Ticket to Japan!

Jeg har kjøpt flybilletter til Japan i sommer

Men siden jeg ikke aner hvordan man drar på ferie, har jeg rare planer på gang.

Jeg skal faktisk til Japan. Ikke noe tull. Billettene er faktisk i boks, og jeg reiser på en fire-ukers tur til et land jeg visste ca null om før i desember. 25. juni til 19. juli. Alene. Og planene mine er ikke heeeelt normale. Mest fordi jeg aldri har gjort noe som dette før.

Sverige er som oftest "ferie" for meg. Hvis jeg reiser lengre enn dét, er det med familien. Jeg dro en tur alene til Danmark, da. Men da skulle jeg besøke min awesome storesøster, så på en måååte var den ferieturen også en familietur, bare uten foreldre og småsøsken (for min del). I fjor vår var jeg jo også i USA med filmlinja på folkehøgskolen, men da var det også regler om hvor mange "voksne" som måtte være med oss, så det telles nesten som familietur det også. Med venner har jeg vært på kozetur til Sverige og Danmark. Med familien har jeg også vært i England, Frankrike, Kroatia, Kina og Australia.

Først vil jeg bare gjøre et poeng ut av det med å reise alene. Hvis du drar med familie til et sted, snakker du KUN norsk. Virkelig. De gangene du snakker engelsk til folk i butikker, snakker du norsk imellom nesten hver setning, til familien, for å spørre om hva du skal spørre om. Hvis du reiser med venner til et sted, snakker du norsk med dem, men du prøver å møte folk dere kan snakke litt engelsk med. Det er morsomt, hvis de du møter kan engelsk. I Japan er engelsk langt fra en selvfølge.

Hvis du reiser alene til et sted hvor de ikke er særlig flinke til engelsk, er det noe helt, helt annet. Det er slike turer man lærer seg "survival-X", hvor X er språket til det landet. Så for min del vil det være lurt å kunne "survival-Japanese". Resultatet er at du blir tvunget inn i det landets språk. Det er nøyaktig det jeg ønsker.

Jeg skal til Japan for å integrere meg i japansk kultur. Selvfølgelig kommer jeg ikke til å klare det, spesielt fordi jeg bare skal være der i fire uker (som er lite for et slikt formål), men jeg kommer til å prøve. Det er veldig mye som er lurt når man skal reise på en slik oppdagelsesferd. Og ja, jeg skal strengt tatt ikke på ferie. Jeg skal på oppdagelsesferd.

Når man er på oppdagelsesferd kan man ikke rømme. Er du i Japan, så er du i Japan. Derimot går det an å rømme mentalt. Om du vil snakke med noen kan du ikke snakke norsk, men du kan fortsatt tenke norsk. Slikt vil jeg også prøve å unngå.

En ting som er vanskelig å unngå å se på sitt eget språk er TALL. Hvis du ser en prislapp med "85円", tenker du "åttifem yen". Det som er utfordringen da, er å tenke "hachijuugoen", altså 八十五円. Åtte-ti-fem-yen, bare at i Japan sier de ikke "yen", men "en". De skriver også tall med ... tall, da. Ikke kanji.

Så, hvis du skal oppdage et land må du bli en del av det landet. Det er jo nøyaktig det jeg holder på med når det kommer til språket selv, men det blir vanskeligere å gjøre sånt i et helt nytt land. Jeg kan selvfølgelig ikke si mye om hvilke hindringer jeg kommer til å støte på, men en ting jeg vet om er hygiene. I Japan er de mye rensligere sånn sett enn i vesten, av det jeg har fått med meg. De dusjer og vasker seg hver dag, før de tar et bad. Og i tillegg (etter hva jeg har lest) har japanere færre svettekjertler, så de lukter mindre selv... Jeg undres på om jeg kommer til å slå folk bevisstløse om jeg tar meg en joggetur i sola i Japan. They won't be ready for this shit!

Planene mine er omtrent som dette:

Reise alene.

Prøve å ha så japanske dager som mulig. (Ikke bare turist-dager)

Sitte på offentlige benker og lese japanske aviser hver dag.(*)

Kjøpe det jeg trenger fra dag til dag.

Ikke ta med bagasje.

[*Dette er det bare én grunn til, og det er dette. "In Tokyo you have been surprised and dismayed to see virtually no foreigners reading Japanese newspapers."... Jeg skal late som om jeg kan det :D Og for å være ærlig ser det akkurat nå ikke så ufattelig vanskelig ut, selv om det faktisk for mange er det ultimate mål for å kunne lese flytende japansk. I'm thinking I should raise my bar.]

That's right. Jeg vil ikke ha med baggasje. Jeg tenker å ta med meg en liten sekk på ryggen, hvor jeg har laptop, barbermaskin og andre absolutte nødvendigheter. Kanskje en shorts, bokser og t-skjorte til skift. Jeg har lov til å ta med to kofferter gratis av flyselskapet, og de skal være tomme. På vei tilbake vil de være fylt av klærne jeg har kjøpt for å bruke gjennom reisen, og ting jeg vil ha med hjem.

Men jeg vil altså ta med meg så ufattelig lite som mulig, og ta med meg masse tilbake. Jeg kunne gjerne tenke meg å ta med en avis for hver dag jeg er der, for å lese mer senere, men det blir kanskje litt for mye plass i kofferten. Noen sider skal jeg ihvertfall ta med fra hver dag. Jeg skal også kjøpe alle volum/utgivelser av manga fra yndlingsanimen min "Seitokai Yakuindomo", som virkelig må være det ytterste av lesestoff. Hvis man tar absolutt alle spøkene i manga-versjonen kan man alt man trenger. Jeg tuller ikke. Ettersom det er snakk om en overveldende mengde ordspill og kulturelle spøker om ting man aldri kan lære i lærebøker, er det et større mål for meg enn aviser.

Reiseruten min er ganske simpel. Jeg lander i Tokyo, så er jeg der litt for å bli kvitt litt jetlag og bli vant til landet (kanskje bli vant til å bruke min japanske tunge også) mens jeg utforsker litt kule ting, turist-wise. Jeg skal være litt turist, fordi hva faen, kan ikke reise til Japan uten å se på ting. Jeg lover å ta bilder.

Fra Tokyo skal jeg reise på den måten jeg føler for, vestover, strekningen mot Kyoto. Veidistansen er faktisk omtrent like langt som Trondheim-Oslo. Forskjellen er bare det at i Japan SKJER det noe på den strekningen. I Norge er det kanskje en håndfull byer mellom Trondheim og Oslo, hvor de aller fleste ligger nært Oslo, noen nært Trondheim og så hovedsaklig fjell o.l. imellom. I Japan er det byer. Så å si konstant. Den eneste jeg har planlagt å besøke, sånn helt sikkert, er Nagoya. I tillegg vil jeg kanskje besøke Obama, bare fordi jeg kan. Hadde vært hyggelig å dra på besøk for en kopp te, liksom.

Jeg har også tenkt å CouchSurfe. Jeg har tenkt å spørre folk som bor i Japan, mellom Tokyo og Kyoto, om jeg kan sove på en sofa hos dem, og så chille hos dem på vei til Kyoto. Ligge over hos fremmede og utforske byen deres før jeg drar videre. Hadde vært kult å ta en stopp ved Fuji-fjellet, ihvertfall. Nam, fjell.

I Nagoya skal jeg chille litt, siden jeg ser litt på det som en slags Trondheim. Det er ikke Tokyo, hovedstaden, og heller ikke Kyoto, den gamle hovedstaden. Likevel er det en av de største byene i Japan. Pluss at jeg kjenner ei som bor der, da. Virker som en chill by!

Etter noen dager i Kyoto skal jeg reise tilbake til Tokyo med Shinkansen. Fuck yeah. Motherfuckings lyntog, kis. You better believe it. Og SÅ, når jeg er i Tokyo i slutten av reisen, skal jeg kjøpe ting. Og jeg skal feste. Etter et par-tre uker i landet burde jeg klare å kommunisere smått, så da skal jeg sjekke ut utelivet og utforske byen litt mer. Der skal jeg være i kanskje en uke eller mer, uten turismeting, bare for å leve litt i Japan.

Når det kommer til disse reiseplanene klarte jeg ikke å unngå å bli nervøs. Men det er én ting som betrygger meg. Jeg har kjøpt en veldig, veldig bra reiseforsikring. Virkelig bra. Jeg spurte til og med om hva som skjedde hvis bagasjen min ble stjålet om jeg lot den være i huset til noen jeg lånte en sofa hos, og de sa det ville vært som tyveri fra innbo. Det dekkes. Hvis bagasjen min ikke kommer fram i tide (lol, tomme kofferter), får jeg erstatning. Ender jeg på sykehus får jeg dekning. Trenger jeg å reise hjem av akutte grunner blir det dekt. Kommer jeg i saksmål? Det dekkes. Egenandel? Absolutt ikke en eneste penge. Og det varer i 12 måneder.

Jeg føler meg trygg. Min mor kan slappe av.