A Shogi Parent

Mitt barn skal bli Shikamaru
Får bare håpe Shikamaru ikke dør før serien ender
(Håper virkelig ikke Ingvill blir nervøs av dette innlegget, haha)

Hvis jeg skal ta med meg den "asiatisk forelder"-tradisjonen som går ut på å trene ungen hardt i noe, måtte den tingen ha vært shogi. For de som kanskje ikke har sett meg nevne det før, er shogi basicly japansk sjakk. Hovedforskjellen fra sjakk er at brikker du har tatt kan spilles ut igjen hvor som helst på brettet. Så hvis du bare tar brikkene til motstanderen og angriper, kan du plutselig se området rundt kongen din bli omringet av brikkene du nettopp mistet i angrepet.

Til og med noe så smått som å ofre en enkelt brikke for å gjennomføre et angrep kan føre til tap. Derfor elsker jeg shogi, fordi hvert trekk krever planlegging, og hvis motstanderen spiller noe annet enn du så for deg, har du allerede gjort feil. Shogi handler om å føre, å holde initiativet. Shogi er som en dans, hvor begge prøver fortløpende å bestemme hvordan partneren skal bevege seg.

Hadde noen faktisk kunnet sett meg sitte her ved verandadøra i 7. etasje ville de ofte ha sett meg stirre ut på fotballbanen ved internatet. Det er tenkestillingen min, og jeg stirrer på de små menneskene som løper rundt og roper. Jeg kunne ha sagt at de løper og sparker baller, men det er dessverre slik at kun et fåtall av folka på banen faktisk sparker ballen. Mens de sparker ballen tenker jeg på hvordan verden fungerer og hvilken del jeg skal ta i den.

Jeg sitter ofte her og tenker på hva slags far jeg har lyst til å bli. Det aller viktigste for meg er at barna mine er lykkelige. Jeg har ikke tid eller plass til å skrive om min definisjon av lykke, men kort sagt kan jeg si at det handler om progresjon. Æsj, nå fikk jeg lyst til å blogge om lykke. Og jeg ser at jeg ikke engang klarer å skrive kort om hvordan jeg vil få kidsa mine glade heller. Uansett, jeg vil at de skal finne noe nyttig som også gjør dem glade, som de kan holde på med ofte. Trening. Musikk. Eller spill som ikke går utover helsen deres.

Min ting var World of Warcraft. Jeg brukte kjempemye tid på det, prøvde å bli sterk, prøvde å bli flink, og jeg klarte det. Jeg hadde venner som var bedre enn meg på alle forskjellige deler av spillet, men det de ikke var best på var jeg ofte bedre på. Inget ess i noe fordi jeg holdt på med alt, men en god "Jack of all trades". Jeg spilte veldig mye, og ble kjempeglad. Hadde det virkelig morsomt! Så morsomt at jeg spilte til langt ut på natt, ikke fikk tid til å lage mer næringsrik mat enn brødskiver med sjokopålegg, og i helgene og feriene sov jeg gjerne så lenge at jeg forsov meg til middag.

Det er trygt å si at min generelle helse var temmelig dårlig, selv om jeg ikke ble mye syk. Fram til et eller annet tidspunkt på videregående, ihvertfall. Da fikk jeg kyssesyken, og kroppen min var så dårlig i utgangspunktet at det rev ned det siste jeg hadde av helse, og jeg ble syk i... to år? Jeg husker ikke. Jeg ble ganske enkelt så syk at jeg mistet hukommelse og tidsperspektiv rundt den perioden. Jeg skrev først at jeg ble syk i vg2, men jeg husker faktisk ikke hvilket år det var. Jeg husker ikke hva jeg gjorde, men jeg husker at jeg begynte med WoW igjen rundt den tiden i vg3 hvor jeg fant ut at jeg allerede hadde for mye fravær til å få vitnemål. Det var rundt februar. Jeg kan ikke engang huske å ha sluttet med WoW før jeg startet på igjen, men det gjorde jeg visst.

Barna mine skal ikke få gi opp helsen sin for noe som helst. Foreldrene mine gjorde ingenting galt, de prøvde også på mange, mange, mange måter å få meg til å slutte med WoW, men jeg hadde ganske enkelt ikke noe annet å gjøre, og endte alltid opp med å begynne på igjen. Det eneste de ikke klarte var å stille seg skikkelig i min stilling, kun på grunn av forskjellen mellom tidsperiodene vi vokste opp i. Derfor vet jeg jo selvfølgelig ikke hvordan mine barn kommer til å vokse opp, men jeg har ihvertfall erfaring med noe foreldrene mine ikke hadde.

Shogi er også et spill. Hva er da egentlig forskjellen mellom WoW og shogi? Veldig mye ligner, som tankemønstre, å forutse hva som blir det neste som skjer, å huske hvilke rekkefølger man burde gjøre ting i for å få best utslag, det faktum at å spille mot ekte mennesker som gjør feil og finner på nye taktikker på rappen gjør at man aldri kan "lære seg ferdig", og mye annet. Men WoW krever hendene på mus og tastatur. Og det krever at du holder på nå, neste sekund, om ti minutter og om en time. I shogi er hendene frie, og det eneste du faktisk gjør er å gjøre trekk når du har bestemt deg, og det trenger ikke å være tidsbegrensninger på trekkene. Det gjør at du alltid kan "løsrive deg" for å gå og hente mat hvis du er sulten. Du kan gå på skolen mellom trekkene. Det er til og med produktivt for spillet å ta en joggetur eller en dusj for å vekke hodet, du kan til og med legge taktikker imens.

Jeg vil gjerne lære shogi til barna mine en gang i fremtiden når jeg faktisk får meg barn. Noe inspirert av forholdet mellom Shikamaru og faren hans i Naruto. Det at de spilte shogi sammen har aldri hatt noe med seriens historie å gjøre, det var bare for å illustrere at de var to rolige mennesker som likte å fordype seg i taktikker over et shogi-brett sammen. Det eneste jeg husker fra å ha sett dem spille er at faren en gang sier "jasså, Climbing Silver?" til en av taktikkene Shikamaru bruker. Jeg lærte den taktikken nylig, og kom til å tenke på dette.

Jeg skal ikke gjøre mitt beste for å få barna mine til å spille shogi. Jeg skal gjøre mitt beste for å få dem til å like det, slik at jeg en dag kan oppleve at de kommer til meg og spør om jeg vil spille en runde. Eller at de spør om de får begynne med hva som helst annet som er produktivt og morsomt for dem.

More, More, More!

I dag brøt jeg igjennom en barriere
Jeg har enda ikke helt funnet ut hva som er på den andre siden, men vi får se

Jeg gjorde noe svært bemerkningsverdig i dag. Jeg ba hovedlæreren om å sette av litt tid for et møte, og så fortalte jeg at jeg ikke syntes vi/jeg fikk nok lekser.

Kanskje jeg skulle ha avsluttet innlegget der, for det er virkelig mer enn nok! Noen som leser disse innleggene kjenner meg fra videregående eller enda tidligere, og det burde være litt vanskelig å oppdatere bildet de har av meg. Jeg studerer i Japan på et intensivt språkkurs som er kjent for å bygge voldsomt gode språkegenskaper hos alle studentene her på svært kort tid, og vi får lekser hver eneste dag, blant annet å skrive tre japanske essayer forrige uke alene. Hvis jeg forteller folk hvor mange kanji vi har gått igjennom så langt siden vi kom hit, sliter folk med å se for seg hvor mye vi må arbeide. Likevel arrangerte jeg et møte med læreren i dag, og sa med et straight face at hastigheten vi lærer kanji er for treg, og at jeg får ikke nok lekser.

Grunnen til at jeg vil ha mer lekser er at hvis jeg ikke har "for mye lekser" begynner jeg å prokrastinere. Jeg prøver hardt å disiplinere meg selv, men jeg er også realistisk. Hvis jeg har lekser jeg må gjøre, men jeg vet at det ikke tar mer enn en og en halv time, kan jeg alltids gjøre det før jeg legger meg. Og derfor gjør jeg det. Jeg har alltid tid til å utsette det, og resulatet er at jeg ofte ikke er ferdig med leksene før halv ett om natten eller senere. Problemer med å sovne har jeg nok av fra før, så jeg får ikke nok søvn om nettene. Jeg har enda ikke kommet altfor sent til en skoletime (grensen er 30 min, jeg har vært 15 min for sen en gang), men jeg har forsovet meg som følge av å ha utsatt leksene til sent på kvelden.

Jeg vil ikke ha friheten til å utsette leksene. Jeg vil at det skal være så mye lekser at jeg må begynne før middag hvis jeg skal klare å bli ferdig. Jeg har allerede utviklet en metode for å gjøre leksene og holde på med underholdning samtidig, så jeg kommer fortsatt til å "ha et liv" selv om leksene tredobles. Men jeg trenger at leksemengden økes for å få sove. Jeg trenger å ikke ha tid til å utsette ting til før jeg sover for å faktisk klare å legge meg i tide. Jeg utsetter leksene så mye at jeg ikke lenger får til å stå opp om morgenen for å jogge, ikke engang for å spise frokost! Og det er uakseptabelt. Lurer på om noen i Norge klarer å gjenkjenne denne personen.

Den siste uken fullførte klassen "shokyu"-nivået, begynnernivået. Det tok to og en halv måned å gå igjennom to lærebøker på omlag 350 sider totalt, hvor vi hver dag måtte huske en side eller to med japansk samtale; og en kanjibok med 600 kanji i. I tillegg har vi skrevet en del essayer på japansk, hatt fremføringer og spontantaler, men nå er vi altså over på "chukyu", et slags mellomnivå. Det viderekomne nivået tror jeg skal begynne tidlig i høst, mens det avanserte "jokyu"-nivået begynner fra oktober/november, hvis jeg har fått med meg rett. Detaljene for fremtiden er sikkert ikke riktige, men så langt er vi ihvertfall på begynnelsen av mellomnivået. Her lærer vi ting som ting på høyde med norske uttrykk som "tar litt om gangen" og "ser ut som en fisk" og sånt.

I chukyu skal vi ikke lenger huske samtaler utenat, men artikler og tekster med mange faktaopplysninger. Derimot vil jeg si at den største forskjellen er at artiklene er vanskelige og lange, så lærerne synes ikke at vi har tid til at alle åtte elevene skal huske tekstene hver dag, så vi rullerer. Og det gjør at jeg får enda mindre lekser enn før. Jeg rekker opp hånda og tilbyr meg å huske tekstene og presentere dem hver morgen, men har til nå bare fått ta på meg tre av fem tekster. Sukk. Under dagens presentasjon ble jeg bedt om å lukke boka og gå fram til verdenskartet for å peke mens jeg siterte teksten om Japans geografi, og det var veldig morsomt. Håper å få flere slike utfordringer!

Det er ikke det at lærerne eller bøkene er dårlige. Lærerne er helt fantastiske, som jeg virkelig vet å verdsette, og bøkene kommer jeg faktisk til å ville bruke som referansepunkter senere, de er også kjempegode. Og skoletimene er altså mer enn lærerike nok, det er altså etter skoletid jeg føler ikke strekker til. Men nå får jeg vel se om læreren finner på noe ekstra til meg eller noe sånt.