Day 14: New friends

Hva er alene?

Skjønner ikke hva som skjer med vennligheten i dette landet

Så, Kyoto! Jeg skulle møte Kyoto-hosten min senere ut på dagen, så jeg hadde halve dagen alene. Jeg kunne la bagasjen være på kapsellhotellet ut dagen, så jeg tenkte jeg skulle gå ut døren og følge flowen. Det første jeg oppdaget var at Kyoto fortsatt er varm som bare faen. Jeg kjøpte solkrem med en gang, og sto ute på gaten og smørte meg. Føltes litt kleint. Etterpå så jeg en buss hvor det sto "Kinkakuji" (Gulltårn-tempelet), og jeg bestemte meg for å hoppe på. Alt bra så langt!

Så langt. Jeg hadde selvfølgelig glemt igjen batteriet til kameraet mitt, så jeg hoppet av på første stopp, men kjøpte en dagsbillett først. En dag med gratis buss rundt i Kyoto koster forsåvidt under 40kr. BÆsj. Uansett hentet jeg batteriet og dro ut igjen. Hoppet på en ny, lik buss og ferdet helt til Kinkakuji.

Vel fremme var det klart at dette var skoleklassedestinasjon nr 1. Det var så mange skoleklasser der at jeg bare måtte ta bilde av en gruppe. Og se så rart jentene måtte stå! Hun til venstre var verst, men det tok meg så lang tid å bygge opp mot til å ta bilde av fremmede som poserte for et annet kamera at hun rakk å reise seg. Men hva er greia med at jentene skulle stå foran, og så "bend over"?

Either way var det en annen gruppe folk på min alder som ganske tydelig stirret på meg. Jeg hadde viftet heftig med vifta mi hele dagen, men svettet likevel, så jeg så for meg at jentene fniste fordi utlendingen smeltet. Jeg ler høyt og lenge av utlendinger som fryser i Norge (neida), så hvorfor ikke andre veien? Faktisk prøvde jeg stealthily å filme "folkemengden" for å dokumentere dem, men hun ene bustet meg og lo. Jeg smilte tilbake og gikk før jeg døde av skam. Jeg er liker ikke å direkte filme/ta bilde av folk uten å spørre først:(.

Istedenfor å bli fnist mot av jenter dro jeg videre for å se på andre ting rundt tempelet. Det var egentlig ikke et særlig imponerende tempel - det var ganske lite - men kanskje jeg bare hadde høye forventninger på forhånd. Generelt var det varmt som bare faen, så jeg følte kun lykke da jeg så oasen ovenfor. Skygger, hvileplasser og ... te? Man måtte visst kjøpe te for å få hvile, men japansk grønn te er kjempepopulært og kjent uansett, så hvorfor ikke prøve.

Startet selvfølgelig med at det kom ei kafé-tuppe bort til meg og spurte om det gikk bra med forklaring på japansk. Jeg takker ikke nei til anledninger hvor jeg kan smile og nikke, så selvfølgelig slo jeg til. Plukket opp at diverse ingredienser var unik for området, men jo mer hun snakket, jo mer fikk jeg bare lyst til å spise den jævla godteribiten hun ga meg med téen. Den hadde bilde av Kinkakuji på seg, og smakte bedre enn tempelet selv. Mens jeg hvilte så jeg at smilegruppen som bustet at jeg filmet dem passerte, men denne gangen satt jeg i skyggen, og svettet nesten ikke like mye. Bra!

Vel ute av oasen gikk jeg for å ta meg en sup drikke (det var ikke SÅ mye te, jeg var tørst...). Da måtte jeg henge litt ved søppelbøtten, ettersom de er så få at jeg ellers aldri kom til å få kaste koppen. Mens jeg hang og slang så jeg at fnisegruppen nok en gang stirret. Herregud, jeg svettet da ikke så mye!? Jeg satset på å le det bort ved å smile mot dem og vinke litt med viften, for å vise at jeg på en måte var med på spøken. Da kom de faktisk bort til meg, og begynte å prate.

De spurte raskt hvor jeg var fra, og fulgte opp med å fortelle meg at jeg var råkjekk. Ikke akkurat det jeg trodde de skulle si, men .. nei, hva faen. De spurte også hvor gammel jeg var, og ble overrasket over å høre at jeg bare var 21. Det er virkelig ingen myte at utlendinger ser eldre ut for disse folka, det har vært en gjenganger..! Men selvfølgelig kommenterte de også at jeg måtte prøve å unngå å smelte, ettersom jeg var fra Norge. Litt rett hadde jeg.

Men ettersom jeg ruslet alene tenkte jeg at jeg skulle utnytte sjansen til å spørre om vi skulle dra videre sammen. Det var de ikke særlig negative til, og da de spurte om jeg hadde spist lunsj gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke hadde spist frokost heller. Satan. Vi dro ganske raskt videre til et lunsjsted, hvor jeg fikk spist blekksprutnudler, eller noe sånt.

De var altså tre jenter og en gutt som studerte turisme o.l., og hadde dratt til Kinkakuji for å øve på hva man skal tenke på under en omvisning. Engelsken deres var litt sånn tripptrapptresko, eller egentlig bare litt tripp og mest tresko. Hun ene, til venstre på gruppebildet oppe, snakket temmelig bra engelsk, og ledet an. De spurte selvfølgelig også om engelsk er hovedspråket i Norge, og jeg måtte forklare at vi har norsk som språk, med to skriftspråk. De ble mer enn lettere imponert. Jeg forklarte også at alle i Norge klarer å bruke engelsk, og det virket nesten som om det var et ukjent konsept for dem:).

Videre fra lunsjplassen dro vi til Gion, et gammelt område i Kyoto som var latterlig nydelig. Jeg kjøpte nok en sånn "hvor heldig er du?"-lapp, men denne gangen for kjærleik. Fikk "lol sykt heldig, kis!", og jeg har visst ingentin å bekymre meg for fremover. Etter Gion lot jeg dem bare lede an, ettersom jeg hadde tid men ingen plan, så vi dro litt fra sted til sted og så på ting og koste oss. De var fra Osaka, så de hadde også lyst til å oppdage mer av Kyoto! Etter hvert dro vi videre mot en kafé, hvor jeg fikk kjøpt is og iste for å kjøle meg ned. Nam.

På vei til kaféen begynte forsåvidt hun i midten å si "I love you!" midt på gaten, og jeg ble mildt satt ut. Møttes idag, og du forstår ikke engelsk? Jada, heldigvis har hun nok vokabular til å kødde rundt. Og mens vi spiste is og prekte ba hun til høyre meg om å ta av brillene, og masse "ooh", "handsome" og photoshoots fulgte. Ble også oppfordret om å skaffe meg kontaktlinser. Hvorfor skjer aldri sånt i Norge? T_T

Etterhvert begynte jeg å gå tom for tid, og jeg måtte komme meg til stasjonen. Da har vi selvfølgelig den klassiske Josse-metoden å gjøre ting på, hvor jeg hadde glemt navnet på stasjonen jeg skulle til, og hun jeg skulle møte tok ikke telefonen. Great. Denne flokken jeg var med hadde avtalt at de skulle møte noen venner ved stasjonen, så vi dro dit sammen (etter at jeg hadde hentet bagasjen) og møtte dem. De var allerede forsene, og jeg beklaget til dem for at jeg hadde oppholdt vennene deres.

Reaksjonen deres var nok en gang litt uforventet. Det tok ikke mange sekunder før de foreslo at jeg kunne bytte plass med han i gruppa jeg hadde vært med i dag, sånn at jeg kunne gå på skole med dem. Følte meg ikke lite velkommen her, nei.

Shun, karen jeg avtalte å bytte liv med, endte også opp med å redde dagen. Jeg fikk logget inn på CouchSurfing med mobilen hans og sjekket stasjonen, og dermed var jeg straks på vei. Ettersom disse folka gikk på skole i Osaka skulle vi se om vi fikk møttes en dag der, og med masse takk for dagen og all hjelpen dro jeg for å møte min andre Kyoto-host.

Vel framme ved endestasjonen møtte jeg hosten min Manami, og vi begynte å prate. Det morsomme var at hun rullet raskt over til japansk, sånn at jeg snakket på engelsk eller japansk, og hun svarte nesten utelukkende på japansk. Virkelig morsomt for meg, jeg lærte noen bra fraser bare av å snakke. Men før all japansken fortalte hun også at hun hadde snakket med en annen CouchSurfer som vi skulle møte og spise middag med. Han var en brasiliansk, hyggelig kar, og vi tre dro til et av arbeidsstedene hennes for å finne mat å spise.

Med pils og mat på bordet var stemningen bra, og etter hvert begynte også kollegaene til Manami å bli ferdig på jobb. To av dem kom og satt seg med oss, og selv om de holdt seg utelukkende til japansk var det hyggelig å ha dem der. Ei av dem var ekstremt sjenert, fikk ikke øyekontakt en eneste gang, men hun sa likevel på japansk til Manami at jeg var kjekk. Hva faen skjer, plisplis la dette fortsette når jeg returnerer til Norge. Jeg har forsåvidt hatt en gjengående skrivefeil her, hvor jeg skriver "kjekks" istedenfor "kjekk" hver jævla gang. Tror forsåvidt jeg tar meg en kjeks eller fire her jeg sitter og skriver.

Vel tilbake i leiligheten til Manami pilset vi litt videre og så på japanske TV-programmer og reklamer. Jeg vet ikke om det var pilsen eller hva det var, men reklamene var grenseløst morsomme. Jeg lo og koste meg som bare det, og også Manami måtte innrømme at de var sære som bare faen. Visst er de sære. Det er jo Japan.

Day 13: Japanese toilets

Day 15: Foods