Day 15: Foods

Kyoto er stadig varm

Men god mat finnes selvfølgelig!

Jeg tilbrakte nok en dag i Kyoto hvor jeg bare smeltet. Sommeren her er virkelig altfor luftfuktig for meg. Men heldigvis hadde jeg gode ting å spise! Taktisk som jeg er, hadde jeg handlet inn et par pakker kjeks kvelden før, og jeg dristet meg til å gå ut av leiligheten til nærmeste brusautomat for å kjøpe noe å drikke på. Nærmeste brusautomat var heldigvis rett utenfor trappen til leiligheten, som man kan forvente her i Japan.

DELICIOUS VARIATION. Det var ikke navnet på kjeksen, men herregud for en deilig pakke kjeks det der var. Fantastisk lunsj. Frokosten hadde også vært kjeks. men den kjeksen var ikke like god. Planen var egentlig å spare en av disse magisk deilige kjeksene sånn at hosten min kunne få smake, men jeg spiste hennes kjeks også. She'll never know.

Da hun kom tilbake dro vi ut for å spise middag, og vi tok da turen til et deilig konsept som heter yakitori. Stekt fugl, på godt norsk. De hadde en svær meny med mange forskjellige drinker, kyllingretter og annet, og alt sammen kostet 23kr hver. Pils inkludert. Kahlua Milk inkludert. Fat fulle av kyllingbryst inkludert. Faen.

Det har gått tydelig opp for meg at jeg drikker ganske mye raskere, og mer, enn de fleste her i Japan, men jeg sikter jo selvfølgelig ikke på å bli full. *hostKamakurahangoverhost*. Likevel, det å finne en meny med så billige drinker gjør det vanskelig å holde igjen bestillingene. Det morsomme er jo da at jeg følte at jeg styrtet ned drink etter drink, men totalt kostet det like mye som to pils i Norge. Hvis jeg noensinne kjøper en utepils i hjemlandet igjen, kommer jeg til å grine, få emosveis og spille på verdens minste fiolin. Deppefylla.

På vei tilbake fra middag så vi disse to, søte stakkarne. De var i tidlig tyveårene, og hvis man tolker situasjonen utifra bildet, etter japansk kultur, hadde de drukket seg altfor fulle, mistet det siste toget uten nok penger til taxi, og tatt til seg siste nødløsning. Gatene i Japan er jo faktisk veldig trygge å sove på, så det er ikke så ufatterlig skummelt å skulle gjøre. Det som ødelegger teorien her er vel at klokken var omtrent 21:00. Hvis det der var sovestillingen etter et fyll hadde det faenmeg vært hardfylla som varte like lenge som norsk musikkfestivalfyll.

Neste dag hadde jeg mange planer, så til slutt hoppet jeg til sengs og sendte imaginære flørte-SMSer til airconditioningen på rommet. Som Manami hadde sagt, hun ville ha dødd om hun ikke hadde aircon.

Day 14: New friends

Day 16: Castles and otakus

Day 14: New friends

Hva er alene?

Skjønner ikke hva som skjer med vennligheten i dette landet

Så, Kyoto! Jeg skulle møte Kyoto-hosten min senere ut på dagen, så jeg hadde halve dagen alene. Jeg kunne la bagasjen være på kapsellhotellet ut dagen, så jeg tenkte jeg skulle gå ut døren og følge flowen. Det første jeg oppdaget var at Kyoto fortsatt er varm som bare faen. Jeg kjøpte solkrem med en gang, og sto ute på gaten og smørte meg. Føltes litt kleint. Etterpå så jeg en buss hvor det sto "Kinkakuji" (Gulltårn-tempelet), og jeg bestemte meg for å hoppe på. Alt bra så langt!

Så langt. Jeg hadde selvfølgelig glemt igjen batteriet til kameraet mitt, så jeg hoppet av på første stopp, men kjøpte en dagsbillett først. En dag med gratis buss rundt i Kyoto koster forsåvidt under 40kr. BÆsj. Uansett hentet jeg batteriet og dro ut igjen. Hoppet på en ny, lik buss og ferdet helt til Kinkakuji.

Vel fremme var det klart at dette var skoleklassedestinasjon nr 1. Det var så mange skoleklasser der at jeg bare måtte ta bilde av en gruppe. Og se så rart jentene måtte stå! Hun til venstre var verst, men det tok meg så lang tid å bygge opp mot til å ta bilde av fremmede som poserte for et annet kamera at hun rakk å reise seg. Men hva er greia med at jentene skulle stå foran, og så "bend over"?

Either way var det en annen gruppe folk på min alder som ganske tydelig stirret på meg. Jeg hadde viftet heftig med vifta mi hele dagen, men svettet likevel, så jeg så for meg at jentene fniste fordi utlendingen smeltet. Jeg ler høyt og lenge av utlendinger som fryser i Norge (neida), så hvorfor ikke andre veien? Faktisk prøvde jeg stealthily å filme "folkemengden" for å dokumentere dem, men hun ene bustet meg og lo. Jeg smilte tilbake og gikk før jeg døde av skam. Jeg er liker ikke å direkte filme/ta bilde av folk uten å spørre først:(.

Istedenfor å bli fnist mot av jenter dro jeg videre for å se på andre ting rundt tempelet. Det var egentlig ikke et særlig imponerende tempel - det var ganske lite - men kanskje jeg bare hadde høye forventninger på forhånd. Generelt var det varmt som bare faen, så jeg følte kun lykke da jeg så oasen ovenfor. Skygger, hvileplasser og ... te? Man måtte visst kjøpe te for å få hvile, men japansk grønn te er kjempepopulært og kjent uansett, så hvorfor ikke prøve.

Startet selvfølgelig med at det kom ei kafé-tuppe bort til meg og spurte om det gikk bra med forklaring på japansk. Jeg takker ikke nei til anledninger hvor jeg kan smile og nikke, så selvfølgelig slo jeg til. Plukket opp at diverse ingredienser var unik for området, men jo mer hun snakket, jo mer fikk jeg bare lyst til å spise den jævla godteribiten hun ga meg med téen. Den hadde bilde av Kinkakuji på seg, og smakte bedre enn tempelet selv. Mens jeg hvilte så jeg at smilegruppen som bustet at jeg filmet dem passerte, men denne gangen satt jeg i skyggen, og svettet nesten ikke like mye. Bra!

Vel ute av oasen gikk jeg for å ta meg en sup drikke (det var ikke SÅ mye te, jeg var tørst...). Da måtte jeg henge litt ved søppelbøtten, ettersom de er så få at jeg ellers aldri kom til å få kaste koppen. Mens jeg hang og slang så jeg at fnisegruppen nok en gang stirret. Herregud, jeg svettet da ikke så mye!? Jeg satset på å le det bort ved å smile mot dem og vinke litt med viften, for å vise at jeg på en måte var med på spøken. Da kom de faktisk bort til meg, og begynte å prate.

De spurte raskt hvor jeg var fra, og fulgte opp med å fortelle meg at jeg var råkjekk. Ikke akkurat det jeg trodde de skulle si, men .. nei, hva faen. De spurte også hvor gammel jeg var, og ble overrasket over å høre at jeg bare var 21. Det er virkelig ingen myte at utlendinger ser eldre ut for disse folka, det har vært en gjenganger..! Men selvfølgelig kommenterte de også at jeg måtte prøve å unngå å smelte, ettersom jeg var fra Norge. Litt rett hadde jeg.

Men ettersom jeg ruslet alene tenkte jeg at jeg skulle utnytte sjansen til å spørre om vi skulle dra videre sammen. Det var de ikke særlig negative til, og da de spurte om jeg hadde spist lunsj gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke hadde spist frokost heller. Satan. Vi dro ganske raskt videre til et lunsjsted, hvor jeg fikk spist blekksprutnudler, eller noe sånt.

De var altså tre jenter og en gutt som studerte turisme o.l., og hadde dratt til Kinkakuji for å øve på hva man skal tenke på under en omvisning. Engelsken deres var litt sånn tripptrapptresko, eller egentlig bare litt tripp og mest tresko. Hun ene, til venstre på gruppebildet oppe, snakket temmelig bra engelsk, og ledet an. De spurte selvfølgelig også om engelsk er hovedspråket i Norge, og jeg måtte forklare at vi har norsk som språk, med to skriftspråk. De ble mer enn lettere imponert. Jeg forklarte også at alle i Norge klarer å bruke engelsk, og det virket nesten som om det var et ukjent konsept for dem:).

Videre fra lunsjplassen dro vi til Gion, et gammelt område i Kyoto som var latterlig nydelig. Jeg kjøpte nok en sånn "hvor heldig er du?"-lapp, men denne gangen for kjærleik. Fikk "lol sykt heldig, kis!", og jeg har visst ingentin å bekymre meg for fremover. Etter Gion lot jeg dem bare lede an, ettersom jeg hadde tid men ingen plan, så vi dro litt fra sted til sted og så på ting og koste oss. De var fra Osaka, så de hadde også lyst til å oppdage mer av Kyoto! Etter hvert dro vi videre mot en kafé, hvor jeg fikk kjøpt is og iste for å kjøle meg ned. Nam.

På vei til kaféen begynte forsåvidt hun i midten å si "I love you!" midt på gaten, og jeg ble mildt satt ut. Møttes idag, og du forstår ikke engelsk? Jada, heldigvis har hun nok vokabular til å kødde rundt. Og mens vi spiste is og prekte ba hun til høyre meg om å ta av brillene, og masse "ooh", "handsome" og photoshoots fulgte. Ble også oppfordret om å skaffe meg kontaktlinser. Hvorfor skjer aldri sånt i Norge? T_T

Etterhvert begynte jeg å gå tom for tid, og jeg måtte komme meg til stasjonen. Da har vi selvfølgelig den klassiske Josse-metoden å gjøre ting på, hvor jeg hadde glemt navnet på stasjonen jeg skulle til, og hun jeg skulle møte tok ikke telefonen. Great. Denne flokken jeg var med hadde avtalt at de skulle møte noen venner ved stasjonen, så vi dro dit sammen (etter at jeg hadde hentet bagasjen) og møtte dem. De var allerede forsene, og jeg beklaget til dem for at jeg hadde oppholdt vennene deres.

Reaksjonen deres var nok en gang litt uforventet. Det tok ikke mange sekunder før de foreslo at jeg kunne bytte plass med han i gruppa jeg hadde vært med i dag, sånn at jeg kunne gå på skole med dem. Følte meg ikke lite velkommen her, nei.

Shun, karen jeg avtalte å bytte liv med, endte også opp med å redde dagen. Jeg fikk logget inn på CouchSurfing med mobilen hans og sjekket stasjonen, og dermed var jeg straks på vei. Ettersom disse folka gikk på skole i Osaka skulle vi se om vi fikk møttes en dag der, og med masse takk for dagen og all hjelpen dro jeg for å møte min andre Kyoto-host.

Vel framme ved endestasjonen møtte jeg hosten min Manami, og vi begynte å prate. Det morsomme var at hun rullet raskt over til japansk, sånn at jeg snakket på engelsk eller japansk, og hun svarte nesten utelukkende på japansk. Virkelig morsomt for meg, jeg lærte noen bra fraser bare av å snakke. Men før all japansken fortalte hun også at hun hadde snakket med en annen CouchSurfer som vi skulle møte og spise middag med. Han var en brasiliansk, hyggelig kar, og vi tre dro til et av arbeidsstedene hennes for å finne mat å spise.

Med pils og mat på bordet var stemningen bra, og etter hvert begynte også kollegaene til Manami å bli ferdig på jobb. To av dem kom og satt seg med oss, og selv om de holdt seg utelukkende til japansk var det hyggelig å ha dem der. Ei av dem var ekstremt sjenert, fikk ikke øyekontakt en eneste gang, men hun sa likevel på japansk til Manami at jeg var kjekk. Hva faen skjer, plisplis la dette fortsette når jeg returnerer til Norge. Jeg har forsåvidt hatt en gjengående skrivefeil her, hvor jeg skriver "kjekks" istedenfor "kjekk" hver jævla gang. Tror forsåvidt jeg tar meg en kjeks eller fire her jeg sitter og skriver.

Vel tilbake i leiligheten til Manami pilset vi litt videre og så på japanske TV-programmer og reklamer. Jeg vet ikke om det var pilsen eller hva det var, men reklamene var grenseløst morsomme. Jeg lo og koste meg som bare det, og også Manami måtte innrømme at de var sære som bare faen. Visst er de sære. Det er jo Japan.

Day 13: Japanese toilets

Day 15: Foods

Day 13: Japanese toilets

Gammelt og nytt i ett

Har fått opplevd mange forskjellige deler av Japan i dag!

Startet dagen med en deilig lunch (rart hvordan folk lager lunch til meg når jeg ikke har spist frokost) sammen med familien, og så nærmet det seg å reise. Det var morsomt å se hvor lite barna hadde lyst til at jeg skulle dra. Veldig hyggelig, men likevel trist. Jeg fikk tatt et fint gruppefoto med dem alle, da.

Jeg ser litt...stor ut i gjengen. Sykt fet t-skjorte, da. Koji, Megumi, Tsubasa og Nazuza. Hvis noen skal CouchSurfe i Nara senere, anbefaler jeg å møte denne gjengen! Koji var forsåvidt brannmann, så han var dritkul. Brannmenn er kule.

Så dro jeg fra Nara-familien, og de var virkelig herlige. Tsubasa klengte seg til benet mitt som om han var lillebroren min, og Nazuna ble stille og trist da vi sa hadet. Det var virkelig en sånn opplevelse jeg håpte å få fra å bo hos en familie, og jeg kan ikke si annet enn at det var flott. Jeg er stadig overrasket over hvor flink Nazuna var til å snakke engelsk.

Vel inne i selve byen Nara tenkte jeg at jeg skulle skaffe et kart. Turisthjelpen på stasjonen passet utmerket, men det virket som om de hadde én for japanske folk og én for utlendinger ansatt. Hun i den første luken spurte hvor jeg var fra, så svarte jeg "Norge!", og hun bare "Oooouh, Norway!" og gesterte med begge armene sidelengs mot partneren som satt i den andre luken. Han var litt mer snakkevillig, og ga meg et fint kart og pekte mot veien jeg skulle gå. Det var ikke noe høyre eller venstre, bare å følge riktig vei. Woo!

Selvfølgelig viste det seg at denne veien var lagt i østvest-retning, og sola var sterk som bare faen. Det betyr at det er ingen skygger, og jeg måtte ganske enkelt nøye meg med å gå inn i tilfeldige butikker annenhvert minutt for å ikke smelte. Etter hvert kom jeg heldigvis til det generelle område jeg ville til; Nara Park! Og templene og sånt, selvfølgelig.

Da jeg fant et søtt, lite tempel og tok bilder av det var det et par hyggelige damer som tilbød seg å ta et bilde for meg, med meg i. Jeg takket ja, men spurte også om hun ene ville være med på bildet. De snakket begge veldig bra engelsk, og var vennlige nok til å spasere litt videre med meg og småprate. Jeg undret litt på hvorfor, men tok det for god fisk.

Da vi kom til et skillepunkt hvor jeg skulle stryke på hjort og de skulle gå videre, sa jeg adjø. Dette var øyeblikket hvor de rev av seg sine vennlige ansikter og bekjente at de var Jehovas Vitner. Jeg klarte dessverre ikke å få megselv til å gjøre noe annet enn å late som om jeg ikke visste stort om The Jehova Club, og tok gjerne imot arket deres med registreringspapirer og alt inkludert, med et løfte om å lese det senere. Det glemte jeg. Men før de dro fikk jeg tatt et bilde med hun andre også, bare for å ha samlingen full.

Hovedgrunnen til at jeg trodde at de var ekte mennesker var at damen ovenfor gjemte seg fra solstrålene (de er redde for å få tan) med både UV-paraply og armbeskyttere, sånn som så mange andre japanske kvinner. Etter at de dro ble jeg uansett raskt distrahert, ettersom det var en hjort rett rundt hjørnet. Han koste jeg med en liten stund, mens han purret og koste seg som bare undulater kan.

Jeg kjøpte også mer hjortekjeks, og denne dagen var været fint nok til at turister faktisk kom for å mate dem, så de var ikke like skumle og desperate etter mat som sist gang. Jeg glemte å nevne det for gårsdagen, men jeg hadde altså gitt en gjeng hjort litt hjortekjeks, og jeg ble bitt i forsøket. Jeg rygget unna dem, og de bet ikke hardt i det hele tatt, men de tok altså småtygg på de tre plassene de kunne se at jeg tydelig gjemte noe. Lommeboken og mobilen klarte seg fint, men mellommannen fikk traumer. Uansett var hjortene altså mye hyggeligere denne dagen.

Til slutt turet jeg altså videre fra Nara mot Kyoto, hvor jeg hadde bestilt kapsellhotell. På veien satt jeg i den forreste vognen og så på togkonduktøren, som gjentatte ganger glemte hvilken retning han skulle kjøre, men heldigvis sjekket han listen ofte, og pekte i retning "framover". Da jeg skulle til hotellet i Kyoto hadde jeg sett et kart dagen før, med sånn "gå hit og så dit"-streker, og det særeste er at jeg fant fram. Trengte ikke flere instrukser. Skal ærlig innrømme at jeg så etter nærmeste plass å spørre om retningen da jeg faktisk fant fram, men det er likevel ikke særlig vanlig at jeg ikke bare unngår å gå meg bort, men klarer meg med hukommelsen fra dagen før!

Vel inne i Capsule Ryokan Kyoto (eller var det Ryokan Capsule Kyoto?) skrøt jeg stolt av navigasjonsskillsene mine til resepsjonisten, og da hun dro fram et kart og pekte på nære bussholdeplasser og butikker sa hun "I know you don't get lost, but here, please take this little map". Jeg klarte ikke å leve på løgnen, så jeg måtte selvfølgelig forklare at det at jeg ikke gikk meg vill var første tilfelle på turen (i livet?), og jeg tok gledelig imot kartet.

Vel inne i kapselen (man ser nesten alt på bildet over) tok jeg godt ibruk internettet, men det morsomste var toalettet. I Japan har de også vestlige toaletter, men for utlendinger er det to andre typer toaletter som kan gi sjokkopplevelser. Det ene er hullet i bakken, hvor du skal trekke unna buksen, sette deg ned på huk og drite. Jævlig ubehagelig opplevelse, jeg blir bare svett av å sitte så mye på huk i denne varmen. Men det andre toalettet er stikk motsatt, det er massivt avansert!

Toalettopplevelsen i Capsule Ryokan Capsule Kyoto Hotel kort oppsummert: Holy shit. Bokstavlig talt. Også figurativt, religiøst og praktisk talt. Fremmedfrykten i meg gjorde det hele til en veldig skummel opplevelse, fordi faen så sært det var. Lyset skrudde seg på da jeg åpnet døren, toalettlokket løftet seg automatisk, toalettsetet var varmet opp (ikke fra en annens rumpe!) og det var et utall av forskjellige knapper jeg kunne trykke på. Jeg har hørt rykter om at disse avanserte toalettene har muligheten til å spille musikk mens du driter, sånn at ingen kan høre hva slags forferdelige ting du holder på med, men jeg synes dassmusikk er mer pinlig enn ... alt annet der inne.

Skrudde selvfølgelig på spyleren på laveste styrke for å teste den ut, men jeg kan aldri før ha sett så redd ut som gjennom den opplevelsen. Dasspapir holder for meg.

Day 12: Omfg a deer

Day 14: New friends

Day 12: Omfg a deer

I dag så jeg en hjort

Ikke elg, ikke reinsdyr, men hjort.

Ettersom jeg endelig hadde kommet meg til Nara, måtte jeg se hjort. Fordi de er tamme. Du vet, sånne type dyr som man kan klappe på. Herregud, jeg måtte jo klappe på hjorten!

 

Så, jeg ble kjørt inn til Nara hvor jeg kunne rusle rundt og se på hjort på vei til templer og sånt. Templene var sinnsykt flotte og sånt, men det var definitivt hjortene som gjorde turen verd det. Kan du se hjorten på bildet over? Først trodde jeg at jeg hadde tatt bilde av hjort blant folk, men egentlig var det også en gigantisk portal midt i bildet. Jeg så kun hjort blant folk.

Bak portalen var altså "Øst-tempelet". Inni der var "Den store Buddhaen". Jeg er helt sikker på at Buddhaen i Kamakura var større, og at det finnes en håndfull flere templer lengre øst, men navnene var sjarmerende likevel. Satan, for en svær bygning. Ikke så rart, da, når poenget er å holde på "Den store Buddhaen". Jeg kan godt like det.

Selv om det var viktige, historiske og flotte bygninger og ting å se på, ble jeg altfor distrahert av hvor nydelige hjortene var. Først var jeg litt redd for dem, ettersom vi normalt spiser dem i Norge, og de sikkert var sinte på meg, men de aller fleste visste ikke om dette. De var ihvertfall ikke særlig sinte. Som japanske folk og dyr flest, var de veldig velkomne og hyggelige. Vi ble raskt venner.

Det var også en Bambi. Jeg døde dessverre på meg, siden Bambi var så søt, og så husket jeg at en jeger drepte moren hans eller noe sånt, men heldigvis hadde denne Bambien moren sin. Tror det var moren, ihvertfall.

Uansett, vi dro videre til et annet tempel, og der var det ikke hjort. Bare utenfor. Jeg ble litt skuffet, men heldigvis var det et fantastisk tempel. Ikke like stort som Øst-tempelet, men det hadde mange lamper og sånt. Lamper er kult nok. Ikke like kult som hjort, men kult nok.

Og endelig fant jeg et sted hvor folka som lagde plassen hadde forstått at de var små folk. "Vi burde kanskje skrive dette på engelsk også, eller?" må noen ha spurt, og på vegne av alle turister og utlendinger sier jeg: takk. Nå kan jo jeg forstå hva som står der på japansk, men jeg tror ikke japanerne trenger informasjonen like mye som ... alle andre.

En annen ting med japanere som jeg har lagt merke til, og som virket ekstremt tilfeldig å nevne nå, er at de sover veldig lett/tungt. Du vet, de sovner lett og sover tungt. Det er ekstreeemt vanlig å se folk som sover på toget her, og på magisk vis våkner akkurat på sin stopp. De sovner sittende, og så nikker de med åpen munn helt til toget åpner dørene på stasjonen deres. Skjønner ikke hvorfor nakkeskader ikke er et velkjent fenomen i Japan. I tillegg sovnet Tsubasa på gulvet på rommet mitt kvelden før, og han var ikke mulig å vekke. Virkelig, jeg dultet, bråkte, stjal teppet og ristet på guttungen, men ikke faen om han skulle våkne. Til slutt kom faren opp, vekte ham og førte ham til rommet sitt.

Og i dag, bak i bilen, i fotplassen til baksetene, sovnet Nazuna. Hvordan er det mulig!? Faren kjørte som en av de fra Tokyo Drift, bare at dette var Nara Drift, men likevel sov hun på gulvet i bilen. Og ikke nok med det, men da vi kom fram klarte jeg heller ikke å vekke henne. Hun spurte selvfølgelig hvorfor jeg ikke hadde vekt henne, men herregud da. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg vekker folk i dette landet!

Før middag dro jeg og Nazuna på butikken for å kjøpe inn til middagen, og da vi dro hadde jeg et morsomt manneøyeblikk med Koji, faren. Rett før vi dro sa han "yoroshiku jan" (pass på henne, da). Bra far. Jeg svarte et enkelt "hai", og dro en rolig "ittekimasu" (nå drar vi) før jeg hoppet ut døren, og han ropte "itterashai" (velkommen igjen) tilbake. En veldig japansk samtale, og et veldig minneverdig øyeblikk.

På butikken var planleggingen litt tynn. Hun ba meg om å finne frossen udon mens hun hentet karri. Du sender en utlending inn i et gigantisk kjøpesenter for å kjøpe frosne nudler? Som om det enkelt, lizzm. Hun pekte meg i en retning og stakk av. Det var feil retning. Etter hvert fant jeg nudlene, og da gikk det jo opp for meg at jeg ikke visste hvor hun var. Heldigvis er jeg høy nok til å se over alle hyllene og sånt, og jeg fant henne ved sokkene. Hun sendte meg avgårde for å finne frosne nudler mens hun shoppet klær. Whipped? ;(

Etterpå hadde jeg dype samtaler med moren til barna, altså hun jeg hadde kontaktet gjennom CouchSurfing, om hvordan utdanningssystemet fungerer i Japan. Nazuna er en kjempeflink elev som er ekstremt mye bedre i engelsk enn så ufattelig mange andre på hennes alder, men det er likevel ikke mulig for henne å gå opp noen klasser i engelsk på ungdomsskolen. Faktisk er det ikke mulig å gå andre veien heller. Det er umulig å gå om igjen et skoleår i Japan. Du følger ikke trinn, du følger alderen din. Trenger ikke å stå engang. Intradesting.

Jeg fortalte også masse om hvordan det fungerer i Norge, og samtalen vår førtes raskt i retning "Norge har idyllisk perfekte systemer". Sånn bare sånn at dere vet det. Nå synes jo jeg at det er veldig mye som kan forbedret med det norske utdanningssystemet, men friheten og valgmulighetene våre er mange. Vi har det bra i Norge.

 

Minner litt om Rebekka der hun sitter, gjør hun ikke? Før barna skulle til sengs skulle vi spille litt PlayStation2, men det fikk vi av en eller annen grunn ikke til. Da dro vi ned for å spille Wii, og de valgte Super Smash Bros. Brother, what? Jeg beklager, men hvis noen utfordrer meg til å spille Super Smash Bros bryr jeg meg ikke om hvor gamle de er. Jeg banker dritten ut av dem uansett.

Etter hvert fant jeg ut en ting: barn er barn overalt i verden. De hadde det kjempemorsomt helt til klokken ble for mye, og da ble de grinete og begynte å småkrangle over ingenting (som å velge farge på karakteren i spillet). Barn skal være barn. Jeg hadde oppdaget tidligere at de likte å gjøre det jeg gjorde, så jeg utnyttet sjansen og gikk og pusset tennene. Rollemodell, yo. De fulgte selvfølgelig raskt etter.

Day 11: Rainy season

Day 13: Japanese toilets

Day 11: Rainy season

Det regner i Japan

Men heldigvis er jeg heldig

Jeg ankom Japan i regnsesongen, og det er forventet at den varer nesten helt til jeg drar. Kanskje får jeg ikke opplevd japansk sommer utenfor regnsesongen. Men seriøst, hvis skyene drar blir det altfor varmt her. Jeg klager virkelig ikke nok over hvor varmt det er, men akkurat nå er jeg for varm til å klage.

Det er ihvertfall meningen at det skal være regnsesong nå. Bortsett fra litt drypp på vei til butikken i går har jeg vært ute i regnet...én gang. Det var dagen i Kamakura, hvor jeg var hungover som bare faen. Akkurat da brydde jeg meg ikke stort om regnet, og ellers har regnet stoppet hver eneste gang jeg har dratt ut. Både Yuri og Rod, mine to siste hoster, har kommentert hvordan regnet stopper rett før jeg skal ut. Verd det for meg, jeg slipper varmen og regnet! Pose og sekk, yo. Har faktisk enda ikke hatt en paraply, til tross for regnsesong. Fikk låne av Tetsuro, hosten i Yokohama, den dagen jeg dro til Kamakura.

Men i dag skulle jeg altså reise fra Kyoto, og Yuri lagde frokost til meg. Sykt digg mat, really. Stekt egg over spicy kjøtt og ris. Hun hadde vært på skolen og studert, og kom tilbake etterpå for å lage frokost til meg før jeg dro. Har jeg nevnt at japanske folk er gjestfrie og hyggelige?

Etter maten dro jeg fra Kyoto til Nara, for å møte min neste host family. Denne gangen var det faktisk en familie! Og de snakket flytende engelsk og japansk alle sammen, bortsett fra faren. Men vi kommuniserte på vår egen måte, og han var kul nok. Sinnsyk japank dialekt, men når han snakket til meg gjorde han seg lett forstått. Barna, ei jente på 11 og en gutt på 10 år, ville med en eneste gang leke med meg. Jeg hadde ikke engang fått hilst på hun jeg snakket med gjennom CouchSurfing før guttungen hadde hentet origamipapir til meg.

Det første jeg tenkte på da han spurte meg hva jeg ville lage, var en trane. Det er så å si tradisjon for japanske folk å lage traner av origami. Det var brukbart utfordrende for meg, men fikk det nogenlunde til. Min er den gule ovenfor, heh. Etterpå lagde vi noen roser, og det var heldigvis en smule enklere. Origami, yo!

Jeg glemte å gi buketten til noen. Tror det var meningen.

Vi startet med origamien på stua, men de skjønte raskt at det var for varmt for meg. Det tok dem omtrent to og en halvt minutt å oppdage at jeg fysisk smeltet der jeg satt. Da dro vi opp på rommet mitt, som sikkert doblet som lekerom for barna til vanlig, og der var aircon-kun velplassert oppe i hjørnet. Herregud, hva skulle jeg ha gjort uten aircon-kun. Han er en kjekk kar.

Nazuna, på bildet, hadde også en engelsktime over Skype mens vi var der oppe. Sammenlignet med de andre jeg har møtt her i Japan er hun fantastisk flink! Og hun er 11 år. Men siden været ute var piss, satt vi for det meste inne, brettet origami og spiste kjeks. Fordi ja, jeg hadde jo tross alt en sekk full av kjeks. Men for å være helt ærlig var det jeg som spiste kjeks. De tok seg en kjeksbit fra hver pakke jeg åpnet, mens jeg spiste resten av pakkene. Pakkene. Flertall.

Må bare si, de ungene var kjempesjarmerende! Det var morsomt å møte noen som tok en fremmed så raskt inn i familien sin. Tsubasa, på bildet over, behandlet meg som om jeg var storebroren hans. Jeg har aldri hatt en lillebror før :3 Det tok ikke lang tid før han begynte å imitere meg. Yay, hermebror. Tuller, han var kjempekoselig.

Fant også ut at alle i Japan går på dietter hele tiden. Hosten min i Kikuna ved Yokohama gikk på en diett. Yuri, som hadde vekt som foralte kroppsvekten, gikk på en diett. Og Megumi, moren i denne familien, gikk også på diett. Hun var veldig seriøs da hun lurte på hvordan jeg kunne spise så mye kjeks. Jeg forklarte at jeg brenner det raskt, og i Norge brukte jeg det for å holde varmen. På vinteren trenger jeg bare kjeks for å overleve til snøen smelter.

Day 10: Japanese sweets

Day 12: Omfg a deer

Day 10: Japanese sweets

Japansk godteri er ikke som all annen godteri

Det som kjennetegner dette best er at alt japansk er grønt.

Idag fokuserte jeg hardt på å dasse rundt. Chille hardt. Ikke gjøre noe. Gorogoro suru. Det var varmt som bare faen, så jeg nøyt at japanske tradisjonelle futon-madrasser skal ligge rett på gulvet. Du vet, varme går oppover i rommet, etc. Kyoto-hosten min kommenterte også at når man sover i futon i Japan bruker de normalt ikke å dekke hele kroppen med teppet. De bruker å ha det på langs, sånn at toppen av overkroppen og alt fra knærne og ned (ca) er udekt. Jeg hadde sett sånt på anime fra før, men hadde ikke tenkt at det faktisk var normalt. Men varmt eller ei, dyna mi skal dekke tærne no matter what. Og helst skuldrene. Og dermed alt imellom.

Imens lå hun i senga si, i pyjamas. Det var så sinnsykt varmt at jeg hadde våknet tre ganger om natten for å be henne skru på aircon-kun (min beste venn, airconditioningmaskinen (men kallenavnet aircon-kun fant jeg på nå)), mens hun lå fullt påkledd under dyne. Først trodde jeg hun brukte full pyjamas fordi det var en fremmed gutt i rommet, men hun sov sånn året rundt. Og jeg måtte be om å skru på aircon-kun flere ganger fordi den står på med en timer, og skrur seg av. Hvis hun har på aircon-kun hele natten, blir hun syk. Samme med pyjamas. Pyjamas eller syk.
 

Virkelig, jeg har nevnt "people watching" før, men det aller mest interessante å gjøre er å stille noen et spørsmål og følge med på reaksjonen deres. Man lærer veldig, veldig mye fra reaksjonene til folk. Hvis de ser på deg med et spørsmålstegn over hodet, av typen "det må da være for opplagt til å spørre om?", og svarer "hvis jeg har på air conditioning hele natten blir jeg syk", så skjønner du at det er voldsomme kulturelle (biologiske?) forskjeller her. Og aircon-kun? Han sto på 26 grader. Altså, for å senke temperaturen til 26 grader. Heldigfuckingsvis senkte han også luftfuktigheten.

Hun sto til slutt opp rundt klokken tolv, mens jeg lå midt på stuegolvet hennes og rullet rundt i to timer til. VI hadde drukket og pratet piss til langt ut på natt kvelden før, men jeg kan ikke si at verken av oss ble særlig fulle eller fyllesyke. Likevel orket vi ikke en dritt dagen etter, fordi det var så sinnsykt varmt. Og det ville bare bli verre i over en måned til fremover, før det rolig ville begynne å gå nedover i temperatur derifra.

En ting som varmer meg opp er å spise. Hvis jeg er i ferd med å fryse ihjel kan jeg spise en pakke kjeks, og så må jeg straks begynne å kle av meg for å ikke svette ihjel. True story. Med denne kunnskapen i behold unngikk jeg mat første halvdel av dagen. Til slutt dro vi inn mot Kyoto downtown for å se på noen kjøpesentre, og i kjelleren har de svære matvareavdelinger. Det var dit vi dro! Mat!
 

Ikke at vi faktisk spiste masse mat, da. Hun kjøpte en butaman til hver av oss, og det var kjempegodt! Butaman er en klump med deig med litt grisekjøtt inni. Jeg foretrekker å kalle det purkeball eller grisemann. Du kan få velge eget kallenavn selv.

Vi tuslet rundt i matvareavdelingen en stund, og hun pekte på mange ting som poteter og grønnsaker og lurte på om vi hadde slike eksotiske ting i Norge. Finnes det til og med søtpotet i Norge!?!? Wow. Eller hadde de også en avdeling med godteri og kaker. Fy faen, for noen kaker. Bortsett fra de japanske kakene med grønn te eller noe sånt. De var grønne. Jeg er en smule redd for grønn mat, til tross for at spyet mitt som oftest er rosa. Eller regnbuefarget.

Har du noensinne sett et bilde av en nydelig, nydelig kake, og så har selve kaken sett helt skuffende dårlig ut? Vel, de bildene blir tatt i Japan, I'm telling you. De bildene blir tatt av kaker på vei til disken hvor en helt vanlig kunde skal kjøpe dem. De ser helt nydelige ut, uten unntak. Eller, Yuri, hosten min, mente at av og til var det mulig å bli skuffet også. Jeg nekter å tro at hun mente i Japan.

Her var en av de nydelige jordbærkakene de hadde. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kjøpte en. Men legg merke til hvor latterlig deilig den ser ut! De kaller dem short cakes.

Og her har du da den egentlige kaken. Går det an å bli misfornøyd, her? Hadde det ikke vært for skyggene etc på det nederste bildet, hadde du sett hvor sinnsykt like de var. Magic.

Denne kjøpte jeg. Det vakre, nydelige kakestykket der sto på bordet foran meg da jeg tok bildet, og jeg skulle spise den. Den var minst like god som den så ut, og den så ut som en engel. Sang som en hobbit.

Jeg kjøpte forsåvidt også omtrent en og en halv kilo kjeks for å smake på. Du vet, jeg liker kjeks. Hvis du ikke visste det allerede var det altså på tide at du fant det ut. Jeg vet at det var over en og en halv kilo, fordi jeg veide det på vekten hennes. Og den var faktisk high-tech den også! Absolutt alle normale ting i Japan skal visst være high-tech. Kommer ikke på unntak. Den ba meg om å velge alder, kjønn og høyde før den veide meg, for å fortelle meg fettprosenten min. Jeg fikk en score (it's a game, yo) på 10,5% fett. Ifølge den første nettsiden jeg googlet meg fram til, er det mindre enn fitnessfolk, og på linje med idrettsutøvere. Og jeg er greit kjent for å spise latterlige mengder kjeks. Go figure.

Utover kvelden så vi også litt på piss-TV, og det var over middels underholdende. Det er en mann, eller noe sånt, som jeg har sett på altfor mange TV-programmer, som er latterlig feit. Virkelig, han er en hval. Og han kler seg i kjoler og sminker seg som en dame. Ser fortsatt ut som en feit hannhval, men dette er altså underholdningen i Japan. Det skumleste er at han fortsatt snakker med ganske mørk stemme. Jeg blir redd bare av å tenke på han/hun/det.

Day 9: Downtown Kyoto

Day 11: Rainy season

Day 9: Downtown Kyoto

Dag i Nagoya og natt i Kyoto

Til å være ekstremt japansk er det veldig mange utlendinger i Kyoto!

Den siste dagen i Nagoya dro jeg og Sena mot Nagoya Castle. På veien dit holdt jeg på å smelte helt, men jeg trivdes svært mye med at hun sa "You're so hot ^^" hver gang jeg ga uttrykk for å være kjempevarm. Min reaksjon er jo selvfølgelig bare "Yes, yes I am". Mens jeg slet meg gjennom solen var det derimot mange jenter som hadde funnet en egen løsning, selv om jeg må innrømme at dette ikke var første gang jeg så det.

Jentene i Japan, i alle aldre, bruker paraplyer for å ikke bli brune. Faktisk har jeg spurt mange jenter her om det, og de sier de ikke vil bli solbrente. Hva med å få tan, spør jeg. Tan? Tan har de aldri hørt om. Jeg spør hver gang om de kaller både rød- og brunfarge for "sunburn", og de sier ja. Jeg forklarer så, ganske rolig og forsiktig, at hvis de hadde brukt paraply på en solrik dag i Norge ville de ha blitt brent på bålet for blasfemi. Jeg forklarer så videre om tanning saloons, og de henger ikke helt med. Hvorfor vil vestlige jenter bli solbrente (altså tan)? De har jo så vakker, lys hud fra før!

I vesten kan man stadig oftere høre om sykdommen Yellow Fever. Den går ut på at (hovedsaklig) menn finner ut om de eksotiske, vakre og flotte kvinnene i Asia, og forelsker seg i idéen av dem. Alt som kan stemples med "asiatisk kvinne" er vakkert. I motsatt retning skulle altså asiatiske kvinner ønske at de så mer vestlige ut, med større øyne, lysere hud og noen flere centimeter i høyden. Ikke i bredden. Den karakteristikken vil de helst holde asiatisk. Jeg skriver altså her hovedsaklig fra japansk perspektiv, siden jeg ikke kjenner til andre, men Yellow Fever gjelder ikke bare japanske kvinner.

Men dette med japanske jenter synes at høyhet, lys hud og større øyne er vakkert gjelder altså ikke bare for sine kvinnelige idealer, men også for den idéelle mann. Legg til litt Yellow Fever, og jeg vil si at Japans 0,6% "other"-befolkning, altså alt som ikke er japansk, kinesisk eller koreansk, kommer til å vokse fremover.

I Nagoya spiste jeg ål. Stekt ål på en seng av ris, med diverse smågrønt ved siden av, og et par sauser å velge mellom. Og når jeg tenker "ål" tenker jeg "eeeh klissete", men gudfandenmeg for et fantastisk måltid. Jemini, etc. Alle blasfemiske ord og andre sjeldne adjektiver for et deilig måltid. De sier at stillhet rundt matbordet er et tegn på god mat, og jeg var stum. Lenge. Jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å nyte maten. Herregud, den ålen var deilig.

Videre dro vi altså mot Nagoya Castle, som har blitt restaurert etter flammebombingene i andre verdenskrig. Der møtte vi en gammel mann fra en lokal historikerentusiastgruppe som minte meg ekstremt mye om han hyggelige businessmannen som hjalp meg gjennom de første timene i Japan. Denne mannen ville også gi et par timer av sin tid til å guide oss gjennom historien og kulturen bak Nagoya Castle.

Nagoya Castle var sinnsykt kult. Vi dro gjennom syv etasjer og fikk se og høre om flere århundrer med spennende historie bak japansk kultur. Han fortalte om Japans shoguns, hvordan Japan var et helt militærstyrt land. Med tanke på hvor fredelig Japan er i disse tider, så er det morsomt å se for seg tidene med samurai og ninja overalt. Veldig, veldig morsomt :3.

På toppen av veggene hadde de faktisk kniver kun for at ninja ikke skulle klare å klatre opp. Og så hadde de porter de brukte for å stenge inn inntrengende samurai-tropper slik at de trygt kunne skyte pistoler mot dem. Og de hadde vinduer hvor de kastet steiner og slikt på klatrende angripere. Faen. Jeg får lyst til å sjekke om slottet i Oslo har slike forsvarsmekanismer.

Og denne gangen fikk jeg tatt bilde med den hjelpsomme mannen! Se, så glad jeg er. Da jeg til slutt dro fra Sena og Nagoya ga hun meg en flott japansk vite fordi, dere vet, I'm hot. Da ble jeg også veldig, veldig glad, men det var virkelig også kjempesynd å dra fra henne. Nagoya hadde vært en veldig morsom opplevelse!

Og hvis dere lurer på hvor høy jeg er, så er jeg så høy. Det bildet er tatt fra øyehøyde. Japanere er lave. Og i Japan er altså 98,5% japanske. Men denne kvelden dro jeg til Kyoto, og der var det veldig, veldig mange flere utlendinger. Temmelig høy konsentrasjon. Jeg trodde først det bare var litt mange utlendinger på togstasjonen, men der tok jeg brultalt feil. Og det er veldig morsomt å si "utlendinger", fordi jeg er jo en av dem.

Etter en del om og en teskje men fant jeg min første Kyoto-host, Yuri. Det var litt sent på kvelden, men hun tok meg veldig godt imot. Og så ble det foreslått å dra ut å drikke. Litt sent, som sagt, men heldigvis var vi i Japan. Her fant vi utesteder som var åpne til klokken 9 på morgenen. Og veldig mange av dem var såkalte gaijin-bars, altså utlendingbarer.

Det var virkelig stappfult med utlendinger, som meg, men de fleste foretrakk å henge sammen. Jeg reiste ikke til Japan alene for å mingle med andre turister. Det var to karer fra Amerika som gjerne ville finne en bar med oss, og de var kjempehyggelige, men akkurat på denne ferien hadde jeg ikke lyst til å henge med dem. De kunne begge snakke japansk, men han ene gjorde det klart på den korte samtalen vi hadde at han syntes engelsk var et veldig mye bedre språk til å uttrykke seg med. Henge med utlendinger i Japan som vil unngå japansk for enhver pris? Nei takk.

Vi endte til slutt opp på et sted med en av de mest fantastiske konseptene i Japan. All-you-can-drink. Helt til det stengte klokken 4am. Hvor mye kostet det, sier du? Hundre norske kroner. Og drinkene var gode. Holy shit. Vi drakk og pratet skit, men etterhvert var vi begge trøtte, så vi tuslet tilbake for å få en lang natts søvn.

Day 8: Sky high

Day 10: Japanese sweets