A Shogi Parent

Mitt barn skal bli Shikamaru
Får bare håpe Shikamaru ikke dør før serien ender
(Håper virkelig ikke Ingvill blir nervøs av dette innlegget, haha)

Hvis jeg skal ta med meg den "asiatisk forelder"-tradisjonen som går ut på å trene ungen hardt i noe, måtte den tingen ha vært shogi. For de som kanskje ikke har sett meg nevne det før, er shogi basicly japansk sjakk. Hovedforskjellen fra sjakk er at brikker du har tatt kan spilles ut igjen hvor som helst på brettet. Så hvis du bare tar brikkene til motstanderen og angriper, kan du plutselig se området rundt kongen din bli omringet av brikkene du nettopp mistet i angrepet.

Til og med noe så smått som å ofre en enkelt brikke for å gjennomføre et angrep kan føre til tap. Derfor elsker jeg shogi, fordi hvert trekk krever planlegging, og hvis motstanderen spiller noe annet enn du så for deg, har du allerede gjort feil. Shogi handler om å føre, å holde initiativet. Shogi er som en dans, hvor begge prøver fortløpende å bestemme hvordan partneren skal bevege seg.

Hadde noen faktisk kunnet sett meg sitte her ved verandadøra i 7. etasje ville de ofte ha sett meg stirre ut på fotballbanen ved internatet. Det er tenkestillingen min, og jeg stirrer på de små menneskene som løper rundt og roper. Jeg kunne ha sagt at de løper og sparker baller, men det er dessverre slik at kun et fåtall av folka på banen faktisk sparker ballen. Mens de sparker ballen tenker jeg på hvordan verden fungerer og hvilken del jeg skal ta i den.

Jeg sitter ofte her og tenker på hva slags far jeg har lyst til å bli. Det aller viktigste for meg er at barna mine er lykkelige. Jeg har ikke tid eller plass til å skrive om min definisjon av lykke, men kort sagt kan jeg si at det handler om progresjon. Æsj, nå fikk jeg lyst til å blogge om lykke. Og jeg ser at jeg ikke engang klarer å skrive kort om hvordan jeg vil få kidsa mine glade heller. Uansett, jeg vil at de skal finne noe nyttig som også gjør dem glade, som de kan holde på med ofte. Trening. Musikk. Eller spill som ikke går utover helsen deres.

Min ting var World of Warcraft. Jeg brukte kjempemye tid på det, prøvde å bli sterk, prøvde å bli flink, og jeg klarte det. Jeg hadde venner som var bedre enn meg på alle forskjellige deler av spillet, men det de ikke var best på var jeg ofte bedre på. Inget ess i noe fordi jeg holdt på med alt, men en god "Jack of all trades". Jeg spilte veldig mye, og ble kjempeglad. Hadde det virkelig morsomt! Så morsomt at jeg spilte til langt ut på natt, ikke fikk tid til å lage mer næringsrik mat enn brødskiver med sjokopålegg, og i helgene og feriene sov jeg gjerne så lenge at jeg forsov meg til middag.

Det er trygt å si at min generelle helse var temmelig dårlig, selv om jeg ikke ble mye syk. Fram til et eller annet tidspunkt på videregående, ihvertfall. Da fikk jeg kyssesyken, og kroppen min var så dårlig i utgangspunktet at det rev ned det siste jeg hadde av helse, og jeg ble syk i... to år? Jeg husker ikke. Jeg ble ganske enkelt så syk at jeg mistet hukommelse og tidsperspektiv rundt den perioden. Jeg skrev først at jeg ble syk i vg2, men jeg husker faktisk ikke hvilket år det var. Jeg husker ikke hva jeg gjorde, men jeg husker at jeg begynte med WoW igjen rundt den tiden i vg3 hvor jeg fant ut at jeg allerede hadde for mye fravær til å få vitnemål. Det var rundt februar. Jeg kan ikke engang huske å ha sluttet med WoW før jeg startet på igjen, men det gjorde jeg visst.

Barna mine skal ikke få gi opp helsen sin for noe som helst. Foreldrene mine gjorde ingenting galt, de prøvde også på mange, mange, mange måter å få meg til å slutte med WoW, men jeg hadde ganske enkelt ikke noe annet å gjøre, og endte alltid opp med å begynne på igjen. Det eneste de ikke klarte var å stille seg skikkelig i min stilling, kun på grunn av forskjellen mellom tidsperiodene vi vokste opp i. Derfor vet jeg jo selvfølgelig ikke hvordan mine barn kommer til å vokse opp, men jeg har ihvertfall erfaring med noe foreldrene mine ikke hadde.

Shogi er også et spill. Hva er da egentlig forskjellen mellom WoW og shogi? Veldig mye ligner, som tankemønstre, å forutse hva som blir det neste som skjer, å huske hvilke rekkefølger man burde gjøre ting i for å få best utslag, det faktum at å spille mot ekte mennesker som gjør feil og finner på nye taktikker på rappen gjør at man aldri kan "lære seg ferdig", og mye annet. Men WoW krever hendene på mus og tastatur. Og det krever at du holder på nå, neste sekund, om ti minutter og om en time. I shogi er hendene frie, og det eneste du faktisk gjør er å gjøre trekk når du har bestemt deg, og det trenger ikke å være tidsbegrensninger på trekkene. Det gjør at du alltid kan "løsrive deg" for å gå og hente mat hvis du er sulten. Du kan gå på skolen mellom trekkene. Det er til og med produktivt for spillet å ta en joggetur eller en dusj for å vekke hodet, du kan til og med legge taktikker imens.

Jeg vil gjerne lære shogi til barna mine en gang i fremtiden når jeg faktisk får meg barn. Noe inspirert av forholdet mellom Shikamaru og faren hans i Naruto. Det at de spilte shogi sammen har aldri hatt noe med seriens historie å gjøre, det var bare for å illustrere at de var to rolige mennesker som likte å fordype seg i taktikker over et shogi-brett sammen. Det eneste jeg husker fra å ha sett dem spille er at faren en gang sier "jasså, Climbing Silver?" til en av taktikkene Shikamaru bruker. Jeg lærte den taktikken nylig, og kom til å tenke på dette.

Jeg skal ikke gjøre mitt beste for å få barna mine til å spille shogi. Jeg skal gjøre mitt beste for å få dem til å like det, slik at jeg en dag kan oppleve at de kommer til meg og spør om jeg vil spille en runde. Eller at de spør om de får begynne med hva som helst annet som er produktivt og morsomt for dem.

More, More, More!

I dag brøt jeg igjennom en barriere
Jeg har enda ikke helt funnet ut hva som er på den andre siden, men vi får se

Jeg gjorde noe svært bemerkningsverdig i dag. Jeg ba hovedlæreren om å sette av litt tid for et møte, og så fortalte jeg at jeg ikke syntes vi/jeg fikk nok lekser.

Kanskje jeg skulle ha avsluttet innlegget der, for det er virkelig mer enn nok! Noen som leser disse innleggene kjenner meg fra videregående eller enda tidligere, og det burde være litt vanskelig å oppdatere bildet de har av meg. Jeg studerer i Japan på et intensivt språkkurs som er kjent for å bygge voldsomt gode språkegenskaper hos alle studentene her på svært kort tid, og vi får lekser hver eneste dag, blant annet å skrive tre japanske essayer forrige uke alene. Hvis jeg forteller folk hvor mange kanji vi har gått igjennom så langt siden vi kom hit, sliter folk med å se for seg hvor mye vi må arbeide. Likevel arrangerte jeg et møte med læreren i dag, og sa med et straight face at hastigheten vi lærer kanji er for treg, og at jeg får ikke nok lekser.

Grunnen til at jeg vil ha mer lekser er at hvis jeg ikke har "for mye lekser" begynner jeg å prokrastinere. Jeg prøver hardt å disiplinere meg selv, men jeg er også realistisk. Hvis jeg har lekser jeg må gjøre, men jeg vet at det ikke tar mer enn en og en halv time, kan jeg alltids gjøre det før jeg legger meg. Og derfor gjør jeg det. Jeg har alltid tid til å utsette det, og resulatet er at jeg ofte ikke er ferdig med leksene før halv ett om natten eller senere. Problemer med å sovne har jeg nok av fra før, så jeg får ikke nok søvn om nettene. Jeg har enda ikke kommet altfor sent til en skoletime (grensen er 30 min, jeg har vært 15 min for sen en gang), men jeg har forsovet meg som følge av å ha utsatt leksene til sent på kvelden.

Jeg vil ikke ha friheten til å utsette leksene. Jeg vil at det skal være så mye lekser at jeg må begynne før middag hvis jeg skal klare å bli ferdig. Jeg har allerede utviklet en metode for å gjøre leksene og holde på med underholdning samtidig, så jeg kommer fortsatt til å "ha et liv" selv om leksene tredobles. Men jeg trenger at leksemengden økes for å få sove. Jeg trenger å ikke ha tid til å utsette ting til før jeg sover for å faktisk klare å legge meg i tide. Jeg utsetter leksene så mye at jeg ikke lenger får til å stå opp om morgenen for å jogge, ikke engang for å spise frokost! Og det er uakseptabelt. Lurer på om noen i Norge klarer å gjenkjenne denne personen.

Den siste uken fullførte klassen "shokyu"-nivået, begynnernivået. Det tok to og en halv måned å gå igjennom to lærebøker på omlag 350 sider totalt, hvor vi hver dag måtte huske en side eller to med japansk samtale; og en kanjibok med 600 kanji i. I tillegg har vi skrevet en del essayer på japansk, hatt fremføringer og spontantaler, men nå er vi altså over på "chukyu", et slags mellomnivå. Det viderekomne nivået tror jeg skal begynne tidlig i høst, mens det avanserte "jokyu"-nivået begynner fra oktober/november, hvis jeg har fått med meg rett. Detaljene for fremtiden er sikkert ikke riktige, men så langt er vi ihvertfall på begynnelsen av mellomnivået. Her lærer vi ting som ting på høyde med norske uttrykk som "tar litt om gangen" og "ser ut som en fisk" og sånt.

I chukyu skal vi ikke lenger huske samtaler utenat, men artikler og tekster med mange faktaopplysninger. Derimot vil jeg si at den største forskjellen er at artiklene er vanskelige og lange, så lærerne synes ikke at vi har tid til at alle åtte elevene skal huske tekstene hver dag, så vi rullerer. Og det gjør at jeg får enda mindre lekser enn før. Jeg rekker opp hånda og tilbyr meg å huske tekstene og presentere dem hver morgen, men har til nå bare fått ta på meg tre av fem tekster. Sukk. Under dagens presentasjon ble jeg bedt om å lukke boka og gå fram til verdenskartet for å peke mens jeg siterte teksten om Japans geografi, og det var veldig morsomt. Håper å få flere slike utfordringer!

Det er ikke det at lærerne eller bøkene er dårlige. Lærerne er helt fantastiske, som jeg virkelig vet å verdsette, og bøkene kommer jeg faktisk til å ville bruke som referansepunkter senere, de er også kjempegode. Og skoletimene er altså mer enn lærerike nok, det er altså etter skoletid jeg føler ikke strekker til. Men nå får jeg vel se om læreren finner på noe ekstra til meg eller noe sånt.

Visibility Cloak

Jeg føler meg veldig synlig her
Akkurat nå passer det meg fint, men det er også veldig skummelt

I det siste har jeg følt meg veldig, veldig synlig her i Japan. Da er det ikke bare den vanlige vitsen om at jeg er så høy her at gamle folk reiser seg fra benker for å løpe bort til meg og spørre meg hvor høy jeg er, som har skjedd, men jeg føler meg synlig. Jeg føler at folk legger merke til meg. Jeg er egentlig ikke veldig god til å skaffe venner, så det føles virkelig flott å ha så lett for å få kontakt med så mange hyggelige folk her! Det at folk legger merke til meg gjør meg glad, og også veldig redd. Dette innlegget handler om hvor mye interessant, flott og skummelt som skjer rundt meg.

En smått urelatert ting jeg noterte for en stund siden på mobilen er at Japan tydeligvis diskuterer mye rundt det norske læresystemet for tiden. Forskjellene er egentlig veldig store, men noen forskjeller som er enkle å forklare er at barneskolen er 6 år og en bachelorgrad er 4 år. I tillegg starter alle skoleårene i april, rundt tiden hvor sakuratreet blomstrer. Det er også mye konkurranse og stress rundt å komme inn på de beste videregåendeskolene og universitetene. Der er også en annen viktig forskjell, for i Norge jobber du for å komme inn på linjer, ikke universitetene. Her trenger du nesten bare å komme inn på det universitetet du ønsker, for så å plukke fag slik at du får en grad du vil ha. Akkurat hva det er Japan synes er interessant med det norske systemet skulle jeg gjerne ha fått utforsket mer av!

Jeg klipte meg for ikke så lenge siden, og det var egentlig da jeg begynte å føle meg synlig. Jeg husker fortsatt 8. klasse på ungdomsskolen hvor jeg begynte med tannregulering og kort hår, lot håret vokse litt ut under det første semesteret, og så rundt vinterstid klipte jeg håret, fikk meg briller for første gang og fjernet reguleringen på ganske kort tid. For første gang i livet kunne jeg endelig tydelig se ansiktene til folk, og alle uttrykkene var fremmede. Folk så godt som lurte på hvorfor jeg sto utenfor klasserommet vårt. Lenger ut på våren byttet jeg fra briller til kontaktlinser, og på slutten av våren hadde klassen klassetur, hvor jeg fant ut at en god del av folka i klassen ikke ante hvem jeg var, at jeg faktisk gikk i samme klasse.

Her i Japan sto jeg i matkø da tre japanere, som jeg ikke følte at jeg kjente igjen, kom bort til meg og spurte om jeg hadde klipt håret. De to-tre første dagene etter hårklippen ble jeg virkelig overvelmet over hvor mange folk som spurte om jeg hadde klipt håret. Og jeg måtte nesten skamme meg, for jeg er virkelig dårlig til å oppdage sånt hos andre, men skulle gjerne ha gitt folk den oppmerksomheten samme oppmerksomhet tilbake. Det morsomste må forsåvidt være da jeg ikke hadde briller på fordi jeg nettopp hadde vært ut og jogget, og møtte en i klassen i heisen. Han så litt sjokkert på meg og sa "you're tall, so you must be Johannes".

Jeg ble først synlig blant de utenlandske studentene i begynnelsen da jeg tok initiativet til å lage en facebookgruppe, og mange forskjellige folk tok kontakt med meg for å bli venner på facebook slik at jeg kunne legge dem til. Og så tok jeg også stor del i initiativene til å holde fester med alle i klassen de to første ukene, som forsåvidt også har gitt enkelte et inntrykk av at jeg er en voldsom alkoholiker. De fleste som kjenner meg i Norge vil vel kvie seg for å si at jeg drikker ofte/altfor ofte. At lavalderen for alkohol her er 20, at mange er under den alderen, at mange er asiatere og derfor tåler ekstremt lite alkohol av normal standard, og at jeg tåler en god del og derfor drikker veldig mye når jeg først drikker, hjelper forsåvidt ikke så mye på akkurat det alkoholikerbildet jeg har klart å skape på bare to fester på to uker.

Ellers har jeg heldigvis klart å gi noen gode inntrykk også. Siden jeg alltid prøver å forklare hvor enkelt og morsomt kanji kan være når folk syter over hvor vanskelig det er, har jeg blitt stemplet som en kanjimester. Såpass at en jeg har blitt godt kjent med nå spurte meg om jeg ville hjelpe ham med å finne gode måter å huske kanjiene han trengte å huske før midtsemestereksamenen vi hadde på tirsdag. Vi satt i flere timer og snakket om alle tegnene og hvordan de er bygd opp, og til slutt takket han kjempemye for seg og sa "I have caused you so much pain", til tross for at jeg syntes det var kjempemorsomt og koselig. Det føltes litt som en direkte oversettelse av kulturelle uttrykk, som at japanere grovt oversatt sier "jeg er i veien!" når de entrer hus, "jeg gjør noe uhøflig" når de går ut av rom folk er i, "akkurat nå" når de kommer hjem, etcetc. Jeg elsker å lære slike uttrykk, men det var litt vanskelig å forklare at han absolutt ikke hadde kommet meg til skade. Kanji er gøy.

Forsåvidt har også læreren innsett at jeg virkelig elsker kanji. I en skoletime ble hun usikker på hvordan hun skulle tegne en kanji, og spurte "Johannes-sama" om hjelp for å bekrefte at det var rett. Andre tilfeller hvor "-sama" brukes er "kami-sama (gud)", "ou-sama (konge)" etc. Den læreren tuller mye, men det at hun anerkjente at jeg var en pålitelig kilde når det kom til å bekrefte en kanjis form gjorde meg kjempeglad. Og en god del stresset, fordi jeg gjerne vil kunne skrive kanji like raskt og naturlig som jeg gjenkjenner dem... Heldigvis har jeg lagt litt inn litt tid for å oppnå det i det siste, så det blir nok bedre over tid.

Det ser forsåvidt ut som at jeg drar til norsktimene annenhver uke, og sist gang ble jeg bedt om å ta den fremste pulten, snu den mot resten av klasserommet, og lese en tekst høyt på tydelig og treg østlandsdialekt. Jeg endte opp meg å uttale "ferge" med j-lyd en gang og g-lyd en annen gang, bare fordi det er så uvant for meg å snakke østlandsk. Det var tydeligvis "ferge" som var riktig, da. Fikk nok ikke full score på den høytlesningen min, nei. Men læreren synes det er kjempemorsomt å ha en nordmann på besøk i klassen, og sammenligner ofte norsk og svensk når både jeg og svensken er der.

Norsklæreren fortalte også om noe av det rareste med norsk matkultur han noensinne hadde opplevd. En av tingene var det nordmenn drikker til fancy mat. Hva drikker vi til fancy mat? Bryr vi oss egentlig noensinne? Han hadde spurt en nordmann, og han hadde sagt at han drakk cola til sushi. En bølge av uro spredde seg blant japanerne i klasserommet. Videre fortalte han at enkelte nordmenn skjærer bananer opp i skiver og legger de på brødskiver!? Da jeg kunne bekrefte at det er kjempegodt ble klasserommet fylt av ansikter som ikke visste om de skulle gråte eller le. Men det særeste måtte være nordmenn som legger én skive agurk eller paprika på brødskiver med skinke og/eller ost. Jeg hadde aldri tenkt over det, men det hjelper visst på smaken på grunn av duften! Sære, sære nordmenn.

Apropos å være nordmann var jeg på barbeque i helgen, og der var det stappfullt med japanere, og kjempemange utenlandske studenter. Vi grillet, koste oss, snakket og ble venner. Det var selvfølgelig også mange som tok bilder av hverandre, og jeg hjalp av og til til. Etter å ha tatt bilde for noen ble jeg spurt hvor jeg er fra, og jeg sa at jeg var fra Norge. "Åååh, Norge! Kult! Du, jeg kan bli en kjempegod husmor. Vurder det, okei?" Og de leste og kommenterte raskt ansiktsuttrykket mitt som, til tross for kulturforskjeller, veldig tydelig sa "jeg kommer ikke til å vurdere det", men hun forsto heldigvis at det var uaktuelt å godta et barbequefrieri når jeg har kjæreste. Til tross for at det var kjemperomantisk og sånt.

Men i dag var jeg altså på et båtrace. Det var en ganske stor begivenhet, ettersom det var TUFS' 100. båtrace. I den anledning kom en av lærerne jeg først hilste skikkelig på forrige uke bort til meg og spurte om det passet å intervjue meg litt om hvordan jeg, som utenlandsk student, syntes det å delta i et svært båtrace med så mange andre studenter var. Han intervjuet meg og ei i klassen fra Thailand, og ga oss ting som smakte godt som takk for tiden vår (over). Det kommer i lokalavisen en eller annen dag, men jeg vet ikke når. Sjansen er derimot stor for at lærerne på skolen tar initiativ til å skaffe avisen for oss den dagen den kommer ut. Japan er litt sånn, folk gjør av og til sånt uten at man spør dem om det.

