I Japan løper folk deg dit du vil
Hvem trenger vel egentlig bil?
Kvelden før hadde jeg satt på en klesvask, og det skulle føre til hjerteattakk på morgenkvisten her. Jeg spiste frokost med dem i pysjen de lånte meg (fordi folk her sover ikke uten klær på, hva faen), som jeg selvfølgelig hadde tatt av over natten. Da jeg kom opp til rommet hadde de tatt opp de rene, tørre klærne mine, men én ting manglet. Selvfølgelig var det den latterlig pissdyre buksen fra dag 2.
Jeg vurderte et like femminutt å ta selvmord, og kom nesten fram til at jeg skulle ta Shinkansen til Osaka for å finne buksene. Men selvfølgelig fant jeg buksene henge til tørk utenfor rommet til den gale bestemoren. Ingen problem. Dagen kunne fortsette, og i dag skulle Satori på skole og jobb mens jeg skulle møte Mariko og dra til Asakusa med henne.
Asakusa var dritkult. Tok altfor mange bilder, men jeg klarte å unngå de aller verste turistbildene. Vi fant kaminarimon (Thunder Gates), som alle turistene skulle stå foran og bli tatt bilde av ved, så jeg tok et bilde av dem istedenfor. Hah. Turist level: meta. På vei rundt omkring i Asakusa gikk vi også forbi en 人力車 (jinrikisha) som de kaller det, eller "mannstyrkebil" som jeg kaller det. Jeg måtte ta en sånn. Så jeg og Mariko hoppet opp i en, og så ferdet vi.
Mannstyrkebilmannen som brukte sin mannestyrke til å løpe bilen rundt i Asakusa var hyggelig. Han snakket for det meste på japansk, og det var morsomt å høre på, men engelsken hans var også veldig bra. Jeg ble litt satt ut da han pekte på meg og sa, basicly, "lol se så hvit han er", men på en kjempesær måte hørtes det ut som et kompliment. Han åpnet også et lite tak i bilen sånn at vi kunne slippe å få sol på oss. Okei.
Hele turen var selvfølgelig kjempevarm, og jeg brukte sensu-chan (dagens nye navn på yndlingsviften) som den viften hun er. På veien rundt lærte jeg fine, nye vokabularord som "omg så deilig vinden er i denne varmen" og "fy faen den restauranten ser dritdyr ut". Veldig, veldig nyttig.
Vi ble løpt rundt i Asakusa til forskjellige deler, og fant blant annet et kjærleikstempel. Du vet, fordi det hjelper å skrive ønsket på en plate som alle kan lese, hvis du er litt desp og alene. Som jeg alltid gjør i situasjoner hvor jeg må gå fram og be litt gikk jeg fram og ba litt jeg også. Hey, jeg er singel, er jeg ikke? Jeg vet forsåvidt ikke hva den gamle mannen på bildet over gjorde.
Etter løpeturen, og mange, mange bilder, var vi sultne som bare faen. Da gjorde vi noe alle japanere som har betalt 10000 yen hver til en mannstyrkebilmann gjør: drar på en billig famiresu. Familierestaurant, forkortet på japansk vis. Vi høvlet i oss litt mat før vi hoppet mot toget mot der vi skulle møte Satori.
Toget var selvfølgelig fullt som bare faen. Tog bruker å være akkurat det i Japan, men denne gangen var det ikke tull. Jeg har fått dårlig plass før, men denne gangen sto det ei jente nærmere meg selv enn t-skjorten min var. Mer kroppskontakt enn jeg tror de fleste japanere foretrekker, men så er de vel vant til togene i sitt eget land, så det var vel ikke noe nytt. Jeg klagde litt til Mariko om at det var for lite plass til å vifte med sensu-chan når hun andre jenta sto så nærme meg, og responsen hennes om at det var for lite plass var "ooh, luckylucky!"... Jeg trodde det var de japanske mennene som tenkte skitne ting på tog, men det er visst hele landet. Lo godt. Luckylucky.
Framme i Ikebukuro fikk jeg se universitetet Mariko og Satori går på, og fy faen det var fint. Mariko bodde forsåvidt bare tre minutter unna, så universitetsopplevelsen hennes må være awesome. Mens hun pakket bagasjen hun trengte for å overnatte hos Satori sovnet jeg liksågodt litt på gulvet hennes, som jeg har gjort så mange andre plasser i Japan. Kanskje jeg skal drite i å få meg seng i Bergen. Sovejosse ble selvfølgelig avbildet, men det bildet får dere ikke se. Nænænænæ.
Vel tilbake hos Satoris familie ble vi møtt av et par nydelige, små greyhounds som føltes som silke og løp nesten like raskt som meg. Nesten. Greyhounds, ass. Da vi kom inn i huset ble vi tatt vel imot med en kake! En velkomstkake til oss begge, hvor det sto "Velkommen, Johannes og Mariko!" på japansk på en bit hvit sjokolade. Christ, for en deilig kake det var. Jeg liker når japanske folk lager kaker.
Etter kaken dro vi alle ut til den lokale festivalen. Der fikk jeg faktisk prøve å slå på en av trommene! Notearket var et ark med masse hiragana, altså japanske stavelser, og tegn for hvor man skulle slå. Foreksempel, sutTEresukeTENtsuketsukkere eller noe sånt. Det var dritmorsomt, og vi spiste selvfølgelig også masse sushi, altfor mye sushi. Digg sushi.
Utpå kvelden dro vi opp til rommet hvor Mariko og Satori skulle sove. Vi koste oss og lo hele kvelden, men de er jo tross alt bestevenner, så når de to er sammen går det i flytende japansk med masse latter og spøker. Sinnsykt vanskelig å følge med på, men herregud så underholdende.
Jeg endte faktisk opp med å bare ligge i senga til Mariko og høre på, mens jeg lo av alt jeg forsto, helt til jeg sovnet. Pysjen var allerede på, så de lot meg liksågodt sove der mens de delte sengen til Satori. Jeg liker virkelig godt å lytte til japansk, så det var egentlig helt konge for meg å høre på til jeg sovnet. Også den første natten i hele Japanreisen hvor jeg ikke sov på gulvet, og det kan jo regnes som en opplevelse det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar