Japansk godteri er ikke som all annen godteri
Det som kjennetegner dette best er at alt japansk er grønt.
Idag fokuserte jeg hardt på å dasse rundt. Chille hardt. Ikke gjøre noe. Gorogoro suru. Det var varmt som bare faen, så jeg nøyt at japanske tradisjonelle futon-madrasser skal ligge rett på gulvet. Du vet, varme går oppover i rommet, etc. Kyoto-hosten min kommenterte også at når man sover i futon i Japan bruker de normalt ikke å dekke hele kroppen med teppet. De bruker å ha det på langs, sånn at toppen av overkroppen og alt fra knærne og ned (ca) er udekt. Jeg hadde sett sånt på anime fra før, men hadde ikke tenkt at det faktisk var normalt. Men varmt eller ei, dyna mi skal dekke tærne no matter what. Og helst skuldrene. Og dermed alt imellom.
Imens lå hun i senga si, i pyjamas. Det var så sinnsykt varmt at jeg hadde våknet tre ganger om natten for å be henne skru på aircon-kun (min beste venn, airconditioningmaskinen (men kallenavnet aircon-kun fant jeg på nå)), mens hun lå fullt påkledd under dyne. Først trodde jeg hun brukte full pyjamas fordi det var en fremmed gutt i rommet, men hun sov sånn året rundt. Og jeg måtte be om å skru på aircon-kun flere ganger fordi den står på med en timer, og skrur seg av. Hvis hun har på aircon-kun hele natten, blir hun syk. Samme med pyjamas. Pyjamas eller syk.
Virkelig, jeg har nevnt "people watching" før, men det aller mest interessante å gjøre er å stille noen et spørsmål og følge med på reaksjonen deres. Man lærer veldig, veldig mye fra reaksjonene til folk. Hvis de ser på deg med et spørsmålstegn over hodet, av typen "det må da være for opplagt til å spørre om?", og svarer "hvis jeg har på air conditioning hele natten blir jeg syk", så skjønner du at det er voldsomme kulturelle (biologiske?) forskjeller her. Og aircon-kun? Han sto på 26 grader. Altså, for å senke temperaturen til 26 grader. Heldigfuckingsvis senkte han også luftfuktigheten.
Hun sto til slutt opp rundt klokken tolv, mens jeg lå midt på stuegolvet hennes og rullet rundt i to timer til. VI hadde drukket og pratet piss til langt ut på natt kvelden før, men jeg kan ikke si at verken av oss ble særlig fulle eller fyllesyke. Likevel orket vi ikke en dritt dagen etter, fordi det var så sinnsykt varmt. Og det ville bare bli verre i over en måned til fremover, før det rolig ville begynne å gå nedover i temperatur derifra.
En ting som varmer meg opp er å spise. Hvis jeg er i ferd med å fryse ihjel kan jeg spise en pakke kjeks, og så må jeg straks begynne å kle av meg for å ikke svette ihjel. True story. Med denne kunnskapen i behold unngikk jeg mat første halvdel av dagen. Til slutt dro vi inn mot Kyoto downtown for å se på noen kjøpesentre, og i kjelleren har de svære matvareavdelinger. Det var dit vi dro! Mat!
Ikke at vi faktisk spiste masse mat, da. Hun kjøpte en butaman til hver av oss, og det var kjempegodt! Butaman er en klump med deig med litt grisekjøtt inni. Jeg foretrekker å kalle det purkeball eller grisemann. Du kan få velge eget kallenavn selv.
Vi tuslet rundt i matvareavdelingen en stund, og hun pekte på mange ting som poteter og grønnsaker og lurte på om vi hadde slike eksotiske ting i Norge. Finnes det til og med søtpotet i Norge!?!? Wow. Eller hadde de også en avdeling med godteri og kaker. Fy faen, for noen kaker. Bortsett fra de japanske kakene med grønn te eller noe sånt. De var grønne. Jeg er en smule redd for grønn mat, til tross for at spyet mitt som oftest er rosa. Eller regnbuefarget.
Har du noensinne sett et bilde av en nydelig, nydelig kake, og så har selve kaken sett helt skuffende dårlig ut? Vel, de bildene blir tatt i Japan, I'm telling you. De bildene blir tatt av kaker på vei til disken hvor en helt vanlig kunde skal kjøpe dem. De ser helt nydelige ut, uten unntak. Eller, Yuri, hosten min, mente at av og til var det mulig å bli skuffet også. Jeg nekter å tro at hun mente i Japan.
Her var en av de nydelige jordbærkakene de hadde. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kjøpte en. Men legg merke til hvor latterlig deilig den ser ut! De kaller dem short cakes.
Og her har du da den egentlige kaken. Går det an å bli misfornøyd, her? Hadde det ikke vært for skyggene etc på det nederste bildet, hadde du sett hvor sinnsykt like de var. Magic.
Denne kjøpte jeg. Det vakre, nydelige kakestykket der sto på bordet foran meg da jeg tok bildet, og jeg skulle spise den. Den var minst like god som den så ut, og den så ut som en engel. Sang som en hobbit.
Jeg kjøpte forsåvidt også omtrent en og en halv kilo kjeks for å smake på. Du vet, jeg liker kjeks. Hvis du ikke visste det allerede var det altså på tide at du fant det ut. Jeg vet at det var over en og en halv kilo, fordi jeg veide det på vekten hennes. Og den var faktisk high-tech den også! Absolutt alle normale ting i Japan skal visst være high-tech. Kommer ikke på unntak. Den ba meg om å velge alder, kjønn og høyde før den veide meg, for å fortelle meg fettprosenten min. Jeg fikk en score (it's a game, yo) på 10,5% fett. Ifølge den første nettsiden jeg googlet meg fram til, er det mindre enn fitnessfolk, og på linje med idrettsutøvere. Og jeg er greit kjent for å spise latterlige mengder kjeks. Go figure.
Utover kvelden så vi også litt på piss-TV, og det var over middels underholdende. Det er en mann, eller noe sånt, som jeg har sett på altfor mange TV-programmer, som er latterlig feit. Virkelig, han er en hval. Og han kler seg i kjoler og sminker seg som en dame. Ser fortsatt ut som en feit hannhval, men dette er altså underholdningen i Japan. Det skumleste er at han fortsatt snakker med ganske mørk stemme. Jeg blir redd bare av å tenke på han/hun/det.
Ikke at vi faktisk spiste masse mat, da. Hun kjøpte en butaman til hver av oss, og det var kjempegodt! Butaman er en klump med deig med litt grisekjøtt inni. Jeg foretrekker å kalle det purkeball eller grisemann. Du kan få velge eget kallenavn selv.
Vi tuslet rundt i matvareavdelingen en stund, og hun pekte på mange ting som poteter og grønnsaker og lurte på om vi hadde slike eksotiske ting i Norge. Finnes det til og med søtpotet i Norge!?!? Wow. Eller hadde de også en avdeling med godteri og kaker. Fy faen, for noen kaker. Bortsett fra de japanske kakene med grønn te eller noe sånt. De var grønne. Jeg er en smule redd for grønn mat, til tross for at spyet mitt som oftest er rosa. Eller regnbuefarget.
Har du noensinne sett et bilde av en nydelig, nydelig kake, og så har selve kaken sett helt skuffende dårlig ut? Vel, de bildene blir tatt i Japan, I'm telling you. De bildene blir tatt av kaker på vei til disken hvor en helt vanlig kunde skal kjøpe dem. De ser helt nydelige ut, uten unntak. Eller, Yuri, hosten min, mente at av og til var det mulig å bli skuffet også. Jeg nekter å tro at hun mente i Japan.
Her var en av de nydelige jordbærkakene de hadde. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kjøpte en. Men legg merke til hvor latterlig deilig den ser ut! De kaller dem short cakes.
Og her har du da den egentlige kaken. Går det an å bli misfornøyd, her? Hadde det ikke vært for skyggene etc på det nederste bildet, hadde du sett hvor sinnsykt like de var. Magic.
Denne kjøpte jeg. Det vakre, nydelige kakestykket der sto på bordet foran meg da jeg tok bildet, og jeg skulle spise den. Den var minst like god som den så ut, og den så ut som en engel. Sang som en hobbit.
Jeg kjøpte forsåvidt også omtrent en og en halv kilo kjeks for å smake på. Du vet, jeg liker kjeks. Hvis du ikke visste det allerede var det altså på tide at du fant det ut. Jeg vet at det var over en og en halv kilo, fordi jeg veide det på vekten hennes. Og den var faktisk high-tech den også! Absolutt alle normale ting i Japan skal visst være high-tech. Kommer ikke på unntak. Den ba meg om å velge alder, kjønn og høyde før den veide meg, for å fortelle meg fettprosenten min. Jeg fikk en score (it's a game, yo) på 10,5% fett. Ifølge den første nettsiden jeg googlet meg fram til, er det mindre enn fitnessfolk, og på linje med idrettsutøvere. Og jeg er greit kjent for å spise latterlige mengder kjeks. Go figure.
Utover kvelden så vi også litt på piss-TV, og det var over middels underholdende. Det er en mann, eller noe sånt, som jeg har sett på altfor mange TV-programmer, som er latterlig feit. Virkelig, han er en hval. Og han kler seg i kjoler og sminker seg som en dame. Ser fortsatt ut som en feit hannhval, men dette er altså underholdningen i Japan. Det skumleste er at han fortsatt snakker med ganske mørk stemme. Jeg blir redd bare av å tenke på han/hun/det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar