Akihabara, dance now
Akihabara har alt
Våknet på gulvet i Osaka. Småbrisen og latterlig trøtt. Bra start på dagen! Planen var altså å reise til Akihabara, Japans elektronikkhovedstad. Japan er kjent verden over for å være flink med elektronikk, Akihabara er kjent i Japan for å være flinkest med elektronikk. Over tid har også anime og manga smøget seg inn i området.
Jeg oppdaget et par dager tidligere at jeg hadde klart å miste overføringskabelen fra kameraet til PCen. SD-kortet er ganske lite, 4GB, så det klarer ikke å holde mange dager med film og bilder. Fordi ja, jeg filmer mye. Derfor var jeg stadig mer desperat etter å finne ny kabel, og voilá! Her kom planen om å reise over Japan, omtrent like langt som Oslo-Trondheim, for å komme til Tokyo og Akihabara for resten av reisen.
Men trøtt som jeg var, ble jeg ekstremt skuffet over å finne at togturen tok tre timer. Og da jeg kom fram hadde jeg egentlig ikke stått opp helt enda, så jeg stakk til et dass for å pusse tenner og fikse håret. Som nordmann er jeg ganske privat av meg, og skulle egentlig gjerne gjort dette alene. Men selvfølgelig, som overalt ellers i Japan, var det veldig mange folk på dass. Dette var ikke et problem, for de sto alle ved siden av meg og fikset håret selv. Solidaritet, eller noe sånt?
Vel framme i Akihabara begynte det å bli tydelig at dette var et jævlig nerdete sted. Ikke overraskende, men... idol-kaféer? AKB48 er en svære gruppe "idoler" i Japan som danser og synger sammen, og deler seg opp i mindre idol-sanggrupper for å tjene mer penger. Siden de er idoler (som Kurt Nilsen) er de alle veldig populære, og av en eller annen grunn finnes det derfor en AKB48-kafé i Akihabara. Og sikker flere. Og sikkert andre steder også. Om AKB48-jentene faktisk jobber der aner jeg ikke.
Fant også en Gundam-café rett ved siden av. Gundam er en stor robotmann eller noe sånt, storpopulær. Jeg ble litt redd av alle de japanske tingene, så jeg spiste lunsj på en fransk kafé. Etterpå dro jeg endelig til selve Akihabara Electro World eller hva det var de kalte området. Og visst faen var det elektronikk der.
Jeg spurte meg rundt etter kabelen, og det var ikke nok for japanerdamen å se USB-hullet og gjette. Neida, hun sjekket kameramodellen min, fant fram en Bibel over kameraer, sjekket hvilken USB-kabel som kommer med min modell, ringte til Den Vise Kameramannen og fant kabelen min. Og neida, ikke nok med det, de rev opp kabelpakken, tok ut kabelen og plantet den i kameraet mitt. Alt sammen bare for å bekrefte at jeg fikk riktig kabel. Faen ass, Japan. Elsker dere.
Om de ikke hadde funnet kabelen kunne de jo også bare anbefalt Gudenes SD-kort Over Alle SD-kort. Fuckings 128GB. Det er mer en laptopen min holder. Faktisk, hvis du stryker plassen Windows tar er det nesten dobbelt så mye plass. For et kamerakort. Jeg kjøpte med tre slike SD-kort for å gi bort, hvem vil ha?
En morsom ting som har gått igjen i Japan er at det er så jævlig mange ansatte. Jeg har jo jobbet for Nespresso i Lefdal-butikker, og der er det en ansatt for hver avdeling, som ærlig talt tilsvarer mer enn kundene som er i butikken på en gang. Det er jo litt færre folk i Norge. Men her i Japan er det mer enn nok folk. Jeg har kanskje ikke nevnt det, men hvis du går inn i en butikk roper de IRASSHAIMASEEEEE! på deg. På deg. Ingen unntak. Eller, på to butikker i Kyoto ropte de ikke, men dett var dett. Absolutt alle andre butikker jeg har besøkt gjennom hele reisen har hatt ropende ansatte.
