One Year of Tokyo

A year of memories
For a man without memory
(Skrevet 20. mars 2014)

Nå har jeg endelig flyttet til Osaka, og legger et år i den japanske hovedstaden bak meg. Året mitt i Tokyo har vært ubegripelig fantastisk. Jeg har møtt så mange flotte mennesker, opplevd så mye nytt at jeg ikke vet hva som er vanlig lenger, og lært mer på ett år enn jeg noensinne kunne forvente. Nå sitter jeg på gulvet i den nye leiligheten jeg har flyttet til i Osaka, og skal prøve å mimre litt og sammenligne med hvordan det går nå. Hukommelsen min glemmer alltid å lagre tidspunkt på minnene mine, så jeg skal ikke engang prøve å få til mimringen i riktig rekkefølge, men vi får se hvordan det blir.

Så, jeg flyttet til Tokyo. Jeg hadde to og et halvt år igjen på min japanske bachelor i Bergen, med nye venner, herlig kjæreste, helt fersk hybel, en deltidsjobb jeg følte meg komfortabel i, og begynte å bli godt kjent med hvilke restauranter som var gode. Så fikk jeg en telefon som spurte om jeg ville dra fra absolutt alt og alle, flytte til Japan, doble tiden for å fullføre samme bachelor, og starte et nytt liv. Jeg takket ja. Absolutt alt gikk bra med livet mitt i Bergen, men telefonen tilbød meg en mulighet. Du vet, en sånn som folk sier at man ikke skal si nei til. Så jeg gjorde ganske enkelt ikke det.

Etter et angsthikst rundt februar roet jeg meg ned med den nye planen, sa opp jobben og hybelen, fortalte kjæresten min at vi kom til å klare det, og dro. Jeg til og med storkoste meg med å få lov til å fly den 1. april sånn at jeg kunne si "jeg drar til Japan i fem år, og det er ikke en aprilspøk ass XD". Pakkingen var noenlunde minimalistisk, hovedsaklig klær og små minner. Jeg ante tross alt ikke hva jeg trengte i Japan, og tenkte at det finner jeg ut underveis. Da jeg kom frem var det stor forvirring. Jeg var trøtt, hadde jetlag, og ble plassert rett på internat. Jeg fniste umiddelbart av at skolens navnestatue sa "TUFS" og lurte på hva nordmenn ville tenke om meg hvis de så CVen min.

Været i begynnelsen var vått, varmt og kaldt. Litt forvirrende, og jeg skjønte aldri helt hvordan jeg skulle kle meg. Da det var kaldt syntes klassekameratene mine at jeg var kjempetøff som taklet det, og da det var varmt ble jeg sur og forvirret fordi jeg ikke fikk kle av meg til bar overkropp. Kultursjokk. I dag er været fortsatt akkurat like forvirrende. Det aller særeste med været i Japan er at innetemperaturene alltid er mer ekstreme enn utetemperaturene. Om sommeren føles det varmere og mer fuktig på rommet enn ute (med unntak av i solen, fordi sollys og fysikkregler), og om vinteren føles det kaldere inne enn ute. Har til og med klart å blitt syk et par ganger i år av å oppholde meg på rommet.

Mitt neste store kultursjokk kom da jeg tok en kinotur med folk, og absolutt alle i salen ventet til creditsene var ferdige før de reiste seg og gikk ut av kinoen. Sært, sært land, tenkte jeg. Kultursjokk er alltid litt vanskelige å huske, fordi det er ting folket som bor der tar som en selvfølge, og jeg legger merke til at jeg etter et år har blitt helt vant til det meste. Kinoer og kleskode er fortsatt bare rart. Jenter går med skjørt uten strømpebukse året rundt, og jeg har enda ikke sett en eneste person i bar overkropp i hele år.

Språkmessig slet jeg utrolig mye i starten. Jeg hadde helt OK passivt vokabular, kunne altså noenlunde henge med på forklaringer og lese ting og sånt, men jeg klarte ikke å produsere en eneste forståelig setning. Jeg hadde lest og lyttet til mye japansk før jeg kom hit, men å snakke eller skrive hadde jeg holdt meg milevis unna i frykt for å gjøre feil som kunne bli til dårlige vaner. I etterkant er jeg veldig glad for at jeg var forsiktig, og jeg tar den tankegangen med meg videre når jeg nå skal lære meg dialekt. Å lytte og observere før jeg prøver å herme ser ut til å gå i mål. Målet da dro på dette stipendet var å avslutte det med bedre språkkunnskaper i japansk enn i engelsk. Jeg hiver meg og kaver meg i den retningen fortsatt, og holder kun troa fordi mine engelskevner ikke er baserte på undervisning, mens nå skal jeg studere japansk som major. Vi får se hva fremtiden bringer.

Mitt andre mål med disse fem årene er så klart å erobre Japan, og det går selvfølgelig etter planen.

Jordskjelv er en del av hverdagen nå. Mitt første "store" jordskjelv opplevde jeg på vei opp i badekaret mitt, da jeg slet litt med å holde balansen og vannet begynte å lage små bølger. Den gang var det "om å gjøre å skrive på Facebook-gruppa først" (jeg vant) når det var jordskjelv, nå går det litt mer i "hm? åh." når ting begynner å riste. Rart hva man venner seg til. Kanskje jeg en gang i fremtiden også venner meg til å sende takkebrev til venner dagen etter å ha hengt med de, som er en ting japanere faktisk gjør her. Ihvertfall gjorde de det i Tokyo, så jeg får se som tiden går om jeg trenger å jobbe videre med den evnen her i Osaka.

Folk i Tokyo har ofte kalt Osaka for det japanske utlandet, så erfaringene i Tokyo er ikke nødvendigvis gjeldende for de fire neste årene, men spesielt også med tanke på de sosiale og akademiske forskjellene på intensivkurset ved TUFS og bachelorstudiet ved Osaka Universitet.

Del 2, hvordan det går i Osaka nå (kommer)