Sånn seriøst, det er veldig mye skikkelig underlig med Japan, på en god måte
Jeg har boss i Japan til sammen over et halvt år. Har hatt bostedsadresse her i over 7 måneder, og selv hvis jeg trekker fra sommerferien jeg tilbrakte i Norge har jeg bodd her mer enn et halvår. Mye med dette landet har jeg blitt vant til, men andre ting er fortsatt fascinerende. Mange andre ting. Jeg føler jeg har skrevet et flertall av tyngre innlegg de siste gangene, så denne gangen skal jeg fokusere på det som er sært og morsomt med Japan, som jeg har oppdaget nå som jeg har bodd her lenge nok til å forstå mer.
Er man i pengetrøbbel i Japan låner man penger hos politiet. Jeg mener å huske at jeg har skrevet tidligere om det (ubevisst?) fantastiske forholdet Japan har til politiet sitt, hvor du faktisk kan forvente at noen har gitt lommeboka di til politiet om du har mistet den. Og om en sak hvor en kar kastet penger ned fra en bro, og folka plukket opp pengene, som ikke var småpenger, og ga dem til politiet. Men hvis man er i pengetrøbbel selv, kan man faktisk dra til en politiboks og si at du sliter, og trenger litt hjelp for å komme deg videre fram til du finner en jobb. Det er litt som en ultrasosial og forenklet NAV-metode de bruker her, hvor du også blir skrevet ned for å registrere om du bare kommer og ber om penger, eller til slutt klarer deg selv. Jeg synes det er dødssøtt.
Jeg har tenkt litt på hvorfor politiet skulle låne ut penger i det hele tatt, og selv om jeg ikke vet om det er grunnen de bruker, så tenkte jeg at kanskje det er av preventive grunner. Og det gir jo veldig mye mening. Du har ikke råd til å kjøpe mat? Ikke stjel, gå til politiet istedenfor, så får du nok til å fylle magen.
Som leder meg til neste punkt. Den mest fremtredende folkegruppen av naskere i Japan er de eldre. La det synke inn. Hva vet du egentlig om forholdet Japan har til sine eldre? De fleste vet at Japan elsker sine eldre, tar svært godt vare på dem, at de lever lenge og holder på å bli altfor mange. Noen vet at Japan har et sosialt hierarki hvor man til og med forandrer språkbruken drastisk når man snakker til noen som er eldre enn seg. Men de nasker. De nasker som vestlige 14 år gamle jenter, de nasker hos klesbutikker. Og hvis de blir bedt om å slutte, klarer de det ikke.
Hvorfor nasker de eldre? Og hvorfor er de så avhengige av det at de ikke klarer å/vil slutte? Har de så lite penger? Faktisk er ikke det engang problemet. Det er sikkert en grunn for noen, men det største problemet er at japanske eldre blir mer og mer ensomme. Det er ironisk nok ikke unikt for denne folkegruppen i landet med 25 ganger flere mennesker per kvadratmeter enn i Norge, men de eldre er pensjonerte. De pensjonerer seg rundt 60 år, og er ikke akkurat sosiale på internett. Men det samfunnsmessige i Japan er i forandring, som ellers i verden, og folk møtes ikke i nabolaget lenger. Man kan si mange japanske eldre nasker for å ha noe å gjøre.
Japanske folk er mange, det er sikkert. Men de er også punktlige. Og forberedte. Jeg har lært at disse kunnskapene kan kombineres til diverse interessante ting, som at hvis jeg skal ta et lokaltog, trenger jeg sjeldent å vite når det faktisk går. Jeg trenger bare å se etter grupper med japanske folk, ofte menn i dress som har tatt av dressjakka for å lufte seg litt, som går med raske steg og stålblikk mot togstasjonen. Videre må jeg bare forsikre meg om at jeg kommer fram før dem, så er jeg sikret å komme på toget. Enkelt!
Jeg har fått opplevd litt mer av japansk kundeservice i det siste, siden jeg faktisk har gått til innkjøp av PC. Det kan jeg skrive om en annen gang, men opplevelsen var ganske fantastisk i seg selv. En kveld kjøpte jeg alt det hadde planlagt, alt over en pult. Fikk 2000kr avslag fordi jeg var student, og ble fortalt at det kom til å bli levert på døra gratis om 2-4 uker. Selgeren hjalp meg å registrere et poengkort (det er utbredt i Japan) jeg hadde planlagt å skaffe, fulgte meg til ATMen for å ta ut penger, slo av en prat mens jeg ventet i køa, og fulgte meg til utgangen. Der bukket han og takket for at jeg kom til dem, ønsket meg et godt liv og ga meg komplimenter om hvor kjekk jeg var. Okei, kanskje ikke det siste, men vennligheten var voldsomt.
Morgenen etter kom skjermen min på døra. Under 24 timer tok det, og det var gratis. Ti dager senere fikk jeg en telefon om at PCen var her, altfor tidlig, så jeg dro ned til døra, og ble helt slått ut av hva jeg så. Det satt en kar i gangen, på huk, med pakken min balansert på lårene. Han var kanskje litt sliten av å holde pakken i hendene, siden den var stor og tung, så han plasserte den på lårene sine for å unngå å sette den på gulvet. Det var bare en eske. Men siden esken representerte kunden, ville han ikke gjøre noe så fornærmende som å sette den direkte på et gulv. Flabbergasting.
I dag leste jeg forsåvidt noe forvirrende. Det heter "The Legatum Prosperity Index", hvor Norge kom på topp og Japan på 21. plass. Det var ikke forvirrende. Det som gjorde meg litt trist var heller punktet om man følte man kunne komme seg fram i arbeidsplassen ved å jobbe hardt. Du vet ikke nok ting om Japan hvis du ikke vet at folket jobber vanvittig hardt. Ubeskrivelig hardt. Skummelt hardt. De dør fordi de jobber så hardt. I Norge føler over 95% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Jeg har ingen inntrykk av den gjennomsnittlige nordmann som en utmerket latsekk, men absolutt ikke som en som jobber så hardt som vi burde når vi er så heldige å være født i landet regnet for å være verdens beste på så mange måter. Men i Japan føler 63% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Under to tredjedeler. Og likevel gjør de det.
Som en av mine favorittkomikere Louis C.K. sa, "do the shit out of your job, even if you have a shitty job". Herregud, jeg elsker Japan. Og Louis C.K.
| http://videosift.com/video/Louis-CK-Do-Your-Job | ||||||