Og på gaten har de folk som prøver å lure deg inn i butikken deres. Min teori er at de gjør dette fordi butikkene i Japan er i syv-etasjes bygninger, og hvem faen vet hva som er der oppe. Så de gir deg kuponger (som ruler) for at du skal gå opp og kjøpe ting. Men her i Akihabara var det maids. Fordi her var det maid kaféer.
Nei, jeg dro ikke på maid kafé. Jeg dør av pinlighet bare av å stå i nærheten av pornoblader på Narvesen, så ikke faen om jeg hadde overlevd en så merkverdig klein ting som en maid kafé alene. Likevel ser det latterlig morsomt ut, og jeg må definitivt utforske det en annen gang.
Det morsomme med disse maidene er at hvis du er inne i kaféen kan du bestille et sykt dyrt bilde med en, altså kan du betale for retten til å ta et bilde med en av dem. Jeg prøvde å ta bilder av dem på gaten, men de løp og gjemte seg for meg. No kidding. Sprang rundt nærmeste hjørne og tittet ut for å forsikre seg om at kameraet var borte. Business is business! Men til slutt gikk jeg også lei av Akihabara, ettersom det også var stappfullt av menn der, som i Nipponbashi.
Jeg dro fra Akihabara for å møte Mariko og Satori, som jeg skulle henge med de neste dagene. Satoris familie hadde vært vennlig nok til å tilby seg å hoste meg, så vi skulle dit. Mariko skulle også sove der neste natt! Men før vi dro på toget kom Mariko bort. Tror jeg hadde misforstått planen litt, men hun skulle jeg visst bare se i ett minutt den dagen. Åja. Satori hadde jeg utvekslet to meldinger med på facebook, og familien visste jeg ingenting om. Oh well, fremmede i Japan har vist seg å være vennlige så langt, så hvorfor ikke?
Og visst faen holder Japan standarden. Satori var kjempehyggelig, og vi pratet masse på toget. Faktisk så mye at jeg hørte et par bak oss som prøvde å gi hverandre nok mot til å snakke engelsk med meg de også. Til slutt brøt hun ene sammen i skam fordi hun ikke turde å snakke engelsk, og hun endte opp i et hjørne i toget med det tristeste ansiktsuttrykket jeg har sett på hele Japanturen. Det de ikke visste var at jeg forsto hele samtalen de hadde hatt bak meg. Oh well.
Vel framme hos Satori ble jeg møtt av en hage. For nordmenn er det ingenting, men dette var den første hagen jeg hadde sett noen ha. Kanskje fordi jeg bare har bodd hos folk i svære, sentrale leilighetkomplekser, men dette var altså lengre unna. De hadde hage, stort hus, og...sykehus!? Jeg fikk omvisning på området, og de hadde faktisk et lite sykehus koblet til det andre huset bak i den andre, større hagen. Hva faen. Broren til moren jobbet visst baki der. Er det virkelig så stor forskjell på plassen sentralt og en halvtime unna?
Fikk også møte mer av familien. Moren var der da vi kom, og inne i huset var bestemor. Introduksjonen? "Ikke bry deg om henne, hun er gal og oppfører seg som et barn. Ikke særlig farlig". Og hun bare lå på gulvet i naborommet og snakket med seg selv. Men som de sa, ikke akkurat særlig farlig. Faren kom også etter hvert hjem, og selv om han ikke snakket særlig mye engelsk kommuniserte vi på mannemåten. "Dettogdettogdett, du forstår?". De andre forsto ingenting, men vi forsto hverandre helt fint. Best.
Han dro også fram masse kart, slengte de ut på gulvet og begynte å forklare ting om Japan. Sykt fet kar, virkelig. Jeg fikk faktisk en hel pakke med kart over hele Japan av ham. Seriøst, gjestfrihet, much? De sjenket meg også temmelig hardt, men heldigvis har jeg bra alkoholtoleranse. Det sakeglasset var aldri tomt, de fulgte med som hauker og fylte på konstant.
In the end var det sovetid, og da dro jeg opp. Må bare påpeke at selve overetasjen var drepende varm. Jeg svimte nesten av på toppen av trappen, bare av sjokket. Varme går opp, you know? Men heldigvis var airconditioningen på rommet mitt allerede på. God damn. Elsker aircon-kun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar