Names, Names Everywhere

Det er ikke bare jeg som har navnproblemer
I Japan introduserer utlendingen seg selv, og så forklarer han navnet sitt

Å si hva folk kan kalle meg har alltid vært et problem. Det har det visst vært helt siden jeg var ett år, sett bort ifra de språklige utfordringene jeg hadde med å formulere tankene mine på den tiden. Da jeg ble født var pappa med en gang forberedt på å hindre at det ble for mye styr med å finne mitt nye navn. Han spurte mamma hva hun hadde i tankene, og hun sa "Johannes". Pappa hadde også tenkt på det som ett av mine mulige navn, og slo til raskere enn en eller annen slange som ofte slår raskt til. Johannes var flott, så Johannes ble det. Våpenhvilen rundt navnet mitt varte dessverre bare litt over et år.

Etter litt over et år prøvde storebroren min å formulere diverse utsagn, og han fant at navnet mitt var en av de større tungetvisterene. Det gled ikke så lett på den lille tunga hans, så han kalte meg først "Jossehannes", og droppet deretter det han mente var overflødig. Josse var født. Mange år senere reiste familien min til Australia, og under innsjekkingen på skolen ble jeg spurt hva jeg ville bli kalt. På det øyeblikket jeg fikk til å tenke skjønte jeg at "Josse" ikke ville bli uttalt riktig, men det falt meg ikke inn at "Johannes" hadde vært enklere. "Joe," sa jeg. Og dermed fikk jeg et år med et helt nytt navn.

Nå har jeg lenge hatt tid til å tenke på hva jeg vil kalle meg i Japan, og det har vist seg å være en stor utfordring. De har absolutt ikke samme stavelser å jobbe med, og dette betyr at både "Josse" og "Joe" ikke går an å uttale. Akk, folk med navn som "Mia", "Robin" og "Karen" har det enkelt både på norsk, engelsk og japansk... Men nei, her har jeg gått tilbake over tjue år (herregud, er jeg gammel nok til å kunne "gå tilbake over tjue år" allerede!?) og begynt å introdusere meg som Johannes. Uttaler det "yohanes" for å bygge på de japanske stavelsene. Ettersom Johannesburg er en by japanere faktisk har hørt om, er ikke dette navnet helt fremmed for dem.

Jeg er absolutt ikke alene med disse utfordringene. En fra Korea har følt trangen til å lage en huskeregel, og sier "My name is Young Uk. Please think 'young United Kingdom' if you have trouble memorizing". Ei fra Russland sier "You can call me 'Ai (愛)', since my Russian name has the same meaning of 'love'". Jentene fra Mongolia gir den som tar opprop en utfordring hver eneste dag, siden navnene deres er så vanskelige å uttale på japansk. En kar fra Bulgaria blir kalt "Mr. Evil (Evil-san)" altfor ofte, siden de sliter med å kalle ham "Ivo-san". Jenta fra Bulgaria må forklare at "Nelly" og "Neri" absolutt ikke er samme navn, så de må passe på å si "Neri".

Det er forsåvidt veldig rart at "Johannes" og "Josse" uttales så forskjellig som de gjør. Det har jeg ikke helt forstått eller oppdaget før etter jeg begynte å studere lingvistikk. Med japanske stavelser har jeg valget mellom noe som høres ut som "yå" eller "yu" til den første stavelsen, men "yuhanes" og "yusse" med skikkelig sterk "u"-lyd fungerer ikke i det hele tatt. "Yåsse" fungerer absolutt ikke heller, men av en eller annen grunn høres "yåhanes" faktisk ikke feil ut.

Uten å kunne begrunne dette med flott, lingvistisk teori tror jeg det kommer av at "o"-lydene i "Josse" og "Johannes" uttales forskjellig. Videre mener jeg det kommer av at neste vokal forandrer uttalen til den forrige i en av, eller begge, disse eksemplene. "O"-lyden føles veldig fleksibel, og hvis man sier "a-a-o" og så "e-e-o" hører man at den første "o"-en ligner litt på en "å" (den japanerne bruker som "o"-lyd), mens den andre ikke gjør det. Derfor kan det være at folk i Norge har sagt "Jåhannes" uten at det har hørtes feil ut, mens "Jåsse" aldri har vært en naturlig måte å uttale navnet mitt på. Derfor, uten å kunne bruke den norske "o"-lyden, føles det naturlig å bli kalt "yåhanes" istedenfor "yåsse".