Japanske lyder og dialekter (del 2)
Fordi min største frykt er å høres ut som en utlending (gaijin).
Som jeg forklarte i del 1 har også Japan forskjellige dialekter.
Jeg har lyttet til japansk i nesten seks uker, og har lagt merke til det
lenger. Til sammenligning har jeg hatt spansk på skolen i totalt fire
år, og vet faktisk ikke om de har dialekter i språket sitt. Jeg aner
virkelig ikke, og jeg kan ihvertfall ikke skille mellom dem enda. Jeg er altså fornøyd med at jeg legger merke til slike forskjeller i japansk.
Et tydelig tegn på dialekter og uttale er de delene av talemåten
jeg velger å kalle "slang". Det vil si ting de putter på slutten av
setninger bare for å uttrykke noe tydelig, litt på samme måte som vi
bruker "lissom", "ikke sant", "veinjtle", "sjø", "da" og en mengde andre
lignende uttrykk. Det første språkskillet i japansk, som faktisk ligner
på skillet mellom to dialekter, er skillet mellom gutter og jenter.
Før jeg går over til slang-uttrykk kan jeg si at det finnes flere
måter å si "jeg" på. De vanligste er "ore", "boku", "watashi" og
"atashi". Gutter kan bruke de tre første, jenter kan bruke de to siste.
"watashi" er altså unisex-uttrykket for "jeg". Derimot er "boku" så
maskulint at hvis ei jente sier "boku wa" (altså, for gutter, "jeg er")
så betyr det faktisk "du er", om hun sier det til en gutt. Det brukes
isåfall hovedsaklig til unge gutter. "atashi" brukes kun om jenter, om
seg selv, og er et svært feminint uttrykk.
På slutten av setningene bruker japanere mange forskjellige
endingspartikler. For eksempel, hvis man sier "ka" på slutten av en
setning er setningen ment som et spørsmål. Hvis man sier "ne" uttrykker
man sikkerhet/enighet. "yo" uttrykket hard sikkerhet, som om det ikke er
noe annet alternativ. Derimot kan jenter si "wa" for å vise medfølelse
eller forsiktighet. Menn kan bruke "zo" for å legge kraft i en setning,
og være litt alpha. Det virker sånn, ihvertfall. Det finnes også andre
endinger som bare brukes i spesifikke områder i Japan, men sånt kan jeg
ikke enda.
Dess, mass, desu og masu. Stum "u" eller ei?
"Desu" på slutten av en setning er en enkel måte å legge trykk på
en "jeg/han/hun/det/osv er"-setning. Den endingen brukes så hyppig at
jeg kunne ha introdusert meg selv ved å si "Josse desu". Det betyr ish
det samme som "Jeg er Josse," og brukes som sagt ofte. På språkkurs
ville jeg sikkert ha lært å introdusere meg ved å si "Watashi no namae
wa Josse desu," som oversettes til "Mitt navn er Josse". Ikke at jeg har
tenkt å kalle meg Josse i Japan, men nok om det.
Japanere uttaler "desu" forskjellig. Noen sier "dess", andre
uttaler en roligere s-lyd, type "des", og andre igjen uttaler hele
"su"-lyden og sier "desu". Det samme gjelder "masu", som er en ending på
slutten av setninger som brukes til å vise respekt til lytteren. Noe
sånt. Jeg skjønner til dels hvordan den brukes, men sliter med å
forklare :(
Hvis jeg skal snakke japansk, skal jeg si "dess", "des" eller
"desu"? Og skal jeg uttale "shi"-lyder som "sh" eller "shi"? Hva med
"masu"? Jeg er ganske sikker på at hver enkeltperson i Japan er noe
konsekvent når det kommer til dette. De holder seg til én uttale av hver
lyd, og det er just det jeg ser på som japanske dialekter.
Jeg trenger en japansk dialekt.
Og
sånt selges ikke billig. Jeg kan ikke bare "velge en dialekt", type
"Østlandet", og plutselig høres ut som om jeg er fra Grenland. Folk har
dialekter for en grunn. De vokste opp med den. Jeg behandler meg selv
som et barn for tiden, og "vokser opp" med japansk, men jeg lytter til
så mange forskjellige dialekter at jeg ikke kommer til å ha en dialekt
hvis jeg fortsetter som nå. Denne metoden gjør at jeg kommer til å ha
lett for å få med meg hva som blir sagt av folk med forskjellige
dialekter, men jeg har altså som mål å høres ut som om jeg kommer fra
Japan. Og folk som kommer fra Japan har en dialekt. Deres dialekt har de
normalt fått ved å herme etter sine foreldre.
Jeg trenger å finne meg japanske foreldre. Jeg trenger noen å
herme etter. Men først må jeg skjønne hva som blir sagt. Jeg har ikke
lyst til å lære meg å si en setning med et spesielt tonefall, bare for å
finne ut senere at det tonefallet er sarkastisk. Så jeg fortsetter som
nå, og lytter. Senere skal jeg reise til Japan og utforske lander, for
så å stoppe et sted. For å sammenligne med Norge kan man si at jeg skal
reise "Norge rundt", og så for eksempel stoppe i Stavanger. Der øver jeg
på å lære norsk, og til slutt får jeg en stavangersk dialekt. Bare at
jeg skal gjøre dette i Japan. :3
[Kanji: 520]
It's become increasingly more common/acceptable for women to use "boku".. Usually it would signify that she's a bit of a tomboy, but there's really no strict rule that girls shouldn't use it. I actually prefer using "boku" myself.
SvarSlettDesu/dess and masu/mass.. There's no significance in the difference of pronunciation, nor is there a difference of dialect. It's just that in regular spoken conversation (as opposed to written language) sounds naturally get slurred together. (This is called assimilation).
An example in Norwegian: When you say "Hun kommer" out loud, it can sound like "Hung kommer", "Jer er tre år" can sounds like "Jeg e tre år" with the "er" not fully enunciated.
This happens with a few different sounds in Japanese. A "shi", "ku" or "su" sound in a word can often seem to drop the vowel sound. "shikashi" often sounds like "shkash" for example. "hataraku" can sound like "hatarak". "suki" usually sounds like "ski".
There's no right/wrong way to use it.
Oh huh, didn't know that women were using "boku" more often now! I've heard them use it, but I read somewhere that the meaning would be "you", so I've always assumed that.
SvarSlettIndeed, almost everyone seem to be slurring vocals and such. However, they tend to be consistent, from what I've seen. And if one person says "dess" and another says "desu" they obviously sound slightly different. I just tried to express that I want to control which slurs etc I use, and to know what that makes me sound like :) And I would expect that if a group of Japanese children grew up as friends, they would almost always slur the same sounds that their friends (and/or parents) slur. That's the sort of "dialect" I'm looking for, I'm not necessarily interested in sounding like I'm from a specific prefecture, although that'd be cool :D
A thing I didn't touch upon here, which I'm also becoming increasingly aware of, is use of tone. Listening to two guys chat can be pretty interesting, because they often have completely distinct intonation.