One Year of Tokyo

A year of memories
For a man without memory
(Skrevet 20. mars 2014)

Nå har jeg endelig flyttet til Osaka, og legger et år i den japanske hovedstaden bak meg. Året mitt i Tokyo har vært ubegripelig fantastisk. Jeg har møtt så mange flotte mennesker, opplevd så mye nytt at jeg ikke vet hva som er vanlig lenger, og lært mer på ett år enn jeg noensinne kunne forvente. Nå sitter jeg på gulvet i den nye leiligheten jeg har flyttet til i Osaka, og skal prøve å mimre litt og sammenligne med hvordan det går nå. Hukommelsen min glemmer alltid å lagre tidspunkt på minnene mine, så jeg skal ikke engang prøve å få til mimringen i riktig rekkefølge, men vi får se hvordan det blir.

Så, jeg flyttet til Tokyo. Jeg hadde to og et halvt år igjen på min japanske bachelor i Bergen, med nye venner, herlig kjæreste, helt fersk hybel, en deltidsjobb jeg følte meg komfortabel i, og begynte å bli godt kjent med hvilke restauranter som var gode. Så fikk jeg en telefon som spurte om jeg ville dra fra absolutt alt og alle, flytte til Japan, doble tiden for å fullføre samme bachelor, og starte et nytt liv. Jeg takket ja. Absolutt alt gikk bra med livet mitt i Bergen, men telefonen tilbød meg en mulighet. Du vet, en sånn som folk sier at man ikke skal si nei til. Så jeg gjorde ganske enkelt ikke det.

Etter et angsthikst rundt februar roet jeg meg ned med den nye planen, sa opp jobben og hybelen, fortalte kjæresten min at vi kom til å klare det, og dro. Jeg til og med storkoste meg med å få lov til å fly den 1. april sånn at jeg kunne si "jeg drar til Japan i fem år, og det er ikke en aprilspøk ass XD". Pakkingen var noenlunde minimalistisk, hovedsaklig klær og små minner. Jeg ante tross alt ikke hva jeg trengte i Japan, og tenkte at det finner jeg ut underveis. Da jeg kom frem var det stor forvirring. Jeg var trøtt, hadde jetlag, og ble plassert rett på internat. Jeg fniste umiddelbart av at skolens navnestatue sa "TUFS" og lurte på hva nordmenn ville tenke om meg hvis de så CVen min.

Været i begynnelsen var vått, varmt og kaldt. Litt forvirrende, og jeg skjønte aldri helt hvordan jeg skulle kle meg. Da det var kaldt syntes klassekameratene mine at jeg var kjempetøff som taklet det, og da det var varmt ble jeg sur og forvirret fordi jeg ikke fikk kle av meg til bar overkropp. Kultursjokk. I dag er været fortsatt akkurat like forvirrende. Det aller særeste med været i Japan er at innetemperaturene alltid er mer ekstreme enn utetemperaturene. Om sommeren føles det varmere og mer fuktig på rommet enn ute (med unntak av i solen, fordi sollys og fysikkregler), og om vinteren føles det kaldere inne enn ute. Har til og med klart å blitt syk et par ganger i år av å oppholde meg på rommet.

Mitt neste store kultursjokk kom da jeg tok en kinotur med folk, og absolutt alle i salen ventet til creditsene var ferdige før de reiste seg og gikk ut av kinoen. Sært, sært land, tenkte jeg. Kultursjokk er alltid litt vanskelige å huske, fordi det er ting folket som bor der tar som en selvfølge, og jeg legger merke til at jeg etter et år har blitt helt vant til det meste. Kinoer og kleskode er fortsatt bare rart. Jenter går med skjørt uten strømpebukse året rundt, og jeg har enda ikke sett en eneste person i bar overkropp i hele år.

Språkmessig slet jeg utrolig mye i starten. Jeg hadde helt OK passivt vokabular, kunne altså noenlunde henge med på forklaringer og lese ting og sånt, men jeg klarte ikke å produsere en eneste forståelig setning. Jeg hadde lest og lyttet til mye japansk før jeg kom hit, men å snakke eller skrive hadde jeg holdt meg milevis unna i frykt for å gjøre feil som kunne bli til dårlige vaner. I etterkant er jeg veldig glad for at jeg var forsiktig, og jeg tar den tankegangen med meg videre når jeg nå skal lære meg dialekt. Å lytte og observere før jeg prøver å herme ser ut til å gå i mål. Målet da dro på dette stipendet var å avslutte det med bedre språkkunnskaper i japansk enn i engelsk. Jeg hiver meg og kaver meg i den retningen fortsatt, og holder kun troa fordi mine engelskevner ikke er baserte på undervisning, mens nå skal jeg studere japansk som major. Vi får se hva fremtiden bringer.

Mitt andre mål med disse fem årene er så klart å erobre Japan, og det går selvfølgelig etter planen.

Jordskjelv er en del av hverdagen nå. Mitt første "store" jordskjelv opplevde jeg på vei opp i badekaret mitt, da jeg slet litt med å holde balansen og vannet begynte å lage små bølger. Den gang var det "om å gjøre å skrive på Facebook-gruppa først" (jeg vant) når det var jordskjelv, nå går det litt mer i "hm? åh." når ting begynner å riste. Rart hva man venner seg til. Kanskje jeg en gang i fremtiden også venner meg til å sende takkebrev til venner dagen etter å ha hengt med de, som er en ting japanere faktisk gjør her. Ihvertfall gjorde de det i Tokyo, så jeg får se som tiden går om jeg trenger å jobbe videre med den evnen her i Osaka.

Folk i Tokyo har ofte kalt Osaka for det japanske utlandet, så erfaringene i Tokyo er ikke nødvendigvis gjeldende for de fire neste årene, men spesielt også med tanke på de sosiale og akademiske forskjellene på intensivkurset ved TUFS og bachelorstudiet ved Osaka Universitet.

Del 2, hvordan det går i Osaka nå (kommer)

Onwards! Grow!

Da har jeg fullført studiene mine i Tokyo
Og flyttet videre til Osaka, hvor jeg skal fortsette å vokse!

Jeg har herved fullført et intensivt språkkurs ved Tokyo University of Foreign Studies. Og har forevig stemplet "TUFS" inn i CVen min. Selv om jeg ble litt syk noen ganger og såvidt glapp muligheten til å få 100% oppmøte, klarte jeg å komme meg igjennom med karakterer jeg er veldig stolte av. Jeg klarte å fullføre med kun S og A på karakterarket, selv om jeg fortsatt ler av at de føler for å kalle det det istedenfor å bare si A og B. Det er visst en gjenganger i Japan, de bruker samme system ved universitetet jeg begynner på i morgen.

Minnene fra skoleåret i Tokyo er mange, fantastiske og kommer til å være med meg resten av livet. Bortsett fra noen tilfeldige som jeg kommer til å glemme fordi hukommelsen min fungerer litt sånn. Dette har vært det mest lærerike året i livet mitt, og det skal mye til for at akkurat det skal slås. Jeg har bodd i verden, altså internasjonalt internat stappfullt av folk som er alt annet enn japanske, i gåavstand fra Japan, og fått så mange inntrykk og hørt så mange synspunkter fra folk med helt forskjellig kulturell bakgrunn at måten jeg tenker på nå må ha forandret seg drastisk. Jeg har lært veldig mye om respekt og toleranse, selv om jeg har prøvd å være en veldig tolerant fyr fra før.

Og det har vært kjempemorsomt å se folkene rundt meg forandre seg. De fleste hadde aldri bodd borte fra foreldrene sine før, og en del hadde ikke engang vært utenfor landegrensene sine før. Og nå bodde de i Japan med folk fra hvert eneste kontinent rundt seg. Jeg lo litt ekstra da en katolsk kompis, som hadde kveilet seg under ordene mine da jeg tok en bromance-vits (på grensen til homofil flørting for heterofile) på ham i vår, dro en lignende vits til meg mot slutten av skoleåret. Og det var morsomt å se ei sjenert og forvirret venninne få stjålet sitt første kyss på en av de tidligste festene, og være supersosial og på datern helt til vi flyttet fra Tokyo. På samme måte har jeg også opplevd en helt ny verden rundt meg, og voks.

Selvtilliten min har uten tvil vokst. Hva jeg tør, hva jeg regner som innenfor mine grenser og hva jeg tar som en selvfølge at jeg får til, alt er bredere enn før. Noen ganger stopper jeg opp og tenker "hva faen, har jeg blitt voksen, eller?", men så ler jeg godt og spiser en hel pakke kjeks i løpet av en 20-minutters anime-episode. Men i løpet av året gikk jeg fra å være redd for om avstandsforholdet til meg og Ingvill kom til å falle sammen til tross for hvor mye vi prøvde, til å vite med soleklar selvsikkerhet at det hadde gått med et år til. Og når jeg ser på fremtiden min og lurer på hva jeg kommer til å gjøre, har prospektet bare blitt videre.

Jeg vurderer å bli japanskprofessor på et norsk universitet. Jeg vurderer også å bli spilldesigner, fordi jeg elsker hvordan kode starter med et blankt ark, og etter hvert begynner sitt eget liv hvor det reagerer på omgivelsene og gror av seg selv. For meg er det kunst, det er vakkert og jeg vet jeg kommer til å lære meg å bruke kode i hva enn jeg ender opp med å gjøre. Og jeg vurderer også å bli norsk politiker. Mye fordi jeg har sett hvor vanskelig det er for japanerne å gjøre noe med landet sitt, til tross for å være et "demokratisk" land. Også fordi jeg ser feil bli gjort på den politiske fronten i Norge etter at jeg flyttet, og jeg føler at jeg vil gjøre mer enn bare å legge min stemme for å rette på dem. Men jeg vil ikke at denne bloggen skal bli politisk, så dette vil jeg ikke skrive/diskutere om her.

På ett år har jeg fastsatt tre ting jeg gjerne kan gjøre i fremtiden, og på de neste fire årene er jeg helt sikker på at de kommer til å både bli flere og forandre seg. Derfor er jeg også stålsikker på at å velge japansk språk var det beste jeg kunne ha gjort. Fordi jeg elsker det. Selv om jeg så blir spilldesigner senere elsker jeg å studere japansk. Å studere noe jeg virkelig liker gjør at jeg gleder meg til å dra til skolen, og å lære er noe jeg gjør for meg selv, ikke fordi det er en plikt. Dessuten vet jeg fra året før jeg kom til Japan, hvor jeg studerte japansk og tok åtte privatisteksamener på ett semester, at man lett kan lære kompliserte ting helt på egenhånd.

Derfor vet jeg at hva enn jeg vil bli senere har jeg tålmodigheten til å prøve igjen og igjen helt til jeg får en fot innenfor, muligheten til å studere det og lære meg kompliserte ting på egenhånd, også uten relevant utdanning, og evnene til å klatre oppover selv om jeg starter på bunn. For dette har jeg gjort nok av allerede. Kanskje jeg har blitt litt voksen likevel?