Sånn bortsett fra varmen, jeg svetter konstant selv med verandadør åpen og klær av
(Skrevet i juli 2013 før eksamenstid, ble ikke ferdig før avreise, bare et rotete utkast jeg fullførte nå)
I det siste har jeg begynt å ha mange rare drømmer som kommer av å være her i Japan! Jeg har drømt om at det var jordskjelv og reagerte som om det var like normalt som å plutselig føle at man må gå på do. Jeg har også drømt om japanskstudier, hvor jeg faktisk studerte i drømmene. Jeg husker ikke om jeg lærte noe nytt, da... Har selvfølgelig også drømt om shogi, siden mye tid har gått til det.
For tiden er det så grenseløst varmt at det føles som om jeg svømmer til skolen. Å puste ute fungerer faktisk akkurat som å puste i en dampbadstue. Jeg tuller ikke engang. Det er sikkert like rart og forferdelig for meg som det ville vært for japanere å puste frostrøyk i 20 minusgrader under norsk vinter. Men det mest frustrerende er airconditioningen i klasserommet. De skrudde den på 27 (TJUE-SJU) grader. Og så sjekket de en lapp hvor det sto at man skal skru den på 28 (TJUE-ÅTTE) grader om sommeren om man ønsker å kjøle ned rommet. I Norge varmer vi rommet med ovnen på 22 grader...
Når teller man "kilo", og når teller man "kilogram"? Et tre, ett tre, en bil, én bil, ei ku (men ikke éi ku?) og vi bøyer til og med "første" til "først". Japanerne teller ufattelig komplisert, men vi har noen rare måter å telle på vi også. Men det beste så langt må selvfølgelig være japanernes måte å telle kjemper på. De teller dem på en måte som direkte kategoriseres som "små dyr", som hunder og katter. Jeg ser en anime som er veldig populær for tiden, og der sier hovedpersonen at han skal drepe alle kjempene "uten å la én være igjen", og teller "én" på denne måten. Jeg trodde det bare var for å gjøre noe ut av det og være kul ved å telle kjempene som smådyr, men så hørte jeg i norsktimen at norsklæreren også teller norske troll på samme måte. Så det var ikke dritkult, bare korrekt grammatikk. Det japanske tellesystemet er virkelig fascinerende vanskelig.
Jeg blir forsåvidt litt fascinert av og til over hva slags vokabular jeg har. Ingen skal kunne legge skjul på at man kan lære språk ved å ha det morsomt! Man kan ikke et språk før man forstår språket de bruker i filmer og spill uansett, så hvorfor ikke lære det nå? Likevel er det til å le av hvor mye japansk vokabular jeg kjenner til om kjempedreping, kamper med drager, å redde prinser og prinsesser, bli satt i fengsel, magi og å lage rustninger. Jeg kan sikkert nok vokabular om kjempedreping til å oversette Trolljegeren til japansk snart. Tjener sikkert litt penger på det. (Edit: I sommer kunne jeg oversette mange rare ord langt borte fra spillverdenen og si "det betyr blablabla, det lærte jeg i Final Fantasy/Skyrim/Attack on Titan!", så det er tydelig at det kommer til nytte i det vanlige liv også!)
Jeg følger også med på japanernes kroppsspråk, og koser meg godt med å legge merke til mønstre. Spesielt morsomt er det når de spør noen et kjipt spørsmål, enten det er vanskelig å svare på eller vanskelig å spørre, og så lager de små kvielyder og/eller tar et lite steg til siden, som om de ikke vil stå der de sto da de spurte spørsmålet. Cursed ground! Ikke tråkk i spørsmålslavaen! Ja, jeg koser meg.
I skoletimene lærer vi mye høfligprat, hvor man må analysere seg selv, den man snakker om, hvem man snakker til, sosial statusforskjell mellom seg, de man snakker til og om, og hvilken sosiale kontekst man er i for hver setning. Jeg skulle kanskje ha lagt et diagram for å forklare dette bedre, skjønner jeg. Må ihvertfall innrømme at jeg virkelig begynner å like dette, til tross for hvor komplisert det er, fordi det er fint å høre at når folk prøver å være høflige gjør de faktisk en innsats og snakker annerledes enn de ville gjort casually. Then again er det like enkelt å bytte fra dagligdags språk til høflig språk som det er å bytte fra trøndersk i chat til bokmål på bloggen.
En annen ting jeg har lært på skolen er at Japan faktisk har en film om epler som gror uten kjemikalier. Filmen het "Miracle Apples" eller noe sånt. Hæ. Jeg trodde epler var naturlige? Har også lært litt om japansk historie, blant annet at Kirsten Giftekniv var japansk. Dette har jeg allerede dessverre glemt detaljene rundt, men jeg tok et notat hvor jeg skrev "Kirsten Giftekniv = japansk!". Som dere skjønner får jeg sinnsykt mye ut av notatene jeg tar i timene.
En dag dro jeg med norsklæreren og svensken Andreas til en liten (og jeg mener LITEN) restaurant. Der spiste jeg hval for første gang, og fikk både rå (sashimi, ovenfor) og fritert hval. Spiste også masse annet spennende, som dere ser på bildene som preger innlegget, og alt var påspandert fra norsklæreren som takk til meg og Andres, for at vi stiller opp og hjelper til med hva som vanligvis ikke bruker i norsk og svensk, og for å hjelpe til med uttale og slikt. En av de andre på middagen, kompiser av norsklæreren, så ut som om han kunne ha passert 50 år nylig, men var nesten 80. Serr, Japan.
Å bo i Japan er en enorm fordel når man vil lære japansk, men for tiden får jeg mer og mer inntrykk av at jeg først og fremst bor i "verden", ikke Japan. Jeg bor veldig nærme Japan, trenger bare ikke å gå i ett minutt engang for å komme unna internatsområdet, men her hvor jeg bor er det mye "broken" japansk og engelsk rundt meg. Jeg må passe litt på så jeg ikke tar til meg slik grammatikk og bruker de som referanser senere. På engelsk blander folk spesielt hankjønn/hunkjønn ofte. Å peke på ei jente og si "he" kan tolkes som litt frekt, kan det ikke? Til gjengjeld blander jeg på japansk "å være"-verbene "iru" og "aru" noen ganger, selv om det forhåpentligvis skjer sjeldnere og sjeldnere. Å blande de to resulterer i å snakke om mennesker som om de er ting. Og å snakke om ting som om de lever og har personlighet ... Og plutselig oppdaget jeg hvor lett det må være å skrive fabler på japansk!
Jeg føler for tiden at jeg er "han som spiser", siden jeg i nesten hvert førstefriminutt haster til butikken her på skolen for å kjøpe noe å spise slik at jeg overlever til lunsj. Det tar ca tre og en halv time fra frokost til lunsj, og jeg har ganske enkelt ikke funnet store nok frokoster her i landet, med mindre jeg også skulle begynne å koke opp ris og spise det til frokost hver dag. Hvis jeg ikke spiser i det første friminuttet ender jeg alltid opp med at magen rumler og bråker noe fælt litt uti andre skoletime, og det blir altfor vanskelig å konsentrere seg.
Fikk besøk av Robin fra Trondheim en torsdag, slik at han kunne bli med på norsktimen og bevitne selv hvor utrolig imponerende læreren er! Det var en veldig begivenhetsrik dag, for på slutten av den timen fikk jeg forsåvidt jobbtilbud som norsklærer på en språkskole her i Tokyo, men har verken tid eller lov til å jobbe i år, så jeg måtte ganske enkelt takke nei. Stolt likevel. Og da jeg fulgte Robin bort til togstasjonen igjen bevitnet jeg for første gang en ulykke. En kar på sykkel ble påkjørt, og tok faktisk salto av sykkelen. Bilen traff akkurat bak det bøyde benet hans, og landet ganske flatt, så han brakk heldigvis ingenting. Sjansen for at sånt skjer er voldsomt lav, men jeg skal likevel passe mye mer på når jeg sykler fra nå av. Jeg skulle gjerne hatt mer besøk av Robin, mens andre ting holder med bare én gang.
Men nå nærmer det seg eksamenssesongen, og jeg har eksamen i japansk språk, japansk historie og japansk økonomi og politikk. Innen japansk språk har vi eksamen i leseforståelse, kanji, grammatikk, skriving (essay), lytteforståelse og muntlig fremføring (kort tale uten forberedelsestid). Resultatene avgjører hvilke ekstraklasser man ender opp i enkelte av disse kategoriene til høsten (lytting, snakking og snakking), så jeg regner det som at jo bedre jeg gjør det, jo mer får jeg lære i høst. Jeg sikter høyt! (Oppdatering: Siktet på stjernene og traff månen som de sier. Jeg kommer i toppklassen i lesing, men på lytting fikk jeg én feil, som gjør at jeg ender opp en knapp over midt på treet i klasselistene. Den muntlige fremføringen gikk ikke særlig bra, men jeg vet ikke eller husker ikke hvor jeg ender opp som resultat av det.)
Som en kort oppdatering holder jeg fortsatt på med ordbok-Pokémon, hvor jeg putter en stjerne i ordbok-appen min på de ordene jeg sjekker, og jeg kan bare sette én stjerne per ord. Derfor blir det færre og færre ord uten stjerner, og flere og flere ord jeg kan bruke trygt senere fordi jeg vet at jeg ihvertfall har sett dem i bruk. Jeg har nå stjerner på 8500 ord, og det kommer til å bli fler! Kanskje jeg skal feire med en kjeks når jeg passerer 10000 ord?
For de som kan litt japansk, her er en setning med ultrakjip grammatikkbruk av partiklene "ga" og "wa": 漢字は難しいが、かえってそうが私は好きだ。 Det har krevd litt hjernevrenging for at jeg skulle forstå setningen 100%, men da jeg først så den var reaksjonen min "whu-... HÆ?". Lykke til! Ellers, for de som kjenner til 化物語, her er en japansk pun jeg fant på: 怠もの語 (Sølvskje: 怠け者 + 物語)
