Kanskje ikke den lureste dagen i reisen
Hvis du var nervøs for min helse før jeg reise er dette en bekreftelse om at du hadde rett
Denne dagen satset jeg smart på å skippe frokosten veldig bevist. Planen var jo å dra til Sweets Paradise til lunsj. Hva er Sweets Paradise, sier du? Vel, jeg har jo skrevet om "all-you-can-drink"-plassene med skummelt billig alkohol. Sweets Paradise er altså en plass hvor du får spise så mye kaker og dessert som du vil (får til) på 70 minutter. Ikke særlig god business når de slipper meg løs.
Jeg startet lett med et fat med fire kakestykker. Ordentlig middagstallerken, om det skulle være noen tvil. Tok også en gratis kopp te, siden jeg kunne. Rolig start. Høvlet alt i meg på ti minutter, før jeg gikk for fat to. Denne gangen skrudde jeg opp vanskelighetsgraden og tok fem kakestykker. Og et glass jus, selvfølgelig. Det var jo tross alt frokosten min.
Med tanken i forrige setning gikk det opp for meg at jeg også måtte ha mat. Så jeg tok meg også et skikkelig fat med pasta og salat. Med et glass jus til. Fortsatt med i prisen. Mariko begynte å bli dødelig mett, men Satori lekte ikke "spis-så-mye-du-vil". En seriøst utfordring fra den jenta. Hun tok seg også en feit salat for å fylle magen.
Etter det faktiske måltidet måtte jeg gjøre meg ferdig, så jeg tok de tre største kakestykkene jeg kunne finne og enda et glass jus. Satori hentet også sitt tredje fat med over fem kakestykker på. Det bor en gud inni henne. Hun klarte seg latterlig bra, og jeg måtte erkjenne tap. Vi vet alle hva som hadde skjedd hvis det var kjeks med i bildet, men kakemagen min klarte ikke å måle seg med den lille tuppeluren der. Hands down.
Under måltidet (kan det kalles for måltid?) spilte de også diverse japansk musikk, og jeg ble dritglad for å høre at jeg faktisk gjenkjente noen sanger. Det var jo mye av grunnen til at jeg begynte å høre på kun japansk musikk, og nå kunne jeg altså synge med til Tsukematsukeru av Kyary Pamyu Pamyu. Og ja, det er like latterlig som det høres ut som. Vi endte også opp med litt fri-karaoke av diverse Perfume-sanger, og de ble kjempeimponerde over kunnskapen min. Shit yeah, I know Japanese pop.
Til slutt gikk tiden ut, og vi måtte høvle i oss restene av kakene før vi dro. Det er nemlig ikke lov til å kaste mat. Gir mening. Totalpris for en te, tre glass jus, en pasta m/salat og tolv kakestykker? 120kr. Snakkes.
Etter Sweets Paradise måtte jeg dra fra dem. Planen var nemlig at jeg skulle klatre Mt. Fuji på natten! Hihihihi. Jeg tok et kjipt adjø med løfter om å møte de koselige pikene igjen, før jeg tok toget inn mot Tokyo for å hente klatreutstyret. Jeg kan jo ikke klatre Mt. Fuji uforberedt, eller hur? Ankom Tokyo rundt sekstiden på kvelden, før jeg dro på onsen og middag med Per Christer, vennen av pappa som jeg hadde bodd hos de første dagene. Jeg undret på om det kanskje var lurt å sjekke busstidene mot fjellet, men kom fram til at det sikkert gikk senbuss.
Jeg startet lett med et fat med fire kakestykker. Ordentlig middagstallerken, om det skulle være noen tvil. Tok også en gratis kopp te, siden jeg kunne. Rolig start. Høvlet alt i meg på ti minutter, før jeg gikk for fat to. Denne gangen skrudde jeg opp vanskelighetsgraden og tok fem kakestykker. Og et glass jus, selvfølgelig. Det var jo tross alt frokosten min.
Med tanken i forrige setning gikk det opp for meg at jeg også måtte ha mat. Så jeg tok meg også et skikkelig fat med pasta og salat. Med et glass jus til. Fortsatt med i prisen. Mariko begynte å bli dødelig mett, men Satori lekte ikke "spis-så-mye-du-vil". En seriøst utfordring fra den jenta. Hun tok seg også en feit salat for å fylle magen.
Etter det faktiske måltidet måtte jeg gjøre meg ferdig, så jeg tok de tre største kakestykkene jeg kunne finne og enda et glass jus. Satori hentet også sitt tredje fat med over fem kakestykker på. Det bor en gud inni henne. Hun klarte seg latterlig bra, og jeg måtte erkjenne tap. Vi vet alle hva som hadde skjedd hvis det var kjeks med i bildet, men kakemagen min klarte ikke å måle seg med den lille tuppeluren der. Hands down.
Under måltidet (kan det kalles for måltid?) spilte de også diverse japansk musikk, og jeg ble dritglad for å høre at jeg faktisk gjenkjente noen sanger. Det var jo mye av grunnen til at jeg begynte å høre på kun japansk musikk, og nå kunne jeg altså synge med til Tsukematsukeru av Kyary Pamyu Pamyu. Og ja, det er like latterlig som det høres ut som. Vi endte også opp med litt fri-karaoke av diverse Perfume-sanger, og de ble kjempeimponerde over kunnskapen min. Shit yeah, I know Japanese pop.
Til slutt gikk tiden ut, og vi måtte høvle i oss restene av kakene før vi dro. Det er nemlig ikke lov til å kaste mat. Gir mening. Totalpris for en te, tre glass jus, en pasta m/salat og tolv kakestykker? 120kr. Snakkes.
Etter Sweets Paradise måtte jeg dra fra dem. Planen var nemlig at jeg skulle klatre Mt. Fuji på natten! Hihihihi. Jeg tok et kjipt adjø med løfter om å møte de koselige pikene igjen, før jeg tok toget inn mot Tokyo for å hente klatreutstyret. Jeg kan jo ikke klatre Mt. Fuji uforberedt, eller hur? Ankom Tokyo rundt sekstiden på kvelden, før jeg dro på onsen og middag med Per Christer, vennen av pappa som jeg hadde bodd hos de første dagene. Jeg undret på om det kanskje var lurt å sjekke busstidene mot fjellet, men kom fram til at det sikkert gikk senbuss.
På onsenen fikk jeg se at det faktisk ikke var tull med at folk med tatoveringer blir kastet ut av offentlige badesteder som onsen og slikt. Det er jo selvfølgelig for å forsikre seg mot yakuza, den japanske mafiaen, ettersom de alle har tatoveringer. Men de kan jo ikke skrive "ingen mafia tillatt i plaskebadet", så de helgarderer seg med å forby tatoveringer. Intradesting.
Etter onsenen tok jeg shinkansen mot Fuji-området, og så et lokalt tog til stasjonen jeg skulle ta buss fra. Skulle. Det er nesten ikke mulig å bli ordentlig overrasket her, men jeg kom altfor sent fram. Ankom Fuji by i 22-23-tiden, og siste buss ville jeg ikke ha rukket om jeg så hadde tatt toget direkte fra Sweets Paradise. Faen.
Dette går i boka over kjipe screwups Josse har gjennomført på turer. Jeg skulle klatre Mt. Fuji over natten, men satt altså fast i Fuji by. Og selvfølgelig, innsjekking for alle hoteller var stengt på den tiden. Hm. What do.
Jeg bestemte meg for å benytte sjansen til å utforske livet som uteligger. Jeg la meg ganske enkelt ned på en benk utenfor stasjonen, tok på jakken jeg skulle klatre Mt. Fuji med og la meg for å sove. Hva annet skulle jeg ha gjort? Jeg lette faktisk litt etter en manga-kafé å sove i, men benken var det beste jeg fant.
Men jeg lå på benken trasket det masse fulle folk forbi, før en politimann (eller ihvertfall en mann i uniform) kom bort til meg.
- Har du drukket?
- Nei.
- Er alt bra?
- Eh, joda.
- Har du hotell å sove i?
- Nei...
- Har du penger?
- Jada, men jeg vet ikke hvor hotellene er. Kan du hjelpe meg?
- Eeeeh. Hotellene er nok stengt nå, ja. Hva er planen din her?
- Vel, eg tenkte skulle klatre Mt. Fuji i morgen.
- ... I det der?
Fordi ja, det å klatre Mt. Fuji i en vindjakke, t-skjorte, jeans og joggesko var visst ikke bra nok for denne mannen. Jeg fniste og åpnet sekken for å viste at jeg også hadde lue. Jeg var jo ikke dum heller. Heh. Han kikket sint og seriøst på meg og sa... - Du vet at det er snø der oppe? Og da måtte jeg ganske enkelt le. Det var litt deilig morsomt, fordi jeg forklarte at jeg var en nordmann, og syntes ikke at sånt var kaldt. Og reaksjonen hans var faktisk at han ble helt lettet! Nordmenn er hardbarske folk. Er ikke redd for fjell.
Til slutt ba han meg om å ta vare på meg selv og ikke gjøre noe dumt før han dro. Hyggelig kar, men nå måtte jeg altså bare prøve å få meg litt søvn. Og selvfølgelig, jeg var jo kjempestolt over at hele samtalen ovenfor hadde foregått på japansk. Så var jeg uteligger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar