Day 3: Where am I?

Litt humpete tur på vei til min første CouchSurfing host

Men herregud, det er vel ingen som burde bli overrasket over at jeg går meg vill!

Så, denne torsdagen skulle jeg dra til min første CouchSurfing-host! Woo! Jeg startet dagen med nok en god frokost sammen med Per-Christer og Takako, før jeg takket og tok farvel. Da var planen at jeg skulle rusle rundt i Tokyo til ettermiddagen, hvor jeg kunne møte Aki. Jeg hadde håpt at han kunne bli med ut litt senere, men dessverre fikk jeg melding om at han måtte dra etter å ha møtt meg, fordi han måtte ut og drikke med rådgiveren fra universitetet. Wtf?

Uansett, jeg bestemte meg for å bruke tiden før møtet på å reise inn til Shinjuku i Tokyo. Takako og Per-Christer var hyggelige nok til å la meg legge igjen en av koffertene hjemme til hos dem, og deretter forlot jeg deres lune hjem og hoppet på toget. Da fikk jeg en sånn tingling "jeg har glemt noe"-følelse, og det var selvfølgelig ikke noe annet enn passet mitt jeg hadde glemt. Hvis man skal glemme noe, ikke glem passet.

Sååeh, jeg hoppet av toget og tok et annet tog tilbake igjen. Rakk akkurat fram før Takako dro på jobb (Per-Christer hadde allerede dratt), og fikk tatt med passet. Med avskjed nummer to hoppet jeg nok engang på toget, og denne gangen fikk jeg ikke noen "jeg har glemt noe"-følelse.

Derimot var det etterhvert en annen sans som tinglet, og jeg hadde en følelse av at jeg hadde dratt for langt, ettersom jeg hadde lekt med iPhonen istedenfor å følge med på togstasjonene. Siden den siste følelsen hadde vært rett, hoppet jeg nok en gang av toget og gikk på et nytt i motsatt retning. Men jeg hadde bare dratt fire stasjoner på det første (tredje?) toget. Jeg skulle dra åtte. Wtf. Sååååeh, jeg hoppet av det toget igjen på neste stopp, og byttet tilbake til riktig retning.

In the end dro jeg først én stasjon fram, én tilbake, hentet passet, fire stasjoner fra, én tilbake, og så fem stasjoner fram for å komme til en togstasjon som det aller første toget ville ha stoppet på. That's how I roll.

Til slutt kom jeg altså fram til dit jeg skulle, og da begynte jeg å utforske litt. Siden jeg hadde masse tid og ingen planer, bestemte jeg meg for å se på mennesker. Oppdage det japanske folket. Det første jeg så var en gatemusikant utenfor Shibuyastasjonen. Omtrent 2,4 millioner folk passerer gjennom stasjonen hver dag. Hm, skrev jeg feil tall? Nei.

To komma fire millioner personer passerer gjennom Shibuya stasjon hver dag. Utenfor en av de mest befolkede inngangene sto en gatemusikant og spilte musikk. I mine øyne var han faktisk temmelig god! Men ingen, absolutt ingen, stoppet. Hvorfor? Fordi de er så opptatte. De har faktisk virkelig ikke tid. Jeg begynner å mistenke at hvis du er japansk, og har tid til å stoppe og nyte noe pent av og til, så er du lat. Og japanske folk er ikke late.

Jeg filmet gatemusikanten, men sliter litt med å laste opp herifra. Litt uti filmen ser man ei ung jente i en rosa genser, hun tusler litt forvirret forbi. Litt senere kan man såvidt se at hun fortsatt står der. Og heeelt til slutt kan man se... at hun tar opp et kamera! Det er nesten litt synd at jeg ikke filmet henne i tillegg, for det morsomme var at hun så på meg mens hun tok opp kameraet. Hun sto og så på at jeg filmet mens hun saaakte løftet sitt eget kamera for å gjøre som jeg gjorde. K9z. Jeg er virkelig glad for at jeg fikk ihvertfall én annen person til å oppdage at det faktisk ble spilt fin musikk på gaten!

Angrer på at jeg ikke kjøpte CDen hans (fyi, gatemusikanter i Japan spiller ikke for penger, men for å promotere og selge en CD på gaten), men jeg hadde ikke en 1000yen-lapp akkurat da :(

Etter gatemusikanten og den søte, lille jenta dro jeg videre for å se på flere folk. Og jeg begynte å bli mer og mer bevist over at folk stirrer på meg. De stirrer veldig, veldig mye. Hovedsaklig kvinner, heh. Eller, siden jeg synes det er morsomt å drite megselv ut kan jeg legge til at en kar faktisk filmet meg på en togstasjon en av dagene. Jeg gliste til kameraet, og han bare nikket og filmet litt til. Weirdo. Uansett, en ting jeg kan poengtere er vel at nordmenn er verdens nest høyeste folkeslag, kun overgått av nederlendinger. Så selv om jeg bare er "over gjennomsnittlig høy" i Norge, er jeg mye høyere i Japan!

Det morsomme med å være høy i Japan er at alle japanere synes det er sinnsykt trangt og folksomt på togstasjoner, og i Tokyo generelt. Men her er jeg faktisk høy nok til å se over alle hodene, så jeg vet alltid hvor jeg går! ... Okei, siden jeg går meg vill så ofte er det kanskje litt rart å si. Men jeg ser ihvertfall hvor jeg går.

Og det som er morsomt med at jenter stirrer er at jeg ser tilbake. Og da tar de alltid en lynrask "OHSHIT! Neida,neida,neida jeg bare så på himmelen heheheheheheh". Slår aldri feil! Men hvis jeg møter blikket til menn ser de bare sinte ut. Jeg tror de vil være høye.

Satan, dette innlegget ble langt. Men det er selvfølgelig mer igjen. Fordi nemlig, da jeg endelig reiste til Mejiro for å møte Aki måtte han jo dra. Jeg fikk nøkkel og mobil WiFi (!), lagret nabolaget på Google Maps og begynte å rusle. Planen var blant annet å kjøpe AC-adapter så jeg kunne lade mobilen, PCen og kameraet. Det morsomme med denne turen var egentlig det at ingen på elektronikksjappa forsto engelsk! Og jeg klarte faenmeg likevel å snakke meg fram til riktig adapter, og ikke minst hvor i den seks-etasjes høye elektronikkbutikken jeg kunne funne en! Møkkstolt.

Etterpå kjøpte jeg noe å spise på en restaurant hvor kokken ikke snakket engelsk i det hele tatt. Og det jeg ville bestille hadde de ikke, så jeg endte opp med å peke på noe og håpe på det beste. Kjøtt var det, men særlig godt var det ikke. Nesten ikke stekt engang! D: Det så egentlig temmelig godt ut, men det var ikke det. Beklager.

Etter maten begynte jeg å tusle tilbake. Men jeg klarte virkelig, virkelig ikke å finne fram. Google Maps var ikke til noe hjelp! D: Jeg hadde vært ute og utforsket og kjøpt adapter i fire timer før jeg prøvde å komme meg tilbake, og jeg lette rundt i riktig nabolag i to timer før jeg faktisk bare måtte gi opp. Det var mørkt, klokken var ti på kvelden, og selv som nordmann blir sånt kaldt. Og bitteliten, men betydelig detalj var at Aki brukte armbåndsur, så han sjekket ikke engang mobilen for klokken. Faen.

Planen var at Aki skulle ta siste tog tilbake rundt midnatt, så jeg satt meg ned et sted (ikke på en benk, Japan har ikke benker) og gikk på Facebook. Fordi hey, jeg hadde mobil WiFi i lomma! Endte opp med å chatte litt med folk i Norge for å drepe tid, og etter hvert fikk jeg endelig en SMS fra Aki med full adresse jeg kunne plotte inn på Google Maps. Fant faktisk fram, og fikk kommet meg i sengs.

Puh. Lang dag.

Day 2: Shopping and drinks

Day 4: Cozy Yokohama