Day 4: Cozy Yokohama

Jeg digger Yokohama

Hvis Tokyo er Oslo, er Yokohama... Bergen? Eh, vet ikke.

Jeg våknet natt til dag fire og fant at jeg var alene. Dette er merkverdig, ettersom hosten min hadde dratt ut for å drikke klokken fire på ettermiddagen dagen før, og nå var klokken halv syv på morgenen neste dag. Hva faen. Jeg sendte ham en SMS, og fikk til svar at han bare hadde mistet det siste toget, og skulle komme rundt klokken seks. Det gjorde han heller ikke, men klokken ni ruslet han endelig inn døra. Jeg hadde lett rukket å bli seriøst nervøs, men Japan er ikke et farlig land. Han kom hjem igjen og hadde ikke stort annet å si enn "My advisor is CRAZY!". Må ha vært en fin kveld.

Han måtte snart dra på universitetet, så jeg bestemte meg for å bare ta en dusj og reise videre. Egentlig veldig synd, fordi Aki var virkelig en kjempehyggelig kar, og jeg hadde lyst til å henge mer med ham. Og dessuten kunne ikke min neste host møte meg før klokken ni på kvelden. Da fikk jeg tid jeg måtte drepe!

Så, her er Aki! Han var kjempehyggelig, just saying. Bare opptatt (aka japansk?)

Jeg bestemte meg altså for å reise til Yokohama, og der plantet jeg bagasjen min i en coin locker for dagen og møtte Masae, ei venninne fra CouchSurfing. CouchSurfing kan altså også brukes til å ganske enkelt møte folk mens man er ute og reiser! Masae tok meg med til et kjempefint sted som het Sakuragicho. Og en merkverdig ting her er at det var tomt. Det var seriøst nesten ikke et eneste menneske i hele byen. Tilsynelatende. Jeg spurte Masae om dette, og hun poengterte at folk var på jobb og skole, men hun hadde bare hatt en kort dag på skolen. Skjønner. Japanske folk er alltid opptatte.

Før Sakuragicho spiste vi en fin lunsj i Yokohama et sted hun hadde vært med en kanadisk venn fra CouchSurfing, hvor jeg fikk prøve udon! Og til dessert hadde vi ... noe rart noe. Altså, det var godt, men oppi glasset mitt var det en kjeks, krem med grønn saus, grønn is, en sjokoladekake som var grønn inni, cornflakes (!?), vaniljeis og til sist litt grønn gelé. For the record, stedet spesialiserte seg på grønn te.

Denne dagen var forsåvidt også sinnsykt varm i forhold til andre dager, og vi fikk tak i et par Ghibli-vifter på turistinformasjonen. Men Sakuragicho var altså helt nydelig. Vi tuslet rundt og så på forskjellige ting og bygninger, og hadde det kjempehyggelig. Hun spurte også "do people gaze a lot at you?". Jasså, så jeg hadde rett! Folk stirrer virkelig hele tiden, og hun la også merke til det. Jeg sa det ikke plagde meg, men jeg lurte litt på hva hun trodde folk tenkte. Reaksjonen hennes var å løfte opp viften, vifte litt mot ansiktet og halvdåne. Hun forklarte at utseendet til nordiske folk var så godt som idéell for japanere. De liker høye folk med lys hud og større øyne (fordi de er asiater, sant). Plutselig følte jeg meg kjempekjekk. Heh.

Etter en deilig og avslappende dag i Sakuragicho sa vi byebye, og jeg ble pekt mot et par steder jeg kunne kjøpe klær. Jeg fikk handlet litt og spist en god middag før jeg til slutt dro til Kikuna for å møte Tetsuro, min neste host. Woo! Han viste meg hvor han bodde, og jeg fikk tatt en etterlengtet dusj (dagen var som sagt varm) og møtt noen av folka der. Jeg ble introdusert, og det første de sa var "Aaah, a handsome Norwegian!". Halla, lissom.

Neste dag skulle det være barbeque, og jeg gledet meg veldig mye!

Day 3: Where am I?

Day 5: Barbeque!

Day 3: Where am I?

Litt humpete tur på vei til min første CouchSurfing host

Men herregud, det er vel ingen som burde bli overrasket over at jeg går meg vill!

Så, denne torsdagen skulle jeg dra til min første CouchSurfing-host! Woo! Jeg startet dagen med nok en god frokost sammen med Per-Christer og Takako, før jeg takket og tok farvel. Da var planen at jeg skulle rusle rundt i Tokyo til ettermiddagen, hvor jeg kunne møte Aki. Jeg hadde håpt at han kunne bli med ut litt senere, men dessverre fikk jeg melding om at han måtte dra etter å ha møtt meg, fordi han måtte ut og drikke med rådgiveren fra universitetet. Wtf?

Uansett, jeg bestemte meg for å bruke tiden før møtet på å reise inn til Shinjuku i Tokyo. Takako og Per-Christer var hyggelige nok til å la meg legge igjen en av koffertene hjemme til hos dem, og deretter forlot jeg deres lune hjem og hoppet på toget. Da fikk jeg en sånn tingling "jeg har glemt noe"-følelse, og det var selvfølgelig ikke noe annet enn passet mitt jeg hadde glemt. Hvis man skal glemme noe, ikke glem passet.

Sååeh, jeg hoppet av toget og tok et annet tog tilbake igjen. Rakk akkurat fram før Takako dro på jobb (Per-Christer hadde allerede dratt), og fikk tatt med passet. Med avskjed nummer to hoppet jeg nok engang på toget, og denne gangen fikk jeg ikke noen "jeg har glemt noe"-følelse.

Derimot var det etterhvert en annen sans som tinglet, og jeg hadde en følelse av at jeg hadde dratt for langt, ettersom jeg hadde lekt med iPhonen istedenfor å følge med på togstasjonene. Siden den siste følelsen hadde vært rett, hoppet jeg nok en gang av toget og gikk på et nytt i motsatt retning. Men jeg hadde bare dratt fire stasjoner på det første (tredje?) toget. Jeg skulle dra åtte. Wtf. Sååååeh, jeg hoppet av det toget igjen på neste stopp, og byttet tilbake til riktig retning.

In the end dro jeg først én stasjon fram, én tilbake, hentet passet, fire stasjoner fra, én tilbake, og så fem stasjoner fram for å komme til en togstasjon som det aller første toget ville ha stoppet på. That's how I roll.

Til slutt kom jeg altså fram til dit jeg skulle, og da begynte jeg å utforske litt. Siden jeg hadde masse tid og ingen planer, bestemte jeg meg for å se på mennesker. Oppdage det japanske folket. Det første jeg så var en gatemusikant utenfor Shibuyastasjonen. Omtrent 2,4 millioner folk passerer gjennom stasjonen hver dag. Hm, skrev jeg feil tall? Nei.

To komma fire millioner personer passerer gjennom Shibuya stasjon hver dag. Utenfor en av de mest befolkede inngangene sto en gatemusikant og spilte musikk. I mine øyne var han faktisk temmelig god! Men ingen, absolutt ingen, stoppet. Hvorfor? Fordi de er så opptatte. De har faktisk virkelig ikke tid. Jeg begynner å mistenke at hvis du er japansk, og har tid til å stoppe og nyte noe pent av og til, så er du lat. Og japanske folk er ikke late.

Jeg filmet gatemusikanten, men sliter litt med å laste opp herifra. Litt uti filmen ser man ei ung jente i en rosa genser, hun tusler litt forvirret forbi. Litt senere kan man såvidt se at hun fortsatt står der. Og heeelt til slutt kan man se... at hun tar opp et kamera! Det er nesten litt synd at jeg ikke filmet henne i tillegg, for det morsomme var at hun så på meg mens hun tok opp kameraet. Hun sto og så på at jeg filmet mens hun saaakte løftet sitt eget kamera for å gjøre som jeg gjorde. K9z. Jeg er virkelig glad for at jeg fikk ihvertfall én annen person til å oppdage at det faktisk ble spilt fin musikk på gaten!

Angrer på at jeg ikke kjøpte CDen hans (fyi, gatemusikanter i Japan spiller ikke for penger, men for å promotere og selge en CD på gaten), men jeg hadde ikke en 1000yen-lapp akkurat da :(

Etter gatemusikanten og den søte, lille jenta dro jeg videre for å se på flere folk. Og jeg begynte å bli mer og mer bevist over at folk stirrer på meg. De stirrer veldig, veldig mye. Hovedsaklig kvinner, heh. Eller, siden jeg synes det er morsomt å drite megselv ut kan jeg legge til at en kar faktisk filmet meg på en togstasjon en av dagene. Jeg gliste til kameraet, og han bare nikket og filmet litt til. Weirdo. Uansett, en ting jeg kan poengtere er vel at nordmenn er verdens nest høyeste folkeslag, kun overgått av nederlendinger. Så selv om jeg bare er "over gjennomsnittlig høy" i Norge, er jeg mye høyere i Japan!

Det morsomme med å være høy i Japan er at alle japanere synes det er sinnsykt trangt og folksomt på togstasjoner, og i Tokyo generelt. Men her er jeg faktisk høy nok til å se over alle hodene, så jeg vet alltid hvor jeg går! ... Okei, siden jeg går meg vill så ofte er det kanskje litt rart å si. Men jeg ser ihvertfall hvor jeg går.

Og det som er morsomt med at jenter stirrer er at jeg ser tilbake. Og da tar de alltid en lynrask "OHSHIT! Neida,neida,neida jeg bare så på himmelen heheheheheheh". Slår aldri feil! Men hvis jeg møter blikket til menn ser de bare sinte ut. Jeg tror de vil være høye.

Satan, dette innlegget ble langt. Men det er selvfølgelig mer igjen. Fordi nemlig, da jeg endelig reiste til Mejiro for å møte Aki måtte han jo dra. Jeg fikk nøkkel og mobil WiFi (!), lagret nabolaget på Google Maps og begynte å rusle. Planen var blant annet å kjøpe AC-adapter så jeg kunne lade mobilen, PCen og kameraet. Det morsomme med denne turen var egentlig det at ingen på elektronikksjappa forsto engelsk! Og jeg klarte faenmeg likevel å snakke meg fram til riktig adapter, og ikke minst hvor i den seks-etasjes høye elektronikkbutikken jeg kunne funne en! Møkkstolt.

Etterpå kjøpte jeg noe å spise på en restaurant hvor kokken ikke snakket engelsk i det hele tatt. Og det jeg ville bestille hadde de ikke, så jeg endte opp med å peke på noe og håpe på det beste. Kjøtt var det, men særlig godt var det ikke. Nesten ikke stekt engang! D: Det så egentlig temmelig godt ut, men det var ikke det. Beklager.

Etter maten begynte jeg å tusle tilbake. Men jeg klarte virkelig, virkelig ikke å finne fram. Google Maps var ikke til noe hjelp! D: Jeg hadde vært ute og utforsket og kjøpt adapter i fire timer før jeg prøvde å komme meg tilbake, og jeg lette rundt i riktig nabolag i to timer før jeg faktisk bare måtte gi opp. Det var mørkt, klokken var ti på kvelden, og selv som nordmann blir sånt kaldt. Og bitteliten, men betydelig detalj var at Aki brukte armbåndsur, så han sjekket ikke engang mobilen for klokken. Faen.

Planen var at Aki skulle ta siste tog tilbake rundt midnatt, så jeg satt meg ned et sted (ikke på en benk, Japan har ikke benker) og gikk på Facebook. Fordi hey, jeg hadde mobil WiFi i lomma! Endte opp med å chatte litt med folk i Norge for å drepe tid, og etter hvert fikk jeg endelig en SMS fra Aki med full adresse jeg kunne plotte inn på Google Maps. Fant faktisk fram, og fikk kommet meg i sengs.

Puh. Lang dag.

Day 2: Shopping and drinks

Day 4: Cozy Yokohama

Day 2: Shopping and drinks

Jetlag, klesshopping og hyggelig selskap med kald øl

Klær skal faen ikke være billig i Japan.

Dag 2 startet med en deilig frokost sammen med Per-Christer og Takako. Planen var deretter at jeg skulle ta turen inn til Shibuya for å kjøpe meg noen klær, og så returnere til Jiyugaoka for å spise middag med noen flere klokken seks. Dette ble selvfølgelig kræsjet litt av at jeg jetlaget meg selv til å sove til firetiden. Problemet var strengt tatt bare at jeg hadde svettet så mye at det var utenkelig å gå en dag til uten å skifte klær, så vi kom fram til at jeg skulle møte dem i Jiyugaoka senere, og jeg dro til Shibuya likevel.

Der gikk jeg meg vill. Det skulle visst være mange plasser å shoppe der, men jeg fant ikke en eneste klesbutikk før etter en halv time. Der var det ekstremt dårlig med engelsk, men jeg spurte om anbefalinger og fant til slutt en bukse, underskjorte og skjorte jeg digget. Totalpris? Rett under 3000kr. "ÅHOI" var reaksjonen min, men ettersom dette er første gang jeg noensinne hadde bestemt meg for å faktisk bruke penger på klær, gikk jeg for det. Det var jo selvfølgelig en liten designersjappe, så da er prisene rasshøye. Heldigvis var navnet på butikken dritkult. Omnigod. Jeg kan godt ha på klær laget av Omnigod.

På Omnigod spurte jeg også hvor jeg kunne få kjøpt undertøy (engelskproblem: de kaller ting som underskjorter etc for "underwear". Jeg endte opp med å måtte vise dem bokseren min for at de skulle forstå. 下着 (shitagi) heter det altså på japansk. De visste dessverre ikke hvor jeg kunne kjøpe sånt i nærheten, men i ren japansk spirit gikk en av dem inn på bakrommet, søkte seg fram og printet ut et kart for meg.

Problemet var vel bare det at butikken ikke fantes lenger, så jeg lette rundt i tre kvarter uten å få kjøpt noe mer. Faen.

Etter at jeg hadde gitt opp dro jeg til Jiyugaoka for å spise middag med Per-Christer og noen andre jeg ble introdusert til. De var alle kjempehyggelige, og en av dem var Jonas, en kar på min alder. Han hadde mange regnbuer å fortelle om, og vi alle drakk pils og sake og pratet oss gjennom kvelden, og jeg må virkelig si at det var en flott avslutning på dag 2.

Day 1: Pleasant arrival

Day 3: Where am I?

Day 1: Pleasant arrival

Ankom Japan i live

Ble møtt med ingenting annet enn vennlighet!

Da flyet landet i Japan var sola stekende varm. Faktisk hadde jeg nesten blitt solbrent av å sitte ved vinduet på flyet da sola sto opp. Måtte gjemme meg bak ting eller (gud forby, med den utsikten) lukke vinduet. Men sola sto opp, tirsdag startet og jeg landet på Narita flyplass litt utenfor Tokyo. I "pretrip"-posten skrev jeg om en gammel businessmann på flyet som hadde tilbudt seg å hjelpe meg gjennom flyplassen, ettersom dette var min første gang i Japan. Det skulle vise seg at det virkelig ikke fantes grenser for hvor hyggelig han var.

Jeg ble først ledet igjennom flyplassen til immigrasjonskontroll, etc. Måtte vente i litt over et kvarter, men businessmannen ventet på meg. Kjempehyggelig gjort! Etterpå tok han meg med til riktig bagasjebånd, og mens han sto der gikk jeg på toalettet og skiftet. Hadde jo ikke en gang tatt av klærne mine siden søndag, og Japan var veldig varm med stekende sol, så jeg skiftet til de eneste andre klærne jeg hadde med meg. Imens ventet den gamle mannen. Vel gjennom flyplassprosedyrene viste han meg hvor jeg kunne utveksle valuta, og imens jeg var der gikk han bort litt.

De første nettene skulle jeg tilbringe hos Per-Christer Lund, en venn av pappa, og hans kone Takako. Han skulle jeg møte på den norske ambassaden i Japan, ettersom han jobber der. Ambassaden ante jeg ikke hvor var. Mens jeg utvekslet valuta gikk derfor den gamle mannen og spurte etter telefonnummeret til ambassaden. Og ikke bare det, etter å ha hjulpet meg å skaffe et låne-SIM-kort til mobilen min ringte jeg til ambassaden for å få adressen, og så skrev han den korrekt ned med kanji og alt. Så tok han meg med til plassen jeg kunne skaffe Japan Rail Pass, gratistogbillett, og imens jeg sto i kø spurte han seg fram til hvilken stasjon jeg burde dra til. Før jeg var ferdig der hadde han funnet ut hvilket tog jeg skulle ta hvor, og at jeg så skulle bytte tog og dra til en stasjon som het Hiro-o stasjon. 

Fy faen for en hyggelig mann. Faktisk, da han spurte seg fram til stasjonsnavn og slikt hørte jeg (på japansk!) at damen spurte ham om han faktisk hadde tid til å hjelpe meg, og han svarte at han egentlig ikke hadde det, men at det ikke kunne unngås. Han bare måtte hjelpe meg. Han hadde faktisk lagt inn to timer av morgenen sin til å hjelpe meg gjennom hele prosedyren. Hvilke andre land enn Japan gjør de sånt i?

Den gamle mannen dro etter å ha vist meg hvor jeg tar toget fra, uten at jeg rakk å tenke på å spørre etter navnet hans eller ta et bilde med ham. Han oppførte seg virkelig som om det var en absolutt selvfølge at han skulle hjelpe meg. Oppførselen hans var like naturlig som når du plukker opp et ark for noen som mistet det på bakken. "Ikke noe problem". Hadetbra, gamle mann. Og takk.

Med mannens instrukser tok jeg togene til Hiro-o med adressen i sekken. Da jeg kom fram ante jeg ikke hvor jeg skulle, så jeg stilte meg foran et kart utenfor stasjonen. Jeg hadde ikke stått der i mer enn fire sekunder før jeg hørte noen forbipasserende si "otetsudai kamoshirenai?" (kanskje vi kan hjelpe?). To unge karer på min alder kom da bort til meg og hjalp meg å navigere kartet til jeg fant fram, og fortalte meg at jeg skulle gå dit og dit og ta den andre til venstre. Så fant jeg fram til ambassaden. Hadde ikke vært uten hjelp et eneste sekund, selv om jeg reiste alene. Hvafaen.

Senere fortalte jeg dette til Takako, og hun poengterte at folk var så hjelpsomme fordi jeg ikke så ut som en kriminell. Det skal visst ikke mer til for at folk skal få hjelp her! Men uansett kom jeg altså fram til ambassaden og fikk møtt Per-Christer. Han var også fantastisk hyggelig, og tok meg ut til lunsj på et lokalt sushisted. Jeg fikk sette fra meg bagasjen på kontoret hans så lenge, og gikk endelig ut for å oppdage litt av Japan.

Ute i det frie Japan gikk jeg til et sted som heter Roppingi. Det største problemet med å gå rundt var vel at jeg ble så varm. Jeg måtte faktisk gå inn på bokhandlere for å få kjølt meg ned litt. Svettet på steder jeg aldri har svettet før. Men etter å ha utforsket litt gikk jeg tilbake til ambassaden og tok meg en jetlaghøneblund på en stol. Grufult deilig.

Etterpå reiste jeg og Per-Christer til en bydel som heter Jiyugaoka. Der spiste vi masse, masse deilig og god mat. Jeg fikk prøvd så mange typer japansk mat at jeg helt mistet kontrollen over dem. Og servicen var fantastisk. Det var en herlig opplevelse!

Til sist dro vi til hjemmet deres, og jeg fikk tildelt et soverom med tatami-gulv (nam!) og tatt en etterlengtet dusj. Dag 1 var vel overstått, og full av hyggelige folk.

Day 0 - The trip

Day 2 - Shopping and drinks

Day 0: The trip

Pakket og klart!

Justin Bieber er med, uten videre planer.

Jeg skulle jo flytte ut og reise på samme dag, så avreisen gikk hovedsaklig ut på å stresse i Trondheim og så vente latterlig lenge på å komme fram til Japan. Fikk masse hjelp fra pappa med å flytte ut, og med de siste eskene på tilhengeren stakk jeg til togstasjonen i Trondheim klokken 15 på søndag. Fikk bare sagt hadet til et sårt mindretall av alle jeg ville fått sett. Jeg er egentlig jævlig skeptisk selv, til at jeg skal reise alene i over tre uker i et temmelig ukjent land. Følte derfor at det var på sin plass med "noen siste ord" her og der. Til dere jeg ikke fikk sett: gidlol.

Men ikke til Frank, da. Han fikk jeg sett. For de som ikke vet, hvis man flytter inn i et kollektiv hvor man ikke kjenner fem av de seks andre, så kaster man en terning. Jeg fikk da bo med fem kjempebra folk, og en til. Orker ikke skrive mer om han her, men det var ekstremt oppfriskende og deilig å vite på begynnelsen av turen at jeg faktisk flyttet ut også. Bra start.

Til alle andre, her får du ihvertfall se at jeg drar:
 

Togturen til Gardermoen tok omtrent seks timer, og der måtte jeg vente i ni timer før første fly. For de i Oslo som lurer på hvorfor jeg ikke hang der, det passet ganske enkelt ikke med avreisetidspunkt versus flytogtidene. Hvis det er meg det er snakk om, burde jeg vært på flyplassen omtrent 150 minutter før flyet tar av, minst.

På flyplassen hadde jeg altså tatt med meg to tomme kofferter, en håndbagasjesekk og en "ekstra sekk", som jeg bare skal bruke én dag om det passer seg. Og jeg ankom flyplassen rundt 21 på kvelden. Bagasjen var det ikke lov å sjekke inn før selve avreisedagen. Etter noen timer med å se serier og filmer for å drepe tiden (prøvde å drepe ni timer, her!) fikk jeg enda flere gode tips fra pappa, og da la jeg inn bagasjen til oppbevaring og fikk meg et par timer søvn.

Til alles store overraskelse sto jeg opp i tide, sjekket inn bagasjen og fant gaten i tide. Dette er nesten det mest imponerende med hele flyreisen, så det er egentlig ikke vits i å skrive mer.

Første flyet gikk til Wien, Østerrike, og der begynte jeg å glise og oppføre meg teit. Hvorfor? Fordi det var plutselig japanere overalt, som gikk i samme retning som meg. Etter å ha sett en hyggelig Ghibli-film (Kiki's Delivery Service) på flyplassen ruslet jeg til gaten, og der var det så mange japanere at da jeg satt meg ned klarte jeg ikke å unngå å glise. Det må ha sett jævlig rart ut, men jeg prøvde altså å lytte på hva folk sa, og forsto ting. Dessverre satte jeg meg ned i nærheten av en svensk, bråkete familie, så jeg fikk ikke lyttet så mye som jeg ville.

Heldigvis ga noen andre meg noe å glise av! En japansk bestefar hadde tatt fram et kamera, og begynte å filme sitt fantastisk søte, lille barnebarn som prøvde å si ting. Hun var gammel nok til å stå av seg selv, og gammel nok til å knuse hjerter der hun sto, men å snakke var tydeligvis en big deal. De filmet at hun snakket, og "aww"et og "kawaii ne"et både her og der. Det gikk jo selvfølgelig opp for meg at siden de var japanske kunne det være at de filmet et førsteutkast til en avansert tale om miljøbevaring som hun skulle holde i Japan? Kanskje hun hadde vært på seminar i Østerrike?

Uansett kom jeg meg også på det andre flyet, hilste på personellet og satte meg ned. Fra da av begynte ting å bli veldig japanske, og et par kom og satt seg ved siden av meg og sa ting som "hyggelig å møte deg" og andre koselige, hilsefraser. Så kom det ei anna dame som gjerne ville ha setet mitt, for jeg hadde visst satt meg en rad for langt tilbake. Ops. Jeg hoppet framover, og de jeg hadde satt meg med humret "åh, han satte seg feil! ^^" mens jeg beklaget pent med et smil. Først da jeg hadde satt meg ned på den riktige plassen gikk det opp for meg at alt her hadde så langt foregått på japansk. Woo!

Så var jeg altså på riktig plass, og som det så ut basert på seteplasseringene da jeg valgte plass, var jeg ved vinduet med et tomt sete mellom meg og en annen kar. Min nærmeste nabo var en gammel, japansk businessmann. Og han begynte faktisk å småprate med meg! På engelsk, vel og merke. Han spurte meg om jeg reiste til Japan for "study or work?". "Fun" var visst ikke noe alternativ ;/. Så jeg svarte at reiste for å lære litt japansk språk. Så spurte han når jeg hadde vært i Japan sist gang, og selv om det ikke var et alternativ svarte jeg altså at dette var min første reise dit. Hva tror du han gjorde da?

Han tilbudte seg å hjelpe meg gjennom flyplassen. Han spurte litt mer om hvor jeg skulle og hva som var planene mine, og han ble litt ubekvem av å høre at jeg hadde lagt så få faste planer. Beklager, gamle mann! Jeg fortalte ham at jeg skulle møte en venn av pappa på den norske ambassaden, og etter å ha notert dette gikk han til ro. Det gikk senere opp for meg at i svært mange andre land ville dette ha vært grunn til stor bekymring.

Resten av flyturen gikk ut på at jeg kikket ut av vinduet helt til sola først gikk ned og så sto opp, for da ble den så varm at jeg nesten ble solbrent. No kidding. Solbrent, av å sitte ved vindusplassen på flyet. Jeg måtte beskytte meg bak puter og jakka mi, bare for å ikke være brent før landing.

Men så begynte altså turen, og den gamle mannen på flyet skulle absolutt ikke slutte å overraske meg med sin japanske gjestfrihet!

Japan trip: Overview

Day 1: Pleasant arrival

Japan Trip: Overview

Japan, en fantastisk reise

Jeg burde egentlig kalle reisen "Josse går seg vill i Japan".

(Linker til reisen under bildet!)

Når det kommer til "Josse og reiser" er det mange som ikke ville trodd at jeg engang kom meg helskinnet til Gardermoen, men til det sier jeg bare "hah!" (selv om jeg er en av dem som tenkte det). Nå reiser jeg altså i Japan fra sted til sted, og opplever landet fra dag til dag. Jeg møter mange forskjellige folk, og prøver bare å ha det morsomt! Jeg har ikke med noe unødvendig bagasje, bare meg, litt sunn idioti og forhåpentligvis nok penger til å overleve turen.

Jeg tror ikke jeg noensinne har forberedt meg så mye til noe som jeg har til denne turen. Og da tenker jeg ikke bare på å ha billetter, tidsperiode, reisemetode, kontakter og forsikring klart måneder i forveien. Jeg tenker heller på erfaringer. Jeg har nemlig gjort jævlig mye dumt før, som man rett og slett "aldri skal gjøre igjen". Og sånt er fint å ta med seg!

Ting jeg har gjort før, som jeg "aldri skal gjøre igjen":

Bestilt flybilletter for feil måned. Jeg møtte opp på Værnes flyplass, og skjønte ikke hvorfor jeg ikke fikk sjekke inn bagasjen enda. Måtte kjøpe nye billetter der og da.

Sovnet på siste tog og kjørt forbi stoppen. Jeg var trøtt, okei!? Endte opp med å måtte ta taxi for seks hundre kroner tilbake til folkehøgskolen.

Sovnet på bussen til Danmark med Spotify på. Skal love deg at pengene tømtes ut av bankkontoen min og inn i kjeften til mobilen min for å betale for all musikken. Og jeg hørte ikke engang på den, siden jeg sov.

Drukket meg full og lagt meg i feil hytte. Var på nyttårsfeiring i Åre, Sverige, og da alle svenskene gikk inn i hyttene sine etter fyrverkeriene fulgte jeg deres eksempel. La meg på sofaen i nærmeste hytte. Ikke bare var det feil hytte, men også feil fjell.

Tatt taxi uten å vite hvor jeg skulle. Dette har jeg dessverre gjort to ganger, og den ene gangen var samme kveld som punktet over. Dessverre kan jeg også legge til på den kvelden at jeg ikke hadde penger heller, men alt gikk faktisk bra. Vanskelig å tro.

Med mer. Jeg er helt sikker på at andre husker flere av disse historiene enn jeg gjør, men forhåpentligvis har jeg lært noe av de jeg har glemt også. Det er ihvertfall umulig å telle alle gangene jeg har blankt gått meg vill.

Week 26:

Day 0: The trip

Day 1: Pleasant arrival

Day 2: Shopping and drinks

Day 3: Where am I?

Day 4: Cozy Yokohama

Day 5: Barbeque!

Week 27:
Day 6: Hungover in Kamakura
Day 7: Enjoying Nagoya
Day 8: Sky high
Day 9: Downtown Kyoto
Day 10: Japanese sweets 
Day 11: Rainy season
Day 12: Omfg a deer

Week 28:
Day 13: Japanese toilets

Day 14: New friends

Day 15: Foods

Day 16: Castles and otakus

Day 17: Karaoke

Day 18: Akihabara

Day 19: Running man

Week 29:
Day 20: Sweets Paradise
Day 21: Mt. Fuji
Day 22: Painday
Day 23: The ocean!
Day 24: Return of the Norwegian

Ukene begynner altså på søndager i Japan. Derfor gjør de også det på turen min!

Japan Trip: Itinerary?

Reiser til Japan neste søndag

Og jeg har flere planer enn jeg synes er nødvendig!

Har pass, flybilletter, gratis tog/buss/trikk-reiser i nesten hele Japan, reiseforsikring, (mer enn?) nok penger og et stort smil. Hva mer trenger jeg?

Reisen gjennom Japan kommer til å bli fylt med hyggelige folk. Jeg har avtalt å møte omtrent 20 stykker nå, men jeg har bare funnet halvparten av folket jeg skal sove hos, haha. Faktisk er noen av møtene så detaljerte som "Klokken 16:20 utenfor den togstasjonen, her er nummeret mitt". Det går opp for meg hvor nærme reisen er når klokkeslettene går på ti-minutters telling!

Jeg skal være 23 dager i Japan, og har prøvd å finne ut hva jeg vil bruke tiden til. Jeg har jo selvfølgelig valgt en så lang tur fordi jeg vil ha mange dager "fri" til å loke og finne på ting uten å måtte planlegge alt på forhånd. Jeg liker ikke å ha alt planlagt på forhånd. Det stresser meg. Men jeg må ha noe planlagt! For å være helt ærlig virker det som om turen blir altfor kort. Det er så mange hyggelige folk jeg vil møte at jeg ikke finner nok dager til det.

Reisen min gjennom Japan skal være litt som en oppdagelsesferd. Med det mener jeg at jeg har lyst til å reise dit og se hva jeg finner, ikke at jeg reiser for å "dra dit, og så dit og så dit og oppdage HELE JAPAN". Jeg er også ganske mye imot idéen om å reise til alle turistattraksjonene som eksisterer, bare fordi de er turistattraksjoner og derfor "burde" bli besøkt. Derimot har jeg jo på forhånd "oppdaget" ting jeg faktisk vil gjøre. Hadde jeg vært i Japan, ville jeg gjort de nå, men siden jeg er i Norge må jeg ganske enkelt heller planlegge å gjøre de tingene. Og dermed har jeg unngått obligatoriske turistplaner, og likevel funnet ting jeg vil gjøre!

Så, steder jeg vil besøke i Japan:

Tokyo. Duh. Har dessuten blitt kjent med tre-fire jeg skal møte i nærområdet, og blitt tilbudt en madrass på rommet til en kar.
Yokohama. Søt havneby sør for Tokyo, hvor det er flere hyggelige folk jeg vil møte enn jeg har dager til.

Nagoya: Kjenner ei jeg gjerne vil møte der, og har blitt tilbudt en futon hos en kjempehyggelig kar der. Gleder meg!

Kyoto: Har fått mail fra ei som gjerne ville møte meg og guide meg litt rundt, men jeg hadde dratt dit uansett! Kyoto er en nydelig by, og jeg kommer til å tilbringe flere dager der og i nærbyene.

Osaka: En av storbyene i Japan. Tenker jeg tar toget dit en dag og ser hvordan det er. Må dra dit kun på grunn av karakteren Osaka i Azumanga Daioh. Håper alle der er som henne, hah.

Nara: Omfg. Omfg. Tamme hjorter inne i byen. Nordmannen inni meg griner av lykke. Omfg.

Har også en og annen reiseplan som jeg heller oppdaterer om når jeg får gjennomført dem, so stay tuned (ha-ha, as if anyone would)!

Ting jeg vil gjøre i Japan:
Spise puffer fish. Dette må jeg prøve å spise, kun fordi keiseren i Japan ganske enkelt ikke har lov. Og hvis keiseren ikke har lov vil jeg gjøre det. Hvorfor har han ikke lov? Fordi det kan være giftig og dødelig, men sånt lar jeg ikke stoppe meg.
Lese manga og aviser i offentlighet. Altså, noe manga kan jeg forstå. Men jeg vil mest lese ute fordi utlendinger ikke gjør sånt. Det er veldig, veldig få ikke-asiatiske i Japan, så det å se en høy, hvit mann er rart nok i seg selv. Det siste de forventer er at han skal sette seg ned og le av japansk manga :3
Drikke med fremmede. Håper seriøst å finne noen fremmede en dag, som er med på å drikke seg fulle samme dag. Til å være norsk tåler jeg ganske mye alkohol, men japanere tåler ofte virkelig ikke alkohol. Jeg kommer til å være gud for dem. Det er sikkert morsomt å være gud.
Bli utsatt for diskriminasjon. Har godt av det. Hvit, heterofil mann født i Norge? Går det an å være mindre utsatt for diskriminasjon? Håper derfor å bli "offended", for å lære om hvordan det faktisk er.
Se noen spille go eller shogi ute. Dette skjer, og jeg håper jeg er heldig nok til å se noen ha det hyggelig over et tradisjonelt, japansk spill ute i en park eller noe sånt. Shogi er uansett dritfett.
Bade i onsen. Turistattraksjon nr 1 eller ei, jeg kan ikke reise til Japan uten å bade i "hot springs". Dessuten elsker jeg badekar og badstuer, så hvorfor ikke kombinere de to?
Sove på forskjellige måter/steder. Hotell, hostell, kapselhotell, sofa, futon, ryokan, mangakafé og karaokebar om jeg kan. Må jo sove hver natt, så hvorfor ikke utforske den delen av Japan også?
Dra på japansk festival. Dette er faktisk litt vanskelig, ettersom det ikke alltid er festivaler, men jeg skal gjøre mitt beste for å finne en.
Ta turen opp i Tokyo Sky Tree. Skal prøve å få tatt turen opp med ei som heter Mariko om hun får tid, men etter å ha jobbet i "tårnet" på Nidarosdomen må jeg uansett ta turen opp i et skikkelig tårn. Verdens høyeste bygning, that is.
Spise flere ting. Duh. De har så mange vikinger å spise at jeg nesten ikke vet om jeg får tid. Men viking skal jeg ha. Spise skal jeg. Nam, viking.

Ultimate:
Få noen japanske folk til å prøve å uttale "angstskrik" på film. Det er TO stavelser. De lengste stavelsene på japansk er "cha" og slikt. De som ikke biter seg i tunga før de har kommet igjennom "angst" skal få påspandert en middag.

Hva jeg skal ha med meg:

Det jeg kan få med meg i én sekk. Av skolesekk-størrelse. Så gdot som all plassen går vel til laptopen (must), toalettsaker og boksere.

To tomme kofferter. For å putte ting i og ta med tilbake til Norge. Satser faktisk på at de er helt tomme når jeg reiser mot Japan.

Et kamera. Jeg har hukommelse som en (puffer?) fisk, så jeg trenger å kunne ta bilder!
Justin Bieber t-skjorte. Den er litt liten, da. Men når jeg allerede er veldig høy etter deres standarder (nordmenn er gjennomsnittlig 12cm høyere enn japanere), får det meg bare til å se enda større ut.

Når alt det er sagt, hvis du vil at jeg skal kjøpe med noe fra Japan for deg, så send meg en melding på Facebook! Ettersom du faktisk orket å lese hele innlegget skal jeg se om jeg finner det du er ute etter :)

[Kanji: 2249]