Og flyttet videre til Osaka, hvor jeg skal fortsette å vokse!
Jeg har herved fullført et intensivt språkkurs ved Tokyo University of Foreign Studies. Og har forevig stemplet "TUFS" inn i CVen min. Selv om jeg ble litt syk noen ganger og såvidt glapp muligheten til å få 100% oppmøte, klarte jeg å komme meg igjennom med karakterer jeg er veldig stolte av. Jeg klarte å fullføre med kun S og A på karakterarket, selv om jeg fortsatt ler av at de føler for å kalle det det istedenfor å bare si A og B. Det er visst en gjenganger i Japan, de bruker samme system ved universitetet jeg begynner på i morgen.
Minnene fra skoleåret i Tokyo er mange, fantastiske og kommer til å være med meg resten av livet. Bortsett fra noen tilfeldige som jeg kommer til å glemme fordi hukommelsen min fungerer litt sånn. Dette har vært det mest lærerike året i livet mitt, og det skal mye til for at akkurat det skal slås. Jeg har bodd i verden, altså internasjonalt internat stappfullt av folk som er alt annet enn japanske, i gåavstand fra Japan, og fått så mange inntrykk og hørt så mange synspunkter fra folk med helt forskjellig kulturell bakgrunn at måten jeg tenker på nå må ha forandret seg drastisk. Jeg har lært veldig mye om respekt og toleranse, selv om jeg har prøvd å være en veldig tolerant fyr fra før.
Og det har vært kjempemorsomt å se folkene rundt meg forandre seg. De fleste hadde aldri bodd borte fra foreldrene sine før, og en del hadde ikke engang vært utenfor landegrensene sine før. Og nå bodde de i Japan med folk fra hvert eneste kontinent rundt seg. Jeg lo litt ekstra da en katolsk kompis, som hadde kveilet seg under ordene mine da jeg tok en bromance-vits (på grensen til homofil flørting for heterofile) på ham i vår, dro en lignende vits til meg mot slutten av skoleåret. Og det var morsomt å se ei sjenert og forvirret venninne få stjålet sitt første kyss på en av de tidligste festene, og være supersosial og på datern helt til vi flyttet fra Tokyo. På samme måte har jeg også opplevd en helt ny verden rundt meg, og voks.
Selvtilliten min har uten tvil vokst. Hva jeg tør, hva jeg regner som innenfor mine grenser og hva jeg tar som en selvfølge at jeg får til, alt er bredere enn før. Noen ganger stopper jeg opp og tenker "hva faen, har jeg blitt voksen, eller?", men så ler jeg godt og spiser en hel pakke kjeks i løpet av en 20-minutters anime-episode. Men i løpet av året gikk jeg fra å være redd for om avstandsforholdet til meg og Ingvill kom til å falle sammen til tross for hvor mye vi prøvde, til å vite med soleklar selvsikkerhet at det hadde gått med et år til. Og når jeg ser på fremtiden min og lurer på hva jeg kommer til å gjøre, har prospektet bare blitt videre.
Jeg vurderer å bli japanskprofessor på et norsk universitet. Jeg vurderer også å bli spilldesigner, fordi jeg elsker hvordan kode starter med et blankt ark, og etter hvert begynner sitt eget liv hvor det reagerer på omgivelsene og gror av seg selv. For meg er det kunst, det er vakkert og jeg vet jeg kommer til å lære meg å bruke kode i hva enn jeg ender opp med å gjøre. Og jeg vurderer også å bli norsk politiker. Mye fordi jeg har sett hvor vanskelig det er for japanerne å gjøre noe med landet sitt, til tross for å være et "demokratisk" land. Også fordi jeg ser feil bli gjort på den politiske fronten i Norge etter at jeg flyttet, og jeg føler at jeg vil gjøre mer enn bare å legge min stemme for å rette på dem. Men jeg vil ikke at denne bloggen skal bli politisk, så dette vil jeg ikke skrive/diskutere om her.
På ett år har jeg fastsatt tre ting jeg gjerne kan gjøre i fremtiden, og på de neste fire årene er jeg helt sikker på at de kommer til å både bli flere og forandre seg. Derfor er jeg også stålsikker på at å velge japansk språk var det beste jeg kunne ha gjort. Fordi jeg elsker det. Selv om jeg så blir spilldesigner senere elsker jeg å studere japansk. Å studere noe jeg virkelig liker gjør at jeg gleder meg til å dra til skolen, og å lære er noe jeg gjør for meg selv, ikke fordi det er en plikt. Dessuten vet jeg fra året før jeg kom til Japan, hvor jeg studerte japansk og tok åtte privatisteksamener på ett semester, at man lett kan lære kompliserte ting helt på egenhånd.
Derfor vet jeg at hva enn jeg vil bli senere har jeg tålmodigheten til å prøve igjen og igjen helt til jeg får en fot innenfor, muligheten til å studere det og lære meg kompliserte ting på egenhånd, også uten relevant utdanning, og evnene til å klatre oppover selv om jeg starter på bunn. For dette har jeg gjort nok av allerede. Kanskje jeg har blitt litt voksen likevel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar