Happy Birthday, Norway!

Hisashiburi! Lenge siden sist!
Solbrent og kvalmmett hilser jeg fra Japan med svært godt humør

Jeg skylder dere et blogginnlegg. Eller, det er vel egentlig ikke sant, siden man ikke skylder folk blogginnlegg generelt, men jeg har lenge hatt lyst til å oppdatere folket i Norge med hvordan jeg har det, og er derfor en god del på overtid. Siden jeg nettopp kom hjem fra en fantastisk helg, og det tross alt er 17. mai, tenkte jeg dette kunne være min bursdagsgave til Norge. Vet ikke helt hva Norge ønsket seg, så det får et blogginnlegg.

Den andre grunnen til at jeg skylder dere et blogginnlegg er at jeg har skrevet et for forrige semester, men publiserte det ikke før nå fordi det ikke var en gladpost. Men hele livet kan ikke være en gladblogg uansett, kan det? Vel, i dag er livet en gladblogg, om det gir mening.

Det er vanskelig å flytte til et nytt land på sparket, lære et nytt språk som man må bruke til hverdagsbruk fra første dag man lar et ord på det språket forlate tungen. Det er også vanskelig å flytte innad i et land til et ukjent sted, ikke lenger ha naboer i samme situasjon, og heller ingen i klassen man kjenner fra før. Det er til og med vanskelig å bytte campus bort fra området man er vant til, til et nytt sted en mil unna huset, bort fra så mange av de man ble kjent med på det forrige campuset. Men det har vært de tre siste aprilene mine.

Og plutselig en dag føler man at man har absolutt alt i boks likevel.

Bildet er bittelitt urelatert, men har jeg ikke søte kouhais? Jeg er sempai nå!

Den dagen kom for en uke eller to siden, ikke nødvendigvis en enkel dag, men visst kom det som et sjokk. En av de vanskeligste tingene med å flytte fra alt hvert eneste år (fulgte samme trend i Norge, jeg har ikke bodd to år sammenhengene noensteds siden årene etter Australia) er å finne nye venner. Noen ganger følger noen folk med fra forrige sted til det neste, men som oftest starter man på null. Å flytte til et nytt land og plutselig lære at selv gode venner ofte planlegger ting uker i forveien, og at hvis man skal henge tre-fire stykker eller fler må man be alle om å sjekke planleggerne sine for neste måned, kan være et sjokk for en litt sky nordmann. Jeg er nemlig litt sky, tenk. Er ikke så flink til å invitere uten veldig god grunn, og føler at jeg invaderer livene til folk hvis de må sjekke kalenderen for å spise kjeks med meg.

Først måtte jeg skrive om min indre definisjon av "venner". Eller, jeg burde heller si at jeg for første gang innså at man kan holde flere definisjoner samtidig. Rart det tok meg så lang tid å innse, selv om kjenner en kar i Danmark jeg regner som min venn, til tross for at vi aldri har møtt. Og jeg har venner i Norge jeg såvidt har snakket med på noen år, men ingen skal få komme og si at vi ikke lenger er venner. Så har vi de jeg kunne spørre på ettermiddagen om de ville henge, og så møtes 15 minutter senere, uten noen planer. Hvorfor har jeg vært så treg til å innse at jeg har ordentlig gode venner jeg i Japan også?

Helt siden jeg flyttet til Osaka har jeg prøvd å få meg venner "den norske måten" (etter en tilfeldig definisjon jeg en dag fant på), hvor vi gjerne drar hjem til en av oss og lager mat, ser en film eller snakker over en pils. One-on-one bonding, ikke en kafé-tur med fire andre i klassen. Men japanske hus er små, det er fint (og som oftest ikke for kaldt eller varmt) å være ute, og dessuten ikke særlig dyrt å finne på noe utenfor huset, så å faktisk dra hjem til folk man holder på å bli kjent med føles litt som om en fremmed i Norge hadde kommet bort til deg mens du ventet på bussen og spurt om du ville ha en fullkropps oljemassasje der på holdeplassbenken inntil bussen kom; uvant, unødvendig og litt skummelt bare å bli spurt om. Noe sånt.

Jeg er SÅ skyldig i det som skjer med hendene her.

Jeg innså endelig hvor mange venner jeg hadde en dag jeg faktisk forklarte denne vennelagemetoden til et japansk venninne, og hun tok utfordringen og ble med hjem til meg for å lage gryte og kjeks. Det var kjempemorsomt, veldig koselig, og føltes ikke det grann annerledes sammenlignet med vennskapet jeg har til så mange andre her. Hun klatret ikke på magisk vis til toppen av "mine beste venner her i Japan" bare fordi vi fulgte et magisk ritual. Likevel føltes hun som en ordentlig venn, og ved å legge til to og to forsto jeg at det måtte betyr at hun ikke var den eneste. Ingen lærer bort hvordan men teller venner, og selv om jeg er helt sikker på at Facebook ikke er særlig flink når det kommer til å telle hvor mange venner folk har, så føler jeg man kan telle nesten så fritt som man vil.

Tro det eller ei, men hvordan man får seg venner er ikke det eneste jeg lærer på universitetet heller! Jeg har endelig flyttet campus til språkfakultetet, og 12 av 13 av fagene mine handler om språk på et eller annet vis. Det siste handler om interkulturell kommunikasjon. Jeg har forsåvidt også operahistorie på timeplanen, men skal fjerne det faget så snart jeg kan. Fordi seriøst. Operahistorie.

Jeg lærer enormt mye om hvordan man lærer bort språk, mest spesifikt japansk, men lærer også koreansk. Tar et nybegynnerfag i uken, og holder kontakt med ei venninne på et annet campus ved at vi lærer hverandre koreansk og engelsk. Slapp av, det er Japan jeg skal erobre, men jeg tenkte jeg skulle plukke opp koreansk før jeg dro hjem også. Hvorfor ikke, liksom. Visste du at de ikke klarer å skille mellom de engelske ordene "page" og "phase"? Men at de har tre forskjellige P-lyder, som de skiller mellom basert på hvor mye luft som forlater leppene dine? Gud, jeg har det så fint med studiene mine. Deilig å være på riktig fakultet, omringet av språknerder hver dag.

Så, jeg er omringet av likesinnede venner, elsker studiene mine, og til og med kommer kjæresten min tilbake til Japan neste måned. Jeg sykler tre kvarter hver vei til skolen, har delt ut hjemmelagd kjeks til over rundt 30 folk som ville smake (reklamert via Twitter), dro på kristenpiknikk og knuste alle i dodgeball (jeg er gud (skrev jeg om dodgeballevnene mine uten å unnse koblingen til "kristenpiknikk")), deltok på camptur for utenlandske elever som representant for skoleklubb ment for japanere (det tok folka en dag å forstå at jeg faktisk var representant for den klubben selv om jeg ikke var japansk), lekte i dag med en shibedoge for første gang (visste du at de ser ut som gullulver uten vinterpelsen?) og kom hjem så stappmett at jeg tok en halvtimes pause under blogginnleggskrivingen for å sitte på do og lure på om jeg måtte spy.

Jeg måtte ikke spy. Fy faen, livet mitt er godt.

PS: SEND MER NUGATTI

I sommer flyr jeg hjem til Norge tidlig i august for å si velkommen til den neste generasjonen i slekten min! Jeg skal bli historiens beste onkel, og tenker selvfølgelig å starte treningen av onkelbarnet mitt med enkel sjakk og Platon, selvfølgelig ikke før et par ukes postfødselshviletid, da. "Platons hule" skal nok gi barnet en passende utfordring, så når det og sjakk matt på syv trekk med to minutters tenketid er i boks tenker jeg vi skal begynne å trene tungen for å plukke opp japansk og enkel komparativ fonetikk. Etter det tenker jeg å programmere barnets første nettside i HTML og CSS høres bra ut, men Peder og Oda skal selvfølgelig få litt å si i oppdragelsen de også, da.

Det vises kanskje at jeg skulle ønske jeg kunne være der under mer av mitt første onkelbarns oppvekst, men jeg er så glade for Peder og Oda at jeg sitter med tårer i øynene nå. De kommer til å bli fantastiske foreldre.

Second Semester, Commence!

Nytt semester
Nye fag, nye lærere, nytt blogginnlegg
(Skrevet 6. oktober 2014)

Bachelor i japansk ved Osaka Universitet, første år, andre semester. Jeg har ikke blogget på evigheter, og skal holde meg fra å si at jeg håper å blogge oftere. Slikt jinxer man, og jeg håper faktisk å skrive oftere. Vi får bare vente og se om jeg skriver igjen før graden er over. Nå ville jeg skrive fordi det var viktig for meg å markere at ting går bedre enn det gjorde i vår. Og fordi jeg ikke publiserte noe om den helhetlige opplevelsen av forrige semester, så gir det kanskje ikke så mye mening å si at det går bedre, men det gjør det ihvertfall.

Forrige semester var vanskelig. Ikke i mengden skolearbeid, og heller ikke i hvor ofte jeg hadde lekser, ikke engang i antall timer jeg måtte møte opp til. TUFSeåret (forkortelsen på skolen i Tokyo...) holder fortsatt en sterk førsteplass på "mest opptatt og minst fritid på ett år", og jeg forventer å aldri oppleve et år som overgår det. Den eneste direkte studierelaterte tingen jeg opplevde som vanskeligere i forrige semester var forskjellen mellom fagene jeg hadde, ettersom dette året går ut på å ta fag i ting utenfor majoren, litt som Ex.phil og Ex.fac, bare mange flere fag. Derfor var det også veldig vanskelig å skifte tankesett og revurdere hvor mye arbeid som måtte legges inn i å analysere en tekst, jobbe på den engelske essayen og å lese så mye jeg rakk i en japansk roman, og disse leksene hadde jeg hver torsdag, i litt forskjellig form hver uke.

Skolen var vanskelig, ikke fordi jeg hadde så mye lekser, men fordi jeg brukte så mye tid på hver. Det gikk ut på at jeg møtte opp til timene, fikk lekser, gikk hjem med hodet fullt av spørsmålstegn rundt hvor mye læreren forventet av den neste innleveringen, og antok "veldig mye". Japanske professorer, har det vist seg, forventer ingenting. De forventer fullt oppmøte og innlevering av alle oppgaver, uten å bruke plagiat. Det gir lett toppkarakterer, før faktisk evaluering av arbeid settes i gang. Å stresse med hver eneste lekse gjorde at jeg sov voldsomt lite, rakk aldri å spise frokost, var for sliten etter skoledagen var over til å lage middag, og dermed ikke fikk gjort ferdig leksene til neste dag særlig effektivt.

Det var veldig slitsomt, og jeg har lært mye. Dette semesteret vet jeg hvordan jeg takler lekser. Denne gangen vet jeg hvordan jeg takler mye. Kun ett problem gjensto, en lærer hvems oppførsel og behandling av elevene minte meg altfor mye om norsklæreren min fra videregående. Den norsklæreren er grunnen til at jeg fortsatt begynner å skjelve hvis noen ser meg skrive noe som helst, og minnene strømmet tilbake hver torsdag. Men nok om det. Jeg snakket med fakultetslederen, og selv om faget er obligatorisk for majoren min fikk jeg fritak fra oppmøte, og skal istedenfor levere inn to større oppgaver som jeg jobber med på egenhånd. For meg er det en enorm vekt tatt bort fra skuldrene, og samtidig beviser det at andre lærere her tar meg seriøst og vil hjelpe meg hvis jeg har problemer med noe. Jeg er i gode hender.

Mens studiene ble tyngre og tyngre jo lengre helsa sank ned i dass på grunn av mangelen på søvn og frokost, slet jeg også med å holde det sosiale i gang. Japanere er veldig opptatte mennesker, som jeg også har blitt, og det er ikke normalt å invitere folk rett hjem for å henge. Derfor var ting litt uvante for meg, og mye vanskeligere enn i fjor, hvor alle vennene mine bodde i samme internat. Forrige semester prøvde jeg likevel å skaffe venner, men helsa fikk meg til å gi opp da det viste seg at folk var opptatte litt for mange ganger på rad.

Heldigvis hadde jeg støtte fra Ingvill, som også er på utveksling her i Japan. Hun bor ca to timer unna, så vi finner sjeldent muligheter til dagsturer, men hun hjalp meg veldig med å holde motet oppe og få gjort så mye jeg kunne mens ting var vanskelige. Ting er også veldig spennende for henne for tiden, hun får lov til å ta vanlige universitetsfag med japanere dette semesteret, og har også fått seg sommerjobb som norsklærer her i Osaka, som gjør at hun ikke har noe annet valg enn å besøke meg hver helg. Jess.

Planen her var altså å skrive om det hyggelige dette semesteret, men innlegget er allerede veldig langt, og har har rukket å skrive veldig lite. Men ting går bra. Jeg slipper den kjipe læreren som har null forståelse eller respekt for elevene sine, jeg har fått valgt en lang rekke fantastiske fag, Ingvill er fortsatt her og støtter meg, og vennene mine har tid til å leke. Jeg skal ikke legge altfor mye håp på at planene om Halloween-fest skal bli gjennomførte, men det føles likevel godt å planlegge noe. Frokostene skal jeg også prioritere voldsomt mye høyere enn i fjor, som også betyr at jeg må legge meg tidsnok til å klare å stå opp for å lage mat. Kanskje, bare kanskje, får jeg mulighet til litt mosjon utenfor gymtimene også.

Dette blir bra. Jeg har det fantastisk her.

School Trip and Koreans!

Har vært på tur med utenlandske elever
Og en gjeng koreanere som overraskende nok ikke er i slekt

Så, jeg dro på tur. Kan ikke helt si klassetur, men det var en tur for utvekslingselevene på Osaka Universitet, arrangert av skolen. Reiste med noen jeg kjente fra Tokyo (de fleste av de som også begynte på Osaka Universitet, i andre fakulteter), og enkelte fra klassen, men de fleste var ukjente. Ble også kjent med en god del nye folk fra Korea, blant mange andre! La meg gi deg et innblikk i turen, som også vil gi deg et godt bilde av koreanske etternavn. Dette er altså bare etternavn fra Korea, ingen fornavn eller andre nasjonaliteter. I Japan er det uansett etternavn som er viktigst i begynnelsen, så denne situasjonen var det helt umulig å ikke legge merke til.

Først reiste vi litt med buss, og stakk en tur innom Kurokabe i Shiga-ken (nabofylket til Kyoto). Der fikk vi prøve å designe våre egne glass, bare utsiden, ikke formen, og jeg satt på bord med Kim fra klassen, Kim og Kim. Vi hadde ikke så mye tid til å designe glassene våre, så jeg fikk ikke hilst ordentlig på de to jeg ikke kjente. Hun fra klassen min er jeg godt kjent med, så vi gikk en tur for å drepe tid sammen og lete etter omiyage, gaver man gir til folk når man kommer langt bortefra, gjerne fra en tur. Da vi senere ankom ryokanen (hotell i japansk stil) var rommene allerede delt opp. Selvfølgelig i utgangspunktet delt i gutterom og jenterom, tre av hver. Jeg skulle dele rom med blant annet Kim og Kim, som jeg tror kanskje var på samme buss som meg. De var ihvertfall veldig hyggelige. Jeg og Kim satt også sammen under middagen og slo av en hyggelig prat. 

Utpå kvelden dro jeg til hotellets onsen for å plaske i de varme kildene, og der møtte jeg Kim og Kim fra bordet i Kurokabe. Fikk endelig hilst og snakket skikkelig med dem, og de var veldig morsomme begge to. Etter badet dro vi til lærerværelset med en gjeng andre folk for å drikke. Fordi ja, man drikker med lærerne sine her. Dagen derpå var det tilbake på bussen for å ta en tur til Byoudou-in, veldig direkte oversatt "likhetstempelet", og jeg følte meg veldig lik alle andre der. Etter sightseeingen møtte jeg også på Kim, en venn av russerne fra Tokyo, men dro heller med Kim fra kvelden før, og noen andre for å finne mat. Lee var også med og spiste mat, og hun var veldig hyggelig å bli kjent med hun også. Vi passerte også Kim og Cho, men de rakk jeg ikke å hilse ordentlig på.

Forsåvidt fant jeg ut at Kim spilte League of Legends, og da hadde han sikkert kommet godt overens med Kim i klassen, men han ble ikke med fordi han blir bilsyk av lange bussturer. Lee ble heller ikke med. Jeg spurte også Kim om han hadde møtt Kim fra Tokyo, som skiller seg godt ut og nå går legestudier på Osaka Universitet, og han hadde ihvertfall sett ham. Etterpå sendte jeg også en tanke til Kim og Kim, som nå studerer på Tokyo Universitet. To veldig smarte jenter.

Fra nå av burde jeg kanskje jobbe hardere med å huske fornavn i tillegg til etternavn.

One Year of Tokyo

A year of memories
For a man without memory
(Skrevet 20. mars 2014)

Nå har jeg endelig flyttet til Osaka, og legger et år i den japanske hovedstaden bak meg. Året mitt i Tokyo har vært ubegripelig fantastisk. Jeg har møtt så mange flotte mennesker, opplevd så mye nytt at jeg ikke vet hva som er vanlig lenger, og lært mer på ett år enn jeg noensinne kunne forvente. Nå sitter jeg på gulvet i den nye leiligheten jeg har flyttet til i Osaka, og skal prøve å mimre litt og sammenligne med hvordan det går nå. Hukommelsen min glemmer alltid å lagre tidspunkt på minnene mine, så jeg skal ikke engang prøve å få til mimringen i riktig rekkefølge, men vi får se hvordan det blir.

Så, jeg flyttet til Tokyo. Jeg hadde to og et halvt år igjen på min japanske bachelor i Bergen, med nye venner, herlig kjæreste, helt fersk hybel, en deltidsjobb jeg følte meg komfortabel i, og begynte å bli godt kjent med hvilke restauranter som var gode. Så fikk jeg en telefon som spurte om jeg ville dra fra absolutt alt og alle, flytte til Japan, doble tiden for å fullføre samme bachelor, og starte et nytt liv. Jeg takket ja. Absolutt alt gikk bra med livet mitt i Bergen, men telefonen tilbød meg en mulighet. Du vet, en sånn som folk sier at man ikke skal si nei til. Så jeg gjorde ganske enkelt ikke det.

Etter et angsthikst rundt februar roet jeg meg ned med den nye planen, sa opp jobben og hybelen, fortalte kjæresten min at vi kom til å klare det, og dro. Jeg til og med storkoste meg med å få lov til å fly den 1. april sånn at jeg kunne si "jeg drar til Japan i fem år, og det er ikke en aprilspøk ass XD". Pakkingen var noenlunde minimalistisk, hovedsaklig klær og små minner. Jeg ante tross alt ikke hva jeg trengte i Japan, og tenkte at det finner jeg ut underveis. Da jeg kom frem var det stor forvirring. Jeg var trøtt, hadde jetlag, og ble plassert rett på internat. Jeg fniste umiddelbart av at skolens navnestatue sa "TUFS" og lurte på hva nordmenn ville tenke om meg hvis de så CVen min.

Været i begynnelsen var vått, varmt og kaldt. Litt forvirrende, og jeg skjønte aldri helt hvordan jeg skulle kle meg. Da det var kaldt syntes klassekameratene mine at jeg var kjempetøff som taklet det, og da det var varmt ble jeg sur og forvirret fordi jeg ikke fikk kle av meg til bar overkropp. Kultursjokk. I dag er været fortsatt akkurat like forvirrende. Det aller særeste med været i Japan er at innetemperaturene alltid er mer ekstreme enn utetemperaturene. Om sommeren føles det varmere og mer fuktig på rommet enn ute (med unntak av i solen, fordi sollys og fysikkregler), og om vinteren føles det kaldere inne enn ute. Har til og med klart å blitt syk et par ganger i år av å oppholde meg på rommet.

Mitt neste store kultursjokk kom da jeg tok en kinotur med folk, og absolutt alle i salen ventet til creditsene var ferdige før de reiste seg og gikk ut av kinoen. Sært, sært land, tenkte jeg. Kultursjokk er alltid litt vanskelige å huske, fordi det er ting folket som bor der tar som en selvfølge, og jeg legger merke til at jeg etter et år har blitt helt vant til det meste. Kinoer og kleskode er fortsatt bare rart. Jenter går med skjørt uten strømpebukse året rundt, og jeg har enda ikke sett en eneste person i bar overkropp i hele år.

Språkmessig slet jeg utrolig mye i starten. Jeg hadde helt OK passivt vokabular, kunne altså noenlunde henge med på forklaringer og lese ting og sånt, men jeg klarte ikke å produsere en eneste forståelig setning. Jeg hadde lest og lyttet til mye japansk før jeg kom hit, men å snakke eller skrive hadde jeg holdt meg milevis unna i frykt for å gjøre feil som kunne bli til dårlige vaner. I etterkant er jeg veldig glad for at jeg var forsiktig, og jeg tar den tankegangen med meg videre når jeg nå skal lære meg dialekt. Å lytte og observere før jeg prøver å herme ser ut til å gå i mål. Målet da dro på dette stipendet var å avslutte det med bedre språkkunnskaper i japansk enn i engelsk. Jeg hiver meg og kaver meg i den retningen fortsatt, og holder kun troa fordi mine engelskevner ikke er baserte på undervisning, mens nå skal jeg studere japansk som major. Vi får se hva fremtiden bringer.

Mitt andre mål med disse fem årene er så klart å erobre Japan, og det går selvfølgelig etter planen.

Jordskjelv er en del av hverdagen nå. Mitt første "store" jordskjelv opplevde jeg på vei opp i badekaret mitt, da jeg slet litt med å holde balansen og vannet begynte å lage små bølger. Den gang var det "om å gjøre å skrive på Facebook-gruppa først" (jeg vant) når det var jordskjelv, nå går det litt mer i "hm? åh." når ting begynner å riste. Rart hva man venner seg til. Kanskje jeg en gang i fremtiden også venner meg til å sende takkebrev til venner dagen etter å ha hengt med de, som er en ting japanere faktisk gjør her. Ihvertfall gjorde de det i Tokyo, så jeg får se som tiden går om jeg trenger å jobbe videre med den evnen her i Osaka.

Folk i Tokyo har ofte kalt Osaka for det japanske utlandet, så erfaringene i Tokyo er ikke nødvendigvis gjeldende for de fire neste årene, men spesielt også med tanke på de sosiale og akademiske forskjellene på intensivkurset ved TUFS og bachelorstudiet ved Osaka Universitet.

Del 2, hvordan det går i Osaka nå (kommer)

Onwards! Grow!

Da har jeg fullført studiene mine i Tokyo
Og flyttet videre til Osaka, hvor jeg skal fortsette å vokse!

Jeg har herved fullført et intensivt språkkurs ved Tokyo University of Foreign Studies. Og har forevig stemplet "TUFS" inn i CVen min. Selv om jeg ble litt syk noen ganger og såvidt glapp muligheten til å få 100% oppmøte, klarte jeg å komme meg igjennom med karakterer jeg er veldig stolte av. Jeg klarte å fullføre med kun S og A på karakterarket, selv om jeg fortsatt ler av at de føler for å kalle det det istedenfor å bare si A og B. Det er visst en gjenganger i Japan, de bruker samme system ved universitetet jeg begynner på i morgen.

Minnene fra skoleåret i Tokyo er mange, fantastiske og kommer til å være med meg resten av livet. Bortsett fra noen tilfeldige som jeg kommer til å glemme fordi hukommelsen min fungerer litt sånn. Dette har vært det mest lærerike året i livet mitt, og det skal mye til for at akkurat det skal slås. Jeg har bodd i verden, altså internasjonalt internat stappfullt av folk som er alt annet enn japanske, i gåavstand fra Japan, og fått så mange inntrykk og hørt så mange synspunkter fra folk med helt forskjellig kulturell bakgrunn at måten jeg tenker på nå må ha forandret seg drastisk. Jeg har lært veldig mye om respekt og toleranse, selv om jeg har prøvd å være en veldig tolerant fyr fra før.

Og det har vært kjempemorsomt å se folkene rundt meg forandre seg. De fleste hadde aldri bodd borte fra foreldrene sine før, og en del hadde ikke engang vært utenfor landegrensene sine før. Og nå bodde de i Japan med folk fra hvert eneste kontinent rundt seg. Jeg lo litt ekstra da en katolsk kompis, som hadde kveilet seg under ordene mine da jeg tok en bromance-vits (på grensen til homofil flørting for heterofile) på ham i vår, dro en lignende vits til meg mot slutten av skoleåret. Og det var morsomt å se ei sjenert og forvirret venninne få stjålet sitt første kyss på en av de tidligste festene, og være supersosial og på datern helt til vi flyttet fra Tokyo. På samme måte har jeg også opplevd en helt ny verden rundt meg, og voks.

Selvtilliten min har uten tvil vokst. Hva jeg tør, hva jeg regner som innenfor mine grenser og hva jeg tar som en selvfølge at jeg får til, alt er bredere enn før. Noen ganger stopper jeg opp og tenker "hva faen, har jeg blitt voksen, eller?", men så ler jeg godt og spiser en hel pakke kjeks i løpet av en 20-minutters anime-episode. Men i løpet av året gikk jeg fra å være redd for om avstandsforholdet til meg og Ingvill kom til å falle sammen til tross for hvor mye vi prøvde, til å vite med soleklar selvsikkerhet at det hadde gått med et år til. Og når jeg ser på fremtiden min og lurer på hva jeg kommer til å gjøre, har prospektet bare blitt videre.

Jeg vurderer å bli japanskprofessor på et norsk universitet. Jeg vurderer også å bli spilldesigner, fordi jeg elsker hvordan kode starter med et blankt ark, og etter hvert begynner sitt eget liv hvor det reagerer på omgivelsene og gror av seg selv. For meg er det kunst, det er vakkert og jeg vet jeg kommer til å lære meg å bruke kode i hva enn jeg ender opp med å gjøre. Og jeg vurderer også å bli norsk politiker. Mye fordi jeg har sett hvor vanskelig det er for japanerne å gjøre noe med landet sitt, til tross for å være et "demokratisk" land. Også fordi jeg ser feil bli gjort på den politiske fronten i Norge etter at jeg flyttet, og jeg føler at jeg vil gjøre mer enn bare å legge min stemme for å rette på dem. Men jeg vil ikke at denne bloggen skal bli politisk, så dette vil jeg ikke skrive/diskutere om her.

På ett år har jeg fastsatt tre ting jeg gjerne kan gjøre i fremtiden, og på de neste fire årene er jeg helt sikker på at de kommer til å både bli flere og forandre seg. Derfor er jeg også stålsikker på at å velge japansk språk var det beste jeg kunne ha gjort. Fordi jeg elsker det. Selv om jeg så blir spilldesigner senere elsker jeg å studere japansk. Å studere noe jeg virkelig liker gjør at jeg gleder meg til å dra til skolen, og å lære er noe jeg gjør for meg selv, ikke fordi det er en plikt. Dessuten vet jeg fra året før jeg kom til Japan, hvor jeg studerte japansk og tok åtte privatisteksamener på ett semester, at man lett kan lære kompliserte ting helt på egenhånd.

Derfor vet jeg at hva enn jeg vil bli senere har jeg tålmodigheten til å prøve igjen og igjen helt til jeg får en fot innenfor, muligheten til å studere det og lære meg kompliserte ting på egenhånd, også uten relevant utdanning, og evnene til å klatre oppover selv om jeg starter på bunn. For dette har jeg gjort nok av allerede. Kanskje jeg har blitt litt voksen likevel?

Japanese Winter

Brace yourselves!
Winter has been here for a while, why didn't you brace yourself?

Jeg er voldsomt fascinert over japansk vinter. Jeg har aldri opplevd en så kald vinter som dette, men likevel har den ikke gått under fem minusgrader. Hvordan klarer den å føles så kald? Det har snødd to-tre ganger, og hver gang gikk jeg i snøen i sommersko uten å få noe snø på sokkene, så det kan klassifiseres som "lett snøfall". Undersiden av skoene mine er hakket glattere enn snowboardet mitt når det er smurt, men jeg klarte å unngå å falle. Så langt.

Jeg skrev dette på Facebook også, så vitsen er allerede gammel, men get this: snø falt, så en fest ble avlyst. Ikke omvendt. Jeg er mer vant til "hei, det er kjipt vær ute, så jeg inviterer en gjeng over så vi kan kose oss ikveld"-tankegangen, men her gjelder den ikke. Dette kan jeg vel kanskje si at var et kultursjokk for meg. De hadde til og med bestilt mat som de ikke klarte å avlyse, men festen ble likevel avlyst. Heldigvis skulle den være i nabobygningen, så jeg dro dit med Marko og spiste fritert kylling og kake. Alle nødvendige vitaminer og næring, check.

Men virkelig, det er iskaldt her. Og nå er det mars. Jeg sitter i skrivende stund i rommet mitt, som kroppen min har gitt varme til i flere dager siden jeg ikke har hatt flere grunner enn handleturer å dra ut for den siste tiden, men likevel er det 17 varmegrader her inne. Og jeg har brukt airconditioning veldig mye, men når jeg sitter ved PCen (les: alltid) treffer den meg i nakken uansett hvordan jeg stiller inn retningen, som er den hesligste følelsen noensinne. Så jeg sitter med ytterjakke og skjerf på.Og fryser litt på fingrene. Tekoppen er tom, og mitt eneste anti-aircon-i-nakke-plagg henger til tørk på verandaen, så jeg får bare nøye meg med kulden en stund til.

Det siste som forvirrer meg med japansk vinter er at i Norge er det en bonus å bo i høyere etasjer om vinteren fordi varme går oppover, men jeg bor i 7. etasje (den øverste), og med litt hjelp av solen føles det faktisk varmene når jeg endelig kommer meg ut enn det gjør her inne. Jeg vet ikke om jeg burde grue meg eller glede meg til å bo i 1. etasje neste år, men en ting er sikkert: vinteren er varmere i Norge enn i Japan. Jeg klagde over den kalde romtemperaturen til kjæresten for en stund siden, og hun svarte midt i en snøstorm "kom hit til Norge, her er det varmt!".

Utetemperatur er til en viss grad irrelevant. For å være ute trenger du bare riktig klær uansett. Med mindre det er for varmt, da går det ikke an å kle seg riktig. Ihvertfall i et konservativt samfunn som Japan, hvor det å ta av seg t-skjorta i 40 varmegrader ikke er greit. Men husene i Japan er heldigvis bygd for å stå imot sommervarmen og jordskjelv, så det er ikke like tungt og vanskelig som vinteren.

Konklusjon: neste vinter trenger jeg kosedressen og mer skjegg.

Reporting in!

Dagene løper fra meg
The procrastination force is strong within this one

I skrivende stund har jeg en stor fremføring neste dag, samt at jeg må gjøre ferdig en rapport samme dag. Jeg fikk først vite i dag at rapporten ikke må være HELT ferdig i morgen, men at den må være skrevet ferdig. Hmm, det virker litt motsigende (hvorfor prøver bloggen å rette ordet til "motsiende"?), men jeg håper du forstår at når jeg på dette punktet skal skrive en fire-siders rapport med font-størrelse 10,5 på akademisk japansk, kreves det en liten titt fra læreren før den publiseres. Fordi den skal faktisk publiseres i en rapportsamling som skal deles ut til neste års elever, og vises til de som kommer senere. Hvis en nordmann kommer til dette kurset hos TUFS (du husker vel at skolenavnet her forkortes slik?) kommer lærerne til å bla fram denne samlingen og peke og forklare hva slags menneske jeg var. Skriveangsten kryper frem og legger seg på tastaturet mitt.

Rapportens tittel er endelig i klarform, ｢理想的な教育　―独学の提案―｣, som kan oversettes til "Ideal Education, the Self-Study Proposal". Jeg skriver altså om "hvorfor selvstudier ruler", og stikker innom temaer som "hvorfor skolen er kjip", "du må være så-og-så kul for å takle selvstudier" og "japansk er koselig og enkelt å lære på egenhånd". Jeg håper rektoren ved Universitetet i Osaka ikke er sassy, for da kommer han til å nekte meg adgang og si at jeg "faenmæ får studder sjøl ass".

Fremføringen jeg har i morgen er vel egentlig viktigere å forberede seg til, ettersom jeg faktisk skal fremføre i morgen. Jeg skulle egentlig fremføre på fredag, og sov ikke et eneste minutt den natten, men jeg var sist på fremføringslisten (seriøst, hvorfor prøver bloggen å fortelle meg at det staves "fremføringlisten"?) den dagen, og ble flyttet til i morgen. Siden da har jeg prøvd å forbedre fremføringen, og jeg lurer på om jeg kommer til å sove i natt. Fremføringen handler om sammenhengen mellom dagens syn på "gamere" og kjønnsdiskriminering på nett, som jeg hadde en spørreundersøkelse om tidligere.

Jeg lærte mye interessant om folks holdninger fra spørreundersøkelsen min. For eksempel er gutter mer klare over hvor grov diskriminering det finnes på nett, og at det er fordi de spiller mannsdominerte spill, ikke liker "jentespill" og sier at "den typiske gamer er gutt". De samme guttene var mindre villige til å kalle seg gamere, som om de ser et problem ved det. Jenter spiller derimot neeeesten like mange forskjellige spill som gutter, men ikke like aktivt. De jentene som sier at de ikke spiller særlig mye spill holder seg mest til å spille spill gutter ikke spiller. Altså de samme spillene som guttene kaller "jentespill". Jeg spurte også alle om de hadde opplevd kjønnsdiskriminering, og svarene fra jentene er litt for triste til å skrive om i bloggen. Kun én gutt svarte, og han skrev "ting om min mors seksuelle aktiviteter", altså handlet også det om kvinner, ikke om ham.

Det tristeste med diskriminering er at det bare går én vei. "Diskriminering" den andre veien kalles "omvendt diskriminering", og handler mer om opprør enn et ønske om kontroll. Og det at diskriminering er enveisbasert betyr også at det er de "over" som må løse problemet; i dette tilfellet må de innse at det ikke finnes noen "over". Spilling er leking. Vær inkluderende, la alle barna leke, og ikke se stygt på de som liker å leke. Kan ikke bare alle være venner? Akk, jeg blir frustrert og deprimert av å tenke for mye på hvor dype røtter kjønnsdiskriminering har, og hvor grusomt langt de røttene er unna spillverdenen. Verdens første programmerer var kvinne, for Christ's sake.

Så, det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var at jeg nå sitter og spiser 「恵方巻」, eho-maki, og feirer at våren, ifølge månekalenderen, begynner i morgen. Jeg luktet forsåvidt at det var 15 grader i dag, men det var egentlig 16. Dårlig nese. Eho-maki er egentlig bare en helt vanlig sushirull, bare at man ikke skjærer den opp i mindre biter. Og så skal man spise hele rullen i en sitting, mens man er rettet i den heldige retningen, som damen i butikken var så hyggelig å peke ut for meg. Uten å snakke imens. Men jeg tar mot i meg og håper det er greit å skrive blogg imens, så lenge jeg ikke fysisk sier et eneste pip. Jeg håper de ikke har oppdatert betingelsene til å dekke bloggskriving. Damen i butikken ga meg også en lykkepenge, men den er ikke verd ett øre engang.