Permission Granted

I dag ble jeg tillatt å studere ved universitetet
Trodde egentlig at det allerede var greit, men nå er det ihvertfall det (4. april)

Da jeg sto opp i morges og holdt på å gjøre meg klar til semesterstartseremonien kom svensken på døra og spurte om å få låne kameraet mitt. Hun kunne se Mt. Fuji fra rommet sitt! Selv om dette betydde at absolutt alle i hele Tokyo kunne se Mt. Fuji fra et sted hvor det ikke er bygninger i veien, velger jeg å ta dette som en helt personlig blessing fra Japan som sier at landet er beæret for å ha meg her. Å kunne se Mt. Fuji fra Tokyo er nemlig veldig sjeldent, men like vakkert, og å ta positive ting svært personlig må da for all del være en grei ting å gjøre.

Etter å ha følt meg spesiell lenge nok fant jeg ut at jeg ikke kom til å rekke frokost før seremonien. Jaja. Jeg knøyt mitt første slips noensinne, og heiv meg ut av rommet for å møte resten av utlendingene før vi skulle videre til åpningsseremonien. Mange hadde på seg fantastiske nasjonaldrakter, men jeg nøyde meg med et Moods of Norway-slips fra en kamerat fra Bergensklassen som tegn på at jeg var norsk. Norsk slips > bunad.

Når man kan se Mt. Fuji fra Tokyo er været helt nydelig. Det er kriteriet, og derfor så dette ut til å bli en svært vakker dag! Veien fra min dorm til klasserommene etc. ser ut som bildet over. Not too bad, eh? Forsåvidt er en av våre kontaktpersoner v/JLC (som jeg forsåvidt har funnet ut at ikke står for "Japanese Language Course", men "Japanese Language Center"; det er bygningen kurset mitt holdes i, ikke kurset selv!) svært flink til å huske navn! Og det skal virkelig vektlegges at dette er navnene til 54 elever fra land som Mongolia, Russland, Bulgaria, Costa Rica, Brazil, Singapore, Sverige, Australia etc, ikke fra Japan. Hun tar opprop etter egen hukommelse allerede etter to dager. Japanere, ass.

Etter oppropet og en liten orientering dro vi alle til en svær sal hvor alle de andre elevene satt, for å høre på talene til viktige japanere. Og disse snakket også engelsk! Det er ekstremt bemerkelsesverdig, det er faktisk svært sjeldent at japanere er flinke nok til å snakke engelsk uten å vise fremtredende japanske aksenttendenser. Noen av dem holdt tale på japansk, andre på japansk og engelsk, og et par bare på engelsk. En snakket til og med kun på engelsk direkte til de japanske elevene, bare for å utfordre dem! Han snakket om hvordan hvert språk er direkte koblet til en kultur, og hvor viktig det er å lære om andre språk og kulturer for å unngå å bli blind av sin egen kultur. Han tok også en voldsomt sjelden vri og påpekte at Japan ikke er like spesiell som japanere flest tror.

Skolepresidenten holdt også tale på både japansk og engelsk. Det mest bemerkelsesverdige han sa var "Think globally, act locally", og dette markerer veldig sterkt skolens standpunkt i verden. Det var svært inspirerende å høre på, og fikk meg til å tenke på hvordan denne skolen bidrar til globalisering ved å ta imot utenlandske elever som senere kan bidra til å dele erfaringer fra Japan med andre.

Men, nå løy jeg. Det mest bemerkelsesverdige skolepresidenten sa var navnet på skolen. Tokyo Gaikoku-o Daigaku sa han. Skal jeg stave skolenavnet blir det Tokyo Gaikokugo (med g) Daigaku, og dette er hvordan de fleste utenlandske vil prøve å uttale navnet. Det er en fæl tongue-twister, bare prøv å si "Tokyo Gaikokugo Daigaku" tre ganger raskt etter hverandre, men nå har jeg altså lært en fantastisk måte å sløyfe navnet på! Jeg har jo også funnet ut at skolen har to kallenavn, Tokyo Gaidai eller bare "Gaidai", men det fulle navnet kan man altså si uten å drite seg helt ut. Og i prosessen lærte jeg litt om japansk lingvistikk bare av å høre på presidentens japanske tale.

Det siste skolepresidenten gjorde som jeg ønsker å nevne er at han tillot meg å studere ved skolen. Dette var en prosess jeg ikke visste at japanske skolesystemer hadde, men han leste opp hva de forskjellige elevene skulle, hvor mange de var, og så sa han 許可します (jeg vil tillate). 54 pre-bachelorstudenter ved JLC ble tillat å studere ved TUFS, og jeg gikk rett til postkassene for å telle om vi ikke var 55 eller noe sånt (tenk forvirringen, alle begynner å frike ut og lure på hvem som ikke ble tillatt å studere), men der ble jeg bare skuffet. Alle får studere, inkludert meg.

Etter alle formalitetene skulle jeg og svensken se om vi fant mat på en av de svære department storene her i Japan, og det var faktisk ikke så altfor lett å finne. Først tog vi toget til en nærtliggende by, og der var det to fire-fem-etasjer bygninger hvor vi først gikk inn i feil bygning. I kjelleren til den andre bygningen var det en enorm matbutikk hvor vi trasket rundt og lette etter mat, men hun klarte ikke å finne hvetemel, jeg fant ikke ostepålegg, og jakten på grovt brød feilet nok en gang. Jeg må virkelig finne ut hvordan man får i seg næring i dette landet. Restauranter kan da ikke være den eneste løsningen?

På toget til department storen fant jeg forsåvidt et par japanske eneggede tvillinger som hadde helt like ansiktsuttrykk, hårfrisyrer, topper og mobiler, men valgte forskjellige strømpebukser og sko. De ville altså nesten være like, men ikke helt. "Neinei, Sakura er søsteren min, du vil gjenkjenne henne som den andre jeg-en med hvit strømpebukse"... Japanere, ass.