Jeg har oppdaget at det finnes forskjellige lyder som er like. Vent, hæ?
Japansk er ufattelig enkelt. Jo flere kanji jeg lærer meg, og jo mer tid jeg bruker på å lytte til japansk, dess mer går det opp for meg hvor enkelt dette språket jeg ønsker å lære er. Tross alt kan jeg jo sammenligne "fremmedspråket" med norsk og engelsk!
En viktig ting jeg har påpekt før, da jeg forelsket meg i språket, er at japansk har færre lyder enn vi har. Det gjør det veldig, veldig, veldig enkelt å lytte. En ting jeg trodde jeg slet med tideligere var å tyde ordet "daijoubu", som er et uttrykk for "slapp av, det går bra". Jeg fikk ved et punkt panikk fordi jeg alltid hadde trodd at det ble sagt "daijouvu"! Nesten som déjà vu. Heldigvis fant jeg ut at det var så å si det samme. La meg utdype.
Japansk har færre lyder, men uttaler disse lydene forskjellig.
Litt på samme måte som spansk, så uttaler japanere "b" som en blanding av "v" og "b". De to lydene smelter på en måte sammen. Likevel skriver de ikke "vu", fordi ぶ (bu) er en lyd hvor konsonanten skal uttales. det ser man på de små "-lignende merkene oppe til høyre. Denne lyden utvikler seg slik: ふ (fu, myk lyd) -> ぶ (bu, myk uttale) -> ぷ (pu, hard uttale, markert med en sirkel). Poenget her er at japanerne ikke har en lyd for "vu", men på samme måte som spanjolene tolkes de to lydene som den samme, nesten.
Et mer konkret eksempel er "r" og "l". Det er velkjent at mange personer rundt hele verden sliter med å skille disse to lydene. For nordmenn er det svært populært blant unge å få kjeft for at man ikke klarer å rulle skikkelig med r'ene. I Japan er disse to lydene akseptert som den samme. Og de ruller generelt ikke med r'ene i det hele tatt, bortsett fra enkelte unntak (som jeg gjenkjenner som "ropende gangster"-unntaket). For oss kan det høres ut som om japanere sier "lu" når de sier "ru", men begge lydene regnes som "ru" i Japan.
Et fint eksepmel på R=L er "trouble". I Japan skriver de dette to-ra-bu-ru. Både r- og l-lyden blir altså skrevet som "r". Denne regelen med at "r" og "l" er det samme ble også klart en gang da jeg hang med Robin og Megumi (vaskeekte japaner!), og Robin uttalte noe med en r-lyd. Hun komplimenterte hans generelle uttale, men sa at "han ruller med r'ene"... Dette var ikke veldig normalt, men akkurat samtidig var det en ropende gangster på anime-serien vi så på som rullet med r'ene. Touché.
Norsk skriver de samme lydene på forskjellige måter. Hva er vanskeligst?
Jeg har tenkt en del på dette innlegget (som egentlig ikke er poenget i det hele tatt, jeg har mest lyst til å skrive ting med en gang jeg tenker på dem), og en ting ble klart for meg. Norsk (og engelsk) er veldig klar på at den samme lyden skal skilles fra andre, helt like lyder. Det fine ordet "gi" uttales "gi", ikke sant? Hvordan uttales gji, ji, ii, yi, i og hji? Jeg ser ikke helt forskjellen. På japansk har de lydene "ya, yu, yo", så jeg så nesten for meg at de skulle ha "yi" også. Men det har de ikke. Hvis jeg skriver "yi" blir det い, altså "i". Det er som om de sier "lol, y og i er jo den samme lyden, så det blir bare dumt å sette dem etter hverandre som en egen enkeltstavelse".
Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det må være for en japaner å skulle lære seg norsk.
Japansk har enda flere "familie-lyder" som henger sammen.
Den første "lyden" jeg la merke til at var en "samlelyd", eller familie-lyd som jeg har lyst til å kalle det, var ん. Denne lyden uttales som en "n". Men da jeg leste om den, som var veldig tidlig i eventyret, oppdaget jeg at den også dekte lydene "m" og "ng". Et fint eksempel på dette er "manga". Det første man kan tenke er at det uttales ma-ng-a, men hvis du prøver å skille lydene sånn er det lett å se at det blir feil. Hva med ma-n-ga? Ikke helt rett det heller. Men ma-ng-ga? Der har du det. På samme måte som at "r" og "l" samles til "r" (uten rull), kan man vel si at "n", "m" og "ng" samles til "n".
Andre slike familie-lyder som overrasket meg er s-familien. Se på tredje rekke til høyre her:
Her ser du sa, shi, su, se og so. De har altså ikke en lyd for "si". Hvis jeg prøver å skrive "si" blir det し, altså "shi". Dette åpner også for at de kan vri "shi" lyden over til "sho" しょ og lignende ved å skrive en liten "yo" bak shi'en (shi + yo -> shiyo -> sho). Men enda mer interessant er t-familien!
ta, chi, tsu, te og to. De har verken "ti" eller "tu"! Derimot, på samme måte som shi, kan chi brukes til å lage andre lyder. Et fint eksempel er ちゃん "chan". Dette er jo altså det velkjente tilnavnet man kan gi til folk man er glad i. "Jens Stoltenberg-chan!"... Ikke? tsu-lyden kan også vris til tsa og tse, etc, men det brukes generelt ikke. På samme måte som at tegnene for "wi" og "we" ikke brukes. Dette har jeg lest om, men jeg forsto det ikke fordi jeg ikke skjønte noe japansk enda. Det ... gir et nytt lys i saken om hvilke tegn jeg mangler på tastaturet mitt ... Jeg mangler altså wi og we, mens wo er på en rar plassering. Trodde jeg! Derimot forstår jeg også bruksområdet til を (wo) nå, som jeg ikke gjorde da jeg tegnet et kart for hvor ting er på tastaturet!
Dette fant jeg ut mens jeg skrev dette innlegget. Jeg har altså alle tegnene jeg trenger. Jeg trenger ikke å skrive med romaji for å ha alle nødvendige kana tilgjengelig! :D Senest igår satt jeg og klagde til et par kompiser om at jeg ble nødt til å stave ut japanske tegn med latinske bokstaver, og jeg sa at "det var vanlig". Det vil si, det er visst faktisk vanlig, ifølge Robin som har vært i Japan, men det er absolutt ikke det jeg har lyst til! Holy fuck. Nå ble jeg glad :D
*ahem*... Jeg har ikke tenkt å skrive om tastaturet mitt her. Det kan jeg gjøre senere, siden jeg plutselig elsker det igjen.
Japanske lyder er nesten 100% enkle å skille.
Dessverre har de et par unntak. Nærmere sagt tre. Eller, nøyaktig tre. Hvis noen sier "sa", "ku", "hi", "ru" eller noen av de andre lydene jeg ikke skal nevne nå, så er det bare en kana som er riktig å bruke. さ, く, ひ og る, i disse fire tilfellene. Derimot, hvis noen sier "wa", "e" eller "o" er det ikke like enkelt.
Kanaen for "wa" er わ. Kanaen for "e" er え. Kanaen for "o" er お. Problemet er bare det er det japanske språket har enkelte "partikler" i grammatikken sin. Disse partiklene binder en setning sammen, og har dermed noen andre regler. De fleste partikler uttales normalt, men når man sier "wa" som en partikkel (som betyr "er", som i "jeg er") brukes tegnet は (ha). Dette syntes jeg var svært forvirrende i starten, men jeg lærte det temmelig raskt. Dessverre visste jeg ikke om de to andre partiklene med lignende regler.
For partikkelen "e" brukes へ (he). Jeg har støtt på en enkelt "e" i setninger før, som jeg ikke kunne forklare, men når jeg nå klarer å skille betydningene er alt mye enklere. Partikkelen "o" bruker を (wo), og dette er hovedbruksområdet til denne kanaen. Disse tre reglene er viktige å huske for høytlesning, ettersom を uttales "wo" hvis den er en del av et ord, men "o" hvis den er et ledd i en setning. Litt på samme måte som at "og" uttales med g'en (som i "tog") hvis det er i et ord, men at det uttales som "å" hvis det brukes som et bindeledd i en setning.
Men hvis en japaner uttaler "ri" på en litt annen måte, sammenlignet med andre japanere, så er det snakk om dialekter. Som nordmenn er vi helt vante til dialekter, men først nå nylig har jeg begynt å skille mellom japanske dialekter. Og et tydelig tegn på en utlending er at han/hun blander mellom dialektene, så hvis jeg vil høre japansk ut på jeg velge én!
Dette dekker jeg liksågodt i et annet innlegg.
[Kanji: 520]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar