, men hvordan brukes den? I hvilken kontekst brukes setningen? Finnes det andre måter å si det samme på? Svaret på det siste spørsmålet er alltid "Ja".
Jeg ser på japanske serier for å observere hendelser. Når Naruto fra serien "Naruto" er i trøbbel sier han "chikushou". Ifølge Google Translate betyr det "Jesus". Når Mushishi-mannen i serien "Mushishi" driter seg ut sier han "chi-". Google Translate mener at han snakkes om "chips" eller en brikke. Det Naruto sier er selvfølgelig et banneord. Det Mushishi-mannen sier er en forkortelse av det banneordet. Den eneste grunnen til at jeg vet dette er at jeg har sett situasjonene uttrykkene brukes i.
Jeg prøver ikke å lære meg å lese høyt.
Virkelig, jeg aner ikke hvordan noen av de over 400 tegnene jeg har blitt kjent med uttales. Eller, jeg vet hvordan tegnet for å "skrive" uttales. I den sammenhengen. I nøyaktig den sammenhengen jeg kjenner til. Jeg vet ikke engang om det er andre måter å uttale tegnet på, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg vet hvordan det brukes i den konteksten jeg kjenner til. Og det er det som betyr noe. Dette er en oppdagelsesferd. Hvis det finnes andre måter å si at man skriver på, så vil jeg oppdage dem. Og da kan jeg bruke dem.
Jeg prøver ikke å lære meg å lage egne setninger.
Det er nesten så jeg aktivt anser japansk som "ikke mitt". Derimot er mitt poeng at jeg ønsker å bruke de setningene jeg finner. Jeg har ikke kommet til denne fasen enda, men det er likevel verdt å poengtere. Hvis jeg lærer hvordan man bruker en setning, kan jeg bruke den samme setningen i de situasjonene. Og hvis jeg fortsetter å observere et mangfold av forskjellige situasjoner gjennom anime vil jeg til slutt kjenne til uttrykk som brukes i et mangfold av situasjoner. Og det er her magien trår til. Jeg kommer til å lære så mange setninger at jeg glemmer de jeg kan.
Det er målet med å lære setninger. Jeg ønsker å blande dem. Jeg ønsker å støte på en situasjon hvor jeg med uhell blander to forskjellige uttrykk, fordi jeg trodde at jeg kjente til den setningen jeg endte opp med å si. Håper det ikke er for vanskelig å følge med, men la oss ta et enkelt eksempel. Hvis jeg lærer meg å si "Du er snill mot alle" og "Du er slem" kan jeg enkelt blande dem og finne på å si "Du er slem mot alle". Gir den setningen mening? Ja. Hadde jeg hørt den fra før? Nei.
Jeg vil ikke gjøre feil. Jeg kan til dels ikke unngå å lære ting som kan inneholde småfeil, men å prøve å lage egne setninger uten å være kjent med situasjonene den kan brukes i er dømt til å gå galt. Og hvis jeg først lager en setning selv vil den endelig bli "min". Jeg vil ikke at en setning som er feil skal være "min".
Jeg prøver ikke engang å lære å snakke.
Jeg prøver å lytte, og senere kopiere. Du kan se på det sånn her:
Jeg observerer at en person spør en annen person et spørsmål. Den andre personen svarer.
leder automatisk til
Jeg observerer at en person spør en annen person det samme spørsmålet. Jeg kan forutse hva den andre personen vil svare.
leder automatisk til
Jeg blir spurt det samme spørsmålet. Jeg kan svare.
leder automatisk til
Jeg er ute etter et svar, og vet hvilket spørsmål jeg skal spørre.
Voilá! Jeg er et fungerende menneske, i den situasjonen. Så gjentar jeg prosessen.
[Kanji: 426]
søndag 1. januar 2012
Why!? Part 7
Har jeg tenkt å lære andre språk senere?
Når jeg først kan norsk, engelsk og japansk, hvorfor ikke fortsette!
(Why!? -> Part 6)
Det er ikke planen, selv om det hadde vært morsomt å bli en polyglot. Men som jeg nevnte i spørsmålet om "hvorfor japansk", så vil jeg kun lære språket til land jeg liker. Hadde jeg ikke vært norsk hadde jeg vært interessert i å lære norsk, så det er vel og bra. Jeg liker egentlig ikke alle de engelsktalende landene, men engelsk er jo tross alt det internasjonale språket, så det er greit nok. Men liker jeg ikke noen andre land, da?
Da jeg først fortalte en av kompisene mine at jeg hadde begynt å lære meg japansk, spurte han "Hvorfor ikke kinesisk? De er på vei til å internasjonalisere industrien sin, og de er allerede en svært viktig del av verdensøkonomien!". Han sa det ikke akkurat sånn i det hele tatt, men det var noe sånt som kom fram. Men jeg liker ikke Kina. Deres ettbarnsregel ødelegger landet deres. Kina er et land som er så langt fra å være kjønnslikestilt at alle helst vil ha en sønn. Ettbarnsregelen ble introdusert i 1978, og i 2000 (bare 22 år senere) var det allerede en gutt-jente ratio på 117:100. Det eneste bra som har kommet fra dette er at familien min har adoptert den søteste lille Kinajenta noensinne<3.
Jeg liker heller ikke det kinesiske språket. Når jeg forteller folk at jeg lærer japansk er det noen som begynner å disse og si "ching-chong-ping" osv. Da gliser jeg bare og sier at det der er kinesisk. For kinesisk er ikke pent. Japansk er pent. Jeg liker ikke kinesisk.
Noen foreslår også russisk, siden det er et så svært land. Men jeg liker heller ikke det russiske språket. Skriftspråket er morsomt, og talemåten deres er morsom å imitere, men neh. Dessuten er det kaldt der. Noen har også foreslått indisk, men jeg er ikke stor fan av India heller. Overbefolket som bare faen er det også, de trenger ikke en utlending til.
Det finnes flere land jeg liker. Jeg liker Frankrike. Men det er mange nordmenn som kan fransk. Det samme går for Spania og Italia, ca. Jeg liker egentlig Nederland, men har ikke så voldsom interesse for det landet. Jeg liker Finland. Og jeg synes finsk er latterlig morsomt, så det hadde nesten vært kult å lære seg.
Men hvis jeg skulle ha valgt ett språk til jeg skulle lært meg, ville det vært islandsk. Jeg digger Island. Kult land, kult språk, og det er ikke mange nordmenn som snakker islandsk. Geysirer er grunn nok til å kunne islandsk, virkelig. Og siden islandsk er ca i samme språkfamiliegruppen som norrønt, gammelnorsk, så skal det være mulig for en nordmann å lære seg språket.
Dette er egentlig ikke noe jeg tenker seriøst på nå. Jeg vil lære japansk for å lære japansk, ikke bare for "å lære et språk til". Hvis jeg skal lære meg enda et språk betyr det at jeg har funnet ut at jeg kan leve på språk alene, og kan dra nytte av å kunne enda flere språk. For virkelig, den chilleste jobben i verden må jo være å jobbe som en ... snakker? En som lytter og snakker, og får penger for det. Chiiiiiiiill.
(Why!?)
Når jeg først kan norsk, engelsk og japansk, hvorfor ikke fortsette!
(Why!? -> Part 6)
Det er ikke planen, selv om det hadde vært morsomt å bli en polyglot. Men som jeg nevnte i spørsmålet om "hvorfor japansk", så vil jeg kun lære språket til land jeg liker. Hadde jeg ikke vært norsk hadde jeg vært interessert i å lære norsk, så det er vel og bra. Jeg liker egentlig ikke alle de engelsktalende landene, men engelsk er jo tross alt det internasjonale språket, så det er greit nok. Men liker jeg ikke noen andre land, da?
Da jeg først fortalte en av kompisene mine at jeg hadde begynt å lære meg japansk, spurte han "Hvorfor ikke kinesisk? De er på vei til å internasjonalisere industrien sin, og de er allerede en svært viktig del av verdensøkonomien!". Han sa det ikke akkurat sånn i det hele tatt, men det var noe sånt som kom fram. Men jeg liker ikke Kina. Deres ettbarnsregel ødelegger landet deres. Kina er et land som er så langt fra å være kjønnslikestilt at alle helst vil ha en sønn. Ettbarnsregelen ble introdusert i 1978, og i 2000 (bare 22 år senere) var det allerede en gutt-jente ratio på 117:100. Det eneste bra som har kommet fra dette er at familien min har adoptert den søteste lille Kinajenta noensinne<3.
Jeg liker heller ikke det kinesiske språket. Når jeg forteller folk at jeg lærer japansk er det noen som begynner å disse og si "ching-chong-ping" osv. Da gliser jeg bare og sier at det der er kinesisk. For kinesisk er ikke pent. Japansk er pent. Jeg liker ikke kinesisk.
Noen foreslår også russisk, siden det er et så svært land. Men jeg liker heller ikke det russiske språket. Skriftspråket er morsomt, og talemåten deres er morsom å imitere, men neh. Dessuten er det kaldt der. Noen har også foreslått indisk, men jeg er ikke stor fan av India heller. Overbefolket som bare faen er det også, de trenger ikke en utlending til.
Det finnes flere land jeg liker. Jeg liker Frankrike. Men det er mange nordmenn som kan fransk. Det samme går for Spania og Italia, ca. Jeg liker egentlig Nederland, men har ikke så voldsom interesse for det landet. Jeg liker Finland. Og jeg synes finsk er latterlig morsomt, så det hadde nesten vært kult å lære seg.
Men hvis jeg skulle ha valgt ett språk til jeg skulle lært meg, ville det vært islandsk. Jeg digger Island. Kult land, kult språk, og det er ikke mange nordmenn som snakker islandsk. Geysirer er grunn nok til å kunne islandsk, virkelig. Og siden islandsk er ca i samme språkfamiliegruppen som norrønt, gammelnorsk, så skal det være mulig for en nordmann å lære seg språket.
Dette er egentlig ikke noe jeg tenker seriøst på nå. Jeg vil lære japansk for å lære japansk, ikke bare for "å lære et språk til". Hvis jeg skal lære meg enda et språk betyr det at jeg har funnet ut at jeg kan leve på språk alene, og kan dra nytte av å kunne enda flere språk. For virkelig, den chilleste jobben i verden må jo være å jobbe som en ... snakker? En som lytter og snakker, og får penger for det. Chiiiiiiiill.
(Why!?)
Why!? Part 6
Hva skal jeg bruke det til?
Skal jeg studere i Japan? Eller kanskje bli japansklærer?
(Why!? -> Part 5)
Dette spør jeg av og til meg selv. Har jeg tenkt å bruke japansk til noe, eller bare kose meg med det? Sannheten er at jeg ikke tenker så praktisk at jeg kun gjør dette for økonomiske fordeler. Jeg har ikke planlagt noe som gjør at jeg kan leve på japanskkunnskapene jeg skaffer meg nå.
Men jeg har lyst! Hvis jeg kan leve på at jeg kan japansk, så vil jeg det. Virkelig. Mest fordi det betyr at jeg får brukt japansk både på jobb og i fritiden! Det finnes mye man kan jobbe som hvis man kan tre språk flytende. Ikke at jeg faktisk brenner for å være tolk, men hvis jeg kan bli japanskprofessor i Norge betyr det at jobben min går ut på å finne ut mer om japansk, osv. Det hadde jeg likt. Og hvis jeg kan reise til Japan og være norsk- eller engelsklærer der, betyr det at jeg må kunne kommunisere og forklare på japansk, og får samtidig bodd i Japan. Det hadde jeg likt.
Kanskje jeg faktisk skal bo i Japan. Jeg skal i militæret om en uke, og etterpå skal jeg garantert til Japan en tur. Hvis jeg kommer tilbake fra militæret sent i desember, og kan reise til Japan i .. januar? Og så kanskje komme tilbake til en eller annen eksamen i .. april? Mai? Så hadde det faenmeg vært kult. Da får jeg også finne ut om Japan er et land jeg har lyst til å bo lengre i. Kanskje studere på et japansk universitet, eller jobbe der et år eller to.
Kanskje skal jeg flytte til Japan permanent. Vi får se!
(Why!? -> Part 7)
Skal jeg studere i Japan? Eller kanskje bli japansklærer?
(Why!? -> Part 5)
Dette spør jeg av og til meg selv. Har jeg tenkt å bruke japansk til noe, eller bare kose meg med det? Sannheten er at jeg ikke tenker så praktisk at jeg kun gjør dette for økonomiske fordeler. Jeg har ikke planlagt noe som gjør at jeg kan leve på japanskkunnskapene jeg skaffer meg nå.
Men jeg har lyst! Hvis jeg kan leve på at jeg kan japansk, så vil jeg det. Virkelig. Mest fordi det betyr at jeg får brukt japansk både på jobb og i fritiden! Det finnes mye man kan jobbe som hvis man kan tre språk flytende. Ikke at jeg faktisk brenner for å være tolk, men hvis jeg kan bli japanskprofessor i Norge betyr det at jobben min går ut på å finne ut mer om japansk, osv. Det hadde jeg likt. Og hvis jeg kan reise til Japan og være norsk- eller engelsklærer der, betyr det at jeg må kunne kommunisere og forklare på japansk, og får samtidig bodd i Japan. Det hadde jeg likt.
Kanskje jeg faktisk skal bo i Japan. Jeg skal i militæret om en uke, og etterpå skal jeg garantert til Japan en tur. Hvis jeg kommer tilbake fra militæret sent i desember, og kan reise til Japan i .. januar? Og så kanskje komme tilbake til en eller annen eksamen i .. april? Mai? Så hadde det faenmeg vært kult. Da får jeg også finne ut om Japan er et land jeg har lyst til å bo lengre i. Kanskje studere på et japansk universitet, eller jobbe der et år eller to.
Kanskje skal jeg flytte til Japan permanent. Vi får se!
(Why!? -> Part 7)
Why!? Part 5
Hva er så kult med Japan?
Hvorfor ikke Mexico?
(Why!? -> Part 4)
Japan er et fantastisk land. De har en interessant historie, på godt og (jævlig) vondt. De har vært kule, fryktsomme krigere (samuraier og ninjaer, etc), men de har også vært drittsekkene. Under andre verdenskrig gjorde de jævlig mye stygt. Og de ble straffet hardere enn noen andre land noensinne har blitt smekket. Det eneste landet som har blitt truffet av en (TO) atombombe(R) Resultatet ble at Japan nå er det eneste landet som har skrevet inn i grunnloven at de aldri vil bruke krig som noen form for middel i fremtiden. "... the Japanese people forever renounce war as a sovereign right of the nation ...".
I tillegg klagde ikke Japan. De trakk seg øyeblikkelig fra krigen, og gjorde som USA sa under den amerikanske okkupasjonen. De drepte også til dels skriftspråket sitt, slik at det ville være lettere for en utlending å lære all "nødvendig" kanji, men på en måte er det greit. Det er skamfult for Japan, men sånn får det være. Dette er det jeg som synes, jeg har ikke sett noen tegn til at japanerne har klagd.
Japan klagde ikke engang under det store jordskjelvet i fjor, med tsunamien og problemene med atomreaktoren. Det var ikke Japan som ba om støtte fra hele verden. Det er ikke det at de ikke kunne få bruk for hjelp, eller at de ikke mente det var helt forferdelig, men de ganske enkelt verdsatte å fikse problemet over å syte om det. Som etter andre verdenskrig kom de seg på beina igjen. Og det liker jeg.
Heldigvis er ikke Japan det samme landet som under andre verdenskrig.
Japanerne er et stolt folk. På den måten at de er stolte av hva de får til, når de får det til. De lever i nuet, og trenger ikke å se på fortiden for å vite om de er flinke eller ikke. De jobber for alt de har. Japanske skolebarn går på skole syv dager i uka, for å bli flinke elever. Japan er ikke et land som veiver meg armene og roper at de er best. De bare prøver sitt beste å bli et så bra land som de kan. [... Jeg begynte å sammenligne Japan med USA igjen, men det er bare urettferdig mot USA, så jeg fjernet det.]
Og fy faen så mye fet kultur og arkitektur de har...! Det er ikke bare anime og manga, de har egne bøyningsformer til å bruke når de snakker til noen de respekterer, de har fete hus, nydelige tradisjoner, de er renslige (bading gjøres daglig i Japan), de er teknologisk avanserte og de er sparsomme. De har ikke ting på lager. Hvis de trenger tjue sveiveting til å bygge tjue biler på tirsdag, så får de tjue sveiveting på tirsdag. I butikker kan de gå tom for populære varer, og da ringer de til de som leverer varene, og ber om å få noen flere kjørt til butikken med en gang.
Jeg sliter med å finne noe som ikke er kult med Japan. Og hvis jeg finner noe kommer jeg til å skrive om det her.
(Why!? -> Part 6)
Hvorfor ikke Mexico?
(Why!? -> Part 4)
Japan er et fantastisk land. De har en interessant historie, på godt og (jævlig) vondt. De har vært kule, fryktsomme krigere (samuraier og ninjaer, etc), men de har også vært drittsekkene. Under andre verdenskrig gjorde de jævlig mye stygt. Og de ble straffet hardere enn noen andre land noensinne har blitt smekket. Det eneste landet som har blitt truffet av en (TO) atombombe(R) Resultatet ble at Japan nå er det eneste landet som har skrevet inn i grunnloven at de aldri vil bruke krig som noen form for middel i fremtiden. "... the Japanese people forever renounce war as a sovereign right of the nation ...".
I tillegg klagde ikke Japan. De trakk seg øyeblikkelig fra krigen, og gjorde som USA sa under den amerikanske okkupasjonen. De drepte også til dels skriftspråket sitt, slik at det ville være lettere for en utlending å lære all "nødvendig" kanji, men på en måte er det greit. Det er skamfult for Japan, men sånn får det være. Dette er det jeg som synes, jeg har ikke sett noen tegn til at japanerne har klagd.
Japan klagde ikke engang under det store jordskjelvet i fjor, med tsunamien og problemene med atomreaktoren. Det var ikke Japan som ba om støtte fra hele verden. Det er ikke det at de ikke kunne få bruk for hjelp, eller at de ikke mente det var helt forferdelig, men de ganske enkelt verdsatte å fikse problemet over å syte om det. Som etter andre verdenskrig kom de seg på beina igjen. Og det liker jeg.
Heldigvis er ikke Japan det samme landet som under andre verdenskrig.
Japanerne er et stolt folk. På den måten at de er stolte av hva de får til, når de får det til. De lever i nuet, og trenger ikke å se på fortiden for å vite om de er flinke eller ikke. De jobber for alt de har. Japanske skolebarn går på skole syv dager i uka, for å bli flinke elever. Japan er ikke et land som veiver meg armene og roper at de er best. De bare prøver sitt beste å bli et så bra land som de kan. [... Jeg begynte å sammenligne Japan med USA igjen, men det er bare urettferdig mot USA, så jeg fjernet det.]
Og fy faen så mye fet kultur og arkitektur de har...! Det er ikke bare anime og manga, de har egne bøyningsformer til å bruke når de snakker til noen de respekterer, de har fete hus, nydelige tradisjoner, de er renslige (bading gjøres daglig i Japan), de er teknologisk avanserte og de er sparsomme. De har ikke ting på lager. Hvis de trenger tjue sveiveting til å bygge tjue biler på tirsdag, så får de tjue sveiveting på tirsdag. I butikker kan de gå tom for populære varer, og da ringer de til de som leverer varene, og ber om å få noen flere kjørt til butikken med en gang.
Jeg sliter med å finne noe som ikke er kult med Japan. Og hvis jeg finner noe kommer jeg til å skrive om det her.
(Why!? -> Part 6)
Why!? Part 4
Hva er så kult med japansk?
Hvorfor akkurat japansk?
(Why!? -> Part 3)
Japansk er enkelt. Japansk er nydelig. Japansk er sparsomt. Japansk er logisk. Og ikke minst, japanere kan å snakke og skrive japansk. Det samme kan ikke sies om USA. "21% to 23% of adult Americans were not 'able to locate information in text'"!? Jeg spyr...
Japansk er enkelt. Det er enklere enn engelsk, og dette sier jeg IKKE fordi Amerika suger til sitt eget, internasjonaliserte språk. Japansk har veldig få lyder. Det finnes ingen lyder som "nkgt" jeg må lære meg for å kunne språket. Det finnes faktisk ingen nye lyder for en nordmann med engelskkunnskaper i det hele tatt! Derimot må jeg bare redusere antallet lyder jeg tillater meg selv å bruke. Det skal gå an.
Hvis du først kan å lese japansk skal det veldig, veldig mye til for å ikke klare å lokalisere informasjon i teksten. Det er ikke bare bokstaver som i vårt språk, satt sammen med mellomrom. Vi klarer å lese et ukjent ord høyt. På japansk får du et tegn som betyr "katt" (猫, bare fordi jeg faktisk har lært det, heh). Hvis du gjenkjenner kanjien vet du hva den betyr, men du trenger ikke å kunne lese det opp høyt. Du kan se over en tekst og forstå absolutt alt uten å kunne lese det høyt. Stumlesning, ikke høytlesning. Det høres kanskje fælt ut, men det er jo det du gjør når du leser en bok for deg selv uansett, og poenget er at informasjonen kommer fram!
Japansk høres ikke stygt ut. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes norsk høres stygt ut. Spesielt trøndersk. Altså, jeg elsker trøndersk, men det har NULL potensiale til å være.. vakkert! "Æ ælske trønnjdersk"? Kødder du med meg? Nei, jeg har ikke tenkt å fortsette å disse min egen dialekt her. Men japansk har ikke "stygge lyder". Ingen klikking i halsen som i noen afrikanske språk. Ingen "borscht" som i russisk. Bare rene stavelser. Dette har selvfølgelig med smak og behag å gjøre, men jeg liker det. Jeg liker å høre på japansk.
Jeg har sagt dette før, men japansk er logisk. Jeg har enda ikke begynt å lære noe fra denne delen av språket, men istedenfor å skrive nye ting for hvert ord, setter de sammen logiske kanji for å skape et nytt ord med den meningen de vil ha. Vet du hvordan de skriver "kanji" (som vi må vite hva betyr for å kunne lese og forstå)? 漢字. Bokstavlig talt "Kina-tegn". Ettersom det er Kina tegnene kommer fra. De ganske enkelt betyr det de ser ut som.
Jeg har blitt spurt om det er mulig å misforstå japansk selv om du kan språket, på grunn av de forskjellige betydningene, men det er heller snakk om at det er mulig å forstå ting du ikke kunne fra før, første gang du leser det. Nei, nå ble akkurat denne delen altfor lang. Det er jo akkurat dette jeg skriver om i hele bloggen, så det trengte jeg ikke å utdype så mye.
Strengt tatt kan man vel si at jeg liker japansk fordi jeg også liker Japan.
(Why!? -> Part 5)
Hvorfor akkurat japansk?
(Why!? -> Part 3)
Japansk er enkelt. Japansk er nydelig. Japansk er sparsomt. Japansk er logisk. Og ikke minst, japanere kan å snakke og skrive japansk. Det samme kan ikke sies om USA. "21% to 23% of adult Americans were not 'able to locate information in text'"!? Jeg spyr...
Japansk er enkelt. Det er enklere enn engelsk, og dette sier jeg IKKE fordi Amerika suger til sitt eget, internasjonaliserte språk. Japansk har veldig få lyder. Det finnes ingen lyder som "nkgt" jeg må lære meg for å kunne språket. Det finnes faktisk ingen nye lyder for en nordmann med engelskkunnskaper i det hele tatt! Derimot må jeg bare redusere antallet lyder jeg tillater meg selv å bruke. Det skal gå an.
Hvis du først kan å lese japansk skal det veldig, veldig mye til for å ikke klare å lokalisere informasjon i teksten. Det er ikke bare bokstaver som i vårt språk, satt sammen med mellomrom. Vi klarer å lese et ukjent ord høyt. På japansk får du et tegn som betyr "katt" (猫, bare fordi jeg faktisk har lært det, heh). Hvis du gjenkjenner kanjien vet du hva den betyr, men du trenger ikke å kunne lese det opp høyt. Du kan se over en tekst og forstå absolutt alt uten å kunne lese det høyt. Stumlesning, ikke høytlesning. Det høres kanskje fælt ut, men det er jo det du gjør når du leser en bok for deg selv uansett, og poenget er at informasjonen kommer fram!
Japansk høres ikke stygt ut. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes norsk høres stygt ut. Spesielt trøndersk. Altså, jeg elsker trøndersk, men det har NULL potensiale til å være.. vakkert! "Æ ælske trønnjdersk"? Kødder du med meg? Nei, jeg har ikke tenkt å fortsette å disse min egen dialekt her. Men japansk har ikke "stygge lyder". Ingen klikking i halsen som i noen afrikanske språk. Ingen "borscht" som i russisk. Bare rene stavelser. Dette har selvfølgelig med smak og behag å gjøre, men jeg liker det. Jeg liker å høre på japansk.
Jeg har sagt dette før, men japansk er logisk. Jeg har enda ikke begynt å lære noe fra denne delen av språket, men istedenfor å skrive nye ting for hvert ord, setter de sammen logiske kanji for å skape et nytt ord med den meningen de vil ha. Vet du hvordan de skriver "kanji" (som vi må vite hva betyr for å kunne lese og forstå)? 漢字. Bokstavlig talt "Kina-tegn". Ettersom det er Kina tegnene kommer fra. De ganske enkelt betyr det de ser ut som.
Jeg har blitt spurt om det er mulig å misforstå japansk selv om du kan språket, på grunn av de forskjellige betydningene, men det er heller snakk om at det er mulig å forstå ting du ikke kunne fra før, første gang du leser det. Nei, nå ble akkurat denne delen altfor lang. Det er jo akkurat dette jeg skriver om i hele bloggen, så det trengte jeg ikke å utdype så mye.
Strengt tatt kan man vel si at jeg liker japansk fordi jeg også liker Japan.
(Why!? -> Part 5)
Why!? Part 3
Hvorfor tar jeg ikke japansktimer?
Det går da ikke an å lære språk uten tekstbøker og lærere!
(Why!? -> Part 2)
Dette er et interessant punkt. Hvorfor i alle dager gjør jeg dette alene? Hvorfor har jeg ikke noen som veileder meg? Vel, jeg tar selvfølgelig inspirasjon fra andre sider. Det er andre som har gjort lignende før. Og for å være helt ærlig, skole suger til å lære språk. Jeg kunne ha linket til diverse artikler som har det synspunktet, men dette må jeg virkelig forklare med egne ord.
På barneskolen var jeg en slask. En "slacker". Til tider en rakkerunge (fint ord). Jeg var ikke særlig flink til å gjøre lekser. På fritiden leste jeg norske (senere engelske) bøker og spilte spill på engelsk. Resultatet var at jeg fikk spesialbehandling i norsktimene hvor jeg lærte å bruke "og, å og ," og endte opp med å være flytende i engelsk før ungdomsskolen. Ikke sånn "holy fuck"-god, selvfølgelig ikke, men jeg leste liksågodt engelsk som norsk, og både snakket og forsto engelsk. Bare fordi jeg brukte fritiden i en engelsk verden på nett.
Jeg føler meg komfortabel med å bøye både norske og engelske verb. Å bygge setninger kommer naturlig. Men jeg visste ikke hva et substantiv var før videregående, jeg hadde ihvertfall glemt det. Adjektiv? Det lærte jeg først med adjektivhistoriene på ungdomsskolen. Adverb? Jeg vet enda ikke helt hva det er, men selve ordet får meg til å tenke "ADjektiv som brukes for å forklare VERB". Håper det er rett. Et verb vet jeg hva er.
Jeg kan ikke mye om norsk og engelsk. Jeg kan ikke navnene på alle de forskjellige bøyningsformene. Likevel kan jeg norsk. Likevel kan jeg engelsk. Man trenger ikke å lære om språket for å lære språket. Og språket selv må man bli vant til. Det blir man ikke med den lille tiden man bruker på skolen. For å være ærlig er det forvirrende å høre om grammatikken til et språk før man har hørt det bli brukt. Jeg kan godt studere språk. Men da vil jeg ha lært meg språket først, så jeg forstår hva det er snakk om.
Man lærer ikke grammatikk til et barn, og likevel lærer det å snakke. Selvfølgelig er det noen som vil lære grammatikk til barnet sitt, men det er ganske enkelt umulig før barnet forstår hva du sier. Altså må man lære å snakke og forstå språket før man kan lære om bøyningsformer og kommaregler.
(Why!? -> Part 4)
Det går da ikke an å lære språk uten tekstbøker og lærere!
(Why!? -> Part 2)
Dette er et interessant punkt. Hvorfor i alle dager gjør jeg dette alene? Hvorfor har jeg ikke noen som veileder meg? Vel, jeg tar selvfølgelig inspirasjon fra andre sider. Det er andre som har gjort lignende før. Og for å være helt ærlig, skole suger til å lære språk. Jeg kunne ha linket til diverse artikler som har det synspunktet, men dette må jeg virkelig forklare med egne ord.
På barneskolen var jeg en slask. En "slacker". Til tider en rakkerunge (fint ord). Jeg var ikke særlig flink til å gjøre lekser. På fritiden leste jeg norske (senere engelske) bøker og spilte spill på engelsk. Resultatet var at jeg fikk spesialbehandling i norsktimene hvor jeg lærte å bruke "og, å og ," og endte opp med å være flytende i engelsk før ungdomsskolen. Ikke sånn "holy fuck"-god, selvfølgelig ikke, men jeg leste liksågodt engelsk som norsk, og både snakket og forsto engelsk. Bare fordi jeg brukte fritiden i en engelsk verden på nett.
Jeg føler meg komfortabel med å bøye både norske og engelske verb. Å bygge setninger kommer naturlig. Men jeg visste ikke hva et substantiv var før videregående, jeg hadde ihvertfall glemt det. Adjektiv? Det lærte jeg først med adjektivhistoriene på ungdomsskolen. Adverb? Jeg vet enda ikke helt hva det er, men selve ordet får meg til å tenke "ADjektiv som brukes for å forklare VERB". Håper det er rett. Et verb vet jeg hva er.
Jeg kan ikke mye om norsk og engelsk. Jeg kan ikke navnene på alle de forskjellige bøyningsformene. Likevel kan jeg norsk. Likevel kan jeg engelsk. Man trenger ikke å lære om språket for å lære språket. Og språket selv må man bli vant til. Det blir man ikke med den lille tiden man bruker på skolen. For å være ærlig er det forvirrende å høre om grammatikken til et språk før man har hørt det bli brukt. Jeg kan godt studere språk. Men da vil jeg ha lært meg språket først, så jeg forstår hva det er snakk om.
Man lærer ikke grammatikk til et barn, og likevel lærer det å snakke. Selvfølgelig er det noen som vil lære grammatikk til barnet sitt, men det er ganske enkelt umulig før barnet forstår hva du sier. Altså må man lære å snakke og forstå språket før man kan lære om bøyningsformer og kommaregler.
(Why!? -> Part 4)
Why!? Part 2
Når har jeg tenkt å slutte?
Har holdt på med dette lenge nok nå.
(Why!? -> Part 1)
Det gikk opp for meg da jeg svarte på mitt forrige spørsmål at det kanskje kan se ut som om jeg bare lærer japansk fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Som om jeg har tenkt å legge det bort med en gang jeg finner noe annet. Men jeg har ikke tenkt å legge det bort. Jeg har tenkt å legge bort japansk like lett som jeg la bort gaming. Det tok vel 11+ år? Bare at denne gangen er jeg avhengig av noe som faktisk er nyttig, og ikke "må" bli lagt bort.
Jeg brenner for dette. Det er nesten fornærmende mot meg selv at jeg svarer på et selv-skrevet spørsmål om jeg har tenkt å slutte. Hvis du brenner for musikk, kunst, gaming, ridning (hest er best på brødskive) eller studiene dine vet du hvor lett jeg har tenkt å legge dette fra meg.
Jeg skal i militæret om en uke. Det betyr ikke at jeg skal lære japansk til jeg drar i militæret, og legge det fra meg der. Jeg kommer til å prøve å få så mye tid til japansk som mulig, mens jeg er der. Og når jeg kommer tilbake skal jeg sikkert begynne å studere noe. Da kommer jeg til å fortsette med japanskstudiene mine. Jeg har ikke tenkt å slutte. Ikke faen <3
(Why!? -> Part 3)
Har holdt på med dette lenge nok nå.
(Why!? -> Part 1)
Det gikk opp for meg da jeg svarte på mitt forrige spørsmål at det kanskje kan se ut som om jeg bare lærer japansk fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Som om jeg har tenkt å legge det bort med en gang jeg finner noe annet. Men jeg har ikke tenkt å legge det bort. Jeg har tenkt å legge bort japansk like lett som jeg la bort gaming. Det tok vel 11+ år? Bare at denne gangen er jeg avhengig av noe som faktisk er nyttig, og ikke "må" bli lagt bort.
Jeg brenner for dette. Det er nesten fornærmende mot meg selv at jeg svarer på et selv-skrevet spørsmål om jeg har tenkt å slutte. Hvis du brenner for musikk, kunst, gaming, ridning (hest er best på brødskive) eller studiene dine vet du hvor lett jeg har tenkt å legge dette fra meg.
Jeg skal i militæret om en uke. Det betyr ikke at jeg skal lære japansk til jeg drar i militæret, og legge det fra meg der. Jeg kommer til å prøve å få så mye tid til japansk som mulig, mens jeg er der. Og når jeg kommer tilbake skal jeg sikkert begynne å studere noe. Da kommer jeg til å fortsette med japanskstudiene mine. Jeg har ikke tenkt å slutte. Ikke faen <3
(Why!? -> Part 3)
Why!? Part 1
Hvorfor vil jeg lære språk?
Finnes det ikke bedre ting å bruke tiden på?
(Why!?)
Som absolutt alle andre har jeg fritid på hendene. Og nå er det sikkert lett å tenke "lol fritids hh3h3h3", men dette er mer snakk om den tiden andre bruker på å lese blogger (HAH DU LESER MIN), 4chan, reddit, 9gag, artige.no og facebook. Dødtid. Ubrukelig tid. Eller, sånn som jeg nå ser på det: verdifull tid. Sure, hver dag jeg ikke er på artige.no går jeg glipp av en ny versjon av "SO HARDCORE" eller "baot-is" ... så jeg føler ikke at jeg går glipp av stort.
Så jeg bruker tiden på noe nyttig. Og "nyttig" trenger ikke å bety "kjedelig"! Jeg lærer japansk ved å se på japanske animer. Japanske filmer. Jeg hører på japansk musikk. Faktisk har jeg oppdaget noe av den beste musikken noensinne på japansk. THYME ble raskt storfavoritten, men hun/de har dessverre få sanger... Uansett, jeg koser meg med japansk. I prosessen venner jeg meg til språket. Det er hele poenget.
Jeg bruker en, to, maks tre timer aktivt på å lære meg japansk hver dag. Jeg orker ikke å stresse med japansk, men jeg legger det heller aldri bort. Dette er altså tiden jeg bruker til å bli kjent med nye kanji og skrive historier til dem (aka copy paste andre sine historier, heh). Men siden også denne delen er interessant, telles det egentlig som "arbeid"?
(Why!? -> Part 2)
Finnes det ikke bedre ting å bruke tiden på?
(Why!?)
Som absolutt alle andre har jeg fritid på hendene. Og nå er det sikkert lett å tenke "lol fritids hh3h3h3", men dette er mer snakk om den tiden andre bruker på å lese blogger (HAH DU LESER MIN), 4chan, reddit, 9gag, artige.no og facebook. Dødtid. Ubrukelig tid. Eller, sånn som jeg nå ser på det: verdifull tid. Sure, hver dag jeg ikke er på artige.no går jeg glipp av en ny versjon av "SO HARDCORE" eller "baot-is" ... så jeg føler ikke at jeg går glipp av stort.
Så jeg bruker tiden på noe nyttig. Og "nyttig" trenger ikke å bety "kjedelig"! Jeg lærer japansk ved å se på japanske animer. Japanske filmer. Jeg hører på japansk musikk. Faktisk har jeg oppdaget noe av den beste musikken noensinne på japansk. THYME ble raskt storfavoritten, men hun/de har dessverre få sanger... Uansett, jeg koser meg med japansk. I prosessen venner jeg meg til språket. Det er hele poenget.
Jeg bruker en, to, maks tre timer aktivt på å lære meg japansk hver dag. Jeg orker ikke å stresse med japansk, men jeg legger det heller aldri bort. Dette er altså tiden jeg bruker til å bli kjent med nye kanji og skrive historier til dem (aka copy paste andre sine historier, heh). Men siden også denne delen er interessant, telles det egentlig som "arbeid"?
(Why!? -> Part 2)
Abonner på:
Innlegg (Atom)