What the fuck am I learning here?

Det er ikke lett å forklare hva jeg prøver å lære meg
Men det er ihvertfall japansk. Og det er det eneste som betyr noe, er det ikke?

Jeg har ikke mange dager igjen får jeg reiser til militæret, og dit må jeg ha med informasjon om hvor godt (dårlig) jeg ser. Ettersom min læremetode handler om å absorbere så mye japansk som mulig, slo jeg av en prat med øyesjekkmannen (jeg aner ikke hva det kalles) om Japan. Det startet selvfølgelig med at jeg fortalte ham at jeg ville operere synet mitt etter militæret for å ha lettere med å se japansk kanji, og sa at målet mitt ikke var å "se bra" som jeg gjør med linser, men å se så bra som mulig. Jeg trenger å se detaljer for å lese kanji. Jeg klarer å se detaljene nå, men det krever mysing og piss.

Etter at han fortalte meg at det er briller som gir absolutt best syn av alternativene (operasjon, linser og briller)(HVORFOR VISSTE JEG IKKE DETTE!?) begynte vi å snakke om det japanske skriftspråket, og læremetoden min. Han spurte hvorfor jeg ikke reiste til Japan, og jeg forklarte at folk kommer til Norge uten å lære norsk. Han foreslo at det likevel var lurt å lytte til japansk så mye som mulig, og jeg forklarte at jeg allerede gjorde det. Han spurte om jeg skulle studere japansk, og jeg forklarte at det kunne jeg godt gjøre. Etter at jeg har lært språket.

Så spurte han om jeg lærer tegnene. Det gjør jeg, forklarte jeg. Jeg lærer å gjenkjenne tegnene, og jeg lærer meg hva de betyr. Men jeg lærer ikke å lese dem høyt.

Jeg lærer meg stumlesning.
Målet er å se en tekst, og forstå den. Jeg prøver ikke å uttale hvert tegn. Istedenfor sikter jeg på forståelse av det japanske skriftspråket til det punktet hvor jeg forstår teksten på japansk. Og dette er det som er vanskeligst å forklare. Jeg prøver ikke å oversette japansk til engelsk. Jeg prøver å forstå japansk. Det samme gjør jeg med lytting.

Jeg lærer meg å forstå både japansk tekst og japanske lyder.
Hvis jeg hører noen si noe på japansk, ønsker jeg å forstå det. Og her er det ekstra viktig å være forsiktig med oversettelser. Hvis jeg tar en japansk setning og oversetter den til engelsk er det vanskelig å lære noe av det. No kidding. Sure, jeg har oversatt en setning, men hvordan brukes den? I hvilken kontekst brukes setningen? Finnes det andre måter å si det samme på? Svaret på det siste spørsmålet er alltid "Ja".

Jeg ser på japanske serier for å observere hendelser. Når Naruto fra serien "Naruto" er i trøbbel sier han "chikushou". Ifølge Google Translate betyr det "Jesus". Når Mushishi-mannen i serien "Mushishi" driter seg ut sier han "chi-". Google Translate mener at han snakkes om "chips" eller en brikke. Det Naruto sier er selvfølgelig et banneord. Det Mushishi-mannen sier er en forkortelse av det banneordet. Den eneste grunnen til at jeg vet dette er at jeg har sett situasjonene uttrykkene brukes i.

Jeg prøver ikke å lære meg å lese høyt.
Virkelig, jeg aner ikke hvordan noen av de over 400 tegnene jeg har blitt kjent med uttales. Eller, jeg vet hvordan tegnet for å "skrive" uttales. I den sammenhengen. I nøyaktig den sammenhengen jeg kjenner til. Jeg vet ikke engang om det er andre måter å uttale tegnet på, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg vet hvordan det brukes i den konteksten jeg kjenner til. Og det er det som betyr noe. Dette er en oppdagelsesferd. Hvis det finnes andre måter å si at man skriver på, så vil jeg oppdage dem. Og da kan jeg bruke dem.

Jeg prøver ikke å lære meg å lage egne setninger.
Det er nesten så jeg aktivt anser japansk som "ikke mitt". Derimot er mitt poeng at jeg ønsker å bruke de setningene jeg finner. Jeg har ikke kommet til denne fasen enda, men det er likevel verdt å poengtere. Hvis jeg lærer hvordan man bruker en setning, kan jeg bruke den samme setningen i de situasjonene. Og hvis jeg fortsetter å observere et mangfold av forskjellige situasjoner gjennom anime vil jeg til slutt kjenne til uttrykk som brukes i et mangfold av situasjoner. Og det er her magien trår til. Jeg kommer til å lære så mange setninger at jeg glemmer de jeg kan.

Det er målet med å lære setninger. Jeg ønsker å blande dem. Jeg ønsker å støte på en situasjon hvor jeg med uhell blander to forskjellige uttrykk, fordi jeg trodde at jeg kjente til den setningen jeg endte opp med å si. Håper det ikke er for vanskelig å følge med, men la oss ta et enkelt eksempel. Hvis jeg lærer meg å si "Du er snill mot alle" og "Du er slem" kan jeg enkelt blande dem og finne på å si "Du er slem mot alle". Gir den setningen mening? Ja. Hadde jeg hørt den fra før? Nei.

Jeg vil ikke gjøre feil. Jeg kan til dels ikke unngå å lære ting som kan inneholde småfeil, men å prøve å lage egne setninger uten å være kjent med situasjonene den kan brukes i er dømt til å gå galt. Og hvis jeg først lager en setning selv vil den endelig bli "min". Jeg vil ikke at en setning som er feil skal være "min".

Jeg prøver ikke engang å lære å snakke.
Jeg prøver å lytte, og senere kopiere. Du kan se på det sånn her:

Jeg observerer at en person spør en annen person et spørsmål. Den andre personen svarer.
leder automatisk til
Jeg observerer at en person spør en annen person det samme spørsmålet. Jeg kan forutse hva den andre personen vil svare.
leder automatisk til
Jeg blir spurt det samme spørsmålet. Jeg kan svare.
leder automatisk til
Jeg er ute etter et svar, og vet hvilket spørsmål jeg skal spørre.

Voilá! Jeg er et fungerende menneske, i den situasjonen. Så gjentar jeg prosessen.

[Kanji: 426]