The epiphany!

Det har vært en svært interessant uke.
Jeg har klart å unngå å øve til eksamen i norsk muntlig med glans!

Dette er ikke plassen for å oppsummere uken. Jeg skriver altfor lange innlegg allerede. On second though, dette innlegget ble også altfor langt. Heh. Men! Jeg har funnet ut hvorfor jeg vil lære meg japansk. En eller annen gang i høst satt jeg i bilen med pappa, på vei til slekt i Nord-Trøndelag. Vi har alltid fantastisk dype samtaler, men denne gangen var bemerkelsesverdig dyp. Meningen-med-livet dyp.


På vei nordover fortalte jeg pappa om hvilke ting som interesserte meg, hva jeg ville gjøre med livet og også litt om hvorfor jeg ikke klarer å bestemme meg for studieretning (som jeg egentlig har goood tid til å tenke på, takk til militæret<3). Jeg liker å forske, men har lite lyst til å bli forsker. Det meste er allerede forsket hardt på, og nye oppdagelser er enten fortsettelsen på gamle (hey, jeg fant ENDA et primtall!!!) eller svære, fantastiske, ukontrollerte uhell (tenk Flubber, idéen er basert på en sann historie). Jeg kunne gjerne ha kartlagt verden, men det er allerede gjort. Jeg kunne ha reist til ubebodde øyer og oppdaget nye dyr, men også der ville jeg bare ha blitt med på andres allerede påbegynte prosjekter.


Det jeg fortalte pappa var at jeg gjerne kunne ha reist til en øy og startet min egen sivilasjon. Startet min egen by, etc. Litt som i MineCraft. Jeg liker ikke tanken på at jeg bare "blir med på det noen andre gjør". Det er vel alphaen i meg som ikke gidder å bare dilte etter andres planer. Jeg vil være sjef. Jeg vil ikke nødvendigvis bestemme over alle andre, men har lite lyst til å bli whippet rundt til å gjøre ting som ikke interesserer meg.


Bygg er egentlig temmelig fascinerende. Tanken på å lede et byggprosjekt fra scratch, hvor man først har en tomt, og så graver fram et passende område og reiser en bygning som skal brukes til å være badstu for meg er ganske digg. Kunne egentlig godt tenke meg å være med på den fysiske delen, hvor jeg går rundt i et rot av planker og verktøy, og kan være med på å si "nå er grunnmuren lagt". Jeg kommer nok ikke til å bli Byggmester Josse, men kanskje jeg bygger et hus for meg selv når jeg blir eldre og skal settle down?


Men hva faen har dette med japansk å gjøre?


Vel, jeg kan ikke japansk. Og jeg har ingen som forteller meg hva jeg må lære for å kunne lese X og si Y. Det er akkurat det som er så herlig. Jeg starter fra scratch, akkurat som et byggeprosjekt. Jeg kan spørre folk om råd, og lese om hvordan andre har lært japansk eller andre språk, men in the end er resultatet det jeg får til selv. Problemet med å studere ting på skole er at det du lærer ikke har høyest prioritet. Det aller viktigste er at du får en utdanning, fullfører eksamen og kanskje får en tittel du kan bruke til å få deg en jobb. What you actually learn comes second.


Med språk er det ikke sånn. Hvis du ikke vet hvordan du uttaler "jeg snakker flytende japansk" hjelper det ikke å holde opp et universitetsbevis for å overbevise folk om at du er tospråklig. Det eneste som betyr noe er hva du kan. Og språk er en av de eneste tingene du faktisk kommer til å trenge resten av livet. Når det er sagt skjønner jeg virkelig ikke hvordan Amerika klarer å leve med seg selv når det er så ufattelig få voksne som kan å lese og skrive.

Jeg kan vel klare meg med bare norsk og engelsk, men Japan har en så fantastisk og interessant kultur at jeg ikke vil gå glipp av det. Jeg vil lære meg japansk fra scratch, og få det til bra. Prosjektet har begynt, og jeg storkoser meg.