Jeg ligger for tiden foran megselv.
Betyr det at hvis jeg faller bak, lander jeg der jeg er nå?
Jeg kan over 600 kanji nå. Eller, det vil si, jeg har lært over 600 kanji. Men jeg kan mange flere. Jeg gjenkjenner mange, mange flere kanji enn jeg faktisk kan, siden jeg leser japansk så ofte jeg får til. Når jeg leser japansk leter jeg alltid etter kanji jeg allerede kan, men det er så mange andre jeg allerede kan bare fordi jeg har sett dem ofte! Noen ganger har jeg til og med plukket opp hvordan de uttales før jeg i det hele tatt ser kanjien i boka.
Jeg arbeidet meg opp mot 600 kanji i dag, og da støtte jeg på dette:
"Aah, der kom endelig kokoro," tenkte jeg. Som Heisig skriver der brukes hjerte-elementet svært ofte som en del av andre kanji. Jeg har strengt tatt ikke sett denne kanjien så veldig ofte, men jeg hører den ofte. Sangen jeg hører på mens jeg skriver dette sier "kokoro" i hytt og pine ... til og med akkurat da jeg skrev denne setningen. Men det er ikke det eneste. Det er ikke bare det at jeg gjenkjente en kanji (og strengt tatt visste at den kom rundt kanji nr 600 før jeg hadde sjekket).
Ingenting overrasker meg lenger.
Heisig introduserer er nytt primitivt element i Remembering the Kanji-boka? Sett det før. Står det at dette nye elementet brukes ofte? Det visste jeg allerede. Jeg hadde visst allerede skrevet den helt riktig. Betyr ikke kanjien noe for seg selv? Får jeg detaljert rekkefølge på strøk for en ny kanji? Da legger jeg til noen bøyninger og ser om jeg klarer å finne et verb. Jeg leser hiragana veldig raskt. Uttalen på ord overrasker meg ikke lenger.
Betyr dette at ting begynner å bli kjedelig? Tvert imot.
Eller, jo, jeg har lyst til å bli ferdig. Det er ikke til å legge skjul på. Jeg vil ha disse 2000 kanji memorisert asap. Men det har jeg alltid hatt lyst til, helt fra starten, så det er absolutt ikke noe nytt. Derimot er det snakk om at jeg ikke gjør feil lenger. Hvis jeg lager en egen betydning av et element sjekker jeg først om det er tatt. Jeg tok betydningen av "gammel mann" til kanjien for "gammel", men etter en rask sjekk ser jeg at jeg kommer til å lære TRE kanji som betyr "gammel mann" fremover. Jo færre feil jeg gjør, jo morsommere har jeg det.
Kanji er virkelig latterlig enkelt/morsomt/logisk/latterlig.
Rundt om i verden er det visst en generell idé om at det å lære kanji er umulig, og at det bare er asiatene som får til sånt, fordi de er orientalske. Det er en grusom fornærmelse mot oss vestlige, ettersom kanji tross alt er så simpelt at jeg dør på meg. Her er noen flere eksempler, hvor Heisig presenterer betydningen av tegnet oppe til høyre, og skriver hvilke nøkkelord kanjien er satt sammen av, så skal man selv lage en historie for å huske dem:
Altså, hva faen. Først har du en kvinne og skrittet hennes, så skal du bruke disse to tingene til å finne ut om hun egentlig er en kis. Greit. Så har du en kis sitt hjerte, og der finner du kun sinne. Jaok. Og så kommer ... det at man har ... ved sin side ... skrittet til en venn. Eehhh... Hvis din venn ved din side skjuler noe du ikke visste om i skrittet sitt er h*n ikke en ekte venn?
Faen ass, kanji er så vanskelig ;(
[Kanji: 607]
Jeg arbeidet meg opp mot 600 kanji i dag, og da støtte jeg på dette:
"Aah, der kom endelig kokoro," tenkte jeg. Som Heisig skriver der brukes hjerte-elementet svært ofte som en del av andre kanji. Jeg har strengt tatt ikke sett denne kanjien så veldig ofte, men jeg hører den ofte. Sangen jeg hører på mens jeg skriver dette sier "kokoro" i hytt og pine ... til og med akkurat da jeg skrev denne setningen. Men det er ikke det eneste. Det er ikke bare det at jeg gjenkjente en kanji (og strengt tatt visste at den kom rundt kanji nr 600 før jeg hadde sjekket).
Ingenting overrasker meg lenger.
Heisig introduserer er nytt primitivt element i Remembering the Kanji-boka? Sett det før. Står det at dette nye elementet brukes ofte? Det visste jeg allerede. Jeg hadde visst allerede skrevet den helt riktig. Betyr ikke kanjien noe for seg selv? Får jeg detaljert rekkefølge på strøk for en ny kanji? Da legger jeg til noen bøyninger og ser om jeg klarer å finne et verb. Jeg leser hiragana veldig raskt. Uttalen på ord overrasker meg ikke lenger.
Betyr dette at ting begynner å bli kjedelig? Tvert imot.
Eller, jo, jeg har lyst til å bli ferdig. Det er ikke til å legge skjul på. Jeg vil ha disse 2000 kanji memorisert asap. Men det har jeg alltid hatt lyst til, helt fra starten, så det er absolutt ikke noe nytt. Derimot er det snakk om at jeg ikke gjør feil lenger. Hvis jeg lager en egen betydning av et element sjekker jeg først om det er tatt. Jeg tok betydningen av "gammel mann" til kanjien for "gammel", men etter en rask sjekk ser jeg at jeg kommer til å lære TRE kanji som betyr "gammel mann" fremover. Jo færre feil jeg gjør, jo morsommere har jeg det.
Kanji er virkelig latterlig enkelt/morsomt/logisk/latterlig.
Rundt om i verden er det visst en generell idé om at det å lære kanji er umulig, og at det bare er asiatene som får til sånt, fordi de er orientalske. Det er en grusom fornærmelse mot oss vestlige, ettersom kanji tross alt er så simpelt at jeg dør på meg. Her er noen flere eksempler, hvor Heisig presenterer betydningen av tegnet oppe til høyre, og skriver hvilke nøkkelord kanjien er satt sammen av, så skal man selv lage en historie for å huske dem:
Altså, hva faen. Først har du en kvinne og skrittet hennes, så skal du bruke disse to tingene til å finne ut om hun egentlig er en kis. Greit. Så har du en kis sitt hjerte, og der finner du kun sinne. Jaok. Og så kommer ... det at man har ... ved sin side ... skrittet til en venn. Eehhh... Hvis din venn ved din side skjuler noe du ikke visste om i skrittet sitt er h*n ikke en ekte venn?
Faen ass, kanji er så vanskelig ;(
[Kanji: 607]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar