The procrastination force is strong within this one
I skrivende stund har jeg en stor fremføring neste dag, samt at jeg må gjøre ferdig en rapport samme dag. Jeg fikk først vite i dag at rapporten ikke må være HELT ferdig i morgen, men at den må være skrevet ferdig. Hmm, det virker litt motsigende (hvorfor prøver bloggen å rette ordet til "motsiende"?), men jeg håper du forstår at når jeg på dette punktet skal skrive en fire-siders rapport med font-størrelse 10,5 på akademisk japansk, kreves det en liten titt fra læreren før den publiseres. Fordi den skal faktisk publiseres i en rapportsamling som skal deles ut til neste års elever, og vises til de som kommer senere. Hvis en nordmann kommer til dette kurset hos TUFS (du husker vel at skolenavnet her forkortes slik?) kommer lærerne til å bla fram denne samlingen og peke og forklare hva slags menneske jeg var. Skriveangsten kryper frem og legger seg på tastaturet mitt.
Rapportens tittel er endelig i klarform, ｢理想的な教育 ―独学の提案―｣, som kan oversettes til "Ideal Education, the Self-Study Proposal". Jeg skriver altså om "hvorfor selvstudier ruler", og stikker innom temaer som "hvorfor skolen er kjip", "du må være så-og-så kul for å takle selvstudier" og "japansk er koselig og enkelt å lære på egenhånd". Jeg håper rektoren ved Universitetet i Osaka ikke er sassy, for da kommer han til å nekte meg adgang og si at jeg "faenmæ får studder sjøl ass".
Fremføringen jeg har i morgen er vel egentlig viktigere å forberede seg til, ettersom jeg faktisk skal fremføre i morgen. Jeg skulle egentlig fremføre på fredag, og sov ikke et eneste minutt den natten, men jeg var sist på fremføringslisten (seriøst, hvorfor prøver bloggen å fortelle meg at det staves "fremføringlisten"?) den dagen, og ble flyttet til i morgen. Siden da har jeg prøvd å forbedre fremføringen, og jeg lurer på om jeg kommer til å sove i natt. Fremføringen handler om sammenhengen mellom dagens syn på "gamere" og kjønnsdiskriminering på nett, som jeg hadde en spørreundersøkelse om tidligere.
Jeg lærte mye interessant om folks holdninger fra spørreundersøkelsen min. For eksempel er gutter mer klare over hvor grov diskriminering det finnes på nett, og at det er fordi de spiller mannsdominerte spill, ikke liker "jentespill" og sier at "den typiske gamer er gutt". De samme guttene var mindre villige til å kalle seg gamere, som om de ser et problem ved det. Jenter spiller derimot neeeesten like mange forskjellige spill som gutter, men ikke like aktivt. De jentene som sier at de ikke spiller særlig mye spill holder seg mest til å spille spill gutter ikke spiller. Altså de samme spillene som guttene kaller "jentespill". Jeg spurte også alle om de hadde opplevd kjønnsdiskriminering, og svarene fra jentene er litt for triste til å skrive om i bloggen. Kun én gutt svarte, og han skrev "ting om min mors seksuelle aktiviteter", altså handlet også det om kvinner, ikke om ham.
Det tristeste med diskriminering er at det bare går én vei. "Diskriminering" den andre veien kalles "omvendt diskriminering", og handler mer om opprør enn et ønske om kontroll. Og det at diskriminering er enveisbasert betyr også at det er de "over" som må løse problemet; i dette tilfellet må de innse at det ikke finnes noen "over". Spilling er leking. Vær inkluderende, la alle barna leke, og ikke se stygt på de som liker å leke. Kan ikke bare alle være venner? Akk, jeg blir frustrert og deprimert av å tenke for mye på hvor dype røtter kjønnsdiskriminering har, og hvor grusomt langt de røttene er unna spillverdenen. Verdens første programmerer var kvinne, for Christ's sake.
Så, det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var at jeg nå sitter og spiser 「恵方巻」, eho-maki, og feirer at våren, ifølge månekalenderen, begynner i morgen. Jeg luktet forsåvidt at det var 15 grader i dag, men det var egentlig 16. Dårlig nese. Eho-maki er egentlig bare en helt vanlig sushirull, bare at man ikke skjærer den opp i mindre biter. Og så skal man spise hele rullen i en sitting, mens man er rettet i den heldige retningen, som damen i butikken var så hyggelig å peke ut for meg. Uten å snakke imens. Men jeg tar mot i meg og håper det er greit å skrive blogg imens, så lenge jeg ikke fysisk sier et eneste pip. Jeg håper de ikke har oppdatert betingelsene til å dekke bloggskriving. Damen i butikken ga meg også en lykkepenge, men den er ikke verd ett øre engang.
