Happy Birthday, Norway!

Hisashiburi! Lenge siden sist!
Solbrent og kvalmmett hilser jeg fra Japan med svært godt humør

Jeg skylder dere et blogginnlegg. Eller, det er vel egentlig ikke sant, siden man ikke skylder folk blogginnlegg generelt, men jeg har lenge hatt lyst til å oppdatere folket i Norge med hvordan jeg har det, og er derfor en god del på overtid. Siden jeg nettopp kom hjem fra en fantastisk helg, og det tross alt er 17. mai, tenkte jeg dette kunne være min bursdagsgave til Norge. Vet ikke helt hva Norge ønsket seg, så det får et blogginnlegg.

Den andre grunnen til at jeg skylder dere et blogginnlegg er at jeg har skrevet et for forrige semester, men publiserte det ikke før nå fordi det ikke var en gladpost. Men hele livet kan ikke være en gladblogg uansett, kan det? Vel, i dag er livet en gladblogg, om det gir mening.

Det er vanskelig å flytte til et nytt land på sparket, lære et nytt språk som man må bruke til hverdagsbruk fra første dag man lar et ord på det språket forlate tungen. Det er også vanskelig å flytte innad i et land til et ukjent sted, ikke lenger ha naboer i samme situasjon, og heller ingen i klassen man kjenner fra før. Det er til og med vanskelig å bytte campus bort fra området man er vant til, til et nytt sted en mil unna huset, bort fra så mange av de man ble kjent med på det forrige campuset. Men det har vært de tre siste aprilene mine.

Og plutselig en dag føler man at man har absolutt alt i boks likevel.

Bildet er bittelitt urelatert, men har jeg ikke søte kouhais? Jeg er sempai nå!

Den dagen kom for en uke eller to siden, ikke nødvendigvis en enkel dag, men visst kom det som et sjokk. En av de vanskeligste tingene med å flytte fra alt hvert eneste år (fulgte samme trend i Norge, jeg har ikke bodd to år sammenhengene noensteds siden årene etter Australia) er å finne nye venner. Noen ganger følger noen folk med fra forrige sted til det neste, men som oftest starter man på null. Å flytte til et nytt land og plutselig lære at selv gode venner ofte planlegger ting uker i forveien, og at hvis man skal henge tre-fire stykker eller fler må man be alle om å sjekke planleggerne sine for neste måned, kan være et sjokk for en litt sky nordmann. Jeg er nemlig litt sky, tenk. Er ikke så flink til å invitere uten veldig god grunn, og føler at jeg invaderer livene til folk hvis de må sjekke kalenderen for å spise kjeks med meg.

Først måtte jeg skrive om min indre definisjon av "venner". Eller, jeg burde heller si at jeg for første gang innså at man kan holde flere definisjoner samtidig. Rart det tok meg så lang tid å innse, selv om kjenner en kar i Danmark jeg regner som min venn, til tross for at vi aldri har møtt. Og jeg har venner i Norge jeg såvidt har snakket med på noen år, men ingen skal få komme og si at vi ikke lenger er venner. Så har vi de jeg kunne spørre på ettermiddagen om de ville henge, og så møtes 15 minutter senere, uten noen planer. Hvorfor har jeg vært så treg til å innse at jeg har ordentlig gode venner jeg i Japan også?

Helt siden jeg flyttet til Osaka har jeg prøvd å få meg venner "den norske måten" (etter en tilfeldig definisjon jeg en dag fant på), hvor vi gjerne drar hjem til en av oss og lager mat, ser en film eller snakker over en pils. One-on-one bonding, ikke en kafé-tur med fire andre i klassen. Men japanske hus er små, det er fint (og som oftest ikke for kaldt eller varmt) å være ute, og dessuten ikke særlig dyrt å finne på noe utenfor huset, så å faktisk dra hjem til folk man holder på å bli kjent med føles litt som om en fremmed i Norge hadde kommet bort til deg mens du ventet på bussen og spurt om du ville ha en fullkropps oljemassasje der på holdeplassbenken inntil bussen kom; uvant, unødvendig og litt skummelt bare å bli spurt om. Noe sånt.

Jeg er SÅ skyldig i det som skjer med hendene her.

Jeg innså endelig hvor mange venner jeg hadde en dag jeg faktisk forklarte denne vennelagemetoden til et japansk venninne, og hun tok utfordringen og ble med hjem til meg for å lage gryte og kjeks. Det var kjempemorsomt, veldig koselig, og føltes ikke det grann annerledes sammenlignet med vennskapet jeg har til så mange andre her. Hun klatret ikke på magisk vis til toppen av "mine beste venner her i Japan" bare fordi vi fulgte et magisk ritual. Likevel føltes hun som en ordentlig venn, og ved å legge til to og to forsto jeg at det måtte betyr at hun ikke var den eneste. Ingen lærer bort hvordan men teller venner, og selv om jeg er helt sikker på at Facebook ikke er særlig flink når det kommer til å telle hvor mange venner folk har, så føler jeg man kan telle nesten så fritt som man vil.

Tro det eller ei, men hvordan man får seg venner er ikke det eneste jeg lærer på universitetet heller! Jeg har endelig flyttet campus til språkfakultetet, og 12 av 13 av fagene mine handler om språk på et eller annet vis. Det siste handler om interkulturell kommunikasjon. Jeg har forsåvidt også operahistorie på timeplanen, men skal fjerne det faget så snart jeg kan. Fordi seriøst. Operahistorie.

Jeg lærer enormt mye om hvordan man lærer bort språk, mest spesifikt japansk, men lærer også koreansk. Tar et nybegynnerfag i uken, og holder kontakt med ei venninne på et annet campus ved at vi lærer hverandre koreansk og engelsk. Slapp av, det er Japan jeg skal erobre, men jeg tenkte jeg skulle plukke opp koreansk før jeg dro hjem også. Hvorfor ikke, liksom. Visste du at de ikke klarer å skille mellom de engelske ordene "page" og "phase"? Men at de har tre forskjellige P-lyder, som de skiller mellom basert på hvor mye luft som forlater leppene dine? Gud, jeg har det så fint med studiene mine. Deilig å være på riktig fakultet, omringet av språknerder hver dag.

Så, jeg er omringet av likesinnede venner, elsker studiene mine, og til og med kommer kjæresten min tilbake til Japan neste måned. Jeg sykler tre kvarter hver vei til skolen, har delt ut hjemmelagd kjeks til over rundt 30 folk som ville smake (reklamert via Twitter), dro på kristenpiknikk og knuste alle i dodgeball (jeg er gud (skrev jeg om dodgeballevnene mine uten å unnse koblingen til "kristenpiknikk")), deltok på camptur for utenlandske elever som representant for skoleklubb ment for japanere (det tok folka en dag å forstå at jeg faktisk var representant for den klubben selv om jeg ikke var japansk), lekte i dag med en shibedoge for første gang (visste du at de ser ut som gullulver uten vinterpelsen?) og kom hjem så stappmett at jeg tok en halvtimes pause under blogginnleggskrivingen for å sitte på do og lure på om jeg måtte spy.

Jeg måtte ikke spy. Fy faen, livet mitt er godt.

PS: SEND MER NUGATTI

I sommer flyr jeg hjem til Norge tidlig i august for å si velkommen til den neste generasjonen i slekten min! Jeg skal bli historiens beste onkel, og tenker selvfølgelig å starte treningen av onkelbarnet mitt med enkel sjakk og Platon, selvfølgelig ikke før et par ukes postfødselshviletid, da. "Platons hule" skal nok gi barnet en passende utfordring, så når det og sjakk matt på syv trekk med to minutters tenketid er i boks tenker jeg vi skal begynne å trene tungen for å plukke opp japansk og enkel komparativ fonetikk. Etter det tenker jeg å programmere barnets første nettside i HTML og CSS høres bra ut, men Peder og Oda skal selvfølgelig få litt å si i oppdragelsen de også, da.

Det vises kanskje at jeg skulle ønske jeg kunne være der under mer av mitt første onkelbarns oppvekst, men jeg er så glade for Peder og Oda at jeg sitter med tårer i øynene nå. De kommer til å bli fantastiske foreldre.

Second Semester, Commence!

Nytt semester
Nye fag, nye lærere, nytt blogginnlegg
(Skrevet 6. oktober 2014)

Bachelor i japansk ved Osaka Universitet, første år, andre semester. Jeg har ikke blogget på evigheter, og skal holde meg fra å si at jeg håper å blogge oftere. Slikt jinxer man, og jeg håper faktisk å skrive oftere. Vi får bare vente og se om jeg skriver igjen før graden er over. Nå ville jeg skrive fordi det var viktig for meg å markere at ting går bedre enn det gjorde i vår. Og fordi jeg ikke publiserte noe om den helhetlige opplevelsen av forrige semester, så gir det kanskje ikke så mye mening å si at det går bedre, men det gjør det ihvertfall.

Forrige semester var vanskelig. Ikke i mengden skolearbeid, og heller ikke i hvor ofte jeg hadde lekser, ikke engang i antall timer jeg måtte møte opp til. TUFSeåret (forkortelsen på skolen i Tokyo...) holder fortsatt en sterk førsteplass på "mest opptatt og minst fritid på ett år", og jeg forventer å aldri oppleve et år som overgår det. Den eneste direkte studierelaterte tingen jeg opplevde som vanskeligere i forrige semester var forskjellen mellom fagene jeg hadde, ettersom dette året går ut på å ta fag i ting utenfor majoren, litt som Ex.phil og Ex.fac, bare mange flere fag. Derfor var det også veldig vanskelig å skifte tankesett og revurdere hvor mye arbeid som måtte legges inn i å analysere en tekst, jobbe på den engelske essayen og å lese så mye jeg rakk i en japansk roman, og disse leksene hadde jeg hver torsdag, i litt forskjellig form hver uke.

Skolen var vanskelig, ikke fordi jeg hadde så mye lekser, men fordi jeg brukte så mye tid på hver. Det gikk ut på at jeg møtte opp til timene, fikk lekser, gikk hjem med hodet fullt av spørsmålstegn rundt hvor mye læreren forventet av den neste innleveringen, og antok "veldig mye". Japanske professorer, har det vist seg, forventer ingenting. De forventer fullt oppmøte og innlevering av alle oppgaver, uten å bruke plagiat. Det gir lett toppkarakterer, før faktisk evaluering av arbeid settes i gang. Å stresse med hver eneste lekse gjorde at jeg sov voldsomt lite, rakk aldri å spise frokost, var for sliten etter skoledagen var over til å lage middag, og dermed ikke fikk gjort ferdig leksene til neste dag særlig effektivt.

Det var veldig slitsomt, og jeg har lært mye. Dette semesteret vet jeg hvordan jeg takler lekser. Denne gangen vet jeg hvordan jeg takler mye. Kun ett problem gjensto, en lærer hvems oppførsel og behandling av elevene minte meg altfor mye om norsklæreren min fra videregående. Den norsklæreren er grunnen til at jeg fortsatt begynner å skjelve hvis noen ser meg skrive noe som helst, og minnene strømmet tilbake hver torsdag. Men nok om det. Jeg snakket med fakultetslederen, og selv om faget er obligatorisk for majoren min fikk jeg fritak fra oppmøte, og skal istedenfor levere inn to større oppgaver som jeg jobber med på egenhånd. For meg er det en enorm vekt tatt bort fra skuldrene, og samtidig beviser det at andre lærere her tar meg seriøst og vil hjelpe meg hvis jeg har problemer med noe. Jeg er i gode hender.

Mens studiene ble tyngre og tyngre jo lengre helsa sank ned i dass på grunn av mangelen på søvn og frokost, slet jeg også med å holde det sosiale i gang. Japanere er veldig opptatte mennesker, som jeg også har blitt, og det er ikke normalt å invitere folk rett hjem for å henge. Derfor var ting litt uvante for meg, og mye vanskeligere enn i fjor, hvor alle vennene mine bodde i samme internat. Forrige semester prøvde jeg likevel å skaffe venner, men helsa fikk meg til å gi opp da det viste seg at folk var opptatte litt for mange ganger på rad.

Heldigvis hadde jeg støtte fra Ingvill, som også er på utveksling her i Japan. Hun bor ca to timer unna, så vi finner sjeldent muligheter til dagsturer, men hun hjalp meg veldig med å holde motet oppe og få gjort så mye jeg kunne mens ting var vanskelige. Ting er også veldig spennende for henne for tiden, hun får lov til å ta vanlige universitetsfag med japanere dette semesteret, og har også fått seg sommerjobb som norsklærer her i Osaka, som gjør at hun ikke har noe annet valg enn å besøke meg hver helg. Jess.

Planen her var altså å skrive om det hyggelige dette semesteret, men innlegget er allerede veldig langt, og har har rukket å skrive veldig lite. Men ting går bra. Jeg slipper den kjipe læreren som har null forståelse eller respekt for elevene sine, jeg har fått valgt en lang rekke fantastiske fag, Ingvill er fortsatt her og støtter meg, og vennene mine har tid til å leke. Jeg skal ikke legge altfor mye håp på at planene om Halloween-fest skal bli gjennomførte, men det føles likevel godt å planlegge noe. Frokostene skal jeg også prioritere voldsomt mye høyere enn i fjor, som også betyr at jeg må legge meg tidsnok til å klare å stå opp for å lage mat. Kanskje, bare kanskje, får jeg mulighet til litt mosjon utenfor gymtimene også.

Dette blir bra. Jeg har det fantastisk her.