Dag i Nagoya og natt i Kyoto
Til å være ekstremt japansk er det veldig mange utlendinger i Kyoto!
Den siste dagen i Nagoya dro jeg og Sena mot Nagoya Castle. På veien dit holdt jeg på å smelte helt, men jeg trivdes svært mye med at hun sa "You're so hot ^^" hver gang jeg ga uttrykk for å være kjempevarm. Min reaksjon er jo selvfølgelig bare "Yes, yes I am". Mens jeg slet meg gjennom solen var det derimot mange jenter som hadde funnet en egen løsning, selv om jeg må innrømme at dette ikke var første gang jeg så det.
Jentene i Japan, i alle aldre, bruker paraplyer for å ikke bli brune. Faktisk har jeg spurt mange jenter her om det, og de sier de ikke vil bli solbrente. Hva med å få tan, spør jeg. Tan? Tan har de aldri hørt om. Jeg spør hver gang om de kaller både rød- og brunfarge for "sunburn", og de sier ja. Jeg forklarer så, ganske rolig og forsiktig, at hvis de hadde brukt paraply på en solrik dag i Norge ville de ha blitt brent på bålet for blasfemi. Jeg forklarer så videre om tanning saloons, og de henger ikke helt med. Hvorfor vil vestlige jenter bli solbrente (altså tan)? De har jo så vakker, lys hud fra før!
I vesten kan man stadig oftere høre om sykdommen Yellow Fever. Den går ut på at (hovedsaklig) menn finner ut om de eksotiske, vakre og flotte kvinnene i Asia, og forelsker seg i idéen av dem. Alt som kan stemples med "asiatisk kvinne" er vakkert. I motsatt retning skulle altså asiatiske kvinner ønske at de så mer vestlige ut, med større øyne, lysere hud og noen flere centimeter i høyden. Ikke i bredden. Den karakteristikken vil de helst holde asiatisk. Jeg skriver altså her hovedsaklig fra japansk perspektiv, siden jeg ikke kjenner til andre, men Yellow Fever gjelder ikke bare japanske kvinner.
Men dette med japanske jenter synes at høyhet, lys hud og større øyne er vakkert gjelder altså ikke bare for sine kvinnelige idealer, men også for den idéelle mann. Legg til litt Yellow Fever, og jeg vil si at Japans 0,6% "other"-befolkning, altså alt som ikke er japansk, kinesisk eller koreansk, kommer til å vokse fremover.
I Nagoya spiste jeg ål. Stekt ål på en seng av ris, med diverse smågrønt ved siden av, og et par sauser å velge mellom. Og når jeg tenker "ål" tenker jeg "eeeh klissete", men gudfandenmeg for et fantastisk måltid. Jemini, etc. Alle blasfemiske ord og andre sjeldne adjektiver for et deilig måltid. De sier at stillhet rundt matbordet er et tegn på god mat, og jeg var stum. Lenge. Jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å nyte maten. Herregud, den ålen var deilig.
Videre dro vi altså mot Nagoya Castle, som har blitt restaurert etter flammebombingene i andre verdenskrig. Der møtte vi en gammel mann fra en lokal historikerentusiastgruppe som minte meg ekstremt mye om han hyggelige businessmannen som hjalp meg gjennom de første timene i Japan. Denne mannen ville også gi et par timer av sin tid til å guide oss gjennom historien og kulturen bak Nagoya Castle.
Nagoya Castle var sinnsykt kult. Vi dro gjennom syv etasjer og fikk se og høre om flere århundrer med spennende historie bak japansk kultur. Han fortalte om Japans shoguns, hvordan Japan var et helt militærstyrt land. Med tanke på hvor fredelig Japan er i disse tider, så er det morsomt å se for seg tidene med samurai og ninja overalt. Veldig, veldig morsomt :3.
På toppen av veggene hadde de faktisk kniver kun for at ninja ikke skulle klare å klatre opp. Og så hadde de porter de brukte for å stenge inn inntrengende samurai-tropper slik at de trygt kunne skyte pistoler mot dem. Og de hadde vinduer hvor de kastet steiner og slikt på klatrende angripere. Faen. Jeg får lyst til å sjekke om slottet i Oslo har slike forsvarsmekanismer.
Og denne gangen fikk jeg tatt bilde med den hjelpsomme mannen! Se, så glad jeg er. Da jeg til slutt dro fra Sena og Nagoya ga hun meg en flott japansk vite fordi, dere vet, I'm hot. Da ble jeg også veldig, veldig glad, men det var virkelig også kjempesynd å dra fra henne. Nagoya hadde vært en veldig morsom opplevelse!
Og hvis dere lurer på hvor høy jeg er, så er jeg så høy. Det bildet er tatt fra øyehøyde. Japanere er lave. Og i Japan er altså 98,5% japanske. Men denne kvelden dro jeg til Kyoto, og der var det veldig, veldig mange flere utlendinger. Temmelig høy konsentrasjon. Jeg trodde først det bare var litt mange utlendinger på togstasjonen, men der tok jeg brultalt feil. Og det er veldig morsomt å si "utlendinger", fordi jeg er jo en av dem.
Etter en del om og en teskje men fant jeg min første Kyoto-host, Yuri. Det var litt sent på kvelden, men hun tok meg veldig godt imot. Og så ble det foreslått å dra ut å drikke. Litt sent, som sagt, men heldigvis var vi i Japan. Her fant vi utesteder som var åpne til klokken 9 på morgenen. Og veldig mange av dem var såkalte gaijin-bars, altså utlendingbarer.
Det var virkelig stappfult med utlendinger, som meg, men de fleste foretrakk å henge sammen. Jeg reiste ikke til Japan alene for å mingle med andre turister. Det var to karer fra Amerika som gjerne ville finne en bar med oss, og de var kjempehyggelige, men akkurat på denne ferien hadde jeg ikke lyst til å henge med dem. De kunne begge snakke japansk, men han ene gjorde det klart på den korte samtalen vi hadde at han syntes engelsk var et veldig mye bedre språk til å uttrykke seg med. Henge med utlendinger i Japan som vil unngå japansk for enhver pris? Nei takk.
Vi endte til slutt opp på et sted med en av de mest fantastiske konseptene i Japan. All-you-can-drink. Helt til det stengte klokken 4am. Hvor mye kostet det, sier du? Hundre norske kroner. Og drinkene var gode. Holy shit. Vi drakk og pratet skit, men etterhvert var vi begge trøtte, så vi tuslet tilbake for å få en lang natts søvn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar