Japan er så fantastisk forskjellig fra Norge
Må innrømme at dette virkelig var en av yndlingsdagene mine
Det at Japan er forskjellig fra Norge er ikke nødvendigvis det som gjorde denne dagen så fantastisk - jeg elsker Norge. Når det er sagt ville en dag som dette aldri ha forekommet i Norge, og jeg elsket denne dagen.
Jeg startet i Kyoto, og tok turen til det nærmeste slottet, Nijojo. Jeg prøvde å lure folk til å forklare betydnigen av navnet, ettersom jeg slet litt selv, men det var lite hjelp å få. Den siste "jo"en betyr slott, men "Nijo" satte meg litt ut. Det er nemlig det de skriver foran gatenavn når de vil separere parallelle gater med samme navn, altså "ichijo", "nijo", "sanjo" etc. Følger vi den oppskriften het dette slottet for "2nd Street Castle", fordi det lå ved den andre gaten. Hva faen. Hvor mange slott må man ha for at folk skal gi slottet sitt et så...kjedelig navn?
Vel framme ved slottet fant jeg denne sjarmerende bygningen, og tok turen inn. Deler av slottet ble fortsatt restaurert, som i Nagoya Castle, men her inne fulgte man ganske enkelt en sti for å se på alt som fantes der inne. Der inne oppdaget jeg at 2nd Street Castle selvfølgelig også er et populært skoleklassemål. Stien var stappfull av ungdomsskoleelever, men jeg foretrakk uansett å holde et rolig tempo. Vet ikke om det var på grunn av all Kahluaen fra dagen før, eller det faktum av jeg nok en gang glemte å spise frokost før sightseeing, men rolig tempo holdt jeg.
Etter en liten stund, hvor jeg gikk i nærheten av en gruppe skoleelever, stoppet en av dem meg for å spørre om uttalen av et ord. Det var mange skilt der inne som sa at man ikke fikk tegne eller ta bilder, og de slet me å uttale "scribbling". Guttungen ymtet mot ordet, jeg sa "scribbling" på min bæste ængelsk, og de ble kjempeglad for at jeg var så hjelpsom.
Derifra ville de prate mer, men engelsken deres var ikke akkurat topp. Etter at jeg svarte på et japansk spørsmål ble de kjempeglade, og fortsatte med japansk for resten av turen. Fordi ja, fra da av fulgte de etter meg... Han fortalte meg forsåvidt også at en av jentene hadde sagt at jeg var kjekk før de kom bort til meg, og da jeg så på hun han pekte mot så hun nærmest stolt ut. Hva skjedde med at japanske folk skulle være sjenerte?
De spurte selvfølgelig også om jeg hadde kjæreste. Ganske mange har spurt om det før, men disse ville gjerne vite mer om norske jenter. "Er norske jenter søte?" spurte de. Av erfaring svarte jeg "ja!", og de ble kjempeinteresserte. Dessverre fulgte de opp med å spørre om norske jenter var søtere enn japanske jenter, men grammatikken og måten å sammenligne ting på på japansk er sykt annerledes fra norsk og engelsk, så jeg slet litt med å finne ut hvilken vei de spurte om (japansk søtere enn norsk eller omvendt). Slu som jeg er svarte jeg noe på engelsk, og som planlagt forsto de ikke svaret, så de lot det være. Safe.
Som jeg tidligere bestemte meg for ville jeg ta gruppebilder med alle jeg randomly møtte, så jeg fikk tatt et nytt bilde med gjengen. Digger at bildet, posisjonen og zoomen er nesten helt lik bildet over. Bare med mer sol. Vi ruslet videre gjennom en nydelig hage, og en av dem spurte meg hvor høy jeg var. Nesten med en gang sa en annen helt casually "hyakuhachijugo", altså "hundre og åttifem". Jeg ble mildt sagt helt satt ut, og klarte etter en stund å få fram at det var riktig. Han ble faktisk enda mer overrasket over det enn meg, og da husket jeg at det er litt som å gjette at den kar i Norge er to meter. Ganske høy, altså.
Mens vi ruslet videre pratet vi litt mer om at jeg lærte meg japansk, og de antydet at det sikkert var kjempevanskelig. Ettersom jeg kun har hatt det morsomt med å lære språket, svarte jeg ærlig at det egentlig ikke var særlig tungt. Responsen? Et stille "wow, cool people really can do anything" (på japansk). Heh. Glad for at jeg kunne være et forbilde.
Til slutt tok vi farvel mens jeg ruslet videre til andre deler av slottet, og de fant tilbake til klassen sin. Vi dro selvfølgelig med et "See you in Norway!", ettersom jeg hadde solgt hjemlandet mitt litt under turen. Deretter gikk det rolig opp for meg at jeg var latterlig sulten, og holdte på å dø på meg, så jeg kjøpte lunsjen over. Is og jordbær-Pocky. Må si, Pocky er deilig og nydelig og sjarmerende, men jordbærsmaken var ikke særlig digg. Får ikke tommel opp fra meg. Isen, derimot, får to tomler. Haagen-Dazs. Egentlig er jeg ikke helt sikker på om jeg fant slottet, da. Det var ihvertfall ikke særlig stort.
Etter 2nd Street Castle tok jeg turen tilbake til leiligheten for å hente bagasjen, ettersom jeg skulle videre til Osaka. Der skulle jeg tilbringe dagen med noen av de jeg møtte på Kinkakuji to dager tidligere, og det gikk opp for meg at hvis det ikke hadde vært så lett å snakke med fremmede her, ville jeg ha vært helt alene fram til åttetiden på kvelden. Mye morsommere som dette.
Vel framme i Osaka møtte jeg dem, og det var de tre fra Kinkakuji pluss ei av de som hadde ventet på oss og hjalp meg med å finne stasjonen jeg skulle til i Kyoto. Da vi hadde hilst gikk jeg for å gjemme bagasjen i en coin locker boks, og da fikk jeg også en presang. Fra ei av de andre venninnene fra togstasjonen. Altså, ei jeg var med i totalt tyve minutter, og bare såvidt snakket med. Faktisk var det to presanger. Folk her er virkelig så hyggelige at jeg ikke forstår noe.
Vi dro videre for å spise lunsj, ettersom jeg holdt på å besvime av sult (skjulte det godt, da), og da dro vi for å spise takoyaki. Stekt blekksprut. Det er ikke lett å se på bildet over, men inni de bollene var det harde, faste blekkspruttentakler. Faktisk ganske godt. Kanskje jeg holder på å bli japansk.
To av jentene hadde egentlig ikke mye ekstra tid, så hun ene ("I love you"-jenta fra sist) spurte meg ganske direkte "vi har ikke mye tid, men vil du være sammen med meg?" midt på gaten. Never stops, does she? Jeg svarte likevel "jada", og det viste seg å være det lureste svaret. Hun hadde ikke planlagt at jeg skulle si ja, så hun hadde ikke noen flere sprell å komme med for resten av dagen. Som forsåvidt var en time, siden hun måtte dra. Reaksjonen til vennene var et par smeltende "chou-yasashiiii" (herregud så snill).
Men før noen måtte dra dro vi alle sammen til en anime-/mangabutikk. Jeg hadde vært i slike butikker et par ganger før for å se på folka, men denne gangen var jeg også interessert i å kjøpe manga. Jeg lette litt rundt sammen med ei av de andre, og hun viste seg å være temmelig interessert i anime og manga. Vi fant det jeg lette etter, men hun viste meg også mange andre serier hun digget.
Faktisk tok hun meg også med litt bort fra de andre for å vise meg bilder av henne i cosplay. Jævlig bra cosplay også, må jeg si, selv om jeg ikke gjenkjente alle karakterene. Bildene var kjempesøte, og da jeg kommenterte det så hun opp på meg, smilte, pekte lett på nesen og sa "I am Japanese otaku". Hun var forsåvidt også den søteste i gjengen, og jeg smeltet litt. Selvfølgelig var hun også den eneste av dem med kjæreste. Hva skjer med at det er den mest sjenerte, lille nerdejenta som er den eneste med type i Japan? Ah, fordi sånt er grenseløst søtt i Japan. Skjønner.
Etter animesjappa måtte "I love you"-jenta og otaku-jenta dra, og jeg dro videre med de to andre til Osaka Castle. Jeg dro dit med hun hyggelige jenta fra Kinkakuji som snakket best engelsk og hun siste som også ville være med. Hun slet veldig med engelsken, men var alltid glad og hyggelig uansett. Bra folk!
Da vi kom til slottet var det stengt for innendørse omvisninger, men vi så oss rundt og satte oss ned for å se på alle de rare folka. De særeste vi fant var gyarugyaru-jentene. Såkalte "gals". Det er de som snubler i sminkebøtta hver dag, og tar på falske øyenvipper som når opp til hårfestet. Jeg er glad for at jeg enda ikke har snakket med noen av dem, ettersom jeg er litt redd dem. De overgår virkelig alt av oversminkede jenter i Norge. Skummelt.
Vi satt utenfor Osaka Castle og snakket masse hele dagen, og de var virkelig hyggelige jenter. Jeg solgte Norge litt til dem, og det har vært en gjenganger at norsk sommer høres bedre ut enn den japanske. Japansk sommer er egentlig delt opp i to, man kan si de har fem sesonger i dette landet, hvor det starter med en jævlig kjip regnsesong og så går over til stekende, uutholdelig varme. Nei, denne typen "40 grader og sol" er ikke den samme som man nyter i Syden. Denne typen får deg til å ligge inne og hate livet dag inn og dag ut. Ikke rart at de har to måneders sommerferie i denne perioden.
Etter Osaka Castle dro jeg til møteplassen hvor jeg skulle støte på min en-natts Osaka host, og der fikk jeg også møte en amerikaner som også skulle kræsje der. Vi tre dro ut for å spise okonomiyaki, som kan oversettes til "stekte favoritter", og det var seriøst deilig mat. Aner ikke hvordan jeg skal forklare maten, men det er virkelig en tradisjon vi burde importere til Norge. Det eneste som vil være vanskelig å skaffe i Norge er sausen, skulle jeg tro.
Fikk også kommentert at jeg brukte spisepinner bedre enn den japanske hosten selv, heh. Har totalt brukt spisepinner fem ganger i Norge før jeg kom til Japan, men fikk lært hvordan man virkelig gjør det av Sena i Nagoya. Bra pike.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar