What did he say!?

Ting du aldri trodde du skulle høre Josse si

Hvis en eneste ting på denne listen ikke overrasker deg har du snakket for mye med meg i det siste.

Livsstil:

- Jeg liker best å stå opp tidlig for å få mye gjort på én dag.

- Hvis jeg sover mer enn 10 timer blir jeg misfornøyd.

- Det er ikke lurt å bare spise brødskiver med Nugatti.

- Man må passe på hvor mye sukker man får i seg.

- Jeg tar meg normalt ikke mer enn ett par timer fri til å se serier hver dag.

- Jeg gamer ikke. (Kun litt iPhone)

Studier:

- Jeg studerer og gjør leksene mine hver eneste dag, inkludert helligdager og søndager, uten unntak.

- Jeg har gode utsikter for vitnemålet mitt.

- På en normal dag blir jeg ferdig med studiene mine etter klokken åtte på kvelden.

- Det er best å begynne på studiene tidlig, istedenfor å utsette dem.

Noe jeg bare synes er skummelt:
- Jeg jobber like bra klokken 3 på natten, mektig beruset, som på ettermiddagen.
(Punktet over inkluderer hvor godt jeg skriver engelsk, etc)

Furthermore, her er litt om min grandtante som alltid lo tre ganger av hver vits, og hvordan det inspirerte meg til å fikse tidenes beste studiemetode:

Stupid Jokes Representing

[Kanji: 1439]

Stupid jokes representing!

Litt sein i hodet? Tar du ikke vitser så raskt?
Da representerer du kanskje tidenes beste læremetode (i mine øyne)!

Jeg husker at pappa fortalte meg en historie om en av tantene hans. Jeg antar at hun blir min grandtante, eller "gammeltante" som jeg kaller det, men jeg tror ikke vi har møttes veldig mange ganger. Det er jo ikke som om slekten min er liten nok til at jeg skal klare å huske alle og når jeg sist møtte alle, menmen. Pappa fortalte en litt morsom ting om henne, og det var hvordan hun reagerte på vitser.

Hver gang noen fortalte min grandtante en vits, lo hun tre ganger. Ikke tre ganger som i "heh", "heh" og "heh", men tre brukbare latterkuler den dagen. Eller kanskje med større mellomrom. Det var sånn at hvis noen fortalte en vits, lo hun. Når noen så forklarte vitsen, lo hun igjen. Og da hun endelig til slutt forsto vitsen lo hun en tredje gang.

Ekstremt sjarmerende, men jeg synes også det er veldig lærerikt! Og selv om jeg ikke skal gå god for at hun lærte seg vitsen, vil jeg påstå at min grandtantes forhold til å le av vitser representerer en av de beste måtene å lære noe på. Det vil si, det representerer ihvertfall metoden jeg bruker til å lære meg japansk. Og hvis jeg noensinne blir lærer representerer det også metoden jeg ville ha brukt til å lære bort ting på.

Jeg ser på de tre stegene sånn:

1. Du blir fortalt at japanske adjektiv gjerne slutter med -i. Nå skal du klare å gjenkjenne adjektiv. "Okeeeei, det hjalp jævlig mye, takk," sier du, og spyr sarkasme i en rød 10-litersbøtte.

2. Så får du noen faktiske adjektiv foran deg, og de oversettes slik: "tanoshii = entertaining", "utsukushii = beautiful" og "hayai = quick". Nå har du faktisk sett regelen i bruk! Ordene slutter på -i, og du ser i ordboka at de er adjektiv. Fair enough.

3. Senere leser du en japansk tekst, og oversetter mens du holder på. Teksten handler om noen ungdommer som er på karaoke, og en av dem sier plutselig "tanoshii da yo! ^^". Du tenker "Fuck, der var adjektivet for 'underholdende'! Så det er sånn det brukes," og først nå har du faktisk fått noe ut av det du ble fortalt i det første steget.

Makes sense? Forhåpentligvis. En ting som nylig skjedde til meg, selv om jeg faktisk ikke helt kan huske om jeg noensinne gikk innom steg 1 (som noen ganger er det eneste steget som bruker i offentlig utdanning *hosthost*) er dette:

1. Jeg leser litt om japanske bøyninger, og finner at adjektiv i fortid bøyes fra -i til -katta. Uansett om jeg har lest dette eller ikke ville jeg aldri ha husket det.

2. Jeg skumleser en tekst med ordboka, uten å bry meg om konteksten, og finner ordet "tanoshikatta". Først trodde jeg at det var ordet "tanoshii", men plutselig kom katta på bordet. Wtf, så det er fortidsadjektiv? Visste nesten ikke at det fantes (true story, bro).

3. Jeg henger på facebook og ser et bilde som Robin la ut. Han er i Japan nå, og har surfet og hatt det morsomt eller noe sånt. Så kommenterer noen på bildet og skriver "tanoshikatta ne!", og voilá, jeg har fått fortidsadjektiv i perspektiv. Lesson learnt!

Det største problemet med å skulle lære ting som dette er vel egentlig det at steg 1 faktisk er litt nyttig. Ettersom jeg har lært japansk på egenhånd har jeg gått veldig mye i blinde, og alt jeg har lest har virket ubrukelig. Jeg har prøvd å lese tilfeldige faktatekster i bøker og på wikipedia, men ingenting har satt seg fast. Det vil si, steg 1 har aldri lært meg noe alene, men når jeg plutselig finner noe jeg har skumlest i ei bok forstår jeg det plutselig mye enklere. Og deeerfor tør jeg si at ...

Det er ikke verd å lese en skolebok én gang, men to ganger. Hvis du har tenkt å lese en bok stappfull av nyttige fakta må du love deg selv at du skal lese den igjen etterpå. Jeg blir nesten kvalm av å skrive dette, men fy faen så nyttig det er.

Det å bruke en faktabok til steg 1, så gå gjennom steg 2 og 3, og så gå tilbake til boka er litt som...

å samle opp Star Power på Guitar Hero, og så unleashe alt før en solo og få masse poeng.

å gå til åkeren for å så masse frø, og så komme tilbake senere og hamstre alt.

å trene for å kunne løfte tyngre ting senere.

å studere i en studieretning og så få seg en relevant jobb.

For å si det på en helt annen måte (fordi viktig lærdom kan ikke sies på nok måter):

Du får ikke utbytte av å lese fakta med mindre du kunne dem fra før.

[Kanji: 1408]

When fun becomes serious

Hva gjør man man begynner å ta en hobby seriøst?
Sånn bortsett fra det at man faktisk tar den litt seriøst, tenker jeg på. (Svar: Fortsetter med moroa!)

Tiden jeg ikke bruker på å henge med kompiser, trene kickboxing, klatre på klatresenter, studere til privatisteksamenene om fire måneder og annet random, bruker jeg på å lære meg japansk. Og til sommeren har jeg ekstremt lyst til å reise en skikkelig tur til Japan. Når høsten kommer skal jeg begynne å studere på et universitet. Hva skal jeg gjøre der?

For å ikke slå rundt busken (hei, engelsk); jeg vurderer å begynne på en bachelor i japansk. Jeg tok megselv i å måtte rette "master" til "bachelor", fordi bachelor kommer først. Og master er påbygg uansett, det finnes ikke femårige masterløp for japansk i Norge. Dessuten vet jeg selvfølgelig ikke om jeg har tenkt å gjøre noe med master, og kan heller ikke si noe sikkert om at jeg skal fullføre en bachelorgrad i japansk. Men jeg har så å si bestemt meg for å begynne.

På toppen av "ønskelisten" min til SamordnaOpptak har jeg Universitetet i Bergen. På andreplass er Universitetet i Oslo. På tredjeplass er NTNU. Jeg skal selvfølgelig ikke si noe om hvor jeg kommer inn og ikke, men jeg kan si noe om hvorfor jeg har satt det opp slik.

Ved NTNU finnes det mange Japan-interesserte. De har til og med noe som kalles "Japan Klubb" med møter så og så ofte, de har en anime-klubb med nettside og hele pakken hvor de ser animer sammen hver uke. Koselig og sosialt. I tillegg har de Japan-seminar hvert år med talsmenn fra Japan. Og de har fag ved "Japan progammet" som virker helt geniale og interessante. Det er bare ett problem...de har ikke mer enn litt japansk språk som tilvalgsfag. Det er ikke det at jeg vil dra til universitetet for at de skal lære meg språket, men jeg vil dedikere meg til japansk. Det mest interessante tilbudet ved NTNU, hvor jeg kunne tatt mange japanskrelaterte fag ved siden av, ville vært bachelor i statsvitenskap. Interessant, men enda for langt unna japansk.

Ved UiO har de bachelor i japansk. Der får man nok poeng i språkfagene til å kunne følge opp med mastergrad, som også tilbys ved UiO. Ved bachelorgraden er det ett obligatorisk semester i Japan, og man må ha 80% eller mer oppmøte til forelesninger. De har en fast og god struktur ved læringen, og nok finanser til å holde det igang. De har også to fag, Japansk språk 5+6 som går sammen på et helt år og tilbringes i Japan, hvor man virkelig får lært mye, men disse to fagene går dessverre utenfor både bachelorgrad og mastergrad, så de ville bare vært for moro og lærdom, ikke grad.

UiO fokuserer mest på japansk litteratur og historie, noe jeg ser på som veldig interessant. På veien kan man velge med seg interessante valgfag innen kultur eller hva enn det er man vil ha med seg i bachelorgraden. I tillegg har Oslo den ekstremt store fordelen med å ha Japans ambassade i Norge plassert der. Jeg følger ambassaden på face, og får stadig lyst til å være med på arrangementer...

UiB tilbyr også bachelor i japansk. Der får man til å starte med ikke nok språkpoeng (altså ikke nok erfaring med språket som man har bevis for) til å følge opp med mastergraden i Oslo. Dette er et problem for noen, men heldigvis har de gjort det slik at UiBs frivillige opphold i Japan lar deg ta de siste språkpoengene som trengs, og å reise dit er noe jeg vil. Som jeg har hørt er det kun obligatorisk å møte opp til et møte i uken, hvor man øver på uttale og lignende. Nyttig og fritt!

I tillegg er utvekslingen fra UiB fri, både i essens og grad. Man må ikke reise til Japan, men man kan også reise til Japan i et helt år om man vil. I motsetning til ved UiO får man hele oppholdet i Japan med i bachelorgraden, uansett hva man velger. Blir man ved universitetet istedenfor, kan man ta mange forskjellige valgfag både ved UiB og NHH (hvis jeg har forstått rett) med de frie poengene. Det største problemet ved UiB er strengt tatt at de er dårlig finansiert. Det er kun én japansklærer, men hun har vist seg å være flott.

Jeg har vært i kontakt med ansvarlig for Japan programmet ved NTNU, to ansvarlige for Japan-studier ved UiO og den ansvarlige for Japan-studier ved UiB. Paul Midford ved NTNU var helt fantastisk i sine tilbakemeldinger, og var svært hjelpsom og interessert. De ansvarlige ved UiO var svært informative og svarte med lengre mailer enn jeg først sendte. Bare se på lengden av dette innlegget for å skjønne litt av hvor korte emailer jeg sender... Ansvarlig ved UiB, Benedicte Irgens, hadde heller ingen grenser for hvor hjelpsom og positiv hun ville være.

Videre har vi studentmiljøet. Trondheim er velkjent som en studentby av toppklasse. De objektive mener det er Norges beste studentby, og selv om jeg har ikke har vært en del av universitetmiljøt enda kan jeg skjønne hvor det kommer fra. Alt er perfekt lagt opp her. Oslo er gigantisk og tilbyr absolutt alt det måtte være, fra Neo Tokyo til slagsmål og horer. Nåvel.

Bergen visste jeg ikke stort om, sånn egentlig. Jeg har ikke vært der. Men jeg spurte på sånne "spør studentene"-grupper for UiO og UiB, og ved UiO fikk jeg et godt og informativt svar med alt jeg lurte på. Ved UiB ble det en større samtale hvor fem studenter engasjerte seg, og læreren også kom med innspill. Det gir et veldig, veldig godt inntrykk av Bergen.

In the end har jeg plassert Bergen på toppen av ønskelisten min på grunn av friheten. Hvis jeg skulle brukt all tiden min på andre studier, eller i det hele tatt å møte opp til alle språktimene i japansk, hadde det senket meg. Jeg kommer til å ligge foran når studiene starter, uansett hvor arrogant det enn høres ut. Jeg kommer til å kunne dobbelt så mange kanji som man lærer gjennom hele bachelorstudiet, og føler ikke at jeg har større utbytte av å gå igjennom 16 hver uke i Oslo.

Så, i fjor var jeg på folkehøgskole i Vestby, i år er jeg på jobbern og selvstudiern i Trondheim, neste år er jeg kanskje på universitet i Bergen, og året etter der har jeg isåfall muligheten til å være ved et universitet i Japan. Hvis jeg ender opp med å ta japansk seriøst nok til å studere det, da.

Men først må jeg studere til privatisteksamener i vår og få meg et vitnemål.

Lol.

[Kanji: 1365]

And the language goes on

Det læres og det læres
Men det læres fortsatt ikke. Ikke enda.

Så, da. Jeg styrer så mye for tiden med det faktumet at jeg har et liv, så det blir lite oppdateringer her. Jeg har holdt mye på med mailing og styring, men det får bli et annet innlegg. Dette skal handle om språket! Et annet innlegg som kommer er sommerferien min, som bare blir bedre og bedre planlaggt. Shit yeah. Det i undertittelen er en teaser (som ingen blir teaset av, heh) om at jeg kanskje skal ta japanskstudier for å få en grad. But that's for another post.

Jeg lærer fortsatt. Faktisk har jeg lært over 200 flere kanji siden sist innlegg. En mangel av innlegg tilsvarer ikke en mangel av ..lærdommer? Kanskje jeg burde lære litt mer norsk også, for å få litt bedre ordforråd her på bloggen. NEH.

Noe som har satt meg litt ut med japansk er at de ikke har ord for "kyss". Eller, de har det kanskje, men de bruker dem ikke. De bruker heller det engelske ordet "kiss" og slenger på "-suru" (å gjøre), på samme måte som de slenger på "-suru" bak "tennis" for å si "å spille tennis". Så, de sier kisusuru, men de har også et onomatopoetikon for å kysse, hvis jeg kan kalle det det. chu. Altså, lyden du lager når du kysser ut i luften.

Anyway, jeg har holdt mye på med å lese japansk i det siste. Noe jeg har kunnet en stund, men som nå begynner å flyte mye bedre er adjektiv. Vanlige adjektiv bøyes "-i", som at "hayai" betyr "rask". Adverb, derimot, bytter ut "-i"en med "-ku", som at "hayaku" betyr "raskt". Makes sense? Jeg har også lært enda en ad-noe, men den kommer lenger ned i innlegget.

Adjektiv og adverb var enkle å lære fordi de markeres som "adj" og "adv" i ordboka. Derimot har jeg støtt på noen andre vegger hvor ordboka ikke er interessert i å forklare ting. "-ba"-verb, "-chau"-verb, "-tara"-verb, "-tai"-verb, "-nasai"-verb, "-te"-verb, og mange flere... De markeres kun med det der, så det at du ser en bøyning betyr ikke at ordboka vil fortelle deg hva bøyningen betyr. Men jeg lærte hva "-te"-verb betyr tidligere.

Siden den gang har jeg hatt flere forbedringer! Jeg har lært hva -nasai betyr. Det er også imperativ, altså at man ber noen om å gjøre noe, men det er en veldig, veldig vennlig måte å gjøre det på. Litt som en mor som ønsker at barnet skal ha det fint på skolen. Eller en hotellvert som ber gjestene om å gå og få seg en god natts søvn. -tai, derimot, skapte litt forvirring helt til den ikke gjorde det lenger. Det er noe man vil gjøre. ikitai = want to go. Plutselig så enkelt, og ordboka og andre ting har ikke fortalt meg shit!

-tara verb lærte jeg i ending-sangen til Umishou. "nomihoshitara", 飲み干したら, satte meg litt ut, siden jeg visste hva begge kanjiene betydde. Eller, nå lyver jeg, den andre kanjien (det tredje tegnet i ordet) har jeg ikke lært enda. Den ser kanskje kjempeenkel ut, men det er fortsatt en stund til jeg lærer den skikkelig. Men i dette verbet betyr den "drink up", og den første kanjien ... har jeg faktisk heller ikke lært, men siden jeg og Mai mailes om alkohol hele tiden, har jeg lært å gjenkjenne den. Den betyr "drink". Så, det fullstendinge verbet betyr "to finish your drink", men -tara-bøyningen forandrer dette..! -tara betyr "after". Sååå, hele uttrykket "nomihoshitara" betyr "after finishing your drink". Enkelt!

Animer jeg har sett i det siste er Lucky Star, aner ikke hva som var interessant med denne serien. Men den var helt flott å se på, selv om jeg ikke forsto nerdehumoren i det hele tatt. Og akkurat det at jeg ikke forsto nerdehumoren letter litt på hjertet, det må jeg si! Ooog Umishou, en serie om en svømmeklubb som ledes av en kis som ikke tør å svømme, og så begynner ei havfrue-ellernoesånt på skolen. Koselig serie.

I tillegg har jeg samlet en større mengde anime som jeg skal se. Og de skal sees på japansk! Jeg har faktisk sett to andre serier på japansk nå, Hyakko og High Score. High Score var tung å se på. Og da mener jeg ikke språket, jeg vrir meg i glede av hvor mye jeg forsto, men heller det at tegningene og animasjonen var så primitiv at jeg døde på meg. Animasjonen var gjort på et budsjett tynnere enn South Park, I shit you not. Menmen, det var mini-episoder i en mini-serie, så whatevs.

Hyakko, derimot, var kun en fryd å se på! Faktisk var det så morsomt å se på at jeg klarte å stoppe episodene, skrive ned det jeg hørte, sjekke betydningene, tolke det som hadde blitt sagt, og så trykke play igjen uten å synes at det ble kjedelig! En gullmine for å lære japansk i mine øyne. Og serien selv var faktisk jævlig bra, kun på grunn av bra karakterer! De introduserte bare flere og flere folk, og alle var interessante. Massiv props til den som lagde serien.

Kan også påpeke litt av hva jeg lærte fra serien, som jeg kunne ha lest overalt, men som jeg kun lærte fordi jeg hadde en situasjon å plassere ordene i. Jeg lærte et par adjektiv til, "hiroi" og "itai". hiroi betyr stort, romslig, mye plass etc. itai betyr vondt. Har hørt noen rope noe lignende i animeserier før, men ikke før jeg lærte hvordan adjektiv identifiseres (-i) klarte jeg å plukke opp hva det faktisk var de sa.

Men! Ettersom Hyakko var så koselig å pause og spille hele tiden, lærte jeg "hiroi" første gang jeg hørte det. Og da plukket jeg det opp flere ganger senere, men så var det plutselig noen som sa "hirosugiru"! Jeg begynte selvfølgelig å banne og styre over at de brukte uttrykk jeg kunne på måter jeg ikke kunne, og ordboka hadde ikke stort å si. "-sugiru ending" insisterte den på. Etter en rask google og litt wikipedia fant jeg ut at sånn type bøyning av adjektiver er en måte å si "altfor" på. Så, hun sa ganske enkelt "denne plassen er altfor stor"! Woo, jeg lærte noe.


[Kanji: 1232]

One Thousand = Chuck Norris

Jeg har nå passert 1000 lærte kanji
Og Chuck Norris er en større del av livet mitt en noensinne før.

Woohoo! Jeg har nå lært over tusen kanji, og er forbi halvparten av hvor mange kanji jeg trenger å lære for å ha muligheten til å lese aviser. I Japan må elevene fullføre high school for å kunne så mange kanji som jeg nå er halvveis til... De brukte 12 år, jeg har foreløpig brukt to måneder. Men de kan høytlesning, da. Og mer. Veldig, veldig mye mer. Men antallet kanji er det samme!

Boka "Remembering the Kanji" har vært til veldig, veldig stor hjelp, nettiden Reviewing the Kanji har stått for mye av støtten, og AnkiSRS har stått for så godt som all hukommelsen. Satan, dette høres ut som en takketale. Men hvis jeg nå vil takke noen for å gjøre dette morsomt, så er det (akkurat nå) Chuck Norris som må motta litt hyllest!

For kanji nummer 951 i RTK-boka, tegnet for "person" som ser så enkelt ut som 人, så blir man oppfordret til å velge en spefisikk person å referere til i historiene sine, istedenfor å skrive historier om "personer" generelt. Det blir for diffust. Så, etter veldig mye omtanke valgte jeg Chuck Norris. Resultatet er at jeg har fått de beste resultatene på repetisjonen på veldig lenge. Jeg tenkte jeg bare skulle copy-paste noen av mine nye yndlingshistorier, som hver og en representerer en kanji for meg.

Ting skrevet i italics er elementer brukt i kanjien, og det skrevet i bold er kanjiens betydning (nøkkelordet), altså det jeg prøver å lære med historien. Jeg prøver å få elementene sagt først (i riktig rekkefølge), og så nøkkelordet, så raskt som mulig. Så krydrer jeg gjerne litt ekstra for moros skyld.


Chuck Norris is such a gentleman, he'll attend every party and celebration he's invited to. Even the ones that overlap. What, you didn't think Chuck could be more than one place at a time?

Chuck Norris leaned against a tree, and it might have looked like he was resting, but he was really just taking a moment to decide when to KICK YOU IN THE FACE.

Chuck Norris once kicked some soil so hard that it turned into a squared jewel. "Excellent!" he said, and thus it was. They call this jewel "The Excellent Jewel", and it's value rises and falls in accordance with the cumulative amount of money in the world.

Chuck Norris holds an inspirational speech: "Being an individual is hard! But you gotta do it! Harden yourself, like me, and be an individual!". After that, the "individual" to "dividual" rate rose to 1 : 0.

Chuck Norris pulls out the correct amount of money straightaway when buying things, without knowing the price. He's never wrong, no matter how much change he has.

Even though Chuck Norris always walks upright, he's a great spy. Nobody can see him unless he wants them to.

Chuck Norris had an idea once, and it earned him a hundred million dollars before he even pitched the idea to anyone.


De fleste av disse historiene (og de andre 40-50 Chuck Norris-historiene mine) er sikkert tamme eller kjedelige for de fleste, men det faktum at dette er hvordan jeg lærer det japanske språket er i det minste litt underholdende i seg selv, i mine øyne.


On an entirely different note, it's a bit sad that I actually made an effort to learn the kanji for "moé" (the deredere of a tsundere, in my case) selv om den kanjien egentlig kommer i tredjeboka, "ekstraboka". 萌え. Jeg visste vel ikke at kanjien var i tredjeboka..! Ble utålmodig igjen.

[Kanji: 1015]

PS: Hvis noen som ikke lærer japansk skjønner "the deredere of a tsundere", så dør jeg på meg i forvirr. Look it up, det er egentlig et litt interessant uttrykk.

PPS: I dag kjøpte jeg en paprika for første gang i mitt liv. Jeg har spist halve allerede.

Hugging in Japan

Dette liker jeg ikke med Japan...
Jeg sa jo jeg skulle poste negative ting jeg fant, også...

- "Hugging is considered impolite in Japan, ..." (source)
:(

- "Hugging is not common in Japan as you know" (source)
- "Hugging a japanese person is almost always a mistake." (source)
:(

- "Hugging doesn't seem to feel right in Japanese culture." (source)
:(

- "The Japanese hug is like half of the American half-hug. It’s almost not even a hug. I call it a hardly-hug." (source)
:(

- "I think hugging a Japanese woman might send the wrong message, unless you’re dating of course." (source)
:(

Jeg spyr av dubbingen (fant ingen bra original på youtube), men you get the idea:

WHY!?


[Kanji: 962]

Fight-o!

Jeg har hatt en semi-hardcore dag i dag, og dagen er ikke over
Ikke at jeg venter iherdig på at dagen skal bli over, men jeg er altså ikke ferdig enda!

Normalt prøver jeg å passere 20 nye kanji-historier hver dag. Før prøvde jeg å ta over 10 hver dag, men det har virkelig gått opp for meg hvor enkelt dette er, så jeg har satt opp tempoet litt. Hvis jeg fortsetter i dette tempoet vil jeg være ferdig med Remembering the Kanji I før april. Det passer meg fint, for i mai og juni har jeg veldig, veldig mange eksamener. Åtte. Og ingen av dem er japanske.

Så, jeg sto opp halv ti (kjempeinteressant info jeg kommer med her, jappjapp) og begynte med litt frokost og anime. Har forsåvidt begynt å se på Lucky Star | らき☆すた (og ja, jeg har lært meg å lage stjernetegnet med hiragana. Dou suru?!), og det er en jævlig sær serie. I begynnelsen er det bare noen tuppelurer (fire av dem) som prater om hvordan de spiser mat o.l. Virkelig, hvordan de spiser maten. Men rart nok var det interessant å høre på, siden det tross alt er kanskje basic japansk. Ting jeg burde kunne forstå.

Lucky Star har også et veldig morsomt element, en ultranerdete jente med blått hår (bare for å være så sær som mulig?) som gamer, leser manga og ser anime hele dagen. En såkalt otaku, som oversettes til "geek/nerd". Morsom tuppe.

Anywhoo, anime til frokost. Kanji-repetisjoner og mer anime til lunsj. Innen middagstid var hadde jeg sett flere episoder av serien, og repetert all kanjien. Helg er ikke studie-dag, så hva nå? Vel, middag og kanskje lære nye kanji! Bra plan. Etter middagen lærte jeg liksågodt 24 kanji i ett strekk... Bruker som oftest å ta anime-pauser, men alt gikk så bra. Var det kaffen?

Etter å ha lært 24 kanji lurte jeg videre på hva jeg skulle gjøre. Klokken var 17-18, og jeg ville ha mer! Såeh... Jeg begynte å bla i Remembering the Kanji III (boka med 1000 ekstra "spesielle" kanji som ikke brukes like ofte), og lærte noen kanji som jeg egentlig allerede kunne. Tross alt er nesten all kanji satt sammen av andre kanji, og i den tredje boka fant jeg noen "deler" som jeg ikke hadde fått satt navn på enda. Til slutt hadde jeg lært totalt 34 kanji.

Problemet var bare det at når jeg endelig har fått satt navn på enkelte deler av kanji jeg har lært i RTK I, så ble de historiene jeg allerede kunne litt... feile. Så, jeg lette opp all kanji dette gjeldte, og skrev nye historier til dem. "Graveyard"-delen av kanji ble plutselig til "shalt not", og "a mouth to the floor during a fiesta" ble plutselig til..."a". Som i "a certain word". Dessverre ble "scorpion" til "est" (det gamle, engelske ordet for "is"), så ikke alt ble enklere. Jeg kan godt assosiere "est" med skorpioner. På en måte.

Jeg har gjort lignende før, hvor jeg gjorde en rar versjon av heaven om til sapling. Derimot er ikke sapling en kanji man faktisk lærer, men et gammelt tegn som ikke brukes lenger. Så dette var på en måte noe nytt.

Og nå skal jeg tegne. Jeg ligger 130 kanji bak i hvor mange kanji jeg har tegnet, så nå får jeg bare bytte på å se Lucky Star-episoder og tegne en del kanji imellom. Når jeg ser på klokken har jeg gooood tid, klokken er bare syv... Jaja, jeg har ingenting å gjøre før jeg skal klatre i morgen!

Dette innlegget er forsåvidt et fint eksempel på ting jeg bare skriver for meg selv. Jeg kan ikke se for meg at dette kan være underholdende for andre, men for meg er det noe jeg kan se på og tenke "så, dette syntes jeg var hardcore i februar 2012, to måneder etter studiene begynte".

Og hey, jeg har hatt så mye tid til japansk idag at jeg fikk tid til å skrive et langt innlegg til meg selv! Woo!

[Kanji: 962]