Hungover in Japan, pt. 2

Hungover i Japan igjen
Denne gangen var det ikke like grusomt som sist

Det var fest på internatet i går, for alle stipendiatene! Invitasjonen ble lagt ut på Facebook-siden jeg lagde, og spredde seg så raskt at over halvparten av alle folka i kullet kom innom. Plus noen research students, som er her et halvt år på stipend fra MEXT (samme folk) for å gjøre research til mastergraden sin. Alle hadde det kjempehyggelig, og det var kjempegod stemning! Veldig relevant for det faget vi nettopp startet med samme dag; multikulturell kommunikasjon. Fester på internatet burde fungere fint som hjemmelekser. Jeg delte ut melkehjerter fra Freia til alle!

Siden det var fest var det selvfølgelig også noen som ble altfor fulle. Heldigvis oppførte de alle seg temmelig godt, også han som holdt på å sovne i senga mi på nachet mitt og spydde i toalettet mitt etter å ha gjentatt godt over hundre ganger at han følte seg bra. Jeg er generelt ganske lite fan av folk som spyr i mitt nærvær, så jeg heiv ham hjem og satte på baderomsvifta. Problem overstått.

Dagen derpå var det nok flere enn bare noen få som følte seg dårlig i formen, men jeg fikk likevel med meg fire stykker ut til å jogge med meg klokken halv åtte på morgenkvisten! Jeg er fast bestemt på å komme meg i form og holde meg der, så hungover eller ei skal jeg jogge. Tok meg en liten blund nå på ettermiddagen, men det var likevel absolutt verd det å stå opp for å begeve på meg. Å jogge før frokost er uansett en enormt fin måte å stå opp på, ettersom jeg ikke trenger å gjøre noen forberedelser for å jogge! Bare å stå opp, kle på meg og gå. Tar med en 100 yen-mynt for å kjøpe en flaske vann på veien, så er jeg settled. Og etterpå er det fortsatt tidlig, og jeg har tid til å både dusje, spise frokost og slik at både hode og kropp våkner skikkelig til å utnytte dagen til det fulleste.

Apropos helse har selvfølgelig pollen begynt å spre seg som bare det. Jeg har med meg en god batch med allergitabletter, så jeg får vel bare huske å ta dem ofte. Og så har jeg faktisk munnbind som jeg fikk sammen med slipset fra Patrick, en kompis fra Bergen, så jeg kan gå rundt med det om jeg skulle være nervøs for å nyse folk i trynet. Munnbind er litt som solbriller, folk kan ikke se hva du gjør mens du har det på. Jeg har ingen rare munnvaner som jeg ønsker å holde skjult fra folk, men jeg verdsetter likevel det ekstra følelsen av et privatlivet jeg får med munnbind på.

Sjekket forsåvidt ut skolens kyudo-klubb i morges! Det er klubben for japansk pil og bue-skytting, og det viste seg å være råkult. Enorme ritualer skal til før man fyrer av hver eneste pil, men jeg ble helt målbundet av å sitte og se på folka som skøt. Det var så harmonisk og vakkert, og hver gang noen traff ropte de ut i kor. Jeg fikk skikkelig lyst til å stå imellom tre-fem andre og høre dem rope for meg fordi jeg traff blinken. Sukk. Men jeg fant også ut at hiking-klubben eksisterer, så da er det avgjort at jeg skal bli med i den! Har enda ikke snakket med noen som faktisk vet noe om klubben, men jeg ser for meg at dette er en perfekt klubb for meg, hvor jeg kan være aktiv og sosial, og får mange muligheter til å snakke med japanere uten at det blir rart.

Apropos å snakke med japanere er det faktisk en norskklasse dette semesteret! Hver torsdag i en skoletime hvor jeg har fri er det japanere (pluss noen svensker og en russer) som tar kurs i skandinaviske språk, og dette semesteret er det norsk. Senere skal de ha svensk og dansk, men for øyeblikket ser jeg en flott mulighet til å sosialisere meg! Som forventet er det veldig vanskelig for utlendinger som meg å få sosialisert naturlig med japanerne på skolen, men klubber er en gyllen sjanse. At det finnes et språkkurs i norsk på skolen er bare jackpot.

Jeg lærte også bort Stopp til tre i klassen i dag! For de uinnvidde er Stopp et kortspill slekten min på morssiden gjerne spiller i turneringer på sosiale arrangementer. Rundene er raske, det er mye vinn og tap og alltid nye sjanser til å sanke poeng (eller, i Stopp sitt tilfelle, å unngå å få poeng). Fint kortspill. Jeg satser på å få lært det bort til flere folk, sånn at det går an å spørre "Hey, har noen lyst til å komme til møterommet og spille Stopp?" på Facebook-gruppen hvis jeg føler jeg får en del fritid en kveld. Og jeg må si, det ble veldig god flyt i dette innlegget. Mye "apropos" og "forsåvidt".

Mer skolerelatert elsker jeg virkelig dette språkkurset. Det er raskt og intensivt, og læreren sier at på to, maks tre måneder kommer alle i klassen til å enkelt kunne føre hverdagslige samtaler med japanere. Etter bare en uke med ordentlig skole føler jeg allerede at jeg nærmer meg, og da vi fikk en innføring i kyudo hjalp jeg senseien med å kommunisere med de som går i begynnerklassene i japansk. Alle skoletimene er forsåvidt på japansk, og jeg følger fint med! Forstår alt læreren sier, også de grammatiske reglene vi lærer, og jeg føler at jeg hver dag blir bedre til å formulere mine egne setninger.

Mitt mål med japanskstudiene er at jeg skal bli bedre i det japanske språket enn jeg er i norsk og engelsk. For øyeblikket sliter jeg med å huske om samtaler jeg har hatt med folk var på norsk eller engelsk, og jeg gleder meg til jeg også blander japansk. Som en i klassen sa føles det kjemperart å være med så mange andre som snakker tre eller flere språk flytende, ettersom det for ham som australer ikke er særlig vanlig å møte flerspråklige folk. Japansk skal jeg mestre så godt at jeg skal kunne imitere dialekter, snakke som en eldre person, bruke avanserte ord som bare brukes i formell litteratur, etc. Jeg skal være litt som Naruto, bare med vitser.