Pakket og klart!
Justin Bieber er med, uten videre planer.
Jeg skulle jo flytte ut og reise på samme dag, så avreisen gikk hovedsaklig ut på å stresse i Trondheim og så vente latterlig lenge på å komme fram til Japan. Fikk masse hjelp fra pappa med å flytte ut, og med de siste eskene på tilhengeren stakk jeg til togstasjonen i Trondheim klokken 15 på søndag. Fikk bare sagt hadet til et sårt mindretall av alle jeg ville fått sett. Jeg er egentlig jævlig skeptisk selv, til at jeg skal reise alene i over tre uker i et temmelig ukjent land. Følte derfor at det var på sin plass med "noen siste ord" her og der. Til dere jeg ikke fikk sett: gidlol.
Men ikke til Frank, da. Han fikk jeg sett. For de som ikke vet, hvis man flytter inn i et kollektiv hvor man ikke kjenner fem av de seks andre, så kaster man en terning. Jeg fikk da bo med fem kjempebra folk, og en til. Orker ikke skrive mer om han her, men det var ekstremt oppfriskende og deilig å vite på begynnelsen av turen at jeg faktisk flyttet ut også. Bra start.
Til alle andre, her får du ihvertfall se at jeg drar:
Til alle andre, her får du ihvertfall se at jeg drar:
Togturen til Gardermoen tok omtrent seks timer, og der måtte jeg vente i ni timer før første fly. For de i Oslo som lurer på hvorfor jeg ikke hang der, det passet ganske enkelt ikke med avreisetidspunkt versus flytogtidene. Hvis det er meg det er snakk om, burde jeg vært på flyplassen omtrent 150 minutter før flyet tar av, minst.
På flyplassen hadde jeg altså tatt med meg to tomme kofferter, en håndbagasjesekk og en "ekstra sekk", som jeg bare skal bruke én dag om det passer seg. Og jeg ankom flyplassen rundt 21 på kvelden. Bagasjen var det ikke lov å sjekke inn før selve avreisedagen. Etter noen timer med å se serier og filmer for å drepe tiden (prøvde å drepe ni timer, her!) fikk jeg enda flere gode tips fra pappa, og da la jeg inn bagasjen til oppbevaring og fikk meg et par timer søvn.
Til alles store overraskelse sto jeg opp i tide, sjekket inn bagasjen og fant gaten i tide. Dette er nesten det mest imponerende med hele flyreisen, så det er egentlig ikke vits i å skrive mer.
Første flyet gikk til Wien, Østerrike, og der begynte jeg å glise og oppføre meg teit. Hvorfor? Fordi det var plutselig japanere overalt, som gikk i samme retning som meg. Etter å ha sett en hyggelig Ghibli-film (Kiki's Delivery Service) på flyplassen ruslet jeg til gaten, og der var det så mange japanere at da jeg satt meg ned klarte jeg ikke å unngå å glise. Det må ha sett jævlig rart ut, men jeg prøvde altså å lytte på hva folk sa, og forsto ting. Dessverre satte jeg meg ned i nærheten av en svensk, bråkete familie, så jeg fikk ikke lyttet så mye som jeg ville.
Heldigvis ga noen andre meg noe å glise av! En japansk bestefar hadde tatt fram et kamera, og begynte å filme sitt fantastisk søte, lille barnebarn som prøvde å si ting. Hun var gammel nok til å stå av seg selv, og gammel nok til å knuse hjerter der hun sto, men å snakke var tydeligvis en big deal. De filmet at hun snakket, og "aww"et og "kawaii ne"et både her og der. Det gikk jo selvfølgelig opp for meg at siden de var japanske kunne det være at de filmet et førsteutkast til en avansert tale om miljøbevaring som hun skulle holde i Japan? Kanskje hun hadde vært på seminar i Østerrike?
Uansett kom jeg meg også på det andre flyet, hilste på personellet og satte meg ned. Fra da av begynte ting å bli veldig japanske, og et par kom og satt seg ved siden av meg og sa ting som "hyggelig å møte deg" og andre koselige, hilsefraser. Så kom det ei anna dame som gjerne ville ha setet mitt, for jeg hadde visst satt meg en rad for langt tilbake. Ops. Jeg hoppet framover, og de jeg hadde satt meg med humret "åh, han satte seg feil! ^^" mens jeg beklaget pent med et smil. Først da jeg hadde satt meg ned på den riktige plassen gikk det opp for meg at alt her hadde så langt foregått på japansk. Woo!
Så var jeg altså på riktig plass, og som det så ut basert på seteplasseringene da jeg valgte plass, var jeg ved vinduet med et tomt sete mellom meg og en annen kar. Min nærmeste nabo var en gammel, japansk businessmann. Og han begynte faktisk å småprate med meg! På engelsk, vel og merke. Han spurte meg om jeg reiste til Japan for "study or work?". "Fun" var visst ikke noe alternativ ;/. Så jeg svarte at reiste for å lære litt japansk språk. Så spurte han når jeg hadde vært i Japan sist gang, og selv om det ikke var et alternativ svarte jeg altså at dette var min første reise dit. Hva tror du han gjorde da?
Han tilbudte seg å hjelpe meg gjennom flyplassen. Han spurte litt mer om hvor jeg skulle og hva som var planene mine, og han ble litt ubekvem av å høre at jeg hadde lagt så få faste planer. Beklager, gamle mann! Jeg fortalte ham at jeg skulle møte en venn av pappa på den norske ambassaden, og etter å ha notert dette gikk han til ro. Det gikk senere opp for meg at i svært mange andre land ville dette ha vært grunn til stor bekymring.
Resten av flyturen gikk ut på at jeg kikket ut av vinduet helt til sola først gikk ned og så sto opp, for da ble den så varm at jeg nesten ble solbrent. No kidding. Solbrent, av å sitte ved vindusplassen på flyet. Jeg måtte beskytte meg bak puter og jakka mi, bare for å ikke være brent før landing.
Men så begynte altså turen, og den gamle mannen på flyet skulle absolutt ikke slutte å overraske meg med sin japanske gjestfrihet!
