Baby, what the hell, my boots keep shaking and they won't stop!
På søndag fikk jeg endelig oppleve mitt første jordskjelv! Japan har så mange jordskjelv at lærerne hadde blitt overrasket over å høre at vi ikke hadde kjent noe allerede den første uken. De sier at man aldri glemmer sitt første jordskjelv, og som med de fleste tingene i mitt liv har jeg nå nok et klein minne brent inn i hukommelsen min. Jeg sto svært elegant og balanserte på ett ben foran badekaret, selvfølgelig naken. Som en ekte sønn av det 21. århundret (løgn, jeg ble født i det 20. århundret, og har forsåvidt planlagt å ikke dø før det 22.) sto jeg med iPhonen i hånda og holdt på å gjøre meg ferdig med sosiale medier før jeg gikk i badekaret. Et flott minne jeg kan ta med meg videre i livet.
Da jeg balanserte så flott på badet begynte alt å riste, og selv om jeg ikke mistet balansen (som om jeg noensinne mister balansen!), kjente jeg at jorda ikke holdt seg like stødig som den normalt gjør. Jeg kunne også se at badekarvannet plasket fra side til side, og skjønte med en gang hva det var som skjedde. Og som en sann sønn av det 21. århundet (svært som jeg lyver i dag) løp jeg rett til laptopen for å poste det på Facebook. Jeg var først ut til å skrive der, men selvfølgelig kommenterte alle med en gang. Av en eller annen fryktinngytende grunn var alles instiktive reaksjon å løpe til Facebook så fort som mulig.
Nøyaktig tolv timer senere opplevde jeg mitt andre jordskjelv. Allerede litt lei, jeg ble bare litt kvalm i magen av ristingen, og gardinene viftet unaturlig mot meg. Gardiner bruker ikke å vifte uoppfordret, skjønner du. Men bare så det er sagt, jeg bor faktisk i Japan. Og Japan er virkelig, virkelig vant til jordskjelv. Det er få land som bygger jordskjelv-trygge bygninger like godt som Japan. Og ikke nok med det, jeg bor i en trekantformet bygning. Det er ikke barebare å få en trekantformet bygning til å gynge fram og tilbake i noen som helst retning, og derfor må dere føle dere sikre på at jeg er trygg her.
Samme dag dro jeg forsåvidt med en gjeng på kino og så Jack the Giant Slayer. Jeg har alltid lyst til å skrive Dragon Slayer, og synes at filmen hadde vært mye bedre om det hadde vært drager i den (NB: gjelder generelt for alle filmer), men den var ikke egentlig så verst. Jeg var litt sliten av å ha så mye lekser i bakhodet, og tenker å jobbe mer med å få gjort dem helt ferdige før jeg går ut, hvis jeg rekker det. Fordi ja, vi har lekser hver dag. Hver eneste dag skal vi ha memorisert en hel samtale på to sider, forberedt oss til en kanji-prøve med 26 nye kanji hver dag og også storkose oss med litt diktering på morgenkvisten. Jeg skriver så voldsomt sakte at jeg begynner å bli temmelig god til å lytte til og huske en setning mens jeg skriver den forrige. Hvis jeg blir generalsekretær for Verden en dag, kommer dette til å bli temmelig nyttig.
In other news, jeg har begynt å lage oversikt over forskjellige kjeks her i Japan. Jeg har et online notat på Evernote hvor jeg skriver kjøpested og navn til kjekspakkene, og så skriver jeg enkelt om de var gode eller ikke. Litt synd at jeg ikke fikk notert at de tre første pakkene jeg spiste etter at jeg kom hit ikke var noe særlig, men jeg har ihvertfall funnet to typer som er spiselige. Japansk kjeks er foreløpig ikke like gode som norske, men jeg skal likevel se om jeg klarer å vedlikeholde avhengigheten min. Jeg er jo ikke særlig stor fan av snacks, brus, popcorn eller junkfood, og smågodt er ikke en ting i Japan, så jeg må liksom ha kjeks for ikke å bli altfor sunn av all joggingen jeg holder på med. Det får da være grenser.
Apropos grenser, japanerne pakker inn kjeksene sine som om de tror det finnes en grense for hvor mange jeg kommer til å spise på en gang! De har en pakke kjeks, og inni den er hver individuelle kjeks pakket inn! Ikke bare er dette enormt miljøfiendtlig, men de tar også utgangspunkt i at jeg kunne finne på å bare spise én og så legge bort resten!? Uhørt! Gleder meg hver eneste dag til å få pakke fra Ingvill, ettersom jeg vet at hun sender med kjeks. Og andre koselige ting, men litt norsk kjeks skal gjøre seg godt her i Japan. Da kan jeg spise hele pakken på en gang uten å produsere så store mengder avfall.
Mandag morgen var jeg ikke helt sikker på om jeg ville klare å stå opp siden jeg hadde gjort lekser til så sent på kvelden dagen før pga. kinoen, men joda. Kvart over seks, opp og stå, ut og gå. Egentlig ut og jogge, men ettersom jeg måtte gå en tur etter joggingen følte jeg for å få inn et rim der. Jeg måtte nemlig ta ut litt penger til frokost, men minibanken på skolen hadde fri. Fri. På en mandag. Som om det sitter en kar inni minibanken og blar opp penger til meg hver gang jeg ønsker å ta ut noe. Men neida, jeg måtte gå helt til 7-eleven for å ta ut penger og kjøpe meg noe å spise på. 7-eleven kan man virkelig stole på her i Japan.
Den kvelden dro jeg ut på middag med en gjeng som for første gang var preget av å ha folk fra klassen min i seg. Jeg går i D-klassen, og henger generelt ikke så mye med akkurat de folka, men av åtte som dro til middag var vi fire fra D-klassen. De er alle sammen veldig hyggelige, så jeg kommer nok til å være mer med dem fremover, tenker jeg. Vi dro til en lokal nepalsk curry-restaurant, og jeg spiste så enormt mye at mot slutten av måltidet var alle ferdige med å spise, og vi satt alle sammen satt rundt bordet og snakket om matvanene mine. Det gjorde meg en smule ukomfortabel, men det får så være. Jeg er forsåvidt ikke bare klassens eldste, men også den høyeste, så da jeg fortalte om hvor mye jeg foretrekker å spise til middag var de rask til å si "so that's how you grew so tall!" og "teach me, master!".
Nå på tirsdag hadde jeg en liten fremføring for klassen, en Show and tell, om Norge. Jeg tok med et lykketroll, en bok om troll (oversatt til japansk) og Freia melkesjokolade. Da læreren spurte om hvor mange troll det finnes i Norge så hun så seriøs ut at jeg egentlig ikke var helt sikker på om hun mente det eller ikke. Hun spurte liksom ikke om jeg hadde sett noen med mine egne øyne, hun spurte ganske direkte om trollbestanden i Norge. Jeg svarte at siden de er flinke til å gjemme seg for mennesker er det altfor vanskelig å sette tall på dem. Uansett slo melkesjokoladen virkelig an. Folk her elsker virkelig Freia!
Jeg hadde også et lite intervju med klasselæreren idag om hvordan det går så langt, det ser nesten ut som om det er meningen at alle i klassen skal ha dette hver uke. Jeg fortalte litt om at alt hovedsaklig er enkelt, men mye er nytt for meg, ettersom jeg aldri har lært japansk fra lærebok før. Pluss at jeg har hatt veldig mye skrivefrykt, og det gjør det ikke enklere at jeg nå skriver med et helt nytt språk, men ettersom lærerne i Japan er så flinke og snille føler jeg at dette går merkbart bedre for hver eneste dag. De første dagene med diktering måtte jeg skrive en beklagelse for at jeg skalv mens jeg skrev. I dag gikk det derimot mye bedre. Dette kurset er virkelig intensivt, all slags fremgang er enorm. Og jeg har som intensjon å holde følge hver eneste dag helt til kurset er over!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar