Almost A New Life

Jeg lever nytt og lærer nytt
Men vonde vaner er vonde å vende

Dette er virkelig en mulighet jeg har til å forandre levemåten min til det bedre, og jeg tar alle sjanser jeg får. Likevel er det enkelte ting som henger igjen, som f.eks. "å gjøre en Josse". I dag hadde vi nemlig den første skoletimen til et fag dedikert helt til å studere japanske selskap (日本の会社 (japanese "kaisha")), business og sånt, men for min klasse var det frivillig. Jeg er jo ikke i topp-klassene, og siden alle fag gjennomføres helt på japansk, ville det jo være litt slemt å tvinge business-vokabular inn i ørene til folk allerede. Jeg tenkte jo at slikt vokabular har jeg ikke, ikke engang passivt vokabular, så jeg var i sterk tvil om jeg egentlig ville dra.

Etter alle de obligatoriske fagene spiste jeg lunsj med noen i de høyere nivåene, så siden timen begynte rett etter lunsj heiv jeg meg med. De andre var litt skuffet over å høre at faget var frivillig for meg, men jeg sa stolt "Jeg bryr meg faktisk om det dette faget handler om!", og ble med likevel. Business er jo kult, tenkte jeg. Da vi var på vei til timen snakket jeg litt på japansk om faget, og ble rettet på. "Det heter 'shakai', ikke 'kaisha'," sa ei i A-klassen. Siden hun helt klart vet best, tok jeg et mentalt notat om at det japanske ordet for "selskap" er "shakai (社会)", ikke omvendt.

Først da vi alle satt i klasserommet og ventet på læreren gikk det opp for meg. Ikke uten at jeg sjekket i ordboka, selvsagt, men jeg hadde virkelig alltid tatt feil. Det jeg trodde betydde "selskap", betydde faktisk "selskap". Jeg hadde trodd, helt siden forrige uke, at det sto "selskap" på faglisten. Det det faktisk sto på timelisten var "社会", som betyr "society". Jeg rakk ikke helt å la det synke inn i hodet at jeg i en uke hadde snakket om, kommentert og forholdt meg til å skulle ta et frivillig businessfag eller ikke, før læreren kom inn døra. Og like plutselig begynte han å snakke om det japanske samfunnet, uten å nevne business en eneste gang på en og en halv time.

Det var nok ikke en så veldig stor "Josse" jeg gjorde, men nå har jeg utelatt det faktum at jeg under assessment-testen fikk i oppgave å skrive hva jeg syntes om "日本の社会", og ga tilbake arket ettersom jeg ikke har noe som helst business-vokabular. Folk hadde generelt lite sympati for meg da jeg sa "uffnei, jeg klarte ikke den oppgaven, siden jeg ikke kan noe om business". I skrivende stund går det opp for meg hvor mange situasjoner jeg har vært i hvor jeg måtte reagere til hva jeg syntes om japansk "shakai", hvor jeg alltid har svart som om de sa "kaisha". Og samtidig går det opp for meg at det har vært den aller største grunnen til at jeg har følt at folk ikke forstår hva jeg snakker om. Damn.

Ettersom jeg er en svært positiv person har jeg allerede trukket noe kjempenyttig ut av dette. Jeg har et sterkt eksempel på hvordan rekkefølgen av kanji forandrer betydningen av ord! 会社 og 社会 bruker de to samme tegnene, som uttales helt likt, i motsetning til 日本 (nihon, "Japan") og 本日 (honjitsu, "akkurat denne dagen"), men betyr likevel temmelig forskjellige ting. Lingvisten i meg sprudler, og jeg gleder meg til å utforske slike ting videre!

Det jeg dermed lærte den timen var ikke en voldsom mengde business-vokabular, som jeg trodde jeg dro dit for, men heller en god del om japansk kultur og tankesett. Istedenfor å ikke forstå noen ting, og sjekke hvert eneste ord i ordboken, så handlet det om noe jeg faktisk hadde vokabular til! Hvordan det hadde gått med assessment-testen hvis jeg hadde visst at det var samfunnet jeg skulle skrive om velger jeg å ikke bry meg om. Jeg har det kjempefint i D-klassen, og henger uansett etter på andre ting, så jeg får bare bli der. Men det frivillige faget vil jeg absolutt ta!

Jeg lærte om det japanske tankesettet rundt religion. Det er veldig få japanere som vil regne seg som religiøs, til tross for at hver japaner er i gjennomsnitt, ifølge amerikansk måling av hva kan skal regne som religion, voldsomt religiøs. Jeg har sett mange forskjellige tall, men en gang hørte jeg at de var 170% religiøse. Nesten alle var å regne som "shintoister", og tre fjerdedeler tok del i buddhistiske ting. Noe sånt. Men spør du en japaner, vil de regne verken shintoisme eller buddhisme som religioner. Ingen vil si "jeg er buddhist" eller "jeg er shintoist" i Japan. Dette er nok fordi japanere regner gudstilbedelse som religion, og det er det ingenting av i buddhismen. Shintoismen har slike tendenser, men for japanere er det mer tradisjoner (tenk julaften i Norge, ikke særlig religiøst, men er likevel en religionsknyttet affære). Dermed er det svært få japanere som faktisk er religiøse idag.

"Men hvis man ikke tror på allmektig straff om man begår dårlige handlinger, hva hindrer deg da?" har religiøse folk spurt, og i Japan er svaret enkelt. Gjør du noe ondt her, er det skamfullt ovenfor de andre. Det er skamfullt å stjele, så ikke stjel. Å drepe noen vil få deg til å bli et utskudd i samfunnet, så ikke gjør det. Å lyve er frekt, så du burde skamme deg. Og det blir litt feil å si at japanere under krigen "drepte seg selv for krigens skyld", men heller det at hvis du allerede har tapt er det skamfullt å returnere til de andre som en taper. Derfor har det vært tradisjon fra samuraienes tid, og sikkert før, om å heller rolig gå ned på knær og ta drepe seg selv med ditt eget sverd, enn å prøve å stikke av som en taper.

Samfunnsfagsklassen var underholdende nok den, men før det hadde vi altså japansk språk igjen. Hvis jeg ikke tar feil har jeg det hver eneste dag, og det er egentlig voldsomt positivt. Det betyr selvfølgelig også at skoledagen begynte med taleprøve fra leksene vi hadde til idag, og så en kanjiprøve hvor vi ikke engang fikk studere på forhånd, vi skulle bare testes for hvor god kjennskap vi har til basic kanji. Greit nok. Selvfølgelig hadde vi også en annen skriveprøve hvor vi måtte klare å skrive katakana, tegn som ikke brukes så veldig ofte, veldig raskt. Og så hadde vi en dikteringsprøve, hvor læreren leste og vi måtte skrive. Og så skulle vi presentere oss for en klassekamerat, og så presentere klassekameraten for resten av klassen. Alt dette på kun to skoletimer.

Og før dette sto jeg altså opp 6:15 for å jogge med Lee, klassens australer. Han hadde noe så fascinerende som et soundtrack med "zombie attack"-situasjoner, hvor du må løpe for å hente våpen eller mat, så hans løping var litt mer intens enn min. Og så har han mye bedre kondis enn meg, heh. Etter å ha fulgt opp med noen chip-ups i et tre (vi har ikke chin-up-stang...) gikk jeg tilbake til rommet mitt, og rakk å spise frokost, bade og dusje før skolestart. God damn radical, man.

Og før joggingen sov jeg elendig, siden jeg hele tiden sparker av meg futon-dyna om natten. Jeg tror ikke kroppen min er vandt til å sove med en tung madrass liggende oppå seg, så den frastøter vekten, og varmen, så fort jeg sovner. I natt tenker jeg å sjokkbehandle kroppen mot denne oppførselen ved å droppe teppet jeg har imellom futonen og meg, sånn at kroppen min må akseptere futonen som dyne. Det føles litt rart å slåss mot min egen underbevissthet, men det får da bare gå.