Day 21: Mt. Fuji

Jeg overlever alt

Uteligger, fjellklatring, min egen idioti, you bring it

Våknet heldigvis i Fuji by, ikke i helvete. Fin start på dagen. Selvfølgelig, jeg våknet jo klokken grytidlig på morgenen, på grunn av mangelen av gardiner. Tok turen mot nærmeste konbini (convenience store, forkortet Japanese style) for å kjøpe noe mat til frokost og turen, og på veien møtte jeg et par menn som satt ute ved en bro og spilte shogi. Da jeg trasket forbi hilste de og sa "hello!". Fikk nesten lyst til å spørre om jeg kunne spille med dem.

Fant konbinien og kjøpte meg noe morgensushi og en håndfull onigiri. Og selvfølgelig kjeks. Jeg vet at hvis jeg blir kald på Mt. Fuji trenger jeg bare litt kjeks for å fyre opp i ovnen, så det er obligatorisk å ta med. Damen bak disken spurte om jeg kjøpte mat til tre, men neida. Jeg var bare sulten.

Deretter dro jeg tilbake til benken min for å spise frokost. Men jeg satt der trasket det et par jenter forbi, som hilste og sa "hello!". Fikk nesten lyst til å spørre om de ville spise frokost med meg, men jeg var sulten og ville ha maten min selv. Ikke lenge etter kom det også ei gammel dame som hilste og kommenterte hvordan været hadde blitt så flott i dag. Jeg er jo tross alt He Who Brings Good Weather. Og tydeligvis He Who Everyone Says Hi To.

Etter frokost begynte det å bli et normalt tidspunkt på morgenkvisten, så jeg gikk for å bekrefte bussens tidspunkt. Den skulle gå 9:25 fra bussholdeplassen. Fair deal. Jeg la meg ned på benken og hatet solen (fikk lyst på UV-paraply) mens jeg prøvde å få meg en liten powerblund. Dro til bussholdeplassen og ventet på bussen fra en halvtime før. Jeg hadde spurt om navnet på bussen, og jeg ble bedt om å se etter "Mt. Fuji".

Det kjørte forbi busser hvert femte minutt, alle het noe med "Fuji". Dette var jo tross alt Fuji by. Rundt 9:25 kom det en buss forbi med skummelt langt navn. Fujinomiyaguchigogome. Jeg fniste litt, og ventet videre på at bussen min skulle komme, men den kom ikke. Tyve minutter senere spurte jeg i billettluken, og hun sa at neste buss kom om litt under to timer. Neste? Den første hadde dratt!? Hva faen. Jeg spurte igjen om hva bussen het, og også denne damen kunne bekrefte at den het "Mt. Fuji". Piss.

Hun ga meg også et kart jeg kunne se på mens jeg ventet i enda to timer, og humøret mitt begynte å bli ganske uggent. På kartet kunne jeg se endestasjonen for bussturen, og det skal ikke mye gjetning til for å kunne grine av at navnet var "Fujinomiyaguchigogome". Jeg ventet videre til riktig busstidspunkt, og nok en gang kom "Fujinomiyaguchigogome" innom. Billettlukedamen ga tommel opp, og jeg passet på å ikke rage for mye om at bussen faen ikke het "Mt. Fuji".

På bussturen fikk jeg tid til å være litt grinete, men etter hvert kunne jeg se fjellet. Været var jo nydelig! Humøret fløy opp, og jeg gledet meg masse til å klatre. Jo lengre bussturen varte, jo mer gikk det opp for meg at jeg kom til å ha dritlite tid på meg før siste returbuss klokken 19:00, men klatringen skulle ihvertfall bli bra.

Da jeg ankom fjellet begynte jeg rett på. Folk hadde sagt at det skulle bli kaldt, men vindjakken var mer enn nok til å starte med. Normal klatretid opp er 4-7 timer på denne stien, og normal nedklatring er 3 timer. Da jeg sjekket klokken så jeg at jeg hadde 5 og en halv time på meg. Gikk lett opp for meg at dette var en helt idiotisk idé. Let's go!

Det første som skjer er at noen på vei ned hilser og sier "konnichiwa!". Og de sa de neste jeg støtte på også. Og de neste. Jeg støtte på veldig mange som var på vei ned, og det var klart at dette var en del av klatrekulturen her! Man hilser på de man passerer. Det var faktisk så koselig at jeg glemte pauser. Ved et punkt var det også et par britiske jenter som stoppet meg. Hun ene tok på en andelue og spurte om jeg hadde noen druer. Jeg måtte beklage, og sa at jeg kun hadde lemonade. 5 poeng om du tar referansen.

På 3500moh støtte jeg på en gruppe folk som holdte på å dø på seg da de så hvor høy jeg var. Og de ble bare oppgitte og forvirrede da de så at jeg kun gikk i jakke og t-skjorte. Fikk likevel høflige "stå på!"-fraser, da. Jeg møtte dem på toppen av en liten trapp, og sjokket deres da jeg gikk opp det siste trappetrinnet var priceless. Good memories. Japanere er lave.

På en av de siste stoppeplassene tok jeg på meg superunderbukse i tilfelle det var kaldt på toppen. Og jovisst kom jeg meg til toppen. Toppen av Mt. Fuji, fuck yeah. Mt. Fuji Summit. Problemet var vel bare at Mt. Fuji Summit ikke er det høyeste punktet. Ihvertfall ikke der du først går opp. Det aller høyeste punktet er Kengamine, som ligger på andre siden av krateret. Men det var så mye skyer der opp at jeg ikke kunne se verken krater eller mer enn fire meter framover.

Jeg løp rundt (ja, løp) på leting etter toppen, spurte om veien, ble pekt i feil retning og måtte til slutt nøye meg med værstasjonen, som er tre meter under toppen av fjellet. Jaja. Bildet ovenfor er altså tatt på 3773moh høyde. Fuck yeah! Lua er en hjemmestrikket Kvikk Lunsj-lue fra min mor. Beste.

Etter å ha tatt de dritkule bildene uten imponerende bakgrunn ville jeg likevel finne den egentlige toppen, så jeg løp rundt enda mer i en halv time. Til slutt sirklet jeg tilbake til toppen av stien jeg hadde tatt på vei opp, og da ga jeg opp. Klokken min sa at jeg hadde 90 minutter på meg før siste buss, så jeg begynte å løpe ned.

Og faen som jeg løpte. Eller, jeg hoppet nedover. Løp og hoppet så mye at japanerne bare måtte stoppe og se på mens de sa ting som "sugoooi sugoooooi!" (holyfuckholyfuuuck) og "jumpjumpjump". Jeg passet på å lage litt show for de som faktisk stoppet for å se på, og det var kjempemorsomt å høre på reaksjonene deres. De tenkte sikkert at jeg ikke forsto dem uansett. Underholdning for meg!

Så jeg kunne hoppe og løpe opp og ned Mt. Fuji, men jeg klarte å gå meg vill på toppen av et fjell. Føler at jeg burde passe fint inn i hele "college jock"-gjengen på hvert universitet i USA. Kanskje jeg skal flytte dit og følge mitt kall. Dessverre ble drømmen knust av at jeg kom til bunnen av Mt. Fuji 13 minutter etter at bussen hadde dratt. Jeg tenkte jeg skulle haike, men fikk vite at en annen buss gikk til et annet sted om en time. Bra nok.

Mens jeg ventet dro jeg til fjellbutikken for å se om de hadde rare ting, men jeg klarte ganske enkelt ikke å være der. Ble kvalm bare av å stå. Definitivt ikke college jock-materiale. Men hvis man ikke regner med den tiden på toppen hvor jeg løp rundt i ring, dasset og sløste tid uten å vite hvor jeg var, så klarte jeg altså å komme meg opp og ned Mt. Fuji på fem timer. Temmelig fornøyd!

Day 20: Sweets Paradise

Day 22: Painday