This and that

Det finnes mer enn en side til et språk!

Å lære japansk viser seg å være både ufattelig enkelt og veldig vanskelig.

(Dette innlegget endte opp med å bli en tug-of-war hvor jeg drøfter ting jeg kan og ikke kan, lol. Kjedelig innlegg, men jeg endte opp med å skrive det, så jeg orker ikke slette det.)

Jeg har tidligere sagt at læringen går altfor raskt. I det innlegget skrev jeg at læringskurven skremte meg, ettersom det tok så kort tid å lære så mye. Det føler jeg fortsatt, men det er også klart hva det er jeg ikke kan. Siden det innlegget har jeg doblet antallet kanji jeg kan, og det begynner å bli veldig få kanji jeg ikke kan betydningen til. Derimot har jeg enda flere kanji igjen å lære før jeg går "videre". Jeg har enda ikke øvd på å forstå setninger. Likevel kan jeg lese.

Selvfølgelig kan jeg ikke lese alt. Langt ifra. Det hadde vært latterlig om det tok tre-fire måneder fra starten av prosjektet til jeg kunne lese flytende japansk. Men fy faen så lett det er å lese japansk. Jeg har en del brevvenner nå, bare fordi det er så gøy å lese japansk! Og de skriver på forskjellige måter, så jeg får "øvd" å lese på forskjellige måter også.

En skriver veldig pent og høflig, en annen skriver veldig folkelig med slang som om vi snakket ansikt-til-ansikt, og en tredje føler seg ikke stødig på engelsken, så hun skriver bare japansk. Med masse slang. Jeg blir til og med introdusert til dialekten fra Kansai-området (hvor Kyoto ligger) som hun ene bruker, og forstår mer og mer av det.

Jeg ler før jeg i det hele tatt oversetter ting. Det er det aller beste. Annet kontinent, annet land, annen kultur, annet språk, og det er fortsatt altfor enkelt å få en connection og få den andre til å le. Ikke rart globaliseringen skjer så raskt, folk som bor på en øy på andre siden av kloden trenger ikke å være så annerledes! Dessuten er det over 30 ganger så mange folk i Japan, på et like stort landområde, så det er dømt til å være folk der man kan bli venner med. Jeg liker Japan.

Eeh, woops. Digresjon. Snart kan jeg all kanjien jeg "må" kunne, og da skal jeg begynne å lære meg å lese. Likevel har jeg allerede begynt å sett på japanske serier med japansk tekst. Veldig nyttig! Tross alt er det veldig mye vanskeligere å høre hva de sier enn det er å lese riktig. Teksten kommer selvfølgelig altfor raskt, men det betyr bare at jeg får øvd på å lese med tidspress. Ingen negativ ting. Serien jeg ser på er Clannad, og den er uansett så nydelig at jeg trenger ikke å forstå alt for å like den. Og jeg må si det er deilig å forstå setninger når jeg skjønner at de er plot-twisters. Nam.

Japansk grammatikk er ikke så veldig vanskelig, for å være ærlig. Setningsstruktur er derimot veeeldig annerledes fra norsk og engelsk, så det er det jeg trenger å øve mest på. Faktisk handler japansk grammatikk mest om å legge følelser til idéer. De kan si ett ord, og med litt grammatisk magi klarer de å formidle hva det er de synes om det ordet. Hvis jeg ser på det sånn, er det litt søtt å lese japansk. Kanjiene er ord, grammatikken er følelser. Det er selvfølgelig ikke sånn at alt av kanaen (det som ikke er kanji, altså "stavelses-bokstavene") er ren grammatikk, da. Men mye av det er.

Derimot er det mange hindre å overkomme. Hvis jeg hører på en japansk sang skjønner jeg fortsatt ikke nok til å plukke opp hva sangen handler om engang. Jeg kan virkelig ikke si at jeg kan japansk. Når det kommer til kanjiene jeg "kan" kan jeg så lite om hver enkelt av dem at japansklærere jeg har snakket med mener at det jeg gjør bare er tull. Å lære seg å gjenkjenne dem bare for å lære kun én betydning? Unyttig tøv. "Gjør det ordentlig og lær alle måtene å uttale hver kanji på, sammen med hver eneste betydning, før du går videre," sier de. Noe sånt, ihvertfall.

Gi meg en barnebok som kun bruker hiragana fordi det er det første barn lærer, og jeg vil ikke forstå et fnugg. Det er altfor vanskelig for meg. Men likevel føler jeg at jeg forstår så mye mer av japansk enn jeg burde. Jeg begynner å få et greit grep på kanji og grammatikk, er ikke det nok?

[Kanji: 1667]