Hva er de største forskjellene mellom Japan og Norge?
Jeg har to hjem i to vildt forskjellige land, men enkelte forskjeller er mye viktigere enn andre
Jeg bor i Japan og får pengene jeg trenger til å leve her. Men foreldrene mine bor i Norge, og jeg kan alltid komme hjem til dem. Jeg har venner i begge land og føler at jeg komfortabelt kan bo begge steder. Men det betyr på ingen måte at begge land er like! Jeg tilbrakte sommerferien i Norge, og før jeg returnerte til Japan gikk det opp for meg at tiden fram til neste Norge-tur vil være det lengste utenlandsoppholdet så langt i mitt liv, lengre enn oppholdet i Australia i vg1. Og denne gangen reiser jeg ikke med familien.
Lykke er ikke en enkel ting, det finnes ingen én ting jeg kan basere absolutt alt på for å være lykkelig. Det sies at man bare trenger kjærlighet, men det er selvfølgelig altfor forenklet, man trenger jo også mat, klær og ly for å i det hele tatt klare seg. Jeg trenger også trygghet, at jeg vet at jeg kommer meg videre til neste dag, uke, måned uten at livet mitt eller helsa kan falle sammen under meg til enhver tid. Jeg trenger også frihet, som både innebærer fritid til å gjøre ekstra ting jeg har lyst ting, og økonomisk frihet som lar meg kjøpe en ting jeg får lyst på en gang iblant. Og når jeg sier kjærlighet trenger jeg folk som bryr seg. Til sist trenger jeg å føle at jeg får noe ut av tiden jeg bruker, at jeg er på vei i en retning, mot et mål jeg har valgt.
Så hvordan er det for meg å bo i Japan, sammenlignet med Norge?
Klær, mat, ly - Alt er mer tilgjengelig i Japan, det er sikkert. Nærbutikkene er åpne hele døgnet, jeg kan alltid spise mat. Shoppingmulighetene i Japan er helt grenseløse, jeg kan finne alle klær jeg enn vil. Og selv om land er svindyrt i Japan har jeg privileger som student, og får bo veldig billig. Men den største forskjellen mellom Norge og Japan her er ikke tilgjengeligheten og variasjonen av ting, men av pris. I Norge er absolutt alt temmelig dyrt. First Price er et rart konsept for nordmenn, fordi ting normalt koster det samme - mye. Mens i Japan kan du kjøpe nesten alt for latterlig lave priser, men du kan også finne de aller dyreste tingene ikke langt unna. Med nok kunnskap kan man altså fritt velge selv hvor mye kvalitet man vil bytte med pris.
Trygghet - Sosial og fysisk trygghet er definitivt høyest i Norge. Det finnes nærmest ingen naturkatastrofer, og blir man arbeidsledig uten å være student får man hjelp selv om NAV tar utgangspunkt i at du er et dårlig menneske som ønsker å snyte penger av dem hvis du ber dem om hjelp. Du overlever, det er garantert. Jeg er ikke japansk statsborger, så slike sosiale nett som fanger meg om jeg skulle droppe ut av stipendet tror jeg nok ikke finnes for meg.
Men helsemessig føler jeg meg i gode hender, også her i Japan. Jeg gjorde ingenting, men ble plassert i det nasjonale helsesystemet med en gang jeg kom hit. Hjelp får man raskt hvis man blir syk, og medisinene blir deretter lett tilgjengelige. Og forsåvidt, når det kommer til naturkatastrofer er Japan så forberedt at jeg på ingen måte er redd for det heller. Så lenger jeg følger løpet stipendet har satt opp for meg, føler jeg meg helt trygg her også.
Fritid - Dette punktet er interessant. I Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ikke gjorde noe nyttig med den, før jeg plukket opp japansk. Mens her i Japan har jeg mer jeg må gjøre, og det har gjort at jeg verdsetter fritiden utrolig mye mer, og får virkelig gjort de tingene jeg vil. Lære shogi, et tradisjonelt japansk sjakkspill? Null problem. Lese bøker? Endelig gjør jeg det igjen. Men i Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ble en mester i å drepe all tiden. Er det egentlig så bra med SÅ mye fritid?
Økonomisk frihet - Her velger jeg med en gang Japan. Som sagt over kan jeg selv velge å leve på varer som er så billige at jeg får mye penger til overs om jeg vil. Jeg bruker mye penger på å spise godt med mat, og så sitter jeg fortsatt igjen med penger. Som student i Norge får man også penger til å leve, mer enn det jeg får her i Japan, men det er så dyrt å bo at overskuddet etter mat, ly og klær er nesten ikke-eksisterende. I sommer bodde jeg gratis hos kjæreste eller foreldre, og siden jeg ville spise god, men dyr, mat brukte jeg over dobbelt av pengene jeg tjente på to uker med hard sommerjobbing. Neste år kan jeg til og med få meg deltidsjobb i Japan...
Kjærlighet - Her vinner Norge. Jeg har mange venner her i Japan også, og opplever for første gang siden ungdomsskolen lærere som virkelig bryr seg (jeg ble forkjølet forrige uke, og seks lærere spurte om jeg hadde vært på sykehus enda, pluss at klasselæreren sendte en lang, bekymret melding og til og med kontordama ringte uoppfordret for å forklare meg hvor nærmeste lege var i tilfelle jeg ble verre) og lever et godt, sosialt liv.
Derimot er familien, bortsett fra et par søstre som også er i utlandet, og spesielt kjæresten min i Norge. Med dagens teknologi er ikke støtten og kjærligheten langt unna, men bare tidsforskjellen alene gjør at en tredjedel av dagen sover jeg, mens en annen tredjedel sover Norge, så kontakt har blitt en kommoditet. Vi gjør selvfølgelig det aller beste ut av det, men det hindrer ikke at hvis jeg trenger støtte fra kjæreste eller familie, må jeg først sjekke hva klokka er.
Mening - Dette er egentlig det aller viktigste for meg. Jeg har allerede opplevd følelsen av å hoppe flere år fram i tid, og spørre hvor i all verden tiden ble av, uten å ha noe å vise for det. Jeg ble veldig syk på videregående, og innen jeg ble frisk hadde jeg verken klart å fullføre videregående, bli flink i noe eller gjort noe annet nyttig. Her i Japan, på stipendet, føler jeg at jeg gjør noe og at jeg er på vei i en retning jeg ønsker å dra i. Ikke bare det, men jeg kan også gjøre ekstra ting på fritiden om jeg vil, og lære meg ting jeg vil lære, uten at jeg må skrape lomma for å kjøpe maten jeg trenger. Og uansett hva jeg studerer kommer et femårig stipend fra Japan til å gi meg fordeler i livet, bare ved å være på CVen. Jeg føler jeg kan bli hva jeg vil!
