A wild system appears!

Når ting går igjen er det lurt å legge merke til dem
Men ikke tippoldeforeldrene dine. Hvis de går igjen burde du bare bli veldig skremt.

Det er stor forskjell på å se og bli sett. I språk, derimot, er ikke forskjellen kjempestor. Det er jo det samme ordet, right? Men på japansk kan jeg ikke å bøye verb sånn helt enda. Derimot har jeg "oppdaget" noe som kan sette meg på riktig spor! Jeg lærte verbet for "å se" for en stund siden, miru (to see; to look; to watch; etc.). "ru (る)" er verbdelen. "mi" skrives med kanjien 見. Men da jeg så på anime (eller hørte på musikk, husker ikke helt kilden, heh) i går hørte jeg noe jeg syntes at lignet!

mieru. Nesten miru, bare med en liten "e" etter kanjien. Så, hvis verbet ble bøyd "eru" istedenfor bare "ru", hva får jeg da? 見える, mieru: to be seen; to be in sight; etc. Så, hvor ellers hadde jeg sett "eru"-verb? Jo, i 教える, oshieru. Kanjien betyr "teach", og verbet betyr "to teach; to inform; to instruct". Det verbet brukes når du ber noen om å lære deg noe. "Lær meg japansk" for eksempel. Det er ikke store oppdagelsen, men målet mitt er jo å kunne se/høre noe nytt senere, og tolke meg fram til riktig mening. Dessverre finnes verbet osowaru, som skrives med samme kanji som "oshieru", og betyr "to be taught"... Da sendes jeg på villspor igjen :)

Jeg begynner å få et lite grep på generell verbbøyning. Når ordboka ser et verb bøyd til -te form og skriver "(<- te)" i forklaringen føler jeg for å takke Captain Obvious. Det gjør jeg av og til. Men ellers gir den tynne forklaringen meg ikke stor fremgang i livet.

Uansett, -u verb er infinitiv, eller noe sånt. Det kan godt hende det er mer enn infinitiv, men det er ihvertfall "ubøyd". "Å se" og "å bli sett" og sånt. Jeg tror -te form er ting du vil at skal gjøre, som for eksempel "se!" og "lær meg!". Jeg har også en føøølelse av at -ta form er fortid, som i "så". Og så har vi alle de høflige verbbøyningene. misu blir til mimasu. -te form av det er ... det finner jeg ikke ut x) Men høflig fortid er mimashita. Fra mita til mimashita. Det er høflig å si lange ord, tydeligvis.

Poenget med at jeg saaakte oppdager verbbøyningsregler uten å ha lest noe om de faktiske reglene er ikke at jeg endelig kan bøye verb, etc. Det er jeg ikke interessert i. Hvis jeg ville bøye verb hadde jeg lest reglene. Men nei, jeg vil bøye dem tilbake! Jeg kan høre et helt nytt verb, og tenke "Oi, det var i høflig fortidsform. Jeg sjekker det i ordboka senere". Så hvis jeg hører "mimashita" tenker jeg "miru", og finner verbet. Nyttig? I'd say.

On an entirely different note, det er helt latterlig morsomt å høre på japanske sanger hvor de plutselig synger "let's everybody crap your hands!". Selvfølgelig, mens jeg ler, slenger koret på et lite "let's crap-crap!". Seriøst, jeg skal finne ut hvorfor japanere er så ivrige på å si "let's X". Jeg har til og med sett musikkalbum som heter "Let's Music"! Serrrr. (Jeg skal også lære den sarkastiske måten å si "serr" eller "really" på).