Ankom Japan i live
Ble møtt med ingenting annet enn vennlighet!
Da flyet landet i Japan var sola stekende varm. Faktisk hadde jeg nesten blitt solbrent av å sitte ved vinduet på flyet da sola sto opp. Måtte gjemme meg bak ting eller (gud forby, med den utsikten) lukke vinduet. Men sola sto opp, tirsdag startet og jeg landet på Narita flyplass litt utenfor Tokyo. I "pretrip"-posten skrev jeg om en gammel businessmann på flyet som hadde tilbudt seg å hjelpe meg gjennom flyplassen, ettersom dette var min første gang i Japan. Det skulle vise seg at det virkelig ikke fantes grenser for hvor hyggelig han var.
Jeg ble først ledet igjennom flyplassen til immigrasjonskontroll, etc. Måtte vente i litt over et kvarter, men businessmannen ventet på meg. Kjempehyggelig gjort! Etterpå tok han meg med til riktig bagasjebånd, og mens han sto der gikk jeg på toalettet og skiftet. Hadde jo ikke en gang tatt av klærne mine siden søndag, og Japan var veldig varm med stekende sol, så jeg skiftet til de eneste andre klærne jeg hadde med meg. Imens ventet den gamle mannen. Vel gjennom flyplassprosedyrene viste han meg hvor jeg kunne utveksle valuta, og imens jeg var der gikk han bort litt.
De første nettene skulle jeg tilbringe hos Per-Christer Lund, en venn av pappa, og hans kone Takako. Han skulle jeg møte på den norske ambassaden i Japan, ettersom han jobber der. Ambassaden ante jeg ikke hvor var. Mens jeg utvekslet valuta gikk derfor den gamle mannen og spurte etter telefonnummeret til ambassaden. Og ikke bare det, etter å ha hjulpet meg å skaffe et låne-SIM-kort til mobilen min ringte jeg til ambassaden for å få adressen, og så skrev han den korrekt ned med kanji og alt. Så tok han meg med til plassen jeg kunne skaffe Japan Rail Pass, gratistogbillett, og imens jeg sto i kø spurte han seg fram til hvilken stasjon jeg burde dra til. Før jeg var ferdig der hadde han funnet ut hvilket tog jeg skulle ta hvor, og at jeg så skulle bytte tog og dra til en stasjon som het Hiro-o stasjon.
Fy faen for en hyggelig mann. Faktisk, da han spurte seg fram til stasjonsnavn og slikt hørte jeg (på japansk!) at damen spurte ham om han faktisk hadde tid til å hjelpe meg, og han svarte at han egentlig ikke hadde det, men at det ikke kunne unngås. Han bare måtte hjelpe meg. Han hadde faktisk lagt inn to timer av morgenen sin til å hjelpe meg gjennom hele prosedyren. Hvilke andre land enn Japan gjør de sånt i?
Den gamle mannen dro etter å ha vist meg hvor jeg tar toget fra, uten at jeg rakk å tenke på å spørre etter navnet hans eller ta et bilde med ham. Han oppførte seg virkelig som om det var en absolutt selvfølge at han skulle hjelpe meg. Oppførselen hans var like naturlig som når du plukker opp et ark for noen som mistet det på bakken. "Ikke noe problem". Hadetbra, gamle mann. Og takk.
Med mannens instrukser tok jeg togene til Hiro-o med adressen i sekken. Da jeg kom fram ante jeg ikke hvor jeg skulle, så jeg stilte meg foran et kart utenfor stasjonen. Jeg hadde ikke stått der i mer enn fire sekunder før jeg hørte noen forbipasserende si "otetsudai kamoshirenai?" (kanskje vi kan hjelpe?). To unge karer på min alder kom da bort til meg og hjalp meg å navigere kartet til jeg fant fram, og fortalte meg at jeg skulle gå dit og dit og ta den andre til venstre. Så fant jeg fram til ambassaden. Hadde ikke vært uten hjelp et eneste sekund, selv om jeg reiste alene. Hvafaen.
Senere fortalte jeg dette til Takako, og hun poengterte at folk var så hjelpsomme fordi jeg ikke så ut som en kriminell. Det skal visst ikke mer til for at folk skal få hjelp her! Men uansett kom jeg altså fram til ambassaden og fikk møtt Per-Christer. Han var også fantastisk hyggelig, og tok meg ut til lunsj på et lokalt sushisted. Jeg fikk sette fra meg bagasjen på kontoret hans så lenge, og gikk endelig ut for å oppdage litt av Japan.
Ute i det frie Japan gikk jeg til et sted som heter Roppingi. Det største problemet med å gå rundt var vel at jeg ble så varm. Jeg måtte faktisk gå inn på bokhandlere for å få kjølt meg ned litt. Svettet på steder jeg aldri har svettet før. Men etter å ha utforsket litt gikk jeg tilbake til ambassaden og tok meg en jetlaghøneblund på en stol. Grufult deilig.
Etterpå reiste jeg og Per-Christer til en bydel som heter Jiyugaoka. Der spiste vi masse, masse deilig og god mat. Jeg fikk prøvd så mange typer japansk mat at jeg helt mistet kontrollen over dem. Og servicen var fantastisk. Det var en herlig opplevelse!
Til sist dro vi til hjemmet deres, og jeg fikk tildelt et soverom med tatami-gulv (nam!) og tatt en etterlengtet dusj. Dag 1 var vel overstått, og full av hyggelige folk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar