MEXT: Eventyret fortsetter

Livet mitt forandres drastisk i april
Jeg hopper virkelig ut i dette, som når folk gifter seg etter å ha kjent hverandre i fire dager


Formiddagen klokken 12, den 12. desember 2012, fikk jeg en uventet telefon. Den kom fra Japans ambassade i Norge, som ønsket å fortelle meg at jeg skulle få et stipend for å studere fem år i Japan, hvis de fant et universitet som kunne ta meg inn det første året. Sist fredag, 15. februar 2013, fikk jeg epost fra Tokyo University of Foreign Studies. TUFS. Med "Pre-arrival information" som forklarte hva jeg måtte gjøre før jeg skal reise rundt 1. april, og hvordan det første året kom til å bli. Dette kommer uten tvil til å prege resten av mitt liv i ekstrem grad, og jeg elsker det.

La oss ta noen steg tilbake. I desember 2011 visste jeg ikke engang at japanere ikke kaller landet sitt "Japan", men jeg bestemte meg for å dedikere fritiden min til å utforske språket deres. Jeg ønsket å lære direkte fra kilden, og skulle altså lære uten hjelp fra skole eller kurs. Ved å lytte til og lese japansk så mye som mulig, skulle jeg lære om japansk slik det faktisk fungerte i dagligdags tale, istedenfor å bruke lærebøker til å lære nyttige ord som "antropologi" i første kapittel (Genki 1, wtf?).

I mars 2012, måneden hvor jeg sammenlignet norske og japanske ord, utnyttet stakkars japanere og veltet i lykke over hvor morsomt å studere japansk var, ville jeg til Japan. Jeg utforsket mulighetene for å motta et stipend i Japan, og fant ut at man kunne få et stipend for fem-årige studier direkte fra de japanske myndighetene, MEXT, via ambassaden i Norge. MEXT Scholarship for Undergraduate Students, altså stipend for bachelorstudenter. Jeg sendte noen mailer direkte til ambassaden og følte meg sykt boss. Ikke den vest-norske søppel-bossen, men sjef-bossen. Det er kult å maile med folk som har status. Jeg hadde hatt interesse for japansk i fire måneder, og skulle altså prøve å reise i fem år til Japan.

Søknadsprosessen var lang. Jeg måtte hamstre vitnemål, få en anbefaling fra rådgiveren på videregåendeskolen jeg hadde gått på, og ta en full legesjekk. Med røntgen av lungene, og blodprøve for å finne ut blodtypen. Det er ikke særlig vanlig å vite blodtypen sin her i Norge, med mindre man har gitt blod eller noe sånt, men jeg fikk toppkarakter. A+! Helserapporten var så omfattende fordi japanerne måtte være sikre på at kandidater var fysisk sterke nok til å takle fem år i et ukjent land, eller noe sånt. Jeg strøyk videregående på grunn av helsa, så der var virkelig vitnemålene, anbefalingen og helserapporten et vakkert syn. Yeah.

Hånd i hånd med søknadsprosessen bestilte jeg flybillett til Japan og forberedte meg til privatisteksamener på egenhånd. Rundt de dagene da jeg bestilte flybillett fullførte jeg også RTK1, boka med de første 2000+ tegnene jeg ville lære. I perioden da jeg hadde åtte privatisteksamener etter hverandre klippet jeg opp hiragana-alfabetet, håpte på å bli diskriminert, rotet med homonymer og pep-talket meg selv. Så døde bloggen en måned, mens jeg tjente penger og planla sommerferien til Japan.

Japanturen min er vel den største grunnen til at noen har lest denne bloggen i det hele tatt. Jeg brukte bloggen som en dagbok, og skrev om hva jeg gjorde hver eneste dag. Så kom jeg tilbake til Norge to uker før intervjuet på ambassaden. Intervjuet gikk... ikke så voldsomt bra. Jeg fikk skrytt meg selv opp en del, og solgte meg så godt jeg kunne. Så skulle jeg introdusere meg selv på japansk, og jeg hostet fram navnet mitt på japansk, og sa hvor gammel jeg var. Og det var det jeg fikk fram. Åtte måneder med japanskstudier, og det var det jeg klarte å si på rappen. Litt demotivert etter å også ha strøket mattedelen av prøvene (engelsk, japansk og matte) trodde jeg at alt hadde gått i dass. Derimot fikk jeg etterpå høre at jeg hadde gitt et bra inntrykk under intervjuet, og engelsk- og japanskprøvene gikk bra.

Jeg valgte å ikke fortelle særlig mange om at jeg søkte, siden det var så liten sjanse for å få stipendet. Dessuten var ventetiden på å få svar enormt lang, og det tok faktisk et halvt år før jeg fikk vite sikkert at jeg ville få det. Det halve året flyttet jeg til Bergen, begynte på universitetet og forelsket meg. Fritiden ble ikke brukt på å studere japansk, men innføringsfag på UiB, selv om jeg fortsatt holdt meg til japansk underholdning. Bloggen fikk ingen oppmerksomhet. Samtidig satt folka i Japan og bestemte seg for at denne karen ville de sette av en del av statsbudsjettet på å la studere i landet sitt.

Så kom altså desember og telefonen som ville vrenge livet mitt helt. De sa forsåvidt ikke at stipendet var mitt, men at det kanskje skulle bli mitt. At jeg nesten hadde det i hendene mine. "Mest sannsynlig" og sånt. Jeg kunne jo ikke droppe ut fra studiene eller si opp hybelen basert på noe som var "mest sannsynlig", når det i utgangspunktet var sånn at jeg "mest sannsynlig" ikke ville få stipendet. Så, jeg levde i over to måneder uten å føle meg sikker på hvor livet mitt var på vei, helt til mailen fra TUFS kom i innboksen. Nå kan jeg endelig forberede meg på å reise til Japan!

Tiden fremover kommer til å være intenst stressende. Jeg må si opp jobben, pakke ned hybelen, selge eiendelene mine og late som om det ikke gjør intenst vondt å reise fra alle folkene jeg har blitt så glad i. Men muligheten til å studere det jeg brenner for, gratis, i fem år, i det mest interessante landet jeg kan komme på, er umulig å si nei til. Jeg har/hadde det helt fantastisk her i Bergen, og hadde ikke blitt sur om jeg ikke fikk stipendet. Men jeg fikk det, og håper på at livet mitt i Japan blir minst like spennende og interessant som jeg tør håpe på! Jeg håper også å holde litt kontakt med folk gjennom denne bloggen, hvor jeg vil skrive om ting som skjer i mitt nye liv.

Om fem år håper jeg å kunne si at valget om å reise til Japan på stipend har hjulpet med å forme meg som et menneske, og har vært en uforglemmelig reise med mange kultursjokk, misforståelser og hjemlengsel. Men ikke matforgiftning. Det vil jeg helst prøve å unngå.