Day 12: Omfg a deer

I dag så jeg en hjort

Ikke elg, ikke reinsdyr, men hjort.

Ettersom jeg endelig hadde kommet meg til Nara, måtte jeg se hjort. Fordi de er tamme. Du vet, sånne type dyr som man kan klappe på. Herregud, jeg måtte jo klappe på hjorten!

 

Så, jeg ble kjørt inn til Nara hvor jeg kunne rusle rundt og se på hjort på vei til templer og sånt. Templene var sinnsykt flotte og sånt, men det var definitivt hjortene som gjorde turen verd det. Kan du se hjorten på bildet over? Først trodde jeg at jeg hadde tatt bilde av hjort blant folk, men egentlig var det også en gigantisk portal midt i bildet. Jeg så kun hjort blant folk.

Bak portalen var altså "Øst-tempelet". Inni der var "Den store Buddhaen". Jeg er helt sikker på at Buddhaen i Kamakura var større, og at det finnes en håndfull flere templer lengre øst, men navnene var sjarmerende likevel. Satan, for en svær bygning. Ikke så rart, da, når poenget er å holde på "Den store Buddhaen". Jeg kan godt like det.

Selv om det var viktige, historiske og flotte bygninger og ting å se på, ble jeg altfor distrahert av hvor nydelige hjortene var. Først var jeg litt redd for dem, ettersom vi normalt spiser dem i Norge, og de sikkert var sinte på meg, men de aller fleste visste ikke om dette. De var ihvertfall ikke særlig sinte. Som japanske folk og dyr flest, var de veldig velkomne og hyggelige. Vi ble raskt venner.

Det var også en Bambi. Jeg døde dessverre på meg, siden Bambi var så søt, og så husket jeg at en jeger drepte moren hans eller noe sånt, men heldigvis hadde denne Bambien moren sin. Tror det var moren, ihvertfall.

Uansett, vi dro videre til et annet tempel, og der var det ikke hjort. Bare utenfor. Jeg ble litt skuffet, men heldigvis var det et fantastisk tempel. Ikke like stort som Øst-tempelet, men det hadde mange lamper og sånt. Lamper er kult nok. Ikke like kult som hjort, men kult nok.

Og endelig fant jeg et sted hvor folka som lagde plassen hadde forstått at de var små folk. "Vi burde kanskje skrive dette på engelsk også, eller?" må noen ha spurt, og på vegne av alle turister og utlendinger sier jeg: takk. Nå kan jo jeg forstå hva som står der på japansk, men jeg tror ikke japanerne trenger informasjonen like mye som ... alle andre.

En annen ting med japanere som jeg har lagt merke til, og som virket ekstremt tilfeldig å nevne nå, er at de sover veldig lett/tungt. Du vet, de sovner lett og sover tungt. Det er ekstreeemt vanlig å se folk som sover på toget her, og på magisk vis våkner akkurat på sin stopp. De sovner sittende, og så nikker de med åpen munn helt til toget åpner dørene på stasjonen deres. Skjønner ikke hvorfor nakkeskader ikke er et velkjent fenomen i Japan. I tillegg sovnet Tsubasa på gulvet på rommet mitt kvelden før, og han var ikke mulig å vekke. Virkelig, jeg dultet, bråkte, stjal teppet og ristet på guttungen, men ikke faen om han skulle våkne. Til slutt kom faren opp, vekte ham og førte ham til rommet sitt.

Og i dag, bak i bilen, i fotplassen til baksetene, sovnet Nazuna. Hvordan er det mulig!? Faren kjørte som en av de fra Tokyo Drift, bare at dette var Nara Drift, men likevel sov hun på gulvet i bilen. Og ikke nok med det, men da vi kom fram klarte jeg heller ikke å vekke henne. Hun spurte selvfølgelig hvorfor jeg ikke hadde vekt henne, men herregud da. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg vekker folk i dette landet!

Før middag dro jeg og Nazuna på butikken for å kjøpe inn til middagen, og da vi dro hadde jeg et morsomt manneøyeblikk med Koji, faren. Rett før vi dro sa han "yoroshiku jan" (pass på henne, da). Bra far. Jeg svarte et enkelt "hai", og dro en rolig "ittekimasu" (nå drar vi) før jeg hoppet ut døren, og han ropte "itterashai" (velkommen igjen) tilbake. En veldig japansk samtale, og et veldig minneverdig øyeblikk.

På butikken var planleggingen litt tynn. Hun ba meg om å finne frossen udon mens hun hentet karri. Du sender en utlending inn i et gigantisk kjøpesenter for å kjøpe frosne nudler? Som om det enkelt, lizzm. Hun pekte meg i en retning og stakk av. Det var feil retning. Etter hvert fant jeg nudlene, og da gikk det jo opp for meg at jeg ikke visste hvor hun var. Heldigvis er jeg høy nok til å se over alle hyllene og sånt, og jeg fant henne ved sokkene. Hun sendte meg avgårde for å finne frosne nudler mens hun shoppet klær. Whipped? ;(

Etterpå hadde jeg dype samtaler med moren til barna, altså hun jeg hadde kontaktet gjennom CouchSurfing, om hvordan utdanningssystemet fungerer i Japan. Nazuna er en kjempeflink elev som er ekstremt mye bedre i engelsk enn så ufattelig mange andre på hennes alder, men det er likevel ikke mulig for henne å gå opp noen klasser i engelsk på ungdomsskolen. Faktisk er det ikke mulig å gå andre veien heller. Det er umulig å gå om igjen et skoleår i Japan. Du følger ikke trinn, du følger alderen din. Trenger ikke å stå engang. Intradesting.

Jeg fortalte også masse om hvordan det fungerer i Norge, og samtalen vår førtes raskt i retning "Norge har idyllisk perfekte systemer". Sånn bare sånn at dere vet det. Nå synes jo jeg at det er veldig mye som kan forbedret med det norske utdanningssystemet, men friheten og valgmulighetene våre er mange. Vi har det bra i Norge.

 

Minner litt om Rebekka der hun sitter, gjør hun ikke? Før barna skulle til sengs skulle vi spille litt PlayStation2, men det fikk vi av en eller annen grunn ikke til. Da dro vi ned for å spille Wii, og de valgte Super Smash Bros. Brother, what? Jeg beklager, men hvis noen utfordrer meg til å spille Super Smash Bros bryr jeg meg ikke om hvor gamle de er. Jeg banker dritten ut av dem uansett.

Etter hvert fant jeg ut en ting: barn er barn overalt i verden. De hadde det kjempemorsomt helt til klokken ble for mye, og da ble de grinete og begynte å småkrangle over ingenting (som å velge farge på karakteren i spillet). Barn skal være barn. Jeg hadde oppdaget tidligere at de likte å gjøre det jeg gjorde, så jeg utnyttet sjansen og gikk og pusset tennene. Rollemodell, yo. De fulgte selvfølgelig raskt etter.

Day 11: Rainy season

Day 13: Japanese toilets