I'm in love!

Japansk er et veldig lydfattig språk
Men språket er svært rik med underholdning!

TL;DR: Japansk er ganske enkelt så uperfekt og sjarmerende at jeg har forelsket meg.

I dag gjorde jeg meg ferdig med Remembering the Kana. Det vil si at jeg nå har ganske greit for å gjenkjenne katakana (det alfabetet Japan bruker til å skriver utlandske låneord, onomatopoetikon og lyder folk lager) hvis jeg bare tenker meg godt om og leser ordet rolig. Det vil selvfølgelig gå mye raskere med tid, men hei, jeg har akkurat lært alfabetet.

Jeg valgte å teste ut mine ferske katakana-kunnskaper på iTunes, som tross alt er en av grunnene til at jeg skjønte at katakana var et alfabet jeg måtte mestre. Veldig, veldig mye der står i katakana. Og jeg prøvde altså å navigere meg rundt og se hva jeg skjønte. Etter et høyreklikk på en podcastfil kjente jeg følelsene strømme til.

プロペティ (pu-ro-pe-te-i) brukte jeg litt tid på. Siden det siste tegnet (i'en) er lite, skal det være litt flyt mellom te og i. Pu-ro-pe-tei. Og u'en i stavelser er ofte litt stum. Pro-pe-tei. Jeg smakte litt på ordet, og gjettet "property". Nesten rett! Det var altså Properties, eller på godt norsk "filinfo". Er usikker på om de bruker å ha flertallslyder (altså "s" på slutten av engelske ord) når de bruker katakana, så det gir kanskje mening at det manglet en su ス på slutten der.

Den neste var Windowsエクスポローラ. E-ku-su-po-roo-ra. Eksporora. Explorer! De har ingen forskjell mellom L- og R-lyder, så dette ga mening. Hvis jeg trykte der fant jeg altså filen i Windows Explorer. Yay!

Så fant jeg endelig kjærligheten. Det var kjærlighet ved første øyekast (selv om jeg måtte myse litt for å skjønne hva jeg så). プレイリスト. Jeg kjente raskt igjen alle tegnene. Pu-re-i-ri-su-to. Preiristo. Playlist!<33333... Denne japanske versjonen av et ellers helt greit engelsk ord var så full av skjønn og barnslig at jeg faktisk forelsket meg litt. Jeg måtte holde inne tårene, ettersom søskenbarnet mitt akkurat banket på døren og ville låne en saks. Jeg tror jeg er den eneste som har saks.

Når jeg leser "pureirisuto" ser jeg for meg at to menn i dress løper til sin "sensei", den gamle all-vitende guruen i "iTunes Japan"-selskapet, og roper: "Sensei!!! Vi har et helt nytt ord! Vi må skrive 'playlist'!!! Hva skal vi gjøre???????"... Sensei sitter rolig på bordet sitt (JA, PÅ BORDET) med lukkede øyne, og tenker... Etter en evig stund svarer han: "Pureirisuto." De ansatte jubler "BANZAI! BANZAI!!!" og hiver seg rundt i ekstase mens de hyller den gamles visdom. Når arbeidsdagen er ferdig feirer de begivenheten med deilig sake og fine damer, mens de overrekker et diplom til sin sensei som reddet selskapet fra å måtte finne på et japansk ord for "playlist".

Seriøst, hvorfor fant de ikke bare opp et ord, som vi gjorde med "spilleliste"? ... Su-pi-rre-ri-su-te.

[Kanji: 60, hiragana og katakana fullført]