Denne bloggen kommer til å fortsettes
Det burde ihvertfall sålangt være opplagt at bloggen er på pause
Jeg har flyttet til Bergen for å ta en bachelor i japansk språk. Mye fordi jeg vil ha et bevis på papiret som sier at "jeg kan faktisk japansk" når jeg har lært det, men mest fordi jeg vil ha friheten til å bruke tid på mine japanskstudier. Og det har jeg ikke nå. Første semester ved Universitetet i Bergen krever 30 studiepoeng (et helt semester) i innføringsfag, altså kan jeg ikke studere japansk på skolen nå. Derfor sliter jeg med å ta meg fri til studiene.
Som Einstein så fint sa: "Det eneste som står i veien for mine studier er min utdanning". Sitert på frihånd, forbehold om feil etc.
Siden jeg er student i Norge lever jeg "gratis". Det vil si, jeg lever langt under fattigdomsgrensen, samler opp et sekssifret gjeldstall og lever på mat som ikke dekker kravene til et normalt, fattig kosthold. Neida. Joda. Neida.
Hadde jeg levd på studentlånet hadde jeg først og fremst ikke klart det – Norge er ikke billig, og jeg lever sentralt, men hvis jeg hadde klart det ville livet mitt sett ut som avsnittet over. Derimot har jeg en deltidsjobb jeg er veldig fornøyd med, som gir meg et svært lite antall arbeidsdager i måneden. Men jeg får penger derifra. Jeg liker å få penger, fordi da slipper jeg å leve livet mitt som i avsnittet over.
Siden jeg nå bruker tid på studiene mine (JA, JEG LATER SOM OM JEG ER FLINK STUDENT), har deltidsjobb OG et sosialt liv, så har jeg ikke friheten til å bruke tid på mine japanskstudier. Så enkelt som det. Men hvis verden mot alle odds skulle overleve 21. desember 2012, og '12 må byttes ut med ulykkestallet '13, kommer livet mitt på skinner. Da har jeg fått tatt igjen forbrukslånet mitt fra Japan-ferien (jeg er flink og bevisst på økonomien min, men tydeligvis ikke på skatt), og japanstudiene begynner på skolen. Krysser fingrene for at jeg får begynt ordentlig med fritidsstudiene igjen før den tid, men foreløpig ser det ikke sånn ut.
Heldigvis har jeg bygget noen svært gode vaner. Jeg elsker vaner for det de er; enkle å følge. Jeg hører fortsatt utelukkende på japansk musikk, ser på japanske serier og animer, har alle elektroniske hjelpemidler skrudd på japansk, og prøver å utforske nye, japanske ting. Dette gjør at jeg fortsatt husker veldig mye, leser hiragana og kjente ord raskt og effektivt, klarer å forstå fulle setninger og fortsatt elsker japansk. Selv om jeg ikke har tid til å hardpugge sjeldne kanji like mye som før, holder jeg altså et nivå innen japansken som jeg vil dra svær nytte av når våren kommer. Takk til ajatt.com.
I motsetning til den ekstremt kjekke karen bak AJATT, Khatzumoto, så ditcher jeg derimot japansken for å være sosial, når anledningen byr seg. Foretrekker faktisk å bygge vennskap og leve et godt liv, men japansken dominerer ihvertfall min "alenetid".
Sånn er situasjonen nå. Tenkte det var på sin plass med en oppdatering, men flere kommer ihvertfall ikke med en gang. Japansk står svært høyt for meg, men jeg studerer akademisk skriving, lingvistikk og filosofi som innføringsfag på universitetet nå, og har funnet ut at de faktisk også interesserer meg. Jeg prøver ikke å være "raskere enn Khatzumoto" når det kommer til å lære flytende japansk, så for meg er poenget å holde på med noe givende, som interesserer meg. Og for dette semesteret klarer jeg meg fint med innføringsfagene.
Sees (blogges (hehehehe)) neste semester!
tirsdag 9. oktober 2012
lørdag 21. juli 2012
Day 24: Return of the Norwegian
Hadetbra, Japan
Vi sees igjen!
God morgen, Japan! Det å våkne litt over fem på morgenen etter en altfor kort søvn var ikke så verst, når neste stopp var enda en runde i hot springs. Og forsåvidt er det fortsatt grenseløst sært å se at det er kvinnelige vaskedamer i området for menn. Badene er jo selvfølgelig kjønnsdelte, men det er visst ikke vaskerne. Denne gangen var de ikke like gamle som sist, heller. Mennene dusjet og badet mens damer rundt 40 år tuslet forbi og ordnet med ting. Det var jo også mannlige vaskemenn, og jeg undrer på om de fikk vaske i damenes garderober. Hmm. Fremtidig karriere, anyone?
Etter hot springs måtte jeg dra. Det føltes ikke som det, men jeg var altså på vei til togstasjonen for siste gang. Ihvertfall for denne turen. For herregud, jeg visste at jeg måtte tilbake. Jeg tok farvel med Megumi, takket for at hun hadde orket å kjøre så mye rundt (det er langt fra Tokyo til nærmeste rene vann..!) og dro til toget mot flyplassen. Tidsnok! Det skulle man kanskje ikke tro, men jeg rakk fram til flyet i tide.
Det skumle med å reise fra Japan var virkelig kultursjokket. Jeg hadde vennet med ekstremt mye til å være i Japan, og ble overrasket over å se at i andre steder i verden var folk...høye! De første kvarterene på flyplassen i Østerrike ble jeg nesten litt redd der jeg satt og ventet, men det gikk over da jeg reiste meg og så at jeg var like høy. Fy faen, jeg må ha vært som en kjempe i Japan.
Men Japanreisen over alle Japanreiser var altså over. På vei tilbake til Norge tenkte jeg kjempesøte tanker til alle som har orket å lese noe her på bloggen, og så reflekterte jeg litt.
Hva har jeg lært av å reise til Japan?
- Nordmenn er høye, japanere er lave. Dette har faktisk vært en big deal. Nordmenn er altså verdens andre høyeste folk, og japanerne holder ikke akkurat tredjeplassen.
- Engelsk er attraktivt i Japan, mest fordi de ikke lærer andre språk. Det er vanlig å kun forstå japansk, mens engelsk er kult og spennende. I tillegg blir de kjempeimponerte over folk fra andre land som snakker sitt eget språk i tillegg til engelsk. Og de svimler over tanken på at noen lærer et tredje språk i tillegg, som f.eks. japansk.
- Japanske eldre damer er noe for seg selv. De er bittesmå, rekker meg opp til hoften, og er udødelige. Ikke faen om noen av dem tar i bruk prioritetssetene på togene, de står som alle andre. De er grunnen til at Japan har så høy forventet levealder. Japanske menn er på 6. plass i verden når det kommer til forventet levealder, og japanske kvinner holder 1. plassen. Totalt er Japan øverst. Det betyr at det er kvinnene som drar opp snittet. Source.
- Japanerne jobber altfor mye, men vet det ikke selv. Joda, de vet at de jobber mye, men folk fra alle land synes de jobber for mye. Nordmenn synes de jobber for mye etter en 9-timers arbeidsdag. Hun på 23 år som jeg bodde hos i Kyoto jobbet ti arbeidsdager i uken. Opptil 16 timer enkelte dager. Hver uke. For opptil 70kr timen.
- Japanerne jobber bedre, ingen unntak eller tvil. Det å se en japaner i arbeid var fascinerende, uansett hva slags jobb det var snakk om. Butikkmedarbeider, servitør, togkonduktør, you name it. De gjorde nøyaktig som de skulle så presist som ingen, ingen, i Norge ville ha gjort. Så presist. Alle sammen. Eksempel: det finnes ikke dårlig mat. Til og med på billigkjedene lagde de maten så bra at 30kr-middagene ville ha kostet 200kr i Norge.
- Japan er stolt av å ha fire sesonger, men har fem. Norge har fire sesonger. En tydelig høst, lang vinter, kort vår og etterlengtet sommer. I Japan er høsten obvious, vinteren kan være frysende kald, våren er en av de vakreste i verden, og så har de regnsesongen. Regnsesongen er noe piss, og etterpå kommer den stekende sommervarmen. Jeg insisterer på at de to siste sesongene er to sesonger, men selv om japanerne selv skiller på dem, kaller de det hele "sommer". Japansk "sommer" er uutholdelig for nordmenn. Jeg vil tilbake på våren.
Så, nå er jeg tilbake i Norge. Og jeg savner Japan. Men jeg har kommet inn på Japan-studier i Bergen, og har derfor gode muligheter til å kunne reise til Japan gjennom universitetet eller stipend. Det må jeg, uten tvil.
Hadetbra, Japan. Vi sees igjen.
Vi sees igjen!
God morgen, Japan! Det å våkne litt over fem på morgenen etter en altfor kort søvn var ikke så verst, når neste stopp var enda en runde i hot springs. Og forsåvidt er det fortsatt grenseløst sært å se at det er kvinnelige vaskedamer i området for menn. Badene er jo selvfølgelig kjønnsdelte, men det er visst ikke vaskerne. Denne gangen var de ikke like gamle som sist, heller. Mennene dusjet og badet mens damer rundt 40 år tuslet forbi og ordnet med ting. Det var jo også mannlige vaskemenn, og jeg undrer på om de fikk vaske i damenes garderober. Hmm. Fremtidig karriere, anyone?
Etter hot springs måtte jeg dra. Det føltes ikke som det, men jeg var altså på vei til togstasjonen for siste gang. Ihvertfall for denne turen. For herregud, jeg visste at jeg måtte tilbake. Jeg tok farvel med Megumi, takket for at hun hadde orket å kjøre så mye rundt (det er langt fra Tokyo til nærmeste rene vann..!) og dro til toget mot flyplassen. Tidsnok! Det skulle man kanskje ikke tro, men jeg rakk fram til flyet i tide.
Det skumle med å reise fra Japan var virkelig kultursjokket. Jeg hadde vennet med ekstremt mye til å være i Japan, og ble overrasket over å se at i andre steder i verden var folk...høye! De første kvarterene på flyplassen i Østerrike ble jeg nesten litt redd der jeg satt og ventet, men det gikk over da jeg reiste meg og så at jeg var like høy. Fy faen, jeg må ha vært som en kjempe i Japan.
Men Japanreisen over alle Japanreiser var altså over. På vei tilbake til Norge tenkte jeg kjempesøte tanker til alle som har orket å lese noe her på bloggen, og så reflekterte jeg litt.
Hva har jeg lært av å reise til Japan?
- Nordmenn er høye, japanere er lave. Dette har faktisk vært en big deal. Nordmenn er altså verdens andre høyeste folk, og japanerne holder ikke akkurat tredjeplassen.
- Engelsk er attraktivt i Japan, mest fordi de ikke lærer andre språk. Det er vanlig å kun forstå japansk, mens engelsk er kult og spennende. I tillegg blir de kjempeimponerte over folk fra andre land som snakker sitt eget språk i tillegg til engelsk. Og de svimler over tanken på at noen lærer et tredje språk i tillegg, som f.eks. japansk.
- Japanske eldre damer er noe for seg selv. De er bittesmå, rekker meg opp til hoften, og er udødelige. Ikke faen om noen av dem tar i bruk prioritetssetene på togene, de står som alle andre. De er grunnen til at Japan har så høy forventet levealder. Japanske menn er på 6. plass i verden når det kommer til forventet levealder, og japanske kvinner holder 1. plassen. Totalt er Japan øverst. Det betyr at det er kvinnene som drar opp snittet. Source.
- Japanerne jobber altfor mye, men vet det ikke selv. Joda, de vet at de jobber mye, men folk fra alle land synes de jobber for mye. Nordmenn synes de jobber for mye etter en 9-timers arbeidsdag. Hun på 23 år som jeg bodde hos i Kyoto jobbet ti arbeidsdager i uken. Opptil 16 timer enkelte dager. Hver uke. For opptil 70kr timen.
- Japanerne jobber bedre, ingen unntak eller tvil. Det å se en japaner i arbeid var fascinerende, uansett hva slags jobb det var snakk om. Butikkmedarbeider, servitør, togkonduktør, you name it. De gjorde nøyaktig som de skulle så presist som ingen, ingen, i Norge ville ha gjort. Så presist. Alle sammen. Eksempel: det finnes ikke dårlig mat. Til og med på billigkjedene lagde de maten så bra at 30kr-middagene ville ha kostet 200kr i Norge.
- Japan er stolt av å ha fire sesonger, men har fem. Norge har fire sesonger. En tydelig høst, lang vinter, kort vår og etterlengtet sommer. I Japan er høsten obvious, vinteren kan være frysende kald, våren er en av de vakreste i verden, og så har de regnsesongen. Regnsesongen er noe piss, og etterpå kommer den stekende sommervarmen. Jeg insisterer på at de to siste sesongene er to sesonger, men selv om japanerne selv skiller på dem, kaller de det hele "sommer". Japansk "sommer" er uutholdelig for nordmenn. Jeg vil tilbake på våren.
Så, nå er jeg tilbake i Norge. Og jeg savner Japan. Men jeg har kommet inn på Japan-studier i Bergen, og har derfor gode muligheter til å kunne reise til Japan gjennom universitetet eller stipend. Det må jeg, uten tvil.
Hadetbra, Japan. Vi sees igjen.
Day 23: The ocean!
Umi, da! Umi!
Japanerne digger å se havet, og det gjør jeg også
I dag hadde jeg og Megumi planlagt at jeg skulle få oppleve å bade på japansk strand. Per Christer og Takako skulle på sommerferie nordover til Hokkaido, på samme måte som fugler reiser sørover når vinteren kommer. Derfor takket jeg adjø for tredje gang og tok med bagasjen min til Yokohama. Yokohama-hosten hadde enda ikke svart, så jeg plantet alt i bilen til Megumi, og vi kom fram til å gjøre det så mange japanere uten sted å sove gjør: overnatte med hot springs.
Men først skulle vi mot Atami, som nesten direkte betyr "varm sjø". Og der skulle vi bade i sjøen, hell yeah. Fordi den er varm, get it? Digg. På veien dit kjørte vi innom et kjøpesenter, for å handle inn diverse greier. Der fant jeg masse rare butikker, blant annet "is" over her. De hadde ikke is. Jeg ble kjempeskuffet.
Etter kjøpesenteret kjørte vi videre mens Bitch guidet oss. Bitch er GPSen hennes, som alltid skifter mening og foreslår andre veier. Bitch var veldig irriterende, men av og til tok jeg styring og ba Megumi om å kjøre i andre retninger. Hun ble kun glad for det, og mente selv at ting hadde gått bedre da Robin kjørte bilen. Synd jeg ikke hadde lappen.
Til slutt fant vi havet, og jeg glemte at beina verket. Løp ut til det deilige, varme vannet og plasket og lekte til jeg fikk saltvann i nesen. Akkurat som nordmenn flest. Jeg var jo forsåvidt fortsatt solbrent som bare faen, men hadde smørt meg med faktor 50 solkrem. I was ready. Etterpå spiste jeg Pocky og kom med forskjellige lovord om hvor godt livet (og Pocky) er.
Da havet var ferdigbadet (av meg, Megumi syntes det var for kaldt hva faen) dro vi til et currysted for å spise mat. Curry er big deal her i Japan. Curry er ris med kjøtt og karrisaus. Nam. Dessverre var det også en feit, bråkete unge der. Du vet når ungen sitter og roper og vil ha ting mens foreldrene humrer over den tullete ungen. Men når ungen i tillegg er feit blir jeg nesten provosert over de elendige foreldrene. Hvis jeg oppdrar en unge som roper og er feit vil jeg ikke leve på denne planeten lenger.
På vei tilbake til Yokohama snakket vi enda mer om Robin (hvis du vil lære ting om Robin, reis til Japan) og japanske jenter. Hun poengterte at Robin er råkjekk i Japan, og at jentene liker utenlandske gutter med blondt hår og blå øyne som meg og ham. Jeg måtte erkjenne at verken av oss har blondt hår eller blå øyne, men hun mente det var det samme. Blå, brune og grønne øyne går alt under "blå øyne", ettersom japanerne ikke ser forskjell. Har du farge har du farge. Minner litt om hvordan vestlige ikke ser forskjell på asiater.
Etter å ha vært på stranden er det et poeng å fyre opp fyrverkeri. "Fyrverkeri". Småputter, som vi kaller dem i Norge. Men det var morsomt likevel, da. Jeg liker ting som gnister og futter. Litt kosepyroman! Og som de flinke japanerne vi var, tok vi med alle restene i flammetrygge søppelposer og kastet dem i riktig søppelbøtte. Det at vi i det hele tatt fant en søppelbøtte i Japan er beyond me.
Så tuslet vi inn i stedet med hot springs. Jeg hadde prøvd det en gang før, men dette var allnighter. Vi hadde også kupong med sauna, og det var ikke helt i samme stil som i Norge. Sauna i Japan er selvfølgelig først og fremst et varmt rom. Greit nok. Der inne er du fullt påkledd med noe som ligner pysj (minner om japanske sovevaner?). Okei, så lenge poenget er å bli varm. Og rommet luktet. What?
Saunarommene luktet ikke svette, det var ikke det. Men de hadde lavendelsauna og...hva var det, grapefruktsauna? Man satt forsåvidt ikke på benker og kokte heller, men man lå på gulvet. Steingulv. Stein blir varmt i varme, visste du det? Så vi bare lå på gulvet, som japanerne er så glade i å gjøre, og ble stekt. Når jeg går i sauna i Norge blir jeg som oftest kokt, men her ble jeg heller stekt. Jaja, mat er mat.
Til slutt var det sovetid. Da var klokken halv fire på natten, yay. Også her skulle det soves med klær på, i et opplyst rom med mange andre stoler som andre folk kunne sove (og snorke høyt) i. Morgenen etter skulle jeg reise hjemover. En og en halv times søvn før man skal ta fly, anyone? Faktisk ikke så usunt for døgnrytmen.
Japanerne digger å se havet, og det gjør jeg også
I dag hadde jeg og Megumi planlagt at jeg skulle få oppleve å bade på japansk strand. Per Christer og Takako skulle på sommerferie nordover til Hokkaido, på samme måte som fugler reiser sørover når vinteren kommer. Derfor takket jeg adjø for tredje gang og tok med bagasjen min til Yokohama. Yokohama-hosten hadde enda ikke svart, så jeg plantet alt i bilen til Megumi, og vi kom fram til å gjøre det så mange japanere uten sted å sove gjør: overnatte med hot springs.
Men først skulle vi mot Atami, som nesten direkte betyr "varm sjø". Og der skulle vi bade i sjøen, hell yeah. Fordi den er varm, get it? Digg. På veien dit kjørte vi innom et kjøpesenter, for å handle inn diverse greier. Der fant jeg masse rare butikker, blant annet "is" over her. De hadde ikke is. Jeg ble kjempeskuffet.
Etter kjøpesenteret kjørte vi videre mens Bitch guidet oss. Bitch er GPSen hennes, som alltid skifter mening og foreslår andre veier. Bitch var veldig irriterende, men av og til tok jeg styring og ba Megumi om å kjøre i andre retninger. Hun ble kun glad for det, og mente selv at ting hadde gått bedre da Robin kjørte bilen. Synd jeg ikke hadde lappen.
Til slutt fant vi havet, og jeg glemte at beina verket. Løp ut til det deilige, varme vannet og plasket og lekte til jeg fikk saltvann i nesen. Akkurat som nordmenn flest. Jeg var jo forsåvidt fortsatt solbrent som bare faen, men hadde smørt meg med faktor 50 solkrem. I was ready. Etterpå spiste jeg Pocky og kom med forskjellige lovord om hvor godt livet (og Pocky) er.
Da havet var ferdigbadet (av meg, Megumi syntes det var for kaldt hva faen) dro vi til et currysted for å spise mat. Curry er big deal her i Japan. Curry er ris med kjøtt og karrisaus. Nam. Dessverre var det også en feit, bråkete unge der. Du vet når ungen sitter og roper og vil ha ting mens foreldrene humrer over den tullete ungen. Men når ungen i tillegg er feit blir jeg nesten provosert over de elendige foreldrene. Hvis jeg oppdrar en unge som roper og er feit vil jeg ikke leve på denne planeten lenger.
På vei tilbake til Yokohama snakket vi enda mer om Robin (hvis du vil lære ting om Robin, reis til Japan) og japanske jenter. Hun poengterte at Robin er råkjekk i Japan, og at jentene liker utenlandske gutter med blondt hår og blå øyne som meg og ham. Jeg måtte erkjenne at verken av oss har blondt hår eller blå øyne, men hun mente det var det samme. Blå, brune og grønne øyne går alt under "blå øyne", ettersom japanerne ikke ser forskjell. Har du farge har du farge. Minner litt om hvordan vestlige ikke ser forskjell på asiater.
Etter å ha vært på stranden er det et poeng å fyre opp fyrverkeri. "Fyrverkeri". Småputter, som vi kaller dem i Norge. Men det var morsomt likevel, da. Jeg liker ting som gnister og futter. Litt kosepyroman! Og som de flinke japanerne vi var, tok vi med alle restene i flammetrygge søppelposer og kastet dem i riktig søppelbøtte. Det at vi i det hele tatt fant en søppelbøtte i Japan er beyond me.
Så tuslet vi inn i stedet med hot springs. Jeg hadde prøvd det en gang før, men dette var allnighter. Vi hadde også kupong med sauna, og det var ikke helt i samme stil som i Norge. Sauna i Japan er selvfølgelig først og fremst et varmt rom. Greit nok. Der inne er du fullt påkledd med noe som ligner pysj (minner om japanske sovevaner?). Okei, så lenge poenget er å bli varm. Og rommet luktet. What?
Saunarommene luktet ikke svette, det var ikke det. Men de hadde lavendelsauna og...hva var det, grapefruktsauna? Man satt forsåvidt ikke på benker og kokte heller, men man lå på gulvet. Steingulv. Stein blir varmt i varme, visste du det? Så vi bare lå på gulvet, som japanerne er så glade i å gjøre, og ble stekt. Når jeg går i sauna i Norge blir jeg som oftest kokt, men her ble jeg heller stekt. Jaja, mat er mat.
Til slutt var det sovetid. Da var klokken halv fire på natten, yay. Også her skulle det soves med klær på, i et opplyst rom med mange andre stoler som andre folk kunne sove (og snorke høyt) i. Morgenen etter skulle jeg reise hjemover. En og en halv times søvn før man skal ta fly, anyone? Faktisk ikke så usunt for døgnrytmen.
Day 22: Painday
Jeg var over normalt støl i beina
Plan for første halvdel av dagen: be in pain
Jeg hadde planlagt, smart som jeg var, at jeg skulle være på soverommet første halvdel av dagen for å unngå å måtte bevege meg, men også for å unngå solen. Jeg hadde nemlig blitt solbrent da jeg sov ute på benken i Fuji by. Jeg hadde jo skjønt ganske tidlig at hele Fuji-prosjektet var det dummeste med hele turen, men jeg trodde det var klatringen i joggesko som var idiotisk. Istedenfor var det bare megselv som sto for alt det dumme.
Vennligst ignorer at jeg nesten er helt naken der. Det er solbrentheten som er poenget. Veldig synd at jeg ikke kunne ta bilde av stølheten, forsåvidt. For den var verre. Og for å runde av sytingen litt, hadde jeg ikke klart å få kontakt med han jeg skulle bo hos i Yokohama. Derfor skulle jeg bo enda en natt hos Per Christer og Takako. Men derimot hadde jeg fått kontakt med Megumi, som Trondheimerne kanskje vet om!
Så jeg dro til Yokohama. Og fy faen så vondt det var. Det første som var foran oss etter at vi møttes var selvfølgelig sykt lange nedovertrapper. Whyyyy. Men jeg bare latet som om det var kult å gå sakte for tiden, så jeg bare lax'et meg nedover. Yeah.
Så dro vi for å spise mat, og siden det var på slutten av reisen snakket vi litt om hva jeg hadde gjort og sånn. Hun fortalte også masse om turen til Robin, da de to hadde vært sammen, og hvordan utlendinger kommer til Japan og har lett for å møte japanske jenter. Så påpekte hun selvfølgelig at jeg hadde møtt mange forskjellige jenter. Venner, da. Men jeg fant jo ut i Nipponbashi og Akihabara at det er morsommere med jenter tilstede. Litt alpha.
Vi snakket også litt om nordmenn på tur, og jeg måtte ærlig innrømme at hvis nordmenn drar til Syden er det tradisjon å finne en strand. Men jeg hadde enda ikke gjort det. Og voilá, da var planene lagt for å finne en strand å bade i dagen etter, woo! Så dro vi for å feire med en drink før toget mitt gikk.
Til nå har jeg strengt tatt ikke funnet særlig sterke drinker, ettersom japanerne sikkert dør av én vanlig, norsk drink, men her hadde de altså "strong cocktails". Jeg kjøpte drinken over, en INDIAN DEATH ROCK. I don't even. Den var seriøst mildere enn den første, rolige startdrinken jeg blander i Norge. Jeg vurderte å se om ZOMBIE var sterkere, men toget måtte tas.
På toget fortalte Megumi om da hun først hørte om hvordan folk ser på japanere og andre asiater som "gule". Og hun hadde sagt at de ikke var gule, men hvite. Må ærlig innrømme at de fleste japanere er temmelig lyse i huden, men hun sa at nå når hun kunne sammenligne med meg kunne hun se at hun var gul. Jeg er så jævlig hvit at jeg brøt virkelighetsoppfatningen hun hadde av sin egen hudfarge. Holy shit. Jeg er hvit.
I tillegg har vestlige folk høyere kroppstemperatur enn asiater. Did you know? Min normale kroppstemperatur er 37 grader, men hun er 35 grader. Det har jeg hørt for lenge, lenge siden, men herregud det lå dypt. Kaldblodig folk. Ikke rart de har lettere for å overleve de varme temperaturene, når de starter så sykt lavt, eller hvordan det fungerer. Forsåvidt var det så varmt for meg på toget at jeg viftet istykker sensu-chan :'(.
Day 21: Mt. Fuji
Jeg overlever alt
Uteligger, fjellklatring, min egen idioti, you bring it
Våknet heldigvis i Fuji by, ikke i helvete. Fin start på dagen. Selvfølgelig, jeg våknet jo klokken grytidlig på morgenen, på grunn av mangelen av gardiner. Tok turen mot nærmeste konbini (convenience store, forkortet Japanese style) for å kjøpe noe mat til frokost og turen, og på veien møtte jeg et par menn som satt ute ved en bro og spilte shogi. Da jeg trasket forbi hilste de og sa "hello!". Fikk nesten lyst til å spørre om jeg kunne spille med dem.
Fant konbinien og kjøpte meg noe morgensushi og en håndfull onigiri. Og selvfølgelig kjeks. Jeg vet at hvis jeg blir kald på Mt. Fuji trenger jeg bare litt kjeks for å fyre opp i ovnen, så det er obligatorisk å ta med. Damen bak disken spurte om jeg kjøpte mat til tre, men neida. Jeg var bare sulten.
Deretter dro jeg tilbake til benken min for å spise frokost. Men jeg satt der trasket det et par jenter forbi, som hilste og sa "hello!". Fikk nesten lyst til å spørre om de ville spise frokost med meg, men jeg var sulten og ville ha maten min selv. Ikke lenge etter kom det også ei gammel dame som hilste og kommenterte hvordan været hadde blitt så flott i dag. Jeg er jo tross alt He Who Brings Good Weather. Og tydeligvis He Who Everyone Says Hi To.
Etter frokost begynte det å bli et normalt tidspunkt på morgenkvisten, så jeg gikk for å bekrefte bussens tidspunkt. Den skulle gå 9:25 fra bussholdeplassen. Fair deal. Jeg la meg ned på benken og hatet solen (fikk lyst på UV-paraply) mens jeg prøvde å få meg en liten powerblund. Dro til bussholdeplassen og ventet på bussen fra en halvtime før. Jeg hadde spurt om navnet på bussen, og jeg ble bedt om å se etter "Mt. Fuji".
Det kjørte forbi busser hvert femte minutt, alle het noe med "Fuji". Dette var jo tross alt Fuji by. Rundt 9:25 kom det en buss forbi med skummelt langt navn. Fujinomiyaguchigogome. Jeg fniste litt, og ventet videre på at bussen min skulle komme, men den kom ikke. Tyve minutter senere spurte jeg i billettluken, og hun sa at neste buss kom om litt under to timer. Neste? Den første hadde dratt!? Hva faen. Jeg spurte igjen om hva bussen het, og også denne damen kunne bekrefte at den het "Mt. Fuji". Piss.
Hun ga meg også et kart jeg kunne se på mens jeg ventet i enda to timer, og humøret mitt begynte å bli ganske uggent. På kartet kunne jeg se endestasjonen for bussturen, og det skal ikke mye gjetning til for å kunne grine av at navnet var "Fujinomiyaguchigogome". Jeg ventet videre til riktig busstidspunkt, og nok en gang kom "Fujinomiyaguchigogome" innom. Billettlukedamen ga tommel opp, og jeg passet på å ikke rage for mye om at bussen faen ikke het "Mt. Fuji".
På bussturen fikk jeg tid til å være litt grinete, men etter hvert kunne jeg se fjellet. Været var jo nydelig! Humøret fløy opp, og jeg gledet meg masse til å klatre. Jo lengre bussturen varte, jo mer gikk det opp for meg at jeg kom til å ha dritlite tid på meg før siste returbuss klokken 19:00, men klatringen skulle ihvertfall bli bra.
Da jeg ankom fjellet begynte jeg rett på. Folk hadde sagt at det skulle bli kaldt, men vindjakken var mer enn nok til å starte med. Normal klatretid opp er 4-7 timer på denne stien, og normal nedklatring er 3 timer. Da jeg sjekket klokken så jeg at jeg hadde 5 og en halv time på meg. Gikk lett opp for meg at dette var en helt idiotisk idé. Let's go!
Det første som skjer er at noen på vei ned hilser og sier "konnichiwa!". Og de sa de neste jeg støtte på også. Og de neste. Jeg støtte på veldig mange som var på vei ned, og det var klart at dette var en del av klatrekulturen her! Man hilser på de man passerer. Det var faktisk så koselig at jeg glemte pauser. Ved et punkt var det også et par britiske jenter som stoppet meg. Hun ene tok på en andelue og spurte om jeg hadde noen druer. Jeg måtte beklage, og sa at jeg kun hadde lemonade. 5 poeng om du tar referansen.
På 3500moh støtte jeg på en gruppe folk som holdte på å dø på seg da de så hvor høy jeg var. Og de ble bare oppgitte og forvirrede da de så at jeg kun gikk i jakke og t-skjorte. Fikk likevel høflige "stå på!"-fraser, da. Jeg møtte dem på toppen av en liten trapp, og sjokket deres da jeg gikk opp det siste trappetrinnet var priceless. Good memories. Japanere er lave.
På en av de siste stoppeplassene tok jeg på meg superunderbukse i tilfelle det var kaldt på toppen. Og jovisst kom jeg meg til toppen. Toppen av Mt. Fuji, fuck yeah. Mt. Fuji Summit. Problemet var vel bare at Mt. Fuji Summit ikke er det høyeste punktet. Ihvertfall ikke der du først går opp. Det aller høyeste punktet er Kengamine, som ligger på andre siden av krateret. Men det var så mye skyer der opp at jeg ikke kunne se verken krater eller mer enn fire meter framover.
Det første som skjer er at noen på vei ned hilser og sier "konnichiwa!". Og de sa de neste jeg støtte på også. Og de neste. Jeg støtte på veldig mange som var på vei ned, og det var klart at dette var en del av klatrekulturen her! Man hilser på de man passerer. Det var faktisk så koselig at jeg glemte pauser. Ved et punkt var det også et par britiske jenter som stoppet meg. Hun ene tok på en andelue og spurte om jeg hadde noen druer. Jeg måtte beklage, og sa at jeg kun hadde lemonade. 5 poeng om du tar referansen.
På 3500moh støtte jeg på en gruppe folk som holdte på å dø på seg da de så hvor høy jeg var. Og de ble bare oppgitte og forvirrede da de så at jeg kun gikk i jakke og t-skjorte. Fikk likevel høflige "stå på!"-fraser, da. Jeg møtte dem på toppen av en liten trapp, og sjokket deres da jeg gikk opp det siste trappetrinnet var priceless. Good memories. Japanere er lave.
På en av de siste stoppeplassene tok jeg på meg superunderbukse i tilfelle det var kaldt på toppen. Og jovisst kom jeg meg til toppen. Toppen av Mt. Fuji, fuck yeah. Mt. Fuji Summit. Problemet var vel bare at Mt. Fuji Summit ikke er det høyeste punktet. Ihvertfall ikke der du først går opp. Det aller høyeste punktet er Kengamine, som ligger på andre siden av krateret. Men det var så mye skyer der opp at jeg ikke kunne se verken krater eller mer enn fire meter framover.
Jeg løp rundt (ja, løp) på leting etter toppen, spurte om veien, ble pekt i feil retning og måtte til slutt nøye meg med værstasjonen, som er tre meter under toppen av fjellet. Jaja. Bildet ovenfor er altså tatt på 3773moh høyde. Fuck yeah! Lua er en hjemmestrikket Kvikk Lunsj-lue fra min mor. Beste.
Etter å ha tatt de dritkule bildene uten imponerende bakgrunn ville jeg likevel finne den egentlige toppen, så jeg løp rundt enda mer i en halv time. Til slutt sirklet jeg tilbake til toppen av stien jeg hadde tatt på vei opp, og da ga jeg opp. Klokken min sa at jeg hadde 90 minutter på meg før siste buss, så jeg begynte å løpe ned.
Og faen som jeg løpte. Eller, jeg hoppet nedover. Løp og hoppet så mye at japanerne bare måtte stoppe og se på mens de sa ting som "sugoooi sugoooooi!" (holyfuckholyfuuuck) og "jumpjumpjump". Jeg passet på å lage litt show for de som faktisk stoppet for å se på, og det var kjempemorsomt å høre på reaksjonene deres. De tenkte sikkert at jeg ikke forsto dem uansett. Underholdning for meg!
Så jeg kunne hoppe og løpe opp og ned Mt. Fuji, men jeg klarte å gå meg vill på toppen av et fjell. Føler at jeg burde passe fint inn i hele "college jock"-gjengen på hvert universitet i USA. Kanskje jeg skal flytte dit og følge mitt kall. Dessverre ble drømmen knust av at jeg kom til bunnen av Mt. Fuji 13 minutter etter at bussen hadde dratt. Jeg tenkte jeg skulle haike, men fikk vite at en annen buss gikk til et annet sted om en time. Bra nok.
Mens jeg ventet dro jeg til fjellbutikken for å se om de hadde rare ting, men jeg klarte ganske enkelt ikke å være der. Ble kvalm bare av å stå. Definitivt ikke college jock-materiale. Men hvis man ikke regner med den tiden på toppen hvor jeg løp rundt i ring, dasset og sløste tid uten å vite hvor jeg var, så klarte jeg altså å komme meg opp og ned Mt. Fuji på fem timer. Temmelig fornøyd!
Day 20: Sweets Paradise
Kanskje ikke den lureste dagen i reisen
Hvis du var nervøs for min helse før jeg reise er dette en bekreftelse om at du hadde rett
Denne dagen satset jeg smart på å skippe frokosten veldig bevist. Planen var jo å dra til Sweets Paradise til lunsj. Hva er Sweets Paradise, sier du? Vel, jeg har jo skrevet om "all-you-can-drink"-plassene med skummelt billig alkohol. Sweets Paradise er altså en plass hvor du får spise så mye kaker og dessert som du vil (får til) på 70 minutter. Ikke særlig god business når de slipper meg løs.
Jeg startet lett med et fat med fire kakestykker. Ordentlig middagstallerken, om det skulle være noen tvil. Tok også en gratis kopp te, siden jeg kunne. Rolig start. Høvlet alt i meg på ti minutter, før jeg gikk for fat to. Denne gangen skrudde jeg opp vanskelighetsgraden og tok fem kakestykker. Og et glass jus, selvfølgelig. Det var jo tross alt frokosten min.
Med tanken i forrige setning gikk det opp for meg at jeg også måtte ha mat. Så jeg tok meg også et skikkelig fat med pasta og salat. Med et glass jus til. Fortsatt med i prisen. Mariko begynte å bli dødelig mett, men Satori lekte ikke "spis-så-mye-du-vil". En seriøst utfordring fra den jenta. Hun tok seg også en feit salat for å fylle magen.
Etter det faktiske måltidet måtte jeg gjøre meg ferdig, så jeg tok de tre største kakestykkene jeg kunne finne og enda et glass jus. Satori hentet også sitt tredje fat med over fem kakestykker på. Det bor en gud inni henne. Hun klarte seg latterlig bra, og jeg måtte erkjenne tap. Vi vet alle hva som hadde skjedd hvis det var kjeks med i bildet, men kakemagen min klarte ikke å måle seg med den lille tuppeluren der. Hands down.
Under måltidet (kan det kalles for måltid?) spilte de også diverse japansk musikk, og jeg ble dritglad for å høre at jeg faktisk gjenkjente noen sanger. Det var jo mye av grunnen til at jeg begynte å høre på kun japansk musikk, og nå kunne jeg altså synge med til Tsukematsukeru av Kyary Pamyu Pamyu. Og ja, det er like latterlig som det høres ut som. Vi endte også opp med litt fri-karaoke av diverse Perfume-sanger, og de ble kjempeimponerde over kunnskapen min. Shit yeah, I know Japanese pop.
Til slutt gikk tiden ut, og vi måtte høvle i oss restene av kakene før vi dro. Det er nemlig ikke lov til å kaste mat. Gir mening. Totalpris for en te, tre glass jus, en pasta m/salat og tolv kakestykker? 120kr. Snakkes.
Etter Sweets Paradise måtte jeg dra fra dem. Planen var nemlig at jeg skulle klatre Mt. Fuji på natten! Hihihihi. Jeg tok et kjipt adjø med løfter om å møte de koselige pikene igjen, før jeg tok toget inn mot Tokyo for å hente klatreutstyret. Jeg kan jo ikke klatre Mt. Fuji uforberedt, eller hur? Ankom Tokyo rundt sekstiden på kvelden, før jeg dro på onsen og middag med Per Christer, vennen av pappa som jeg hadde bodd hos de første dagene. Jeg undret på om det kanskje var lurt å sjekke busstidene mot fjellet, men kom fram til at det sikkert gikk senbuss.
Jeg startet lett med et fat med fire kakestykker. Ordentlig middagstallerken, om det skulle være noen tvil. Tok også en gratis kopp te, siden jeg kunne. Rolig start. Høvlet alt i meg på ti minutter, før jeg gikk for fat to. Denne gangen skrudde jeg opp vanskelighetsgraden og tok fem kakestykker. Og et glass jus, selvfølgelig. Det var jo tross alt frokosten min.
Med tanken i forrige setning gikk det opp for meg at jeg også måtte ha mat. Så jeg tok meg også et skikkelig fat med pasta og salat. Med et glass jus til. Fortsatt med i prisen. Mariko begynte å bli dødelig mett, men Satori lekte ikke "spis-så-mye-du-vil". En seriøst utfordring fra den jenta. Hun tok seg også en feit salat for å fylle magen.
Etter det faktiske måltidet måtte jeg gjøre meg ferdig, så jeg tok de tre største kakestykkene jeg kunne finne og enda et glass jus. Satori hentet også sitt tredje fat med over fem kakestykker på. Det bor en gud inni henne. Hun klarte seg latterlig bra, og jeg måtte erkjenne tap. Vi vet alle hva som hadde skjedd hvis det var kjeks med i bildet, men kakemagen min klarte ikke å måle seg med den lille tuppeluren der. Hands down.
Under måltidet (kan det kalles for måltid?) spilte de også diverse japansk musikk, og jeg ble dritglad for å høre at jeg faktisk gjenkjente noen sanger. Det var jo mye av grunnen til at jeg begynte å høre på kun japansk musikk, og nå kunne jeg altså synge med til Tsukematsukeru av Kyary Pamyu Pamyu. Og ja, det er like latterlig som det høres ut som. Vi endte også opp med litt fri-karaoke av diverse Perfume-sanger, og de ble kjempeimponerde over kunnskapen min. Shit yeah, I know Japanese pop.
Til slutt gikk tiden ut, og vi måtte høvle i oss restene av kakene før vi dro. Det er nemlig ikke lov til å kaste mat. Gir mening. Totalpris for en te, tre glass jus, en pasta m/salat og tolv kakestykker? 120kr. Snakkes.
Etter Sweets Paradise måtte jeg dra fra dem. Planen var nemlig at jeg skulle klatre Mt. Fuji på natten! Hihihihi. Jeg tok et kjipt adjø med løfter om å møte de koselige pikene igjen, før jeg tok toget inn mot Tokyo for å hente klatreutstyret. Jeg kan jo ikke klatre Mt. Fuji uforberedt, eller hur? Ankom Tokyo rundt sekstiden på kvelden, før jeg dro på onsen og middag med Per Christer, vennen av pappa som jeg hadde bodd hos de første dagene. Jeg undret på om det kanskje var lurt å sjekke busstidene mot fjellet, men kom fram til at det sikkert gikk senbuss.
På onsenen fikk jeg se at det faktisk ikke var tull med at folk med tatoveringer blir kastet ut av offentlige badesteder som onsen og slikt. Det er jo selvfølgelig for å forsikre seg mot yakuza, den japanske mafiaen, ettersom de alle har tatoveringer. Men de kan jo ikke skrive "ingen mafia tillatt i plaskebadet", så de helgarderer seg med å forby tatoveringer. Intradesting.
Etter onsenen tok jeg shinkansen mot Fuji-området, og så et lokalt tog til stasjonen jeg skulle ta buss fra. Skulle. Det er nesten ikke mulig å bli ordentlig overrasket her, men jeg kom altfor sent fram. Ankom Fuji by i 22-23-tiden, og siste buss ville jeg ikke ha rukket om jeg så hadde tatt toget direkte fra Sweets Paradise. Faen.
Dette går i boka over kjipe screwups Josse har gjennomført på turer. Jeg skulle klatre Mt. Fuji over natten, men satt altså fast i Fuji by. Og selvfølgelig, innsjekking for alle hoteller var stengt på den tiden. Hm. What do.
Jeg bestemte meg for å benytte sjansen til å utforske livet som uteligger. Jeg la meg ganske enkelt ned på en benk utenfor stasjonen, tok på jakken jeg skulle klatre Mt. Fuji med og la meg for å sove. Hva annet skulle jeg ha gjort? Jeg lette faktisk litt etter en manga-kafé å sove i, men benken var det beste jeg fant.
Men jeg lå på benken trasket det masse fulle folk forbi, før en politimann (eller ihvertfall en mann i uniform) kom bort til meg.
- Har du drukket?
- Nei.
- Er alt bra?
- Eh, joda.
- Har du hotell å sove i?
- Nei...
- Har du penger?
- Jada, men jeg vet ikke hvor hotellene er. Kan du hjelpe meg?
- Eeeeh. Hotellene er nok stengt nå, ja. Hva er planen din her?
- Vel, eg tenkte skulle klatre Mt. Fuji i morgen.
- ... I det der?
Fordi ja, det å klatre Mt. Fuji i en vindjakke, t-skjorte, jeans og joggesko var visst ikke bra nok for denne mannen. Jeg fniste og åpnet sekken for å viste at jeg også hadde lue. Jeg var jo ikke dum heller. Heh. Han kikket sint og seriøst på meg og sa... - Du vet at det er snø der oppe? Og da måtte jeg ganske enkelt le. Det var litt deilig morsomt, fordi jeg forklarte at jeg var en nordmann, og syntes ikke at sånt var kaldt. Og reaksjonen hans var faktisk at han ble helt lettet! Nordmenn er hardbarske folk. Er ikke redd for fjell.
Til slutt ba han meg om å ta vare på meg selv og ikke gjøre noe dumt før han dro. Hyggelig kar, men nå måtte jeg altså bare prøve å få meg litt søvn. Og selvfølgelig, jeg var jo kjempestolt over at hele samtalen ovenfor hadde foregått på japansk. Så var jeg uteligger.
Day 19: Running man
I Japan løper folk deg dit du vil
Hvem trenger vel egentlig bil?
Kvelden før hadde jeg satt på en klesvask, og det skulle føre til hjerteattakk på morgenkvisten her. Jeg spiste frokost med dem i pysjen de lånte meg (fordi folk her sover ikke uten klær på, hva faen), som jeg selvfølgelig hadde tatt av over natten. Da jeg kom opp til rommet hadde de tatt opp de rene, tørre klærne mine, men én ting manglet. Selvfølgelig var det den latterlig pissdyre buksen fra dag 2.
Jeg vurderte et like femminutt å ta selvmord, og kom nesten fram til at jeg skulle ta Shinkansen til Osaka for å finne buksene. Men selvfølgelig fant jeg buksene henge til tørk utenfor rommet til den gale bestemoren. Ingen problem. Dagen kunne fortsette, og i dag skulle Satori på skole og jobb mens jeg skulle møte Mariko og dra til Asakusa med henne.
Asakusa var dritkult. Tok altfor mange bilder, men jeg klarte å unngå de aller verste turistbildene. Vi fant kaminarimon (Thunder Gates), som alle turistene skulle stå foran og bli tatt bilde av ved, så jeg tok et bilde av dem istedenfor. Hah. Turist level: meta. På vei rundt omkring i Asakusa gikk vi også forbi en 人力車 (jinrikisha) som de kaller det, eller "mannstyrkebil" som jeg kaller det. Jeg måtte ta en sånn. Så jeg og Mariko hoppet opp i en, og så ferdet vi.
Mannstyrkebilmannen som brukte sin mannestyrke til å løpe bilen rundt i Asakusa var hyggelig. Han snakket for det meste på japansk, og det var morsomt å høre på, men engelsken hans var også veldig bra. Jeg ble litt satt ut da han pekte på meg og sa, basicly, "lol se så hvit han er", men på en kjempesær måte hørtes det ut som et kompliment. Han åpnet også et lite tak i bilen sånn at vi kunne slippe å få sol på oss. Okei.
Hele turen var selvfølgelig kjempevarm, og jeg brukte sensu-chan (dagens nye navn på yndlingsviften) som den viften hun er. På veien rundt lærte jeg fine, nye vokabularord som "omg så deilig vinden er i denne varmen" og "fy faen den restauranten ser dritdyr ut". Veldig, veldig nyttig.
Vi ble løpt rundt i Asakusa til forskjellige deler, og fant blant annet et kjærleikstempel. Du vet, fordi det hjelper å skrive ønsket på en plate som alle kan lese, hvis du er litt desp og alene. Som jeg alltid gjør i situasjoner hvor jeg må gå fram og be litt gikk jeg fram og ba litt jeg også. Hey, jeg er singel, er jeg ikke? Jeg vet forsåvidt ikke hva den gamle mannen på bildet over gjorde.
Etter løpeturen, og mange, mange bilder, var vi sultne som bare faen. Da gjorde vi noe alle japanere som har betalt 10000 yen hver til en mannstyrkebilmann gjør: drar på en billig famiresu. Familierestaurant, forkortet på japansk vis. Vi høvlet i oss litt mat før vi hoppet mot toget mot der vi skulle møte Satori.
Toget var selvfølgelig fullt som bare faen. Tog bruker å være akkurat det i Japan, men denne gangen var det ikke tull. Jeg har fått dårlig plass før, men denne gangen sto det ei jente nærmere meg selv enn t-skjorten min var. Mer kroppskontakt enn jeg tror de fleste japanere foretrekker, men så er de vel vant til togene i sitt eget land, så det var vel ikke noe nytt. Jeg klagde litt til Mariko om at det var for lite plass til å vifte med sensu-chan når hun andre jenta sto så nærme meg, og responsen hennes om at det var for lite plass var "ooh, luckylucky!"... Jeg trodde det var de japanske mennene som tenkte skitne ting på tog, men det er visst hele landet. Lo godt. Luckylucky.
Framme i Ikebukuro fikk jeg se universitetet Mariko og Satori går på, og fy faen det var fint. Mariko bodde forsåvidt bare tre minutter unna, så universitetsopplevelsen hennes må være awesome. Mens hun pakket bagasjen hun trengte for å overnatte hos Satori sovnet jeg liksågodt litt på gulvet hennes, som jeg har gjort så mange andre plasser i Japan. Kanskje jeg skal drite i å få meg seng i Bergen. Sovejosse ble selvfølgelig avbildet, men det bildet får dere ikke se. Nænænænæ.
Vel tilbake hos Satoris familie ble vi møtt av et par nydelige, små greyhounds som føltes som silke og løp nesten like raskt som meg. Nesten. Greyhounds, ass. Da vi kom inn i huset ble vi tatt vel imot med en kake! En velkomstkake til oss begge, hvor det sto "Velkommen, Johannes og Mariko!" på japansk på en bit hvit sjokolade. Christ, for en deilig kake det var. Jeg liker når japanske folk lager kaker.
Etter kaken dro vi alle ut til den lokale festivalen. Der fikk jeg faktisk prøve å slå på en av trommene! Notearket var et ark med masse hiragana, altså japanske stavelser, og tegn for hvor man skulle slå. Foreksempel, sutTEresukeTENtsuketsukkere eller noe sånt. Det var dritmorsomt, og vi spiste selvfølgelig også masse sushi, altfor mye sushi. Digg sushi.
Utpå kvelden dro vi opp til rommet hvor Mariko og Satori skulle sove. Vi koste oss og lo hele kvelden, men de er jo tross alt bestevenner, så når de to er sammen går det i flytende japansk med masse latter og spøker. Sinnsykt vanskelig å følge med på, men herregud så underholdende.
Jeg endte faktisk opp med å bare ligge i senga til Mariko og høre på, mens jeg lo av alt jeg forsto, helt til jeg sovnet. Pysjen var allerede på, så de lot meg liksågodt sove der mens de delte sengen til Satori. Jeg liker virkelig godt å lytte til japansk, så det var egentlig helt konge for meg å høre på til jeg sovnet. Også den første natten i hele Japanreisen hvor jeg ikke sov på gulvet, og det kan jo regnes som en opplevelse det også.
Day 18: Akihabara
Akihabara, dance now
Akihabara har alt
Våknet på gulvet i Osaka. Småbrisen og latterlig trøtt. Bra start på dagen! Planen var altså å reise til Akihabara, Japans elektronikkhovedstad. Japan er kjent verden over for å være flink med elektronikk, Akihabara er kjent i Japan for å være flinkest med elektronikk. Over tid har også anime og manga smøget seg inn i området.
Jeg oppdaget et par dager tidligere at jeg hadde klart å miste overføringskabelen fra kameraet til PCen. SD-kortet er ganske lite, 4GB, så det klarer ikke å holde mange dager med film og bilder. Fordi ja, jeg filmer mye. Derfor var jeg stadig mer desperat etter å finne ny kabel, og voilá! Her kom planen om å reise over Japan, omtrent like langt som Oslo-Trondheim, for å komme til Tokyo og Akihabara for resten av reisen.
Men trøtt som jeg var, ble jeg ekstremt skuffet over å finne at togturen tok tre timer. Og da jeg kom fram hadde jeg egentlig ikke stått opp helt enda, så jeg stakk til et dass for å pusse tenner og fikse håret. Som nordmann er jeg ganske privat av meg, og skulle egentlig gjerne gjort dette alene. Men selvfølgelig, som overalt ellers i Japan, var det veldig mange folk på dass. Dette var ikke et problem, for de sto alle ved siden av meg og fikset håret selv. Solidaritet, eller noe sånt?
Vel framme i Akihabara begynte det å bli tydelig at dette var et jævlig nerdete sted. Ikke overraskende, men... idol-kaféer? AKB48 er en svære gruppe "idoler" i Japan som danser og synger sammen, og deler seg opp i mindre idol-sanggrupper for å tjene mer penger. Siden de er idoler (som Kurt Nilsen) er de alle veldig populære, og av en eller annen grunn finnes det derfor en AKB48-kafé i Akihabara. Og sikker flere. Og sikkert andre steder også. Om AKB48-jentene faktisk jobber der aner jeg ikke.
Fant også en Gundam-café rett ved siden av. Gundam er en stor robotmann eller noe sånt, storpopulær. Jeg ble litt redd av alle de japanske tingene, så jeg spiste lunsj på en fransk kafé. Etterpå dro jeg endelig til selve Akihabara Electro World eller hva det var de kalte området. Og visst faen var det elektronikk der.
Jeg spurte meg rundt etter kabelen, og det var ikke nok for japanerdamen å se USB-hullet og gjette. Neida, hun sjekket kameramodellen min, fant fram en Bibel over kameraer, sjekket hvilken USB-kabel som kommer med min modell, ringte til Den Vise Kameramannen og fant kabelen min. Og neida, ikke nok med det, de rev opp kabelpakken, tok ut kabelen og plantet den i kameraet mitt. Alt sammen bare for å bekrefte at jeg fikk riktig kabel. Faen ass, Japan. Elsker dere.
Om de ikke hadde funnet kabelen kunne de jo også bare anbefalt Gudenes SD-kort Over Alle SD-kort. Fuckings 128GB. Det er mer en laptopen min holder. Faktisk, hvis du stryker plassen Windows tar er det nesten dobbelt så mye plass. For et kamerakort. Jeg kjøpte med tre slike SD-kort for å gi bort, hvem vil ha?
En morsom ting som har gått igjen i Japan er at det er så jævlig mange ansatte. Jeg har jo jobbet for Nespresso i Lefdal-butikker, og der er det en ansatt for hver avdeling, som ærlig talt tilsvarer mer enn kundene som er i butikken på en gang. Det er jo litt færre folk i Norge. Men her i Japan er det mer enn nok folk. Jeg har kanskje ikke nevnt det, men hvis du går inn i en butikk roper de IRASSHAIMASEEEEE! på deg. På deg. Ingen unntak. Eller, på to butikker i Kyoto ropte de ikke, men dett var dett. Absolutt alle andre butikker jeg har besøkt gjennom hele reisen har hatt ropende ansatte.
Og på gaten har de folk som prøver å lure deg inn i butikken deres. Min teori er at de gjør dette fordi butikkene i Japan er i syv-etasjes bygninger, og hvem faen vet hva som er der oppe. Så de gir deg kuponger (som ruler) for at du skal gå opp og kjøpe ting. Men her i Akihabara var det maids. Fordi her var det maid kaféer.
Nei, jeg dro ikke på maid kafé. Jeg dør av pinlighet bare av å stå i nærheten av pornoblader på Narvesen, så ikke faen om jeg hadde overlevd en så merkverdig klein ting som en maid kafé alene. Likevel ser det latterlig morsomt ut, og jeg må definitivt utforske det en annen gang.
Det morsomme med disse maidene er at hvis du er inne i kaféen kan du bestille et sykt dyrt bilde med en, altså kan du betale for retten til å ta et bilde med en av dem. Jeg prøvde å ta bilder av dem på gaten, men de løp og gjemte seg for meg. No kidding. Sprang rundt nærmeste hjørne og tittet ut for å forsikre seg om at kameraet var borte. Business is business! Men til slutt gikk jeg også lei av Akihabara, ettersom det også var stappfullt av menn der, som i Nipponbashi.
Jeg dro fra Akihabara for å møte Mariko og Satori, som jeg skulle henge med de neste dagene. Satoris familie hadde vært vennlig nok til å tilby seg å hoste meg, så vi skulle dit. Mariko skulle også sove der neste natt! Men før vi dro på toget kom Mariko bort. Tror jeg hadde misforstått planen litt, men hun skulle jeg visst bare se i ett minutt den dagen. Åja. Satori hadde jeg utvekslet to meldinger med på facebook, og familien visste jeg ingenting om. Oh well, fremmede i Japan har vist seg å være vennlige så langt, så hvorfor ikke?
Og visst faen holder Japan standarden. Satori var kjempehyggelig, og vi pratet masse på toget. Faktisk så mye at jeg hørte et par bak oss som prøvde å gi hverandre nok mot til å snakke engelsk med meg de også. Til slutt brøt hun ene sammen i skam fordi hun ikke turde å snakke engelsk, og hun endte opp i et hjørne i toget med det tristeste ansiktsuttrykket jeg har sett på hele Japanturen. Det de ikke visste var at jeg forsto hele samtalen de hadde hatt bak meg. Oh well.
Vel framme hos Satori ble jeg møtt av en hage. For nordmenn er det ingenting, men dette var den første hagen jeg hadde sett noen ha. Kanskje fordi jeg bare har bodd hos folk i svære, sentrale leilighetkomplekser, men dette var altså lengre unna. De hadde hage, stort hus, og...sykehus!? Jeg fikk omvisning på området, og de hadde faktisk et lite sykehus koblet til det andre huset bak i den andre, større hagen. Hva faen. Broren til moren jobbet visst baki der. Er det virkelig så stor forskjell på plassen sentralt og en halvtime unna?
Fikk også møte mer av familien. Moren var der da vi kom, og inne i huset var bestemor. Introduksjonen? "Ikke bry deg om henne, hun er gal og oppfører seg som et barn. Ikke særlig farlig". Og hun bare lå på gulvet i naborommet og snakket med seg selv. Men som de sa, ikke akkurat særlig farlig. Faren kom også etter hvert hjem, og selv om han ikke snakket særlig mye engelsk kommuniserte vi på mannemåten. "Dettogdettogdett, du forstår?". De andre forsto ingenting, men vi forsto hverandre helt fint. Best.
Han dro også fram masse kart, slengte de ut på gulvet og begynte å forklare ting om Japan. Sykt fet kar, virkelig. Jeg fikk faktisk en hel pakke med kart over hele Japan av ham. Seriøst, gjestfrihet, much? De sjenket meg også temmelig hardt, men heldigvis har jeg bra alkoholtoleranse. Det sakeglasset var aldri tomt, de fulgte med som hauker og fylte på konstant.
In the end var det sovetid, og da dro jeg opp. Må bare påpeke at selve overetasjen var drepende varm. Jeg svimte nesten av på toppen av trappen, bare av sjokket. Varme går opp, you know? Men heldigvis var airconditioningen på rommet mitt allerede på. God damn. Elsker aircon-kun.
tirsdag 17. juli 2012
Day 17: Karaoke
Utforsket flere deler av Japan idag
Sær start på dagen, bra slutt på kvelden
Denne dagen i Osaka bestemte jeg meg for å dra ut alene og se hva jeg fant. Jeg hadde hørt om Nipponbashi, som regnes for å være Osakas Akihabara. Akihabara er nerdedistriktet med all elektronikk, manga og anime. Selvfølgelig måtte jeg dra for å se hvordan det var!
Kort fortalt var det porno overalt. Både anime og ekte. Jeg blir ekstremt pinlig berørt av å dra inn i butikker med menn i alle aldre som leser porno, og jeg klarte ikke å driste sjelen min til å ta bilder av de sære butikkene, så jeg beklager mangelen av illustrasjoner. Men virkelig, dette stedet hadde mye annet interessant også, men det virket som om hver eneste butikk hadde et pornoområde for menn.
Det gikk rolig opp for meg at jeg ikke syntes Nipponbashi var særlig morsom. Og da jeg satte meg ned for å finne ut hvorfor var det fordi det var ingen jenter der. Det var virkelig ingen. Det finnes voldsomme mengder nerdejenter her, men det bare bekrefter at dette omådet ikke var rettet mot dem. For meg så det ut som om de ikke orket å komme hit, og det var kjedeig. Æsj.
Det begynte også å regne litt, noe som er ekstremt sjeldent for meg i Japan, men selv om det var tak over fortauet på gatene bestemte jeg meg endelig for å kjøpe en paraply. Da jeg dro ut av butikken hadde regnet stoppet, og da var det nok en gang helt borte. Flere av de jeg har møtt her i Japan har kommentert at det ikke regner når jeg er her, og jeg har blitt tildelt en tittel, 晴れ男 (hare otoko), som betyr noe som "He Who Brings Good Weather". De har altså et ord for dette, og jeg har blitt kalt dette flere ganger. Trenger ikke paraply!
Til lunsj dro jeg til en sånn kaitensushi-plass, altså et sted hvor sushi drar rundt på rullebånd, og man tar det man føler for. Ettersom jeg ikke hadde peiling på hvordan sånt fungerer, satset jeg heller på å kjøpe et sushifat. Sushi fortsetter å være fantastisk deilig i dette landet! Ikke så rart, kanskje.
Etter lunsj dro jeg til en sento. Det er et offentlig bad for lokalfolk som ikke har badekar hjemme. Bading er jo tross alt en big deal her i Japan! På en måte er det en lavklasse-onsen. Tror ihvertfall det var hot springs vannet kom fra. Men selve opplevelsen var litt...sær.
Det skal ikke overraske noen at resepsjonisten på det offentlige badet ikke snakket et eneste ord engelsk. Hun bare satt i skilleområdet mellom rommene for menn og kvinner, og tok imot penger. Mitt første problem var bare at jeg ikke så hvor skifterommet var. Jeg aner jo ikke hva "skifterom" var, så jeg prøvde å ymte meg fram til svaret. Først trodde hun jeg mente toalettet. Så fant jeg ut at det eneste andre rommet var en pitteliten badstue. Og jeg spurte henne tre ganger med "jeg vil kle av meg et sted"-kroppsspråk, og nektet å tro svaret. "Alle kler av seg her, midt i rommet, før de hopper i badet". Rett foran den gamle damen.
Christ. Jeg kom nettopp fra et område dedikert til at menn skal få se nakne kvinner, over til et lite sted hvor en gammel dame sitter og ser på at menn (og kvinner) skifter dagen lang. Faen heller. Skal jeg integrere meg i japansk kultur, så skal jeg integrere meg. Forsåvidt bader alle også nakne her, ettersom rommene er kjønnsseparerte, så det var ikke snakk om å snike seg inn i en shorts under et håndkle.
Vel inne i selve badet fulgte jeg rutinene med å vaske meg før jeg badet, men ingenting forberedte meg på hvor jævlig varmt det skulle være. Og mens jeg satt der og døde av svette ropte en av de andre mennene på hun gamle damen, som da stakk innom badeområdet for menn. Virket som om det var helt rutinemessig vanlig, men det var helt blåst for meg. Jeg visste uansett at det var sykt varmt ute, så hvis jeg fortsatte å koke her kom jeg til å dø av varmen der ute. Så jeg dro.
På vei ut, mens jeg kledde på meg, begynte den gamle damen å prate med meg. Skjønte fortsatt ikke et ord engelsk, så samtalen ble litt stumt. Fikk fram at jeg var i Japan på ferie, studerte språket for meg selv, bodde hos en venn og at landet var altfor varmt for meg siden jeg var norsk. Bra nok.
Etterpå dro jeg for å hente bagasjen, men jeg var litt tidlig ute. Måtte vente der ute, og jeg skal love deg at jeg bygde bra muskler i armen fra all viftingen. Elsker sensu-viften. Brukte forsåvidt et av håndkleene til å tørke den konstante, raske strømmen av svette. Og så drakk jeg en rekke kalde drikker. Til slutt ga jeg opp og sovnet på en benk utenfor leiligheten til hosten min, mens jeg ventet på at han skulle komme tilbake med nøkkel.
Til slutt kom jeg meg ut for å møte Mina, ei jeg hadde hatt kontakt med gjennom CouchSurfing. Jeg har vel nevnt mer enn nok ganger at det er fantastisk enkelt å få seg venner her. Hun følte seg ikke helt stødig på engelsken, men gjorde sitt beste. Og for å være helt sikker på at responsen hennes var korrekt, satset hun hardt på å svare spørsmål og kommentarer med "mmhm, yeah" mens hun både ristet og nikket på hodet og klarte å få fram et ansiktsuttrykk som uttrykte både skepsis, latter og seriøsitet. Mmhm, yeah.
Vi spiste middag på et yakitoristed, altså med masse stekt kylling og billig alkohol. Digger det. Jeg styrtet nok en gang glass etter glass, og etterpå dro vi på club-hunting. Det å lete etter klubber i Osaka er ganske fascinerende, må jeg ærlig innrømme. Vi fant et sted hvor det nesten kun var unge menn som danset hip hop. De få jentene som var der var sammen med andre boys. Altså, b-boys. Mina hadde advart meg på forhånd om at tempoet på japanske klubber var tregt, og at det var lite dansing, men dette var jeg ikke forberedt på.
Det var totalt kanskje 12 andre på utestedet, og to av dem danset. De danset hip hop veeeeeldig, veldig sakte, som om de bare forberedte seg på å danse senere. Øvedansing. Musikken var bra, da, så dansefoten min ristet, men ikke faen om jeg går ut på et tomt dansegulv i Japan alene. Hvis Willow Smith hadde kommet på hadde jeg rocket dansegulvet.
Men utestedet var overall kjedelig, og vi håpte å finne et bedre. Ruslet rundt et stykke og så på fulle folk som krafset på rumper og jenter som ropte ting om både pupper og rumper ute på gaten (ikke spør hvorfor det ikke var guttene som sang lovord om sånne ting, dette er Japan) før vi til slutt kom fram til at utelivet var dødt. Så da dro vi til...karaoke!
Der møtte vi også venninnen til Mina som vi skulle ligge over hos. Jeg sang faktisk et par japanske sanger, men også klassiske sanger fra Aqua og Black Eyed Peas. Mest fordi jeg slet med japansken, og de slet med engelsken. Heh.
Vi vurderte også å gjennomføre en populær liten ting som heter "allnight". Det betyr ganske enkelt at du koser deg forbi midnatt, og dermed er screwed, fordi det siste toget har godt. Og så må du kose deg til første tog kommer. Det er også vanlig å sove i karaokerommet, men det gikk opp for meg at jeg var litt for stor til sofaen. Dessuten var vi tre. Så vi bestilte taxi og dro hjem. I etterkant må jeg innrømme at det morsomste med karaoken var at det også var all-you-can-drink.
Det er forsåvidt litt morsomt å drikke i Japan, fordi de synes jeg ser dritfull ut. Ikke på grunn av hvordan jeg oppfører meg, men på grunn av ansiktet mitt. Uansett om jeg har drukket noe eller ikke. Japan har sol. Japan er varmt. Begge deler får ansiktet mitt til å bli rødt. Men på karaoken ble det heller kommentert at jeg tålte mye. Yay!
Da vi kom fram til leiligheten hennes fyrte de opp youtube og ba meg om å vise dem ting fra Norge. De ville høre norske sanger, og jeg viste dem Hjerteknuser av Kaizers Orchestra. Bra? Jeg viste dem også Rædmø XI, og de lo godt! De sa også at de likte Jahn Erlend, det er han med det fuzzy sorte håret, for de som ikke er fra Follo Fhs. Storfornøyd med responsen, folk her i Japan liker visst Norge.
Til slutt sovnet jeg på gulvet med en pyjamas jeg fikk låne, og dyne. Som du kanskje forstår (virkelig, du burde forstå) hadde hun veldig bra airconditioning. Jeg overlevde natten.
Men utestedet var overall kjedelig, og vi håpte å finne et bedre. Ruslet rundt et stykke og så på fulle folk som krafset på rumper og jenter som ropte ting om både pupper og rumper ute på gaten (ikke spør hvorfor det ikke var guttene som sang lovord om sånne ting, dette er Japan) før vi til slutt kom fram til at utelivet var dødt. Så da dro vi til...karaoke!
Der møtte vi også venninnen til Mina som vi skulle ligge over hos. Jeg sang faktisk et par japanske sanger, men også klassiske sanger fra Aqua og Black Eyed Peas. Mest fordi jeg slet med japansken, og de slet med engelsken. Heh.
Vi vurderte også å gjennomføre en populær liten ting som heter "allnight". Det betyr ganske enkelt at du koser deg forbi midnatt, og dermed er screwed, fordi det siste toget har godt. Og så må du kose deg til første tog kommer. Det er også vanlig å sove i karaokerommet, men det gikk opp for meg at jeg var litt for stor til sofaen. Dessuten var vi tre. Så vi bestilte taxi og dro hjem. I etterkant må jeg innrømme at det morsomste med karaoken var at det også var all-you-can-drink.
Det er forsåvidt litt morsomt å drikke i Japan, fordi de synes jeg ser dritfull ut. Ikke på grunn av hvordan jeg oppfører meg, men på grunn av ansiktet mitt. Uansett om jeg har drukket noe eller ikke. Japan har sol. Japan er varmt. Begge deler får ansiktet mitt til å bli rødt. Men på karaoken ble det heller kommentert at jeg tålte mye. Yay!
Da vi kom fram til leiligheten hennes fyrte de opp youtube og ba meg om å vise dem ting fra Norge. De ville høre norske sanger, og jeg viste dem Hjerteknuser av Kaizers Orchestra. Bra? Jeg viste dem også Rædmø XI, og de lo godt! De sa også at de likte Jahn Erlend, det er han med det fuzzy sorte håret, for de som ikke er fra Follo Fhs. Storfornøyd med responsen, folk her i Japan liker visst Norge.
Til slutt sovnet jeg på gulvet med en pyjamas jeg fikk låne, og dyne. Som du kanskje forstår (virkelig, du burde forstå) hadde hun veldig bra airconditioning. Jeg overlevde natten.
Day 16: Castles and otakus
Japan er så fantastisk forskjellig fra Norge
Må innrømme at dette virkelig var en av yndlingsdagene mine
Det at Japan er forskjellig fra Norge er ikke nødvendigvis det som gjorde denne dagen så fantastisk - jeg elsker Norge. Når det er sagt ville en dag som dette aldri ha forekommet i Norge, og jeg elsket denne dagen.
Jeg startet i Kyoto, og tok turen til det nærmeste slottet, Nijojo. Jeg prøvde å lure folk til å forklare betydnigen av navnet, ettersom jeg slet litt selv, men det var lite hjelp å få. Den siste "jo"en betyr slott, men "Nijo" satte meg litt ut. Det er nemlig det de skriver foran gatenavn når de vil separere parallelle gater med samme navn, altså "ichijo", "nijo", "sanjo" etc. Følger vi den oppskriften het dette slottet for "2nd Street Castle", fordi det lå ved den andre gaten. Hva faen. Hvor mange slott må man ha for at folk skal gi slottet sitt et så...kjedelig navn?
Vel framme ved slottet fant jeg denne sjarmerende bygningen, og tok turen inn. Deler av slottet ble fortsatt restaurert, som i Nagoya Castle, men her inne fulgte man ganske enkelt en sti for å se på alt som fantes der inne. Der inne oppdaget jeg at 2nd Street Castle selvfølgelig også er et populært skoleklassemål. Stien var stappfull av ungdomsskoleelever, men jeg foretrakk uansett å holde et rolig tempo. Vet ikke om det var på grunn av all Kahluaen fra dagen før, eller det faktum av jeg nok en gang glemte å spise frokost før sightseeing, men rolig tempo holdt jeg.
Etter en liten stund, hvor jeg gikk i nærheten av en gruppe skoleelever, stoppet en av dem meg for å spørre om uttalen av et ord. Det var mange skilt der inne som sa at man ikke fikk tegne eller ta bilder, og de slet me å uttale "scribbling". Guttungen ymtet mot ordet, jeg sa "scribbling" på min bæste ængelsk, og de ble kjempeglad for at jeg var så hjelpsom.
Derifra ville de prate mer, men engelsken deres var ikke akkurat topp. Etter at jeg svarte på et japansk spørsmål ble de kjempeglade, og fortsatte med japansk for resten av turen. Fordi ja, fra da av fulgte de etter meg... Han fortalte meg forsåvidt også at en av jentene hadde sagt at jeg var kjekk før de kom bort til meg, og da jeg så på hun han pekte mot så hun nærmest stolt ut. Hva skjedde med at japanske folk skulle være sjenerte?
De spurte selvfølgelig også om jeg hadde kjæreste. Ganske mange har spurt om det før, men disse ville gjerne vite mer om norske jenter. "Er norske jenter søte?" spurte de. Av erfaring svarte jeg "ja!", og de ble kjempeinteresserte. Dessverre fulgte de opp med å spørre om norske jenter var søtere enn japanske jenter, men grammatikken og måten å sammenligne ting på på japansk er sykt annerledes fra norsk og engelsk, så jeg slet litt med å finne ut hvilken vei de spurte om (japansk søtere enn norsk eller omvendt). Slu som jeg er svarte jeg noe på engelsk, og som planlagt forsto de ikke svaret, så de lot det være. Safe.
Som jeg tidligere bestemte meg for ville jeg ta gruppebilder med alle jeg randomly møtte, så jeg fikk tatt et nytt bilde med gjengen. Digger at bildet, posisjonen og zoomen er nesten helt lik bildet over. Bare med mer sol. Vi ruslet videre gjennom en nydelig hage, og en av dem spurte meg hvor høy jeg var. Nesten med en gang sa en annen helt casually "hyakuhachijugo", altså "hundre og åttifem". Jeg ble mildt sagt helt satt ut, og klarte etter en stund å få fram at det var riktig. Han ble faktisk enda mer overrasket over det enn meg, og da husket jeg at det er litt som å gjette at den kar i Norge er to meter. Ganske høy, altså.
Mens vi ruslet videre pratet vi litt mer om at jeg lærte meg japansk, og de antydet at det sikkert var kjempevanskelig. Ettersom jeg kun har hatt det morsomt med å lære språket, svarte jeg ærlig at det egentlig ikke var særlig tungt. Responsen? Et stille "wow, cool people really can do anything" (på japansk). Heh. Glad for at jeg kunne være et forbilde.
Til slutt tok vi farvel mens jeg ruslet videre til andre deler av slottet, og de fant tilbake til klassen sin. Vi dro selvfølgelig med et "See you in Norway!", ettersom jeg hadde solgt hjemlandet mitt litt under turen. Deretter gikk det rolig opp for meg at jeg var latterlig sulten, og holdte på å dø på meg, så jeg kjøpte lunsjen over. Is og jordbær-Pocky. Må si, Pocky er deilig og nydelig og sjarmerende, men jordbærsmaken var ikke særlig digg. Får ikke tommel opp fra meg. Isen, derimot, får to tomler. Haagen-Dazs. Egentlig er jeg ikke helt sikker på om jeg fant slottet, da. Det var ihvertfall ikke særlig stort.
Etter 2nd Street Castle tok jeg turen tilbake til leiligheten for å hente bagasjen, ettersom jeg skulle videre til Osaka. Der skulle jeg tilbringe dagen med noen av de jeg møtte på Kinkakuji to dager tidligere, og det gikk opp for meg at hvis det ikke hadde vært så lett å snakke med fremmede her, ville jeg ha vært helt alene fram til åttetiden på kvelden. Mye morsommere som dette.
Vel framme i Osaka møtte jeg dem, og det var de tre fra Kinkakuji pluss ei av de som hadde ventet på oss og hjalp meg med å finne stasjonen jeg skulle til i Kyoto. Da vi hadde hilst gikk jeg for å gjemme bagasjen i en coin locker boks, og da fikk jeg også en presang. Fra ei av de andre venninnene fra togstasjonen. Altså, ei jeg var med i totalt tyve minutter, og bare såvidt snakket med. Faktisk var det to presanger. Folk her er virkelig så hyggelige at jeg ikke forstår noe.
Vi dro videre for å spise lunsj, ettersom jeg holdt på å besvime av sult (skjulte det godt, da), og da dro vi for å spise takoyaki. Stekt blekksprut. Det er ikke lett å se på bildet over, men inni de bollene var det harde, faste blekkspruttentakler. Faktisk ganske godt. Kanskje jeg holder på å bli japansk.
To av jentene hadde egentlig ikke mye ekstra tid, så hun ene ("I love you"-jenta fra sist) spurte meg ganske direkte "vi har ikke mye tid, men vil du være sammen med meg?" midt på gaten. Never stops, does she? Jeg svarte likevel "jada", og det viste seg å være det lureste svaret. Hun hadde ikke planlagt at jeg skulle si ja, så hun hadde ikke noen flere sprell å komme med for resten av dagen. Som forsåvidt var en time, siden hun måtte dra. Reaksjonen til vennene var et par smeltende "chou-yasashiiii" (herregud så snill).
Men før noen måtte dra dro vi alle sammen til en anime-/mangabutikk. Jeg hadde vært i slike butikker et par ganger før for å se på folka, men denne gangen var jeg også interessert i å kjøpe manga. Jeg lette litt rundt sammen med ei av de andre, og hun viste seg å være temmelig interessert i anime og manga. Vi fant det jeg lette etter, men hun viste meg også mange andre serier hun digget.
Faktisk tok hun meg også med litt bort fra de andre for å vise meg bilder av henne i cosplay. Jævlig bra cosplay også, må jeg si, selv om jeg ikke gjenkjente alle karakterene. Bildene var kjempesøte, og da jeg kommenterte det så hun opp på meg, smilte, pekte lett på nesen og sa "I am Japanese otaku". Hun var forsåvidt også den søteste i gjengen, og jeg smeltet litt. Selvfølgelig var hun også den eneste av dem med kjæreste. Hva skjer med at det er den mest sjenerte, lille nerdejenta som er den eneste med type i Japan? Ah, fordi sånt er grenseløst søtt i Japan. Skjønner.
Etter animesjappa måtte "I love you"-jenta og otaku-jenta dra, og jeg dro videre med de to andre til Osaka Castle. Jeg dro dit med hun hyggelige jenta fra Kinkakuji som snakket best engelsk og hun siste som også ville være med. Hun slet veldig med engelsken, men var alltid glad og hyggelig uansett. Bra folk!
Da vi kom til slottet var det stengt for innendørse omvisninger, men vi så oss rundt og satte oss ned for å se på alle de rare folka. De særeste vi fant var gyarugyaru-jentene. Såkalte "gals". Det er de som snubler i sminkebøtta hver dag, og tar på falske øyenvipper som når opp til hårfestet. Jeg er glad for at jeg enda ikke har snakket med noen av dem, ettersom jeg er litt redd dem. De overgår virkelig alt av oversminkede jenter i Norge. Skummelt.
Vi satt utenfor Osaka Castle og snakket masse hele dagen, og de var virkelig hyggelige jenter. Jeg solgte Norge litt til dem, og det har vært en gjenganger at norsk sommer høres bedre ut enn den japanske. Japansk sommer er egentlig delt opp i to, man kan si de har fem sesonger i dette landet, hvor det starter med en jævlig kjip regnsesong og så går over til stekende, uutholdelig varme. Nei, denne typen "40 grader og sol" er ikke den samme som man nyter i Syden. Denne typen får deg til å ligge inne og hate livet dag inn og dag ut. Ikke rart at de har to måneders sommerferie i denne perioden.
Etter Osaka Castle dro jeg til møteplassen hvor jeg skulle støte på min en-natts Osaka host, og der fikk jeg også møte en amerikaner som også skulle kræsje der. Vi tre dro ut for å spise okonomiyaki, som kan oversettes til "stekte favoritter", og det var seriøst deilig mat. Aner ikke hvordan jeg skal forklare maten, men det er virkelig en tradisjon vi burde importere til Norge. Det eneste som vil være vanskelig å skaffe i Norge er sausen, skulle jeg tro.
Fikk også kommentert at jeg brukte spisepinner bedre enn den japanske hosten selv, heh. Har totalt brukt spisepinner fem ganger i Norge før jeg kom til Japan, men fikk lært hvordan man virkelig gjør det av Sena i Nagoya. Bra pike.
Abonner på:
Innlegg (Atom)