Gammelt og nytt i ett
Har fått opplevd mange forskjellige deler av Japan i dag!
Startet dagen med en deilig lunch (rart hvordan folk lager lunch til meg når jeg ikke har spist frokost) sammen med familien, og så nærmet det seg å reise. Det var morsomt å se hvor lite barna hadde lyst til at jeg skulle dra. Veldig hyggelig, men likevel trist. Jeg fikk tatt et fint gruppefoto med dem alle, da.
Jeg ser litt...stor ut i gjengen. Sykt fet t-skjorte, da. Koji, Megumi, Tsubasa og Nazuza. Hvis noen skal CouchSurfe i Nara senere, anbefaler jeg å møte denne gjengen! Koji var forsåvidt brannmann, så han var dritkul. Brannmenn er kule.
Så dro jeg fra Nara-familien, og de var virkelig herlige. Tsubasa klengte seg til benet mitt som om han var lillebroren min, og Nazuna ble stille og trist da vi sa hadet. Det var virkelig en sånn opplevelse jeg håpte å få fra å bo hos en familie, og jeg kan ikke si annet enn at det var flott. Jeg er stadig overrasket over hvor flink Nazuna var til å snakke engelsk.
Vel inne i selve byen Nara tenkte jeg at jeg skulle skaffe et kart. Turisthjelpen på stasjonen passet utmerket, men det virket som om de hadde én for japanske folk og én for utlendinger ansatt. Hun i den første luken spurte hvor jeg var fra, så svarte jeg "Norge!", og hun bare "Oooouh, Norway!" og gesterte med begge armene sidelengs mot partneren som satt i den andre luken. Han var litt mer snakkevillig, og ga meg et fint kart og pekte mot veien jeg skulle gå. Det var ikke noe høyre eller venstre, bare å følge riktig vei. Woo!
Selvfølgelig viste det seg at denne veien var lagt i østvest-retning, og sola var sterk som bare faen. Det betyr at det er ingen skygger, og jeg måtte ganske enkelt nøye meg med å gå inn i tilfeldige butikker annenhvert minutt for å ikke smelte. Etter hvert kom jeg heldigvis til det generelle område jeg ville til; Nara Park! Og templene og sånt, selvfølgelig.
Da jeg fant et søtt, lite tempel og tok bilder av det var det et par hyggelige damer som tilbød seg å ta et bilde for meg, med meg i. Jeg takket ja, men spurte også om hun ene ville være med på bildet. De snakket begge veldig bra engelsk, og var vennlige nok til å spasere litt videre med meg og småprate. Jeg undret litt på hvorfor, men tok det for god fisk.
Da vi kom til et skillepunkt hvor jeg skulle stryke på hjort og de skulle gå videre, sa jeg adjø. Dette var øyeblikket hvor de rev av seg sine vennlige ansikter og bekjente at de var Jehovas Vitner. Jeg klarte dessverre ikke å få megselv til å gjøre noe annet enn å late som om jeg ikke visste stort om The Jehova Club, og tok gjerne imot arket deres med registreringspapirer og alt inkludert, med et løfte om å lese det senere. Det glemte jeg. Men før de dro fikk jeg tatt et bilde med hun andre også, bare for å ha samlingen full.
Hovedgrunnen til at jeg trodde at de var ekte mennesker var at damen ovenfor gjemte seg fra solstrålene (de er redde for å få tan) med både UV-paraply og armbeskyttere, sånn som så mange andre japanske kvinner. Etter at de dro ble jeg uansett raskt distrahert, ettersom det var en hjort rett rundt hjørnet. Han koste jeg med en liten stund, mens han purret og koste seg som bare undulater kan.
Jeg kjøpte også mer hjortekjeks, og denne dagen var været fint nok til at turister faktisk kom for å mate dem, så de var ikke like skumle og desperate etter mat som sist gang. Jeg glemte å nevne det for gårsdagen, men jeg hadde altså gitt en gjeng hjort litt hjortekjeks, og jeg ble bitt i forsøket. Jeg rygget unna dem, og de bet ikke hardt i det hele tatt, men de tok altså småtygg på de tre plassene de kunne se at jeg tydelig gjemte noe. Lommeboken og mobilen klarte seg fint, men mellommannen fikk traumer. Uansett var hjortene altså mye hyggeligere denne dagen.
Til slutt turet jeg altså videre fra Nara mot Kyoto, hvor jeg hadde bestilt kapsellhotell. På veien satt jeg i den forreste vognen og så på togkonduktøren, som gjentatte ganger glemte hvilken retning han skulle kjøre, men heldigvis sjekket han listen ofte, og pekte i retning "framover". Da jeg skulle til hotellet i Kyoto hadde jeg sett et kart dagen før, med sånn "gå hit og så dit"-streker, og det særeste er at jeg fant fram. Trengte ikke flere instrukser. Skal ærlig innrømme at jeg så etter nærmeste plass å spørre om retningen da jeg faktisk fant fram, men det er likevel ikke særlig vanlig at jeg ikke bare unngår å gå meg bort, men klarer meg med hukommelsen fra dagen før!
Vel inne i Capsule Ryokan Kyoto (eller var det Ryokan Capsule Kyoto?) skrøt jeg stolt av navigasjonsskillsene mine til resepsjonisten, og da hun dro fram et kart og pekte på nære bussholdeplasser og butikker sa hun "I know you don't get lost, but here, please take this little map". Jeg klarte ikke å leve på løgnen, så jeg måtte selvfølgelig forklare at det at jeg ikke gikk meg vill var første tilfelle på turen (i livet?), og jeg tok gledelig imot kartet.
Vel inne i kapselen (man ser nesten alt på bildet over) tok jeg godt ibruk internettet, men det morsomste var toalettet. I Japan har de også vestlige toaletter, men for utlendinger er det to andre typer toaletter som kan gi sjokkopplevelser. Det ene er hullet i bakken, hvor du skal trekke unna buksen, sette deg ned på huk og drite. Jævlig ubehagelig opplevelse, jeg blir bare svett av å sitte så mye på huk i denne varmen. Men det andre toalettet er stikk motsatt, det er massivt avansert!
Så dro jeg fra Nara-familien, og de var virkelig herlige. Tsubasa klengte seg til benet mitt som om han var lillebroren min, og Nazuna ble stille og trist da vi sa hadet. Det var virkelig en sånn opplevelse jeg håpte å få fra å bo hos en familie, og jeg kan ikke si annet enn at det var flott. Jeg er stadig overrasket over hvor flink Nazuna var til å snakke engelsk.
Vel inne i selve byen Nara tenkte jeg at jeg skulle skaffe et kart. Turisthjelpen på stasjonen passet utmerket, men det virket som om de hadde én for japanske folk og én for utlendinger ansatt. Hun i den første luken spurte hvor jeg var fra, så svarte jeg "Norge!", og hun bare "Oooouh, Norway!" og gesterte med begge armene sidelengs mot partneren som satt i den andre luken. Han var litt mer snakkevillig, og ga meg et fint kart og pekte mot veien jeg skulle gå. Det var ikke noe høyre eller venstre, bare å følge riktig vei. Woo!
Selvfølgelig viste det seg at denne veien var lagt i østvest-retning, og sola var sterk som bare faen. Det betyr at det er ingen skygger, og jeg måtte ganske enkelt nøye meg med å gå inn i tilfeldige butikker annenhvert minutt for å ikke smelte. Etter hvert kom jeg heldigvis til det generelle område jeg ville til; Nara Park! Og templene og sånt, selvfølgelig.
Da jeg fant et søtt, lite tempel og tok bilder av det var det et par hyggelige damer som tilbød seg å ta et bilde for meg, med meg i. Jeg takket ja, men spurte også om hun ene ville være med på bildet. De snakket begge veldig bra engelsk, og var vennlige nok til å spasere litt videre med meg og småprate. Jeg undret litt på hvorfor, men tok det for god fisk.
Da vi kom til et skillepunkt hvor jeg skulle stryke på hjort og de skulle gå videre, sa jeg adjø. Dette var øyeblikket hvor de rev av seg sine vennlige ansikter og bekjente at de var Jehovas Vitner. Jeg klarte dessverre ikke å få megselv til å gjøre noe annet enn å late som om jeg ikke visste stort om The Jehova Club, og tok gjerne imot arket deres med registreringspapirer og alt inkludert, med et løfte om å lese det senere. Det glemte jeg. Men før de dro fikk jeg tatt et bilde med hun andre også, bare for å ha samlingen full.
Hovedgrunnen til at jeg trodde at de var ekte mennesker var at damen ovenfor gjemte seg fra solstrålene (de er redde for å få tan) med både UV-paraply og armbeskyttere, sånn som så mange andre japanske kvinner. Etter at de dro ble jeg uansett raskt distrahert, ettersom det var en hjort rett rundt hjørnet. Han koste jeg med en liten stund, mens han purret og koste seg som bare undulater kan.
Jeg kjøpte også mer hjortekjeks, og denne dagen var været fint nok til at turister faktisk kom for å mate dem, så de var ikke like skumle og desperate etter mat som sist gang. Jeg glemte å nevne det for gårsdagen, men jeg hadde altså gitt en gjeng hjort litt hjortekjeks, og jeg ble bitt i forsøket. Jeg rygget unna dem, og de bet ikke hardt i det hele tatt, men de tok altså småtygg på de tre plassene de kunne se at jeg tydelig gjemte noe. Lommeboken og mobilen klarte seg fint, men mellommannen fikk traumer. Uansett var hjortene altså mye hyggeligere denne dagen.
Til slutt turet jeg altså videre fra Nara mot Kyoto, hvor jeg hadde bestilt kapsellhotell. På veien satt jeg i den forreste vognen og så på togkonduktøren, som gjentatte ganger glemte hvilken retning han skulle kjøre, men heldigvis sjekket han listen ofte, og pekte i retning "framover". Da jeg skulle til hotellet i Kyoto hadde jeg sett et kart dagen før, med sånn "gå hit og så dit"-streker, og det særeste er at jeg fant fram. Trengte ikke flere instrukser. Skal ærlig innrømme at jeg så etter nærmeste plass å spørre om retningen da jeg faktisk fant fram, men det er likevel ikke særlig vanlig at jeg ikke bare unngår å gå meg bort, men klarer meg med hukommelsen fra dagen før!
Vel inne i Capsule Ryokan Kyoto (eller var det Ryokan Capsule Kyoto?) skrøt jeg stolt av navigasjonsskillsene mine til resepsjonisten, og da hun dro fram et kart og pekte på nære bussholdeplasser og butikker sa hun "I know you don't get lost, but here, please take this little map". Jeg klarte ikke å leve på løgnen, så jeg måtte selvfølgelig forklare at det at jeg ikke gikk meg vill var første tilfelle på turen (i livet?), og jeg tok gledelig imot kartet.
Vel inne i kapselen (man ser nesten alt på bildet over) tok jeg godt ibruk internettet, men det morsomste var toalettet. I Japan har de også vestlige toaletter, men for utlendinger er det to andre typer toaletter som kan gi sjokkopplevelser. Det ene er hullet i bakken, hvor du skal trekke unna buksen, sette deg ned på huk og drite. Jævlig ubehagelig opplevelse, jeg blir bare svett av å sitte så mye på huk i denne varmen. Men det andre toalettet er stikk motsatt, det er massivt avansert!
Toalettopplevelsen i Capsule Ryokan Capsule Kyoto Hotel kort oppsummert: Holy shit. Bokstavlig talt. Også figurativt, religiøst og praktisk talt. Fremmedfrykten i meg gjorde det hele til en veldig skummel opplevelse, fordi faen så sært det var. Lyset skrudde seg på da jeg åpnet døren, toalettlokket løftet seg automatisk, toalettsetet var varmet opp (ikke fra en annens rumpe!) og det var et utall av forskjellige knapper jeg kunne trykke på. Jeg har hørt rykter om at disse avanserte toalettene har muligheten til å spille musikk mens du driter, sånn at ingen kan høre hva slags forferdelige ting du holder på med, men jeg synes dassmusikk er mer pinlig enn ... alt annet der inne.
Skrudde selvfølgelig på spyleren på laveste styrke for å teste den ut, men jeg kan aldri før ha sett så redd ut som gjennom den opplevelsen. Dasspapir holder for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar