Culture is Weird

Kultur er en skikkelig rar ting
Derfor har vi et fag hvor alt vi gjør er å synes at ting er rare

Multikulturell kommunikasjon. For å forstå at perfekte oversettelser fra ett språk til et annet ikke nødvendigvis bærer samme betydning, trenger man ikke mer enn å være bevisst over dette faktumet. Et land kan ha som kultur at det å spise det siste kakestykket viser at du elsket kaken og er kjempefornøyd, mens i et annet land kan det å la det siste kakestykket være bety at det var akkurat nok, og at kokken kan være fornøyd med anslaget av hvor mye kake han/hun burde ha lagd. Jeg kommer fra det første landet og bor nå i det andre landet.

Tider hvor jeg tror jeg er høflig og hyggelig kan det være at en eller annen person i rommet blir ekstremt ukomfortabel. Jeg har allerede gjort en av mine katolske venner ukomfortabel mer enn én gang før jeg fant ut at han var katolsk. For slike tilfeller har vi et fag dedikert til multikulturell kommunikasjon, og det første vi skulle gjøre var å gå en tur til en park og synes at Japan var rar på veien dit. En litt rar setning, men oppgaven var faktisk å se på alt, og reflektere over hva som var unikt og sært for deg, som kanskje folk fra andre land vil gå rett forbi uten å engang ense. En i klassen fikk f.eks. sjokk av å se at en offentlig veggklokke faktisk fungerte, fordi alle klokker man finner ute har sluttet å fungere for lengst, uten at de fikses.
 
Etter denne turen skulle vi reflektere over tre-fire ting og sammenligne det med vårt eget land. Jeg valgte regler, infoskilt og trær. Jeg valgte også å legge ut innleveringen min her på bloggen, bare for å eventuelt se om noen blir sinte og sier at de har et helt annet bilde av Norge, som jeg absolutt forventer at skal skje. Men jeg skrev innlevereringen kun med mitt eget bilde i hodet, og det var oppgaven. Så, med forbehold om at det er svært usannsynlig at norske lesere vil si seg enig med alle mine refleksjoner, her er innleveringen min:

A foreigner in Japan

On Friday the 19th of April, Miyagi-sensei's Multicultural Communication class went to Nogawa park. On the way, we were asked to observe everything, big and small, we saw around us, and reflect upon whether or not these things felt unique and/or strange for a person from our own country.

For any foreigner in Japan, finding only a few new things is a challenge. It was very hard to not take pictures of every single thing I saw. And it would be very, very hard to only say a few things about those things I chose to write about here, so I decided to reflect upon things from several aspects.

I also wanted to write about emergency preparement, handicap aid, lights of different kinds, and more, but I chose to rather focus on and say more about these following subjects.

New findings

• Restrictions
• Warning signs
• Trees

Restrictions

For any outsider bearing a positive mindset coming to Japan, it's easy to notice that things in general work smoothly here. I have too much to say about this subject, but I'll try to stick to the pictures from this trip. Some of the things that work smoothly in Japan are results of everyone knowing what is alright to do, and what aren't. The things that aren't alright to do are prohibited, and therefore people won't do it. Right?

Perfect "freedom" is the same as anarchy, where everyone are free to do things the way they want. But things run more smoothly with certain restrictions, like everyone driving on the right side of the road. Or on the left, if you're from Japan, England, Australia etc. Partly because of their restrictions and ways of doing things, Japan runs smoothly. Let's take a look at a few of those restrictions.

No playing

Don't enter the pond, don't play soccer, don't use fireworks and don't fly kites.

Restrictions

When in one of the parks on the way to Nogawa Park, we encountered a sign with four restrictions: keep out of pond; no soccer; no fireworks; no kites. I am truly perplexed by these restrictions. In Norway, the sign might have these points: do not pee in the pond; do not throw trash in the park; pour water on your campfire when you are done; do not have sex in the park. Not that a lot of people do the last thing, but it's more common to see on signs than "no kites".

About not entering the pond, Miyagi-sensei showed us another sign which explained that the water is for emergencies, which explains why they wouldn't want people to walk into the pond for any reason. In Norway, ponds are often very cold, so people bathe in them only when challenged.

About not playing soccer, I guess it's means that the park in general should not be used as a sports ground. In this, I also expect that playing rugby or american football is also frowned upon.

About not being allowed to use fireworks, I know about this restriction from before because it's common for Japanese people to sometimes burn sticks of fireworks like we saw in the "The Japanese Culture"-movie earlier. However, these sticks are small and only fuzz a little bit. If the restriction is because of the fire hazard, then I can say that it's the same as in Norway. Like I said, it's common practice to pour water on your campfire after you finish cooking your food in the park. Slightly different scale of fire hazard, though...

About not being able to fly kites, I remain perplexed. Why not kites? Because they could fall and could hit someone's dog? Because if it goes high enough, it can hit the planes taking off from/landing at the nearby airport? If it's the last one, I can understand the restriction, but I don't know if kites are restricted in other parks.

Only for children

Only for those who are 3-12 years old.

Restrictions

In Nogawa park, we found a playing ground which made it absolutely clear that only children were allowed to play there. The toys were not limited by weight, but by age. Nobody younger than 3 or older than 12 years old were allowed to use most of the toys, with a higher bottom limit in some cases. Enraged and enfuriated by this restriction (or rather, excited by seeing the toys), I mounted one of the toys (picture above). In Norway, the rule is "don't hurt yourself" for young people and "don't hurt the toy" for older people. Both I and the toy remain unharmed.

Warning signs

As for warning signs, Japan really goes overboard. In every way. I have included two pictures where Japan goes overboard in the "Captain Obvious" way, and the "I don't know what to do with all of this information" way. Let's see what I found.

Road ahead

 "Road ahead, please take care."

Warning signs

There is a roadway ahead of here. Please take care.

Really? Really? Not only is the roadway outside of the park area, in plain sight, with the white stripes on it signaling that pedestrians will be able to cross a roadway here, but the road is blocked, I'm assuming to slow down bicyclists, so that you have to walk around it to get to the pedestrian crossing. And there might not be any cars on the road to actually endanger you.

Warning people before danger they already expect is not necessarily a bad thing, but if I were to take it further and compare, it felt like being forced to call a help center to ask for the pin code to the lock on my cup of coffee, because it might be warm to my lips.

In Norway, we have blue signs near pedestrian crossings, but they're there to tell the drivers that they have to slow down so they don't hit anyone. I'm trying to think of some warning signs you can find in Norway that are meant to be for other than people driving cars, but I can't think of any at all.

Slope ahead

 Slope ahead, please take care.

Warning signs

On the way to the observatory center, the group went over a bridge and down a slope. There we found a warning sign for handicapped people, saying there's a slope ahead. In the same way as with the roadway, this was pretty obvious from the actual slope in front of us, but this time there was an abundance of information as well! I will mentally put myself in a wheelchair and see what I get out of this. Warning signs in Norway only exist for people to actually use the information, so let's see what we get here.

Slope ahead! The slope will lead you to the park observation center. So far, so good. If I'm in a wheelchair, I should watch out for the slope, and it's good to know where it leads in case slopes are troublesome for me. Especially when I consider whether or not I want to go back the same way, slopes matter.

Slope's degree: 5% or 2.5°! Oh. Uhm, I'm not sure what this means for me in a wheelchair, but if I saw enough of these signs, I would know how troublesome the slopes are. "Oh, I don't feel like going up a 7% slope today, but 5% should be fine".

Width of slope: 2m! I see. Well, I'm not a car, my wheelchair can fit in most areas, but it's good to know that I can pass by other people in wheelchairs without one having to go back to let the other pass. There's enough room!

Slope length: 100m! One hundred meters? I might have to go a full 100m up a slope if I want to return the same way? And if I lose control on the way down, this can get ugly. I'm feeling anxious.

There is an even area in the slope where you can take a break! Ah, well, this is very good. The slope is long, but I can stop along the way and see how it's going so far. Have a snack and a drink on the way up if I'm feeling tired. But I'm not sure if this is all worth the trouble, I might turn around and just go somewhere else instead.

There are toilets in the observatory center! ... Well, down the slope we go.

Camphor tree

 The sign says "camphor tree".

Trees

Norwegians like to think that they are "one with nature". We climb mountains during the weekends, learn to make a campfire, put up a tent and find a good meal in the woods without having to be in a Boy/Girl Scout team. While Japan is said to be a country with technology everywhere, Norway is the opposite, with nature everywhere. Now, of course, both Japan and Norway have different amounts of nature from place to place, and Japan is also famous for it's beautiful nature, but this is the generalization.

However, the connection with nature is completely different. In Norway, if you see a tree, you see firewood or a place to climb. Thinking on my feet here, I can name maybe four different kinds of trees you can find in Norway, even though there are very many. I simply do not know any more names of trees, except for truit trees. And if I saw those four kinds of trees, I might not even be able to add the correct name to the correct tree...

Walking around in a park in Japan, I see this sign hanging on the tree. The sign has the actual name of the tree on it, and not like "this tree is special and we named it Roger", but the species. "Camphor tree". Very many other trees had nametags on them, and I've seen them other places in Japan as well. While the Norwegian way of taking care of the nature is to create green energy and replant forests, it seems to me like Japan actually cares about the trees and the nature in their country. Hanami is an example of a closer relationship to nature.

Useless trees

Please do not climb the trees.

Trees

When we got to the actual Nogawa park, I noticed how beautiful the trees were. The trunks were thick and steady, the branches looked like they could take a punch (or a 22-year old Norwegian). I looked with great hope to my Japanese teaching assistant and told him I really wanted to climb one of them. He laughed jollily, as I was silly to ask such a question on a school trip. It felt like the answer was obvious. "Be my guest," I expected him to say.

Just to be sure, I wanted to make sure that it wasn't actually illegal, so I asked again, and it was illegal! He immediately made a batsu (X) to indicate that nope, nope, no climbing of trees! I'm not even sure what to say about this, but I'm definitely going to climb a few extra trees in Norway whenever I go there, just to catch up on not being allowed to climb in Japan.

If climbing trees in Japan is actually against the law or just against the park rules, I don't know. Why climbing trees isn't allowed makes me think about storms and such hazards, but we have that in Norway as well. It's normal to see huge trees with massive branches broken off from a storm. Maybe climbing also could damage the beautiful park trees.

Well, I guess that my not being allowed to climb trees in the park could have been a cause for why I didn't obey the rules on the children's playground in the "Restrictions" part of this text.

Everything!

Det skjer så mye rundt meg
Og hvis jeg får bli med blir jeg jaggu med

I dag har jeg fått fastsatt mitt standpunkt som "han som er med på alle events, og deltar i kropp og sinn". Ikke på den måten at jeg er kjent blant andre som det, men jeg har bestemt meg for å være den personen. In general. Denne dagen var svært preget av akkurat det. Dette gjør jeg av flere grunner. Først og fremst for å være sosial. Jeg foretrekker generelt å heller være med på fellessamlinger når jeg kjeder meg enn å spørre enkeltpersoner om de vil henge. Jeg er av typen som synes det er kjempekleint å møte folk uten å ha planer, med noen få unntak. Derfor blir jeg heller med når ting skjer, og er med og snakker med alle som er der. Det gir mange en illusjon av at jeg er en veldig sosial kar, som igjen gjør det enklere for dem å invitere meg med på ting. My plan woooorks!

Uansett, dette handler ikke om hvor utspekulerte mine sosiale rutiner er. Ihvertfall ikke det alene. Dette handler mer om at hvis noe oppstår, rekker jeg hånda i været og sier "sure", når noen spør om det er noen som vil være med. Uansett om det ikke høres så voldsomt morsomt ut, bare for å være sosial. En kinofilm kan være kjedelig (Jack the Giant Slayer), men det å dra på kino med folk vil fortsatt være morsomt. Så, la oss gå igjennom dagen og se hvor mye jeg kaster meg på. Jeg våknet av at sola var så sterk klokken 5 om morgenen, og var derfor altfor trøtt til å jogge før skolestart, og så var det skole fram til lunsj, så vi starter der.

Lunsjpausen begynner, og jeg hiver meg med tre av guttene i toppklassene for å spise lunsj sammen. De snakker japansk hele tiden, så da gjorde jeg også det. Etter lunsjen møtte jeg en japaner jeg snakket med tidligere, og vi snakket om felleslunsjen for japanere og utvekslingsstudenter på torsdagen. Selvfølgelig skal jeg dra på lunsjen. På fredag kveld er det et lignende arrangement, og det skal jeg også på. Noen spurte meg om det blir fest på fredag etter fellesfesten, og jeg bekreftet at det enten måtte bli det, eller at vi dro ut et annet sted. Men noe blir det. Så da hadde jeg så langt kastet meg med på en lunsj, og lagt to-tre planer for torsdag og fredag. Og så gikk alt ut av kontroll.

Etter lunsj ble jeg med på samfunnsfagsklassen. Denne klassen skrev jeg om tidligere (shakai, 社会), og alle elevene i toppklassene skyr denne timen fordi den er så vanskelig, og de har nok av vanskelige ting fra før. Men jeg blir med hver uke likevel, selv om det er ufattelig vanskelig å forstå hva som skjer i timene. Jeg lærer. I timen fortalte læreren om en festival i sentrum (i Fuchu, delbyen, ikke sentrum av hele Tokyo) i begynnelsen av juni. Der bærer folk お神輿 (omikoshi) rundt omkring, altfor lenge. Hvis jeg ikke forsto japansken feil, som er veldig sannsynlig, så er det nesten som en konkurranse om å bære den lengst. Han tuslet rundt i klassen mens han snakket om det, og pekte på meg og bare "skal du prøve?". Hva svarte jeg? "Ja".

Deretter nevnte han at det i morgen er infomøte om et båtrace senere på våren. Skal jeg være med? Selvfølgelig. Han fortalte også om en tour på en ølfabrikk som de normalt drar på, men som vi ikke har offisielt tid til i år, så hvis folk vil dra var det anbefalt å ta en tur. Og om det blir arrangert noe er jeg selvfølgelig med. Etter skoletimen ble jeg poket av ei i klassen som fortalte meg at det var te i førsteetasjen på internatet. Te? Kult, jeg vil ha! Og selvfølgelig, dette viste seg å være en tradisjonell japansk teseremoni, som jeg må få skrevet mer om senere.

Etter teseremonien var det gym. Frivillig, selvfølgelig, men det var for alle utenlandske elever og også japanske elever. Og hvem skipper vel frivillig gym på universitetet? Så godt som alle uten meg, virker det som. Da jeg kom dit sammen med ei i klassen var det faktisk bare oss. To stykker møtte opp ti minutter for sent, ellers var det ingen. Er det frivillig er det virkelig frivillig. Over den neste timen kom det fire stykker til, og de var alle fra klassen min, altså stipendiater jeg allerede kjente. Gym hvor jeg ikke engang kan bli kjent med nye folk er ikke målet mitt, så etter å ha spilt badminton med folka i klassen en time dro jeg ut og tok en joggetur. Jogget ikke i morges, men selv om jeg allerede var svett og sliten tok jeg altså igjen joggingen på ettermiddagen.

Da jeg endelig hadde jogget, dusjet og fått satt meg på rommet var klokken allerede over syv på kvelden. Aktiv? Yess. Så nå skriver jeg på bloggen, og skal begynne å gjøre leksene straks jeg er har postet dette. Etter å ha gjort leksene mine har jeg tenkt å gjøre fredagens lekser, og så litt ekstra lekser jeg har lagd for meg selv, bare fordi jeg tydeligvis er gal og har lyst til å lære mer enn nødvendig.

Norwegian in Japan

Det er deilig å være norsk
I Japan

Det er en grunn til at læreren til klassen min, Kaneko-sensei, er elsket av så mange elever. Hun er fantastisk morsom, og er alltid full av energi i timene. Tidligere viste hun oss tullekanji for Tokyos største klubbområde og for "hot dog", mens nå på torsdag fikk vi se noe det er greit å passe på at man ikke gjør feil. Det japanske ordet for "ambassade", som er satt sammen av 大 (stort) 使 (oppdrag) 館 (svær bygning), hvor de to første tegnene sammen betyr "ambassadør", har jeg hatt god bruk for. Jeg tok jo til og med intervjuet for stipendet på ambassaden i Norge. Men hvis man tar noen strøk på den andre kanjien feil, går det fra å bety "oppdrag" 使 til "bekvemmelighet" 便. Stor bekvemmelighet, anyone? På folkemunne kan du si at det nye ordet, 大便館 betyr "drittbygget". Til slutt slengde hun også på ordet "liten bekvemmelighet" 小便 for good measures.

Etter japanskfagene dro jeg til en norsktime. På japansk. Læreren var virkelig fantastisk flink! Jeg fortalte ham at jeg var fra Trondheim, og han bare "Ah! Sopin?", og begynte med en gang og fortelle klassen om hvordan trøndere uttaler ting forskjellig, og har andre uttrykk, som for eksempel at noen sier "sopin" istedenfor "sulten". Så ba han meg om å presentere meg selv uten dialekt, eller på "bokmål" som jeg tør å kalle det, og så med dialekt. Læreren var japansk, men hadde så god kontroll på forskjellige språk og dialekter at han bablet masse om hvordan ting fungerte, og ba meg om å uttale et ord her og der med og uten dialekt, for å demonstrere hvordan ting for klassen. Han visste akkurat hva jeg kom til å si, og hvordan, så det var veldig spennende!

Norsklæreren snakket bra nok norsk, svensk, dansk, finsk, tysk, russisk, fransk og engelsk til å kunne komme med grammatiske eksempler fra alle de språkene, for å forklare litt hvordan det norske språket fungerte og hvor diverse språklige ting kom fra, etc. Han kom også med eksempler på hvordan folk med de forskjellige morsmålene ofte uttaler japansk. Han dro også fram fonetiske tegn for å vise hvilke lyder finskene aldri bruker, og hva som dermed faller dem naturlig å uttale feil. Lærerens finsk-japansk var noe av det kuleste jeg har hørt!

Etter skolen dro jeg med tre stykker til Don Quixote (Don Kihoote på japansk, fordi fuck Q og X, liksom) for å handle sykkel og drikke til morgendagen. Sykkelen var ikke til morgendagen, men drikken var. Sykkelen var ikke så voldsomt fin, men kostet bare 800kr, og det står "SWITCH to the bicycle life", så jeg bare gjorde som den sa. Don Kihoote er en altmuligbutikk, så jeg kjøpte sykkel, iPhone cover, pils og mat på samme sted. Fant også litt Haribo-nam som jeg spiste samme kveld. Og viktigst av alt, jeg fant påleggsost! Fredagsfrokosten føltes faktisk litt normal.

På vei til Don Kihoote var vi fire stykker, og på vei fra Don Kihoote hadde vi doblet i antall. De vi møtte på butikken dro vi sammen med til Sushiro, samme sushisted som jeg dro til tidligere. Denne gangen spiste jeg 12 fat (24 sushibiter), men jeg dro hjem i forveien med et par av de andre, og senere fikk jeg et bilde på Facebook-wallen om at en av de andre hadde spist 13. God damn. Neste gang skjer det ikke at jeg taper. Spenning i hverdagen, check.

Fredag blir det altså fest igjen. Det er en sjanse for at det blir fest hver fredag, og jeg har isåfall som intensjon å jobbe mye med leksene for at det sosiale ikke skal ha negative virkninger på studiene, ettersom det å være ordentlig sosial med mange folk i klassen minst en gang i uken er noe jeg gjerne vil gjøre. Trenger ihvertfall ikke å drikke hver gang, ettersom jeg også ønsker å stå opp hver lørdag morgen for å jogge. Å spørre fulle folk om de er med på jogging morgenen etter har alltid morsomme resultater.

On a completely unrelated note: jeg forandret thumbnail på profilbildet mitt nylig, og fikk dette i adressebaren:
http://www.facebook.com/josse?success=1
Yesss.

My First Earthquake!

My boots are shaking, baby
Baby, what the hell, my boots keep shaking and they won't stop!

På søndag fikk jeg endelig oppleve mitt første jordskjelv! Japan har så mange jordskjelv at lærerne hadde blitt overrasket over å høre at vi ikke hadde kjent noe allerede den første uken. De sier at man aldri glemmer sitt første jordskjelv, og som med de fleste tingene i mitt liv har jeg nå nok et klein minne brent inn i hukommelsen min. Jeg sto svært elegant og balanserte på ett ben foran badekaret, selvfølgelig naken. Som en ekte sønn av det 21. århundret (løgn, jeg ble født i det 20. århundret, og har forsåvidt planlagt å ikke dø før det 22.) sto jeg med iPhonen i hånda og holdt på å gjøre meg ferdig med sosiale medier før jeg gikk i badekaret. Et flott minne jeg kan ta med meg videre i livet.

Da jeg balanserte så flott på badet begynte alt å riste, og selv om jeg ikke mistet balansen (som om jeg noensinne mister balansen!), kjente jeg at jorda ikke holdt seg like stødig som den normalt gjør. Jeg kunne også se at badekarvannet plasket fra side til side, og skjønte med en gang hva det var som skjedde. Og som en sann sønn av det 21. århundet (svært som jeg lyver i dag) løp jeg rett til laptopen for å poste det på Facebook. Jeg var først ut til å skrive der, men selvfølgelig kommenterte alle med en gang. Av en eller annen fryktinngytende grunn var alles instiktive reaksjon å løpe til Facebook så fort som mulig.

Nøyaktig tolv timer senere opplevde jeg mitt andre jordskjelv. Allerede litt lei, jeg ble bare litt kvalm i magen av ristingen, og gardinene viftet unaturlig mot meg. Gardiner bruker ikke å vifte uoppfordret, skjønner du. Men bare så det er sagt, jeg bor faktisk i Japan. Og Japan er virkelig, virkelig vant til jordskjelv. Det er få land som bygger jordskjelv-trygge bygninger like godt som Japan. Og ikke nok med det, jeg bor i en trekantformet bygning. Det er ikke barebare å få en trekantformet bygning til å gynge fram og tilbake i noen som helst retning, og derfor må dere føle dere sikre på at jeg er trygg her.

Samme dag dro jeg forsåvidt med en gjeng på kino og så Jack the Giant Slayer. Jeg har alltid lyst til å skrive Dragon Slayer, og synes at filmen hadde vært mye bedre om det hadde vært drager i den (NB: gjelder generelt for alle filmer), men den var ikke egentlig så verst. Jeg var litt sliten av å ha så mye lekser i bakhodet, og tenker å jobbe mer med å få gjort dem helt ferdige før jeg går ut, hvis jeg rekker det. Fordi ja, vi har lekser hver dag. Hver eneste dag skal vi ha memorisert en hel samtale på to sider, forberedt oss til en kanji-prøve med 26 nye kanji hver dag og også storkose oss med litt diktering på morgenkvisten. Jeg skriver så voldsomt sakte at jeg begynner å bli temmelig god til å lytte til og huske en setning mens jeg skriver den forrige. Hvis jeg blir generalsekretær for Verden en dag, kommer dette til å bli temmelig nyttig.

In other news, jeg har begynt å lage oversikt over forskjellige kjeks her i Japan. Jeg har et online notat på Evernote hvor jeg skriver kjøpested og navn til kjekspakkene, og så skriver jeg enkelt om de var gode eller ikke. Litt synd at jeg ikke fikk notert at de tre første pakkene jeg spiste etter at jeg kom hit ikke var noe særlig, men jeg har ihvertfall funnet to typer som er spiselige. Japansk kjeks er foreløpig ikke like gode som norske, men jeg skal likevel se om jeg klarer å vedlikeholde avhengigheten min. Jeg er jo ikke særlig stor fan av snacks, brus, popcorn eller junkfood, og smågodt er ikke en ting i Japan, så jeg må liksom ha kjeks for ikke å bli altfor sunn av all joggingen jeg holder på med. Det får da være grenser.

Apropos grenser, japanerne pakker inn kjeksene sine som om de tror det finnes en grense for hvor mange jeg kommer til å spise på en gang! De har en pakke kjeks, og inni den er hver individuelle kjeks pakket inn! Ikke bare er dette enormt miljøfiendtlig, men de tar også utgangspunkt i at jeg kunne finne på å bare spise én og så legge bort resten!? Uhørt! Gleder meg hver eneste dag til å få pakke fra Ingvill, ettersom jeg vet at hun sender med kjeks. Og andre koselige ting, men litt norsk kjeks skal gjøre seg godt her i Japan. Da kan jeg spise hele pakken på en gang uten å produsere så store mengder avfall.

Mandag morgen var jeg ikke helt sikker på om jeg ville klare å stå opp siden jeg hadde gjort lekser til så sent på kvelden dagen før pga. kinoen, men joda. Kvart over seks, opp og stå, ut og gå. Egentlig ut og jogge, men ettersom jeg måtte gå en tur etter joggingen følte jeg for å få inn et rim der. Jeg måtte nemlig ta ut litt penger til frokost, men minibanken på skolen hadde fri. Fri. På en mandag. Som om det sitter en kar inni minibanken og blar opp penger til meg hver gang jeg ønsker å ta ut noe. Men neida, jeg måtte gå helt til 7-eleven for å ta ut penger og kjøpe meg noe å spise på. 7-eleven kan man virkelig stole på her i Japan.

Den kvelden dro jeg ut på middag med en gjeng som for første gang var preget av å ha folk fra klassen min i seg. Jeg går i D-klassen, og henger generelt ikke så mye med akkurat de folka, men av åtte som dro til middag var vi fire fra D-klassen. De er alle sammen veldig hyggelige, så jeg kommer nok til å være mer med dem fremover, tenker jeg. Vi dro til en lokal nepalsk curry-restaurant, og jeg spiste så enormt mye at mot slutten av måltidet var alle ferdige med å spise, og vi satt alle sammen satt rundt bordet og snakket om matvanene mine. Det gjorde meg en smule ukomfortabel, men det får så være. Jeg er forsåvidt ikke bare klassens eldste, men også den høyeste, så da jeg fortalte om hvor mye jeg foretrekker å spise til middag var de rask til å si "so that's how you grew so tall!" og "teach me, master!".

Nå på tirsdag hadde jeg en liten fremføring for klassen, en Show and tell, om Norge. Jeg tok med et lykketroll, en bok om troll (oversatt til japansk) og Freia melkesjokolade. Da læreren spurte om hvor mange troll det finnes i Norge så hun så seriøs ut at jeg egentlig ikke var helt sikker på om hun mente det eller ikke. Hun spurte liksom ikke om jeg hadde sett noen med mine egne øyne, hun spurte ganske direkte om trollbestanden i Norge. Jeg svarte at siden de er flinke til å gjemme seg for mennesker er det altfor vanskelig å sette tall på dem. Uansett slo melkesjokoladen virkelig an. Folk her elsker virkelig Freia!

Jeg hadde også et lite intervju med klasselæreren idag om hvordan det går så langt, det ser nesten ut som om det er meningen at alle i klassen skal ha dette hver uke. Jeg fortalte litt om at alt hovedsaklig er enkelt, men mye er nytt for meg, ettersom jeg aldri har lært japansk fra lærebok før. Pluss at jeg har hatt veldig mye skrivefrykt, og det gjør det ikke enklere at jeg nå skriver med et helt nytt språk, men ettersom lærerne i Japan er så flinke og snille føler jeg at dette går merkbart bedre for hver eneste dag. De første dagene med diktering måtte jeg skrive en beklagelse for at jeg skalv mens jeg skrev. I dag gikk det derimot mye bedre. Dette kurset er virkelig intensivt, all slags fremgang er enorm. Og jeg har som intensjon å holde følge hver eneste dag helt til kurset er over!

Hungover in Japan, pt. 2

Hungover i Japan igjen
Denne gangen var det ikke like grusomt som sist

Det var fest på internatet i går, for alle stipendiatene! Invitasjonen ble lagt ut på Facebook-siden jeg lagde, og spredde seg så raskt at over halvparten av alle folka i kullet kom innom. Plus noen research students, som er her et halvt år på stipend fra MEXT (samme folk) for å gjøre research til mastergraden sin. Alle hadde det kjempehyggelig, og det var kjempegod stemning! Veldig relevant for det faget vi nettopp startet med samme dag; multikulturell kommunikasjon. Fester på internatet burde fungere fint som hjemmelekser. Jeg delte ut melkehjerter fra Freia til alle!

Siden det var fest var det selvfølgelig også noen som ble altfor fulle. Heldigvis oppførte de alle seg temmelig godt, også han som holdt på å sovne i senga mi på nachet mitt og spydde i toalettet mitt etter å ha gjentatt godt over hundre ganger at han følte seg bra. Jeg er generelt ganske lite fan av folk som spyr i mitt nærvær, så jeg heiv ham hjem og satte på baderomsvifta. Problem overstått.

Dagen derpå var det nok flere enn bare noen få som følte seg dårlig i formen, men jeg fikk likevel med meg fire stykker ut til å jogge med meg klokken halv åtte på morgenkvisten! Jeg er fast bestemt på å komme meg i form og holde meg der, så hungover eller ei skal jeg jogge. Tok meg en liten blund nå på ettermiddagen, men det var likevel absolutt verd det å stå opp for å begeve på meg. Å jogge før frokost er uansett en enormt fin måte å stå opp på, ettersom jeg ikke trenger å gjøre noen forberedelser for å jogge! Bare å stå opp, kle på meg og gå. Tar med en 100 yen-mynt for å kjøpe en flaske vann på veien, så er jeg settled. Og etterpå er det fortsatt tidlig, og jeg har tid til å både dusje, spise frokost og slik at både hode og kropp våkner skikkelig til å utnytte dagen til det fulleste.

Apropos helse har selvfølgelig pollen begynt å spre seg som bare det. Jeg har med meg en god batch med allergitabletter, så jeg får vel bare huske å ta dem ofte. Og så har jeg faktisk munnbind som jeg fikk sammen med slipset fra Patrick, en kompis fra Bergen, så jeg kan gå rundt med det om jeg skulle være nervøs for å nyse folk i trynet. Munnbind er litt som solbriller, folk kan ikke se hva du gjør mens du har det på. Jeg har ingen rare munnvaner som jeg ønsker å holde skjult fra folk, men jeg verdsetter likevel det ekstra følelsen av et privatlivet jeg får med munnbind på.

Sjekket forsåvidt ut skolens kyudo-klubb i morges! Det er klubben for japansk pil og bue-skytting, og det viste seg å være råkult. Enorme ritualer skal til før man fyrer av hver eneste pil, men jeg ble helt målbundet av å sitte og se på folka som skøt. Det var så harmonisk og vakkert, og hver gang noen traff ropte de ut i kor. Jeg fikk skikkelig lyst til å stå imellom tre-fem andre og høre dem rope for meg fordi jeg traff blinken. Sukk. Men jeg fant også ut at hiking-klubben eksisterer, så da er det avgjort at jeg skal bli med i den! Har enda ikke snakket med noen som faktisk vet noe om klubben, men jeg ser for meg at dette er en perfekt klubb for meg, hvor jeg kan være aktiv og sosial, og får mange muligheter til å snakke med japanere uten at det blir rart.

Apropos å snakke med japanere er det faktisk en norskklasse dette semesteret! Hver torsdag i en skoletime hvor jeg har fri er det japanere (pluss noen svensker og en russer) som tar kurs i skandinaviske språk, og dette semesteret er det norsk. Senere skal de ha svensk og dansk, men for øyeblikket ser jeg en flott mulighet til å sosialisere meg! Som forventet er det veldig vanskelig for utlendinger som meg å få sosialisert naturlig med japanerne på skolen, men klubber er en gyllen sjanse. At det finnes et språkkurs i norsk på skolen er bare jackpot.

Jeg lærte også bort Stopp til tre i klassen i dag! For de uinnvidde er Stopp et kortspill slekten min på morssiden gjerne spiller i turneringer på sosiale arrangementer. Rundene er raske, det er mye vinn og tap og alltid nye sjanser til å sanke poeng (eller, i Stopp sitt tilfelle, å unngå å få poeng). Fint kortspill. Jeg satser på å få lært det bort til flere folk, sånn at det går an å spørre "Hey, har noen lyst til å komme til møterommet og spille Stopp?" på Facebook-gruppen hvis jeg føler jeg får en del fritid en kveld. Og jeg må si, det ble veldig god flyt i dette innlegget. Mye "apropos" og "forsåvidt".

Mer skolerelatert elsker jeg virkelig dette språkkurset. Det er raskt og intensivt, og læreren sier at på to, maks tre måneder kommer alle i klassen til å enkelt kunne føre hverdagslige samtaler med japanere. Etter bare en uke med ordentlig skole føler jeg allerede at jeg nærmer meg, og da vi fikk en innføring i kyudo hjalp jeg senseien med å kommunisere med de som går i begynnerklassene i japansk. Alle skoletimene er forsåvidt på japansk, og jeg følger fint med! Forstår alt læreren sier, også de grammatiske reglene vi lærer, og jeg føler at jeg hver dag blir bedre til å formulere mine egne setninger.

Mitt mål med japanskstudiene er at jeg skal bli bedre i det japanske språket enn jeg er i norsk og engelsk. For øyeblikket sliter jeg med å huske om samtaler jeg har hatt med folk var på norsk eller engelsk, og jeg gleder meg til jeg også blander japansk. Som en i klassen sa føles det kjemperart å være med så mange andre som snakker tre eller flere språk flytende, ettersom det for ham som australer ikke er særlig vanlig å møte flerspråklige folk. Japansk skal jeg mestre så godt at jeg skal kunne imitere dialekter, snakke som en eldre person, bruke avanserte ord som bare brukes i formell litteratur, etc. Jeg skal være litt som Naruto, bare med vitser.

Almost A New Life

Jeg lever nytt og lærer nytt
Men vonde vaner er vonde å vende

Dette er virkelig en mulighet jeg har til å forandre levemåten min til det bedre, og jeg tar alle sjanser jeg får. Likevel er det enkelte ting som henger igjen, som f.eks. "å gjøre en Josse". I dag hadde vi nemlig den første skoletimen til et fag dedikert helt til å studere japanske selskap (日本の会社 (japanese "kaisha")), business og sånt, men for min klasse var det frivillig. Jeg er jo ikke i topp-klassene, og siden alle fag gjennomføres helt på japansk, ville det jo være litt slemt å tvinge business-vokabular inn i ørene til folk allerede. Jeg tenkte jo at slikt vokabular har jeg ikke, ikke engang passivt vokabular, så jeg var i sterk tvil om jeg egentlig ville dra.

Etter alle de obligatoriske fagene spiste jeg lunsj med noen i de høyere nivåene, så siden timen begynte rett etter lunsj heiv jeg meg med. De andre var litt skuffet over å høre at faget var frivillig for meg, men jeg sa stolt "Jeg bryr meg faktisk om det dette faget handler om!", og ble med likevel. Business er jo kult, tenkte jeg. Da vi var på vei til timen snakket jeg litt på japansk om faget, og ble rettet på. "Det heter 'shakai', ikke 'kaisha'," sa ei i A-klassen. Siden hun helt klart vet best, tok jeg et mentalt notat om at det japanske ordet for "selskap" er "shakai (社会)", ikke omvendt.

Først da vi alle satt i klasserommet og ventet på læreren gikk det opp for meg. Ikke uten at jeg sjekket i ordboka, selvsagt, men jeg hadde virkelig alltid tatt feil. Det jeg trodde betydde "selskap", betydde faktisk "selskap". Jeg hadde trodd, helt siden forrige uke, at det sto "selskap" på faglisten. Det det faktisk sto på timelisten var "社会", som betyr "society". Jeg rakk ikke helt å la det synke inn i hodet at jeg i en uke hadde snakket om, kommentert og forholdt meg til å skulle ta et frivillig businessfag eller ikke, før læreren kom inn døra. Og like plutselig begynte han å snakke om det japanske samfunnet, uten å nevne business en eneste gang på en og en halv time.

Det var nok ikke en så veldig stor "Josse" jeg gjorde, men nå har jeg utelatt det faktum at jeg under assessment-testen fikk i oppgave å skrive hva jeg syntes om "日本の社会", og ga tilbake arket ettersom jeg ikke har noe som helst business-vokabular. Folk hadde generelt lite sympati for meg da jeg sa "uffnei, jeg klarte ikke den oppgaven, siden jeg ikke kan noe om business". I skrivende stund går det opp for meg hvor mange situasjoner jeg har vært i hvor jeg måtte reagere til hva jeg syntes om japansk "shakai", hvor jeg alltid har svart som om de sa "kaisha". Og samtidig går det opp for meg at det har vært den aller største grunnen til at jeg har følt at folk ikke forstår hva jeg snakker om. Damn.

Ettersom jeg er en svært positiv person har jeg allerede trukket noe kjempenyttig ut av dette. Jeg har et sterkt eksempel på hvordan rekkefølgen av kanji forandrer betydningen av ord! 会社 og 社会 bruker de to samme tegnene, som uttales helt likt, i motsetning til 日本 (nihon, "Japan") og 本日 (honjitsu, "akkurat denne dagen"), men betyr likevel temmelig forskjellige ting. Lingvisten i meg sprudler, og jeg gleder meg til å utforske slike ting videre!

Det jeg dermed lærte den timen var ikke en voldsom mengde business-vokabular, som jeg trodde jeg dro dit for, men heller en god del om japansk kultur og tankesett. Istedenfor å ikke forstå noen ting, og sjekke hvert eneste ord i ordboken, så handlet det om noe jeg faktisk hadde vokabular til! Hvordan det hadde gått med assessment-testen hvis jeg hadde visst at det var samfunnet jeg skulle skrive om velger jeg å ikke bry meg om. Jeg har det kjempefint i D-klassen, og henger uansett etter på andre ting, så jeg får bare bli der. Men det frivillige faget vil jeg absolutt ta!

Jeg lærte om det japanske tankesettet rundt religion. Det er veldig få japanere som vil regne seg som religiøs, til tross for at hver japaner er i gjennomsnitt, ifølge amerikansk måling av hva kan skal regne som religion, voldsomt religiøs. Jeg har sett mange forskjellige tall, men en gang hørte jeg at de var 170% religiøse. Nesten alle var å regne som "shintoister", og tre fjerdedeler tok del i buddhistiske ting. Noe sånt. Men spør du en japaner, vil de regne verken shintoisme eller buddhisme som religioner. Ingen vil si "jeg er buddhist" eller "jeg er shintoist" i Japan. Dette er nok fordi japanere regner gudstilbedelse som religion, og det er det ingenting av i buddhismen. Shintoismen har slike tendenser, men for japanere er det mer tradisjoner (tenk julaften i Norge, ikke særlig religiøst, men er likevel en religionsknyttet affære). Dermed er det svært få japanere som faktisk er religiøse idag.

"Men hvis man ikke tror på allmektig straff om man begår dårlige handlinger, hva hindrer deg da?" har religiøse folk spurt, og i Japan er svaret enkelt. Gjør du noe ondt her, er det skamfullt ovenfor de andre. Det er skamfullt å stjele, så ikke stjel. Å drepe noen vil få deg til å bli et utskudd i samfunnet, så ikke gjør det. Å lyve er frekt, så du burde skamme deg. Og det blir litt feil å si at japanere under krigen "drepte seg selv for krigens skyld", men heller det at hvis du allerede har tapt er det skamfullt å returnere til de andre som en taper. Derfor har det vært tradisjon fra samuraienes tid, og sikkert før, om å heller rolig gå ned på knær og ta drepe seg selv med ditt eget sverd, enn å prøve å stikke av som en taper.

Samfunnsfagsklassen var underholdende nok den, men før det hadde vi altså japansk språk igjen. Hvis jeg ikke tar feil har jeg det hver eneste dag, og det er egentlig voldsomt positivt. Det betyr selvfølgelig også at skoledagen begynte med taleprøve fra leksene vi hadde til idag, og så en kanjiprøve hvor vi ikke engang fikk studere på forhånd, vi skulle bare testes for hvor god kjennskap vi har til basic kanji. Greit nok. Selvfølgelig hadde vi også en annen skriveprøve hvor vi måtte klare å skrive katakana, tegn som ikke brukes så veldig ofte, veldig raskt. Og så hadde vi en dikteringsprøve, hvor læreren leste og vi måtte skrive. Og så skulle vi presentere oss for en klassekamerat, og så presentere klassekameraten for resten av klassen. Alt dette på kun to skoletimer.

Og før dette sto jeg altså opp 6:15 for å jogge med Lee, klassens australer. Han hadde noe så fascinerende som et soundtrack med "zombie attack"-situasjoner, hvor du må løpe for å hente våpen eller mat, så hans løping var litt mer intens enn min. Og så har han mye bedre kondis enn meg, heh. Etter å ha fulgt opp med noen chip-ups i et tre (vi har ikke chin-up-stang...) gikk jeg tilbake til rommet mitt, og rakk å spise frokost, bade og dusje før skolestart. God damn radical, man.

Og før joggingen sov jeg elendig, siden jeg hele tiden sparker av meg futon-dyna om natten. Jeg tror ikke kroppen min er vandt til å sove med en tung madrass liggende oppå seg, så den frastøter vekten, og varmen, så fort jeg sovner. I natt tenker jeg å sjokkbehandle kroppen mot denne oppførselen ved å droppe teppet jeg har imellom futonen og meg, sånn at kroppen min må akseptere futonen som dyne. Det føles litt rart å slåss mot min egen underbevissthet, men det får da bare gå.

First Day of School!

I dag hadde vi første skoletime
Og i forhold til Norge tilsvarte denne dagen omtrent tre uker

Det første vi måtte gjøre idag var å tisse i et rør. I Japan er nemlig helsesjekker en big deal som gjennomføres ofte, så senere i dag skal min høyde, vekt etc. sjekkes, min brystkasse røntgenifiseres og min generelle helse dokumenteres. Og allerede i høst er det enda en helsesjekk hvor det blir blodprøve og noe annet. Det første jeg derimot gjorde da jeg sto opp var selvfølgelig å tisse rett i do. Så da jeg innså feilen min heiv jeg ned to glass med kaffe for å få fart i systemet. Og herved har jeg startet et blogginnlegg ved å skrive om tissing. Bra jobba, Josse.

Da jeg kom til oppmøtet idag fikk jeg også se hvilken klasse jeg havnet i. Klassene er inndelt i nivå fra A til G. Jeg klarte å snike meg inn i D-klassen, og var fornøyd med det med tanke på hvor flinke folka fra Sør-Korea, Singapore, Mongolia og Russland er i japansk. Derimot, da jeg faktisk kom inn i klasserommet fikk jeg høre at de andre hadde studert japansk i tre-fire år alle sammen. Man kan bytte klasse fram til neste uke eller noe sånt, men jeg har likevel bestemt meg for å heller ha det utfordrende og klatre høyere enn å ha det enklere å gå roligere fram.

I skrivende stund kom forsåvidt svensken på døra og spurte om jeg ville være med ned til TV-rommet og spise godteri. Hun er mye flinkere enn meg til å snakke japansk, det er det absolutt ingen tvil om, men hun kom i en lavere klasse, antageligvis fordi jeg skrøt på meg kanjikunnskaper. Tid til TV-titting eksisterer derimot ikke for D-klassen, ettersom vi fikk en enorm mengde lekser allerede nå. Det er flere som har spurt om hvorfor jeg ikke er på et høyere nivå, ettersom jeg kan forstå en god del kanji, men jeg har virkelig, virkelig mer enn nok med D-klassen. Mitt første sjokk var at absolutt alt, inkludert alle svar og forklaringer fra lærerne, allerede er 99% japansk.

På tre og en halv time hadde D-klassen tre forskjellige lærere i dag. Den første læreren ga oss prøver med en eneste gang. Ikke én prøve, men tre. De skulle vi fullføre på rappen, og så kom den neste læreren. Hun ba oss først om å presentere oss selv, og så hadde vi en lytteprøve. Eller, teknisk sett hadde vi fire små lytteprøver, pluss noen skriveprøver hvor vi måtte opp og skrive på tavla. Akkurat sånt gjør meg voldsomt sjenert, så man kunne lett identifisere mine ord. Det var de som ikke eide en eneste rett linje, siden jeg skalv så mye da jeg skrev. Yess. Til slutt ga hun oss et hefte med skriveøvelser. Du vet, slike hefter på over seksti sider, som man får tre uker på å gjøre ferdig? Det var hennes lekse til oss, som vi skulle gjøre ferdig innen i morgen. I morgen.

Den tredje læreren var D-klassens hovedlærer, og hun er kjempehyggelig. Vi leste høyt fra boka, øvde på å lage egne setninger og lærte mye om grammatikk og lignende. Til slutt hadde vi en snakkeøvelse, hvor vi i kor leste opp en samtale, og halve klassen leste den ene personens replikker, og den andre halvparten leste den andres. Da siste skoletime var over sa hun at denne samtalen var lekse. Til i morgen. Og man skulle ikke bare huske sin halvpart av replikkene, men absolutt hele samtalen på to sider. Til i morgen.

I morgen har jeg forsåvidt allerede lagt planer, jeg skal jogge med australeren på morgenkvisten. Det betyr at jeg skal være ute og jogge fra klokken halv syv. Hmm. Dette har jeg bestemt meg for at skal være en positiv ting, og leksene har jeg bestemt meg for at jeg selvfølgelig får til uten problemer, så jeg holder meg generelt positiv til alt. En ting som faktisk er morsomt er at jeg glemte igjen joggebuksen min hjemme, så jeg kjøpte en ny bukse igår. It's pretty rad, and it totally matches my bag.

Names, Names Everywhere

Det er ikke bare jeg som har navnproblemer
I Japan introduserer utlendingen seg selv, og så forklarer han navnet sitt

Å si hva folk kan kalle meg har alltid vært et problem. Det har det visst vært helt siden jeg var ett år, sett bort ifra de språklige utfordringene jeg hadde med å formulere tankene mine på den tiden. Da jeg ble født var pappa med en gang forberedt på å hindre at det ble for mye styr med å finne mitt nye navn. Han spurte mamma hva hun hadde i tankene, og hun sa "Johannes". Pappa hadde også tenkt på det som ett av mine mulige navn, og slo til raskere enn en eller annen slange som ofte slår raskt til. Johannes var flott, så Johannes ble det. Våpenhvilen rundt navnet mitt varte dessverre bare litt over et år.

Etter litt over et år prøvde storebroren min å formulere diverse utsagn, og han fant at navnet mitt var en av de større tungetvisterene. Det gled ikke så lett på den lille tunga hans, så han kalte meg først "Jossehannes", og droppet deretter det han mente var overflødig. Josse var født. Mange år senere reiste familien min til Australia, og under innsjekkingen på skolen ble jeg spurt hva jeg ville bli kalt. På det øyeblikket jeg fikk til å tenke skjønte jeg at "Josse" ikke ville bli uttalt riktig, men det falt meg ikke inn at "Johannes" hadde vært enklere. "Joe," sa jeg. Og dermed fikk jeg et år med et helt nytt navn.

Nå har jeg lenge hatt tid til å tenke på hva jeg vil kalle meg i Japan, og det har vist seg å være en stor utfordring. De har absolutt ikke samme stavelser å jobbe med, og dette betyr at både "Josse" og "Joe" ikke går an å uttale. Akk, folk med navn som "Mia", "Robin" og "Karen" har det enkelt både på norsk, engelsk og japansk... Men nei, her har jeg gått tilbake over tjue år (herregud, er jeg gammel nok til å kunne "gå tilbake over tjue år" allerede!?) og begynt å introdusere meg som Johannes. Uttaler det "yohanes" for å bygge på de japanske stavelsene. Ettersom Johannesburg er en by japanere faktisk har hørt om, er ikke dette navnet helt fremmed for dem.

Jeg er absolutt ikke alene med disse utfordringene. En fra Korea har følt trangen til å lage en huskeregel, og sier "My name is Young Uk. Please think 'young United Kingdom' if you have trouble memorizing". Ei fra Russland sier "You can call me 'Ai (愛)', since my Russian name has the same meaning of 'love'". Jentene fra Mongolia gir den som tar opprop en utfordring hver eneste dag, siden navnene deres er så vanskelige å uttale på japansk. En kar fra Bulgaria blir kalt "Mr. Evil (Evil-san)" altfor ofte, siden de sliter med å kalle ham "Ivo-san". Jenta fra Bulgaria må forklare at "Nelly" og "Neri" absolutt ikke er samme navn, så de må passe på å si "Neri".

Det er forsåvidt veldig rart at "Johannes" og "Josse" uttales så forskjellig som de gjør. Det har jeg ikke helt forstått eller oppdaget før etter jeg begynte å studere lingvistikk. Med japanske stavelser har jeg valget mellom noe som høres ut som "yå" eller "yu" til den første stavelsen, men "yuhanes" og "yusse" med skikkelig sterk "u"-lyd fungerer ikke i det hele tatt. "Yåsse" fungerer absolutt ikke heller, men av en eller annen grunn høres "yåhanes" faktisk ikke feil ut.

Uten å kunne begrunne dette med flott, lingvistisk teori tror jeg det kommer av at "o"-lydene i "Josse" og "Johannes" uttales forskjellig. Videre mener jeg det kommer av at neste vokal forandrer uttalen til den forrige i en av, eller begge, disse eksemplene. "O"-lyden føles veldig fleksibel, og hvis man sier "a-a-o" og så "e-e-o" hører man at den første "o"-en ligner litt på en "å" (den japanerne bruker som "o"-lyd), mens den andre ikke gjør det. Derfor kan det være at folk i Norge har sagt "Jåhannes" uten at det har hørtes feil ut, mens "Jåsse" aldri har vært en naturlig måte å uttale navnet mitt på. Derfor, uten å kunne bruke den norske "o"-lyden, føles det naturlig å bli kalt "yåhanes" istedenfor "yåsse".

Japanese Cellphone

Endelig har jeg en japansk telefon med 4G-nett
Jeg har også tatt en test, spist sushi og blitt invitert til å bli med i en kult

I dag var det enda en orientering, blant annet om jordskjelv og at "Japan struggles from mega-asscake". Det skal ikke være lett for japanere å uttale "earthquake" riktig, og å ikke le av en slik uttalelsesfeil blir som å holde seg mens noen forteller om sin syke datter med "superkreft", og sier "Det er veldig få personer med superkrefter i dag, men denne er veldig sterk". Og hvis jeg kan vitse med kreft kan jeg vitse med jordskjelv! Hadde jeg derimot hatt noen som helst sosiale antenner hadde jeg vel heller gått for å le av verken.

Og i dag hadde vi en assessment test! Den varte ca en time, med intervju etterpå for alle langt over mitt nivå, trodde jeg. Det viste seg at over halvparten skulle intervjues, og jeg heldigvis der. Først håpte jeg på å unngå intervju, ettersom det ville være en overvurdering av mine evner, men nå betyr vel dette heller at jeg i det minste havner i midt-gruppene. De går fra A til F, hvor A er intens og eksepsjonell, for de som allerede snakker helt flytende japansk, hvor de vil få egne eksamener og må diskutere nyheter fra aviser og sånt. Som jeg tidligere har skrevet, er det å lese japanske aviser svært utfordrende, selv for de som kan mye japansk. Japanere selv vil ha store problemer med dette helt til de har fullført videregående skole, så klasse A er absolutt i særklasse. Jeg skal absolutt ikke i A.

Før intervjuet var jeg litt nervøs, siden jeg ikke er så flink til å snakke japansk enda, men da var det en av de andre som kom med en hyggelig kommentar! "He's so funny, they'll like him anyway", sa en av mine nye bulgarske venner. Han er kjempehyggelig, og dette fikk meg til å slappe av og se mer positivt på det. Det handlet jo bare om å kommunisere og gjøre et godt inntrykk! Intervjuet gikk også litt bedre enn jeg hadde tenkt, men da jeg prøvde å forklare at jeg slet med å få sagt det jeg tenkte, slet jeg med å få sagt det. Jaja, det fikk ihvertfall fram poenget.

Etter testing ble jeg med en større gruppe på tur til en nærtliggende bydel for å spise sushi, handle husting og skaffe mobiler. Dette ble mitt første besøk på en "sushi kaiten", som er en butikk som har bånd med sushifat på som snurrer rundt og rundt, hvor man tar det man vil ha og betaler for antallet fat man sitter igjen med etterpå.

Jeg har også gitt fra meg pass, kort og residence card til en japansk mobilbutikk, og så fikk jeg tilbake en japansk iPhone, som ikke kan brukes i Norge. Fikk forsåvidt også tilbake passet osv. også. Og dyre tilleggspakker! Yay! Noen fantastiske, som at jeg får ringe gratis til alle andre brukere med samme operatør og at jeg har gratis 4G-internett. Men også tilleggspakker jeg absolutt ikke kommer til å ha bruk for, så totalt ble det ganske dyrt, men fortsatt ikke særlig mye dyrere enn i Norge. Forsåvidt er jo eieren av denne operatøren (Softbank) Japans rikeste mann, så jeg antar at han har tatt noen valg som lønner Softbank mer enn forbrukeren.
  
Mens vi ventet på alt papirarbeidet var det også en kar uten mage (altså, det gikk direkte fra brystkasse til hofte, men det kan ha vært en illusjon skapt av hans eldgamle pukkelrygg) som inviterte meg til et bryllup som var i mars. Andre nevneverdige gjester var dronning Elizabeth av England, keiseren av Japan, Mitt Romney m.fl. Og jeg fikk også et businesskort, så jeg kunne ringe og bli med i kulten deres når som helst. Kortet starter med "COSMOS CREATOR'S DECIDED", og forklarer at vi endelig skal slåss tilbake mot romvesenene, og derfor trenger å samle kloden. For en god sak!

Jeg gjorde meg også opp noen tanker om moderne ninjaer i dag, hvor det de må gjøre for å gå uoppdaget er å bukke ofte. Det føles gjerne sånn i Japan! Hver gang en person bukker i Japan blir han/hun mindre synlig, og det er som om japanere kan lukte når en person ikke har bukket på en stund. Derfor bukker jeg av og til til random biler og slikt bare for å lukte japansk. Når jeg har øvd meg nok på dette skal jeg prøve å snike meg inn i et av de gamle slottene, bygd for å hindre oldtidens ninjaer i å komme inn. Hvis bevegelsessensorene er produsert i Japan er jeg helt sikker på at de vil registrere at jeg bukker, og dermed ikke starte noen alarm.

Permission Granted

I dag ble jeg tillatt å studere ved universitetet
Trodde egentlig at det allerede var greit, men nå er det ihvertfall det (4. april)

Da jeg sto opp i morges og holdt på å gjøre meg klar til semesterstartseremonien kom svensken på døra og spurte om å få låne kameraet mitt. Hun kunne se Mt. Fuji fra rommet sitt! Selv om dette betydde at absolutt alle i hele Tokyo kunne se Mt. Fuji fra et sted hvor det ikke er bygninger i veien, velger jeg å ta dette som en helt personlig blessing fra Japan som sier at landet er beæret for å ha meg her. Å kunne se Mt. Fuji fra Tokyo er nemlig veldig sjeldent, men like vakkert, og å ta positive ting svært personlig må da for all del være en grei ting å gjøre.

Etter å ha følt meg spesiell lenge nok fant jeg ut at jeg ikke kom til å rekke frokost før seremonien. Jaja. Jeg knøyt mitt første slips noensinne, og heiv meg ut av rommet for å møte resten av utlendingene før vi skulle videre til åpningsseremonien. Mange hadde på seg fantastiske nasjonaldrakter, men jeg nøyde meg med et Moods of Norway-slips fra en kamerat fra Bergensklassen som tegn på at jeg var norsk. Norsk slips > bunad.

Når man kan se Mt. Fuji fra Tokyo er været helt nydelig. Det er kriteriet, og derfor så dette ut til å bli en svært vakker dag! Veien fra min dorm til klasserommene etc. ser ut som bildet over. Not too bad, eh? Forsåvidt er en av våre kontaktpersoner v/JLC (som jeg forsåvidt har funnet ut at ikke står for "Japanese Language Course", men "Japanese Language Center"; det er bygningen kurset mitt holdes i, ikke kurset selv!) svært flink til å huske navn! Og det skal virkelig vektlegges at dette er navnene til 54 elever fra land som Mongolia, Russland, Bulgaria, Costa Rica, Brazil, Singapore, Sverige, Australia etc, ikke fra Japan. Hun tar opprop etter egen hukommelse allerede etter to dager. Japanere, ass.

Etter oppropet og en liten orientering dro vi alle til en svær sal hvor alle de andre elevene satt, for å høre på talene til viktige japanere. Og disse snakket også engelsk! Det er ekstremt bemerkelsesverdig, det er faktisk svært sjeldent at japanere er flinke nok til å snakke engelsk uten å vise fremtredende japanske aksenttendenser. Noen av dem holdt tale på japansk, andre på japansk og engelsk, og et par bare på engelsk. En snakket til og med kun på engelsk direkte til de japanske elevene, bare for å utfordre dem! Han snakket om hvordan hvert språk er direkte koblet til en kultur, og hvor viktig det er å lære om andre språk og kulturer for å unngå å bli blind av sin egen kultur. Han tok også en voldsomt sjelden vri og påpekte at Japan ikke er like spesiell som japanere flest tror.

Skolepresidenten holdt også tale på både japansk og engelsk. Det mest bemerkelsesverdige han sa var "Think globally, act locally", og dette markerer veldig sterkt skolens standpunkt i verden. Det var svært inspirerende å høre på, og fikk meg til å tenke på hvordan denne skolen bidrar til globalisering ved å ta imot utenlandske elever som senere kan bidra til å dele erfaringer fra Japan med andre.

Men, nå løy jeg. Det mest bemerkelsesverdige skolepresidenten sa var navnet på skolen. Tokyo Gaikoku-o Daigaku sa han. Skal jeg stave skolenavnet blir det Tokyo Gaikokugo (med g) Daigaku, og dette er hvordan de fleste utenlandske vil prøve å uttale navnet. Det er en fæl tongue-twister, bare prøv å si "Tokyo Gaikokugo Daigaku" tre ganger raskt etter hverandre, men nå har jeg altså lært en fantastisk måte å sløyfe navnet på! Jeg har jo også funnet ut at skolen har to kallenavn, Tokyo Gaidai eller bare "Gaidai", men det fulle navnet kan man altså si uten å drite seg helt ut. Og i prosessen lærte jeg litt om japansk lingvistikk bare av å høre på presidentens japanske tale.

Det siste skolepresidenten gjorde som jeg ønsker å nevne er at han tillot meg å studere ved skolen. Dette var en prosess jeg ikke visste at japanske skolesystemer hadde, men han leste opp hva de forskjellige elevene skulle, hvor mange de var, og så sa han 許可します (jeg vil tillate). 54 pre-bachelorstudenter ved JLC ble tillat å studere ved TUFS, og jeg gikk rett til postkassene for å telle om vi ikke var 55 eller noe sånt (tenk forvirringen, alle begynner å frike ut og lure på hvem som ikke ble tillatt å studere), men der ble jeg bare skuffet. Alle får studere, inkludert meg.

Etter alle formalitetene skulle jeg og svensken se om vi fant mat på en av de svære department storene her i Japan, og det var faktisk ikke så altfor lett å finne. Først tog vi toget til en nærtliggende by, og der var det to fire-fem-etasjer bygninger hvor vi først gikk inn i feil bygning. I kjelleren til den andre bygningen var det en enorm matbutikk hvor vi trasket rundt og lette etter mat, men hun klarte ikke å finne hvetemel, jeg fant ikke ostepålegg, og jakten på grovt brød feilet nok en gang. Jeg må virkelig finne ut hvordan man får i seg næring i dette landet. Restauranter kan da ikke være den eneste løsningen?

På toget til department storen fant jeg forsåvidt et par japanske eneggede tvillinger som hadde helt like ansiktsuttrykk, hårfrisyrer, topper og mobiler, men valgte forskjellige strømpebukser og sko. De ville altså nesten være like, men ikke helt. "Neinei, Sakura er søsteren min, du vil gjenkjenne henne som den andre jeg-en med hvit strømpebukse"... Japanere, ass.

A Whole New World

Jeg prøver generelt å finne ut av ting
Hovedsaklig matting, slik at jeg lettere klarer å finne ut av andre ting (3. april)

Lærdom: Hvis du ser på et kart over matsteder, og finner ordet for "kanin" på kartet, KAN det også være et bakeri. Istedenfor å spise kaninbrød kjøpte jeg litt frokost på en Family Mart og tok ut penger på en 7-eleven. Fordi hvis du er i Japan med et VISA-kort, er det 7-eleven som har riktig minibank. Minibanker er overalt, og når jeg får meg japansk bankkort kommer alt til å være supertilgjengelig. Japan<3. Kantinene har forsåvidt enten ikke åpnet så tidlig på skoleåret enda, eller så er de kun åpne fra kl 11. To be figured out.

Jeg fant forsåvidt ut hva jeg skulle i dag. Med min vakre bag ovenfor møtte jeg opp med alle de andre MEXT-studentene (studentene på samme stipend) for å oppdatere mitt Residence Card og skaffe bankkonto. Så det har jeg altså gjort! Men været i Japan er omtrent som en ytterst forvirret tenåring, så det forstår jeg meg ikke helt på enda. Og som med en usikker tenåring må jeg bare gi været litt tid. Kanskje en dag, om ikke altfor lenge, kler jeg meg riktig når jeg går ut av rommet.

Lunchkantina fant jeg også, men middag er fortsatt et lite problem. Jeg endte opp med å kjøpe noe stekt kylling o.l. på en nærtliggende butikk, men mannen bak kassa eide absolutt ingen kreativitet. Ettersom jeg bare ville ha noe kylling, spurte jeg om akkurat det. Noe med kylling. Han ble kjempeskremt og forvirret, og ymtet generelt i retning av de tingene jeg allerede visst at inneholdt kylling. Uten å få noenslags anbefalninger endte jeg bare opp med å peke på noen av dem og håpe på det beste. Jaja, det var jo et måltid det også.

Airconditionen har jeg nogenlunde forstått nå! Jeg har funnet ut at jeg ikke kan ha den på "dry" og "warm" samtidig, de er visst motsetninger. Tror forsåvidt at jeg skal prøve å ikke bruke den i det hele tatt. Strømmen til varmtvannet klarte jeg, som forutsett, å rote til allerede. Det er litt godt å vite på forhånd hva jeg kommer til å gjøre feil, og ha rett. Den hadde visst vært på, så i går skrudde jeg den av i tre timer før jeg badet, og så skrudde jeg den på før jeg la meg. Kjempelurt, og definitivt den billigste måten å leve på, ja...

Etter å ha forhørt meg med svensken i klassen erkjente hun at hun faktisk brukte futonen som en dyne, akkurat som jeg først holdt på å gjøre. Og at det fungerte fjell. Will try tonight. Hun viste meg også strømprisene og sånt, som jeg tydeligvis har fått et skjema over, så det skal jeg også få utforsket. Gruer meg. Heldigvis fant jeg også ut at det ikke er noe problem for stipendet at jeg fortsatt får studielån fra Lånekassen, så jeg får litt ekstra å rutte med i starten. Ekstra cash moneys til å bruke på varmtvann til badekaret, that is.

A New Japanese Resident

Første dag som Japanese resident overstått
Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig at ingen andre heller vet hva som skjer

Jeg kom meg inn i Japan! Og på veien fikk jeg også et Residence Card. It's pretty cool, I know. De folka som samlet meg og de andre klassekameratene mine på flyplassen ditchet oss selvfølgelig rett før vi gikk på bussen, så da vi kom fram til skolen måtte bussjåføren snakke med seks-sju forskjellige folk for å finne ut hva han skulle gjøre med oss. Til slutt kom det noen som hjalp oss og ordnet alt vi trengte, som romnøkler og adgangskort. Etter at vi ble vist rommene ble vi bare sluppet fri, så jeg pakket litt og sovnet en stund.

Nå sitter jeg på rommet mitt, med internett fra LAN-kabel. Har foreløpig målt at jeg har over 70/70Mb/s, som er litt som å bli teaset av en kjeks i et glass, siden Japan har så strenge lover for piratkopiering. Men siden jeg tror jeg har lastet ned masse fra før av, bør dette gå bra. Nå er jeg jo uansett i riktig land til å faktisk skaffe det jeg prøver å laste ned!

Ellers på rommet er ting forvirrende. Det eneste her inne som jeg tror jeg forstår greit er internett-kabelen og lommelykta. På senga lå det en bag med alt jeg skulle trenge av sengeting. Et madrasstrekk, to laken, en dyne, et teppe, en pute og to putetrekk. Så fant jeg ut at dyna var en futon (en slags gulvmadrass), at madrasstrekket også var til futonen og at putetrekkene er omtrent to ganger så lange som puta. I tillegg har puta innlagte kuler, som jeg på død og liv ikke klarer å tenke meg fram til hva jeg skal bruke til. Kanskje de trekker til seg fuktighet?

Jeg har også fått instrukser, på japansk, om hvordan man bruker elektrisiteten i rommet. Hun forklarte det ganske enkelt, men det er tydelig at dette er den typen ting folk (jeg*) roter til. Jeg har altså en egen varmtvannstank som jeg må skru på selv, to-tre timer før jeg skal dusje. Sa damen. Hvor tidlig jeg må skru den på før jeg skal vaske hendene er fortsatt litt usikkert.

Været er nogenlunde uggent, og det ser jeg verdien i. Ellers hadde jeg jo ikke fått brukt jakken eller paraplyen! Det regner og er en smule kaldt, men det særeste er jo som alltid luftfuktigheten her. I morgen skal det være enda våtene, men på torsdag skal det ihvertfall bli litt fint vær. Dvs. 20 grader og sol. Nice.

I klassen kjenner jeg så langt fire-fem stykker. To fra Bulgaria, ei fra Sverige og ei fra Israel. Pluss hun siste som vi i utgangspunktet ventet på på flyplassen, og derfor ikke fikk hilst skikkelig på da vi alle møtte henne ved bussen. Så satt det fire andre på bussen, og så er det jo enda flere i klassen. Jeg må få lagd en Facebook-gruppe for oss, tenker jeg. Men nå har vannet varmet seg opp lenge nok, så jeg tar meg en dusj og skrur det av igjen. That's the deal.

Ting jeg fortsatt må finne ut:
- hvor kantina er, aka hvordan jeg mater meg selv
- hva jeg skal i morgen
- hvordan absolutt alt sengerelatert fungerer
- hvor mye jeg kan forvente at strøm vanligvis koster i måneden, for så å gange med tre i budsjettet
- hvordan airconditioningen fungerer, jeg har foreløpig bare satt den på "dry"
- hvorfor jeg fikk en futon når det ikke er lov med overnattingsbesøk
- hva som er kleshylla
- hva som er søppelbøtta
- hvorfor jeg tok med busskortet fra Norge
- resten

Josse the Conqueror

Nå er jeg på vei til Japan
Og det at jeg faktisk er på vei er et lite mirakel

Nå er jeg på Oslo Lufthavn, på vei til Japan! Jeg klarte å stå opp, rakk å komme meg til flyplassen i tide, og det er riktig dato! At alt dette skulle klaffe er ikke en selvfølge for min del, basert på erfaringer, men foreløpig er jeg altså klarert. Nå håper jeg bare at jeg ikke forsover meg på en av flyplassene, eller ikke finner reiseagenten som skal møte meg i Japan. Fordi ja, jeg skal faktisk ha en agent som står på flyplassen med et skilt til meg.

Selv om jeg har kost meg masse i Bergen, gleder meg meg kjempemye til å utforske soloppgangens land. Det har jeg jo gjort før, men denne gangen blir det altså annerledes. Sist reiste jeg for å gå meg vill og nyte det, mens nå har jeg en agenda. Jeg skal ta en bachelor i deres eget språk i deres eget land, på deres regning. Jeg har fastsatte datoer, og deadlines. Å klare å følge deadlinene er faktisk en av mine største mål med hele opplevelsen. Mest fordi jeg ikke har vært flink til det tidligere, men nå skal jeg vise meg selv at jeg klarer det.

Det første jeg må klare å forholde meg til er dagsplanene for de første dagene. Planen for den første dagen, tirsdag, er først å bli møtt av reiseagenten sammen med de andre MEXT-stipendiatene på vei til TUFSeskolen, for så å komme oss til skolen hvor vi får tildelt rom. Eller, det er det jeg antar at "dormitory check-in" betyr. Deretter skal vi registreres i rådhuset, oppdelt i grupper etter land. Sukk. Aaaalll byyyy myyyy seeeeeeelf... Don't wanna beee, all by my seeeelf...
 
En av de første dagene skal jeg også få ordnet med PC-orientering, og jeg kommer sikkert ikke til å ha internett før da. Hvis det blir for lenge uten internett kommer jeg nok til å kjøpe litt WiFi-tid på en Starbucks eller noe sånt, bare for å polere nettavhengigheten min. Med mindre jeg glemmer at internettet finnes på grunn av alt som skjer på skolen, da. Det er jo også ganske sannsynlig. Og så lenge jeg får rapportert hjem om at alt går bra, så er det en bra ting.

Enkelte ting må jeg liksom prøve å få i orden med dette oppholdet mitt. Derfor har jeg satt opp en kortsiktig, midtsiktig og langsiktig plan for ankomsten, underveis i oppholdet og før slutten av mine fem år i Japan. De lyder som følger:

Kortsiktig plan: komme meg hele veien til Japan.
Middels/medium/midtsiktig plan: få noen til å glemme at jeg ikke er japansk.
Langsiktig plan: erobre Japan.

Først og fremst er det altså viktig for meg å komme meg til Japan uten å gå på feil fly, sovne i venterommet eller bli fortalt at hele stipendet mitt er en veldig godt forberedt aprilsnarr. Etter det håper jeg at jeg underveis i oppholdet skal klare å få en japaner til å glemme at jeg ikke er japansk et øyeblikk, eller f.eks. at en fremmed over telefonen forteller meg at "han trodde det var en utlending som skulle ringe". Etterhvert som japansken min blir mer og mer flytende kommer jeg til å fryde meg over slike ting. Ambisiøst, men uten å bli skuffet hver dag det ikke skjer skal jeg klare å jobbe for dette.

Min definisjon av å være flytende i et språk er forsåvidt å bli forstått selv om man mumler. Hvis man mumler må lytteren gjette på hva han/hun trodde det var du egentlig sa, og da må språket ditt være såpass korrekt og naturlig at det du sier er forutsigbart nok. Og å mumle fungerer på helt andre måter når språket bruker andre lyder, ettersom f.eks. det er greit å blande L- og R-lydene på japansk, S- og TH-lydene (lesping) på norsk, men ingen av de burde blandes på engelsk.

På lang sikt, innen stipendet mitt tørker ut, håper jeg på å ha erobret Japan. Hva jeg skal gjøre med landet når det er under min makt er jeg ikke sikker på, men jeg vurderer å bygge kattemuseum og få dem til gjenopplive drontene. Og så tenker jeg å innføre gratisfly mellom Japan og Norge slik at jeg kan rømme fra Japan-varmen hver sommer for å ta sommerjobb i Norge.

For ordens skyld har jeg også lagd et par fullstendige lister over hva som blir fint og ikke. Ting som blir fint:
Japan

Ting som ikke blir fint:
??? hæ