Under båtracet gruste vi all motstand. Under kvalifikasjonsrundene vant vi med den raskeste tiden av alle heatene, ikke bare vårt eget, og kom derimot direkte til finalen. Han som satt i båten og styrte mens vi rodde fortalte meg at jeg var kjempeflink til å ro, og burde bli med i roklubben, men det er faktisk ikke mulig. Roklubben begynner treningen klokken 4 om morgenen, ror i noen timer før de reiser sammen til skolen klokken 8, og så reiser de tilbake til roområdet og ror mer på ettermiddagen. De ror så mye at de faktisk bor sammen på anlegget.

Men klassen min vant også finalen, og selv om vi alle visste at det ikke ville bli pokal til vinneren uansett, fikk vi både pokal og medaljer. Akkurat nå sitter jeg med pokalen på rommet, så rullerer vi litt på den før den til slutt ender opp på klasserommet. Der skal den stå som et symbol på D-klassens tårer og svette, som vi ikke kunne ha oppnådd uten den fantastisk synkrone roingen vi oppnådde selv uten ekstra øving, fram til neste års D-klasse overrekker den til dommerpanelet på begynnelsen av TUFS' 101. båtrace.

Mens vi rodde rolig ut til startområdet ropte folk i hytt og pine til meg. Jeg har vært med på hvert eneste arrangement som har vært tilgjengelig så langt, alt fra velkomstfester til barbequer, har snakket med fremmede under lunsjene på skolekafeteriaen, og på alle disse måtene blitt kjent med mange folk. Til og med han som styrte båten måtte le og kommentere at de bare ropte til meg. Det føltes kjempespennende, og gjorde meg livredd, og jeg valge å gripe tak i spenningen og ro for harde livet.

Det å bli lagt merke til skremmer meg voldsomt mye. Gjennom livet har jeg ofte unngått å snakke med folk jeg ikke kjenner særlig godt i frykt for å drite meg ut eller si noe frekt med uhell. Det er selvfølgelig ikke noe som skjer ofte nok til å være redd for, men jeg antar det er en type sosialangst. For et par år siden, før folkehøgskolen, fikk jeg ristet av meg vanene jeg hadde for å unngå konfrontasjoner, men det betyr ikke at det ikke skremmer meg. Det verste jeg vet er å vite at noen jeg kjenner ikke liker meg. Og folk er så forskjellige at det ikke kan være mulig å bli likt av alle, så jo flere jeg blir kjent med, jo mer øker jeg sjansene for å at noen ikke liker meg. Men dette er en altfor destruktiv måte å tenke på, og jeg har nok selvkontroll til å unngå å tenke slik, jeg bare følte meg kvalt etter dagens seier da jeg dro hjem med pokalen i hånda og hørte Janteloven på repeat i bakhodet hele bussturen hjem.

Av og til spør folk meg hva som er Norges største sosialproblem. Noen land sliter med skolepress så mye at ungdomsskoleelever tar livet sitt fordi de tror de ikke kommer inn på skolen foreldrene deres vil at de skal inn på, mens her i Japan jobber folk seg ihjel. Jeg har aldri klart å svare på hva slags sosiale ting det er som har en voldsom, negativ effekt på samfunnet vårt, men jeg begynner å bli mer og mer klar over at det for Norge er Janteloven. Jeg skammet meg over å være glad for å vinne et båtrace. Av og til skammer jeg meg fordi jeg er stolt over å ha blitt tildelt et stipend. Når jeg må fortelle folk at jeg ikke har noen "sempai (i dette tilfelle tidligere elever fra samme land)" fordi jeg er den eneste nordmannen som har fått stipendet så langt skammer jeg meg grenseløst. Ikke fordi jeg er alene, men fordi jeg var først.

Jeg trenger også en del tid alene på rommet mitt, og vet helt klart og tydelig at det vil være helt umulig for meg å bo i kollektiv her i Japan, så jeg har allerede begynt å spare penger til den høye husleien jeg må leve med fra neste vår. Å bli lagt merke til er skummelt, virkelig skummelt, ikke fordi jeg er redd for at noen skal oppdage at jeg har gjort noe galt, men fordi jeg akkurat nå, i denne perioden av livet mitt, er stolt og fornøyd med meg selv. Og jeg skammer meg.

Happy days

Det skjer enormt mye interessant for tiden
Og etter hver interessante ting blir jeg plutselig opptatt med den neste

Det har ikke vært enkelt å få skrevet om det som skjer for tiden, så dette innlegget blir litt som en oppsummering av ting jeg har gjort i det siste. Egentlig skulle jeg gjerne ha skrevet et innlegg om hver ting, men jeg føler at å ihvertfall få skrevet noe er bedre enn at jeg aldri skriver fordi jeg ikke har tid til å skrive så mye som jeg vil. Uansett har jeg det kjempemorsomt for tiden, og vil dele opplevelsene mine!

Jeg dro på en teseremoni for noen uker siden, hvor jeg blant annet satt i den japanske "seiza"-stillingen, kjent for å ta livet av beina over tid. Knærne mine er heldigvis litt rare, som betyr at å stå på knær er en verden full av smerte, men å imponere japanere ved å sitte i seiza over lang tid har blitt min forte. Seiza kveler nemlig blodtilførselen til beina for dødelige mennesker, som gjør at det er umulig å reise seg fra sittestillingen uten å falle, og derfor er det "høflig" å være tålmodig med å reise seg etter en teseremoni. Det kommer selvfølgelig av at hvis alle reiser seg raskt blir det fort en klein situasjon hvor alle faller på hverandre.

Jeg deltok også i Kurayami-festivalen, "Mørkets festival", og en av japanerne der fortalte historien bak festivalen. Han fortalte om hvordan guden man feirer, hvis navn jeg har glemt, ligner mest på Satan, av alle de "vestlige" figurene han kunne komme på. Så fortalte han videre om hvorfor det egentlig var greit, Satan var jo også en engel, og hadde mye positivt, men som med festivalguden ble han litt stemplet som en bad guy, for å si det mildt. Det finnes jo godt og vondt i historiene til alle kulturer uansett. Festivalguden var også en helt, da. Men navnet til festivalen kommer ikke fra "mørkets krefter", det kommer fra en gammel tradisjon hvor menn under festivalen fikk lov til å ligge med andre kvinner utenfor ekteskapet, uten følger. Lokalhistorie er virkelig en rar ting.

Forrige fredag besøkte vi en barneskole. Det var med Multicultural Communication Class, så nok en gang var oppdraget å bli overrasket av den japanske kulturen og få åpnet våre øyne for kulturforskjeller. Folk sier at barn er barn uansett hvor man reiser i verden, men med det i tankene ble jeg virkelig sjokkert. Sjetteklassingene (det siste året på barneskolen for japanere) møtte oss ute på veien og delte seg opp i to og to for å lede den oppsplittede klassen vår til gymsalen. Der hadde de forberedt sandaler til hver og en av oss, og de la skoene våre i en skohylle. Deretter ble vi møtt av gangveien på bildet ovenfor, før de fremførte et mesterverk av en trommekunst. Etter noen taler ble alle i klassen vår delt opp og introdusert til 3-4 skolebarn som hadde tegnet flagget vårt og forberedt forskjellige leker og moro. Aldri før har jeg sett så godt organiserte barn.

Helga etter skolebesøket klatret jeg også et fjell med fjellklubben. Vi dro litt vestover til en innsjø og klatret opp det nærmeste fjellet morgenen etter en barbeque. Natten ble tilbragt i telt, som jeg virkelig ikke kommer til å savne noe særlig. Det var likevel absolutt verdt det, ettersom turen var en flott opplevelse. Jeg er forsåvidt den eneste utlendingen i klubben, så jeg blir tvunget til å snakke japansk hele tiden, som jeg er glad for. Det var forsåvidt en som var interessert i å høre om norsk historie og opprinnelsene til språket, så jeg forklarte diverse om hvordan norsk har mange likheter til dansk og svensk etter å ha vært under kontroll fram til 1905. Norsk historie er ikke mitt stødigste punkt, så jeg må nesten lese meg litt opp på det også, for å kunne svare bedre senere. På bussturen hjem insisterte høytaleren på å si "please press the butter", så der var jeg også jevnlig underholdt.

Shogi, japansk sjakk, holder jeg også mye på med. Jeg lærer det bort til så mange andre her som mulig, mens jeg prøver å komme meg forbi nybegynnernivået ved å lære fra profesjonelle youtubefilmer og lignende. Hvis jeg bare spiller med folk som er helt nye vil jeg jo aldri bli flinkere! Målet er likevel å lære bort shogi så godt at alle til slutt klarer å slå meg, slik at jeg igjen får noen å slå. Dette har så langt vist seg å være en temmelig morsom hobby, og japanere blir nok en gang glade for å høre at jeg holder på med noe som absolutt er å regne som japansk kultur. Derimot er det visst ikke så mange japanere som faktisk kan å spille shogi. Det at det ikke er en shogi-klubb på skolen er faktisk ganske overraskende, men det finnes alltid neste år!

I tillegg til shogi har jeg begynt å spille bridge med tre andre (som er nødvendig for bridge, det må spilles med fire), og det er også veldig morsomt! Pappa spilte det selv da han var yngre, så jeg måtte jo gi det en sjanse. I bridge spiller man med en partner, mot de to andre. Partneren min er virkelig altfor god, men hun er også en flink lærer, så hun tvinger meg til å ta kontroll hver runde vi spiller, bare for å få meg til å se selv hvilke taktikker jeg burde bruke. Jeg er nervøs for at hun til slutt kommer til å ha lyst til å dra på turneringer eller lignende, som hun tydeligvis gjorde på videregående. Men pappa fortalte meg at tremenningen min fikk sølv i junior-VM i bridge, så det at jeg har sterke bridgespillere i familien gjør at jeg får mer lyst til å bli god selv.

Denne lørdagen dro jeg til en fest i Ebisu, Tokyo! Jeg ble invitert av en svensk kompis jeg har fått meg her på skolen, som jeg går til norsktimene med. Jeg ble invitert fordi bursdagsbarnet vi feiret levde etter en fantastisk mantra. "The friends of my friends are your friends". Veldig bredt, og det gjorde at veldig få på festen kjente hverandre fra før, som gjorde det ekstra morsomt og sosialt. Et par morsomme ting var at det var flere svensker der, selv om bursdagsbarnet var japansk, fordi han hadde vært assisterende japansklærer i Sverige et år. Disse svenskene var selvfølgelig på 180-200cm hele gjengen, som er noe for seg selv her i Japan.

Bursdagsbarnet fylte 30 år, og det betyr også at veldig mange av gjestene var gifte. Folk viste forlovelsesringer og introduserte ektemenn og koner i hytt og pine. Jeg kunne jo selvfølgelig fortelle om at broren min skal gifte seg i sommer, og snakke om kjæresten min, men jeg var veldig tydelig den yngste i flokken. Da folk begynte å overrekke businesskort til hverandre følte jeg at jeg hadde blitt trumfet. Kanskje på tide å gi litt liv til ja.pane.se snart?

Tirsdag den 28. mai har vi midtsemestereksamen. Den dekker intet mindre enn 250+ kanji, godt over 150 grammatikkpunkter, rundt 80 sider med setningsstrukturer og 40 utenlandske ord. De utenlandske ordene er slitsomme, fordi de innebærer å kalle knappen til et kamera for "shattaa". Innen testen vil klassen min egentlig ha lært over 550 kanji, som betyr at de vi faktisk skal kunne til testen er ting vi husket best for noen uker siden. Repetisjon. Denne overhengende eksamenen gjør at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å ha særlig mye fritid framover, men vi får se om jeg ikke får tid til en teseremoni eller en barbeque til.

Gotta Catch 'Em All

Livet i Japan er fantastisk
Men hver gang jeg får en ting i orden kommer selvfølgelig nye utfordringer

Har det fortsatt kjempeflott her! Leksene har blitt redusert, som strengt tatt skuffer meg litt, men det betyr at jeg har litt mer fritid. Jeg skulle gjerne heller ha følt mer tidspress på å begynne med leksene "fordi jeg har så mye" enn å føle at jeg kan utsette det litt fordi jeg ikke har så lite. Men jeg har ihvertfall fått litt tid til å kose meg, og jeg leser for tiden "Kjærlighet før øya synker", en slående fantastisk bok av Vetle Lid Larsen som jeg fikk av Ingvill. Jeg er en veldig treg leser, men jeg regner det likevel som at jeg for tiden leser en bok.

Boken fikk jeg forsåvidt før jeg reiste hit, men for to uker siden sendte Ingvill meg en redningspakke! Hun sendte med diverse hun visste jeg ville le godt av, noen søte, sjarmerende ting og også noen ting som er søte på tunga. Her må jeg selvfølgelig eksplisitt nevne Safari-kjeks. Jeg fikk to pakker, og har faktisk klart å spare litt på den andre etter at den første pakken ble spist opp i en storm av nostalgi (det var hele fire uker siden sist jeg spiste Safari-kjeks!), så for tiden får jeg tatt meg en kjeks hver dag, bare for å opprettholde avhengigheten. Det gjør forsåvidt også at kjekskjøpingen min her i Japan holdes i sjakk, så jeg spiser ikke så mye usunt for tiden.

Derimot har jeg forsåvidt lagd "middag" på rommet for første gang! Det var bare egg og bacon i en stekepanne, men likevel et måltid. Magen min er ikke særlig fan av egg, så jeg må strengt tatt prøve å få lagd andre ting også, men det er en god start. Et steg i riktig retning! Det er forsåvidt også et steg imot å ikke trenge å dra ut av rommet særlig ofte, men det får så være. Kanskje jeg kan begynne å spise middagene mine ute på fellesrommet, hvor jeg vanligvis spiser kjøpemiddagene uansett. Der er nemlig mikrobølgeovnen, og det kommer nesten alltid bort noen og setter seg med meg mens jeg varmer opp kjøpematen der.

Noe som er litt skummelt er at jeg sakte begynner å gå tom for ting jeg hadde med meg fra Norge. Jeg har gått helt tom for sjampo fra Norge nå, og handlet nylig en japansk sjampo som jeg må bruke fra neste dusj. Jeg kjenner jo bare til japansk vokabular rundt ting jeg faktisk bruker, og på sjampoflaskene står det jo bare ting som kun står på de flaskene, og andre sjampoflasker. Uttrykk som ikke eksisterer utenfor hårproduktverdenen, føles det som. Derfor føltes det litt som om jeg kjøpte sjampo i blinde, men jeg har hørt at hårproduktet i Japan generelt holder veldig god kvalitet, så det beroliger meg litt.

Jeg holder også på å gå tom for deodorant og tannkrem, og det gjør meg litt overveldet. Hadde jeg gått tom for én ting per uke hadde det vært mulig å håndtere, men nå skjer det så mye! Wææ! Tannkrem har jeg også kjøpt i blinde, men jeg vet ikke engang hvor jeg skal få tak i deodorant! Jeg vet hvor ekstremt viktig det er å passe på å dusje og bruke deodorant hele tiden når man omgås folk fra så mange forskjellige kulturer, spesielt i Japan, hvor det er normalt å bade hver eneste dag. I starten badet jeg forsåvidt hver dag jeg også, bare for å tilpasse meg, men det varte helt til jeg så strømregningen, og ikke lengre.

Apropos dusjing og hår og sånt, så har jeg klipt meg. Og siden enkelte ting er likt i Japan som i Norge, så betyr det også at jeg har hatt en lengre samtale med en fremmed, altså med frisøren gjennom hårklippen. På japansk! Jeg fortalte litt om Norge, reflekterte rundt hvorfor folk fra europeiske land ser ut til å lære japansk raskere enn folk fra engelsk-språklige land (frisørens observasjon), snakket litt om sammenhengen mellom religion og lover mot homofilt ekteskap og fikk klagd litt om hvor vanskelig det er å telle ting på japansk. Heldigvis kunne hun berolige meg med at japanere ofte også tar feil. Noen japanere teller faktisk krabber på samme måte som fisk, hehehehe. Men selvfølgelig er det ikke riktig å gjøre det på japansk. ... Neida, det japanske tellesystemet er ikke vanskelig i det hele tatt.

Jeg dro også til norsktimen igjen i dag! Der skulle elevene telle litt på norsk også, og læreren hadde allerede lært dem å telle opp til 30. Så lærte de å si 40, 50, ... 90, 100 og 1000. Og dermed kunne de å telle til 9999. På norsk har vi derimot ikke like mange utfordringer med å telle som på japansk, men å telle datoer eller rangeringer er et unntak, ihvertfall. Syttende mai, tredje plass, etc. Og at intetkjønnsord ikke telles "ett fjell, to fjeller" etc. Læreren fikk forsåvidt et problem med å oversette fjell-telling til japansk, ettersom de ikke har noen måte å telle fjell på.

Der ligger forsåvidt problemet med det japanske tellesystemet. For hver ting som eksisterer har de prøvd å finn en måte å telle det på. Det betyr at de bare enkelte ganger har sagt "neimen, kan vi ikke telle fisk på samme måte som andre smådyr?", men har likevel kommet fram til at "krabber er ikke det samme som fisk, de må vi telle på en annen måte". Men fjell har de ikke funnet noen måte å telle. Han endte opp med å bare si "ichi no yama, ni no yama, san no yama", som japanskstudenter sikkert vil finne litt rart.

In other news, jeg spiller av og til Pokémon-kamper mot en av de andre her som kjøpte det før meg, og har så langt vunnet hver kamp. Yess. Jeg samler også på japansk vokabular litt som Pokémon! Det startet med at jeg "favoriserte" hvert ord jeg trengte å sjekke opp i ordboken, men har gått over til å at jeg prøver å favorisere hvert eneste ord jeg vet at jeg har hørt en eller annen gang. For omtrent tre uker siden lå jeg på litt under 2000 ord. Nå har jeg 4400 favoriserte ord. Det betyr at jeg gjennomsnittlig flekker opp hundre nye ord hver eneste dag, men kun ord jeg vet at jeg kjenner til. Den offisielle grunnen til at jeg gjør dette er sånn at jeg kan senere sjekke opp hvilke ord jeg kjenner til som bruker den og den kanjien, men i virkeligheten elsker jeg å se tallet øke.

Har også gjenlært et japansk uttrykk jeg mener jeg har støtt på før, som jeg syntes var litt morsomt. "Parasite single". Det betyr ganske enkelt en person som tjener nok penger til å bo alene, men velger å bo leiefritt hos foreldrene sine. De sier forsåvidt bare "parasaito shinguru" på japansk, altså et forsøk på å uttale det engelske ordet på japansk. Til japanskstudentene som kan finne på å lese dette, klarer du å si denne setningen med riktig tonefall, slik at betydningen ikke kan misforstås: "庭には二羽鶏がいます"?

One Month, One Man

Er det nå jeg skal ha identitetskrise?
Who am I, and what have I been doing this last month?

Etter å ha bodd en måned i et helt annerledes land har jeg helt sikkert forandret meg litt. Jeg er ihvertfall av typen som forandrer meg raskt i starten, og så roer meg ned. Jeg prøver å tilpasse meg ting raskt, sånn at jeg raskt blir vandt til ting. I motsetning til om jeg hadde prøvd å unngått de rare tingene fordi de ikke var lik min egen kultur, klarer jeg på denne måten å unngå at ting blir mer og mer irriterende. Det som kanskje er vanskeligst å akseptere blankt er mat, men jeg spiser likevel alt jeg blir tilbudt. Vel, nesten alt. Jeg ble tilbudt et fat fullt av tomatskiver med en eller annen saus på, og det måtte jeg bare pent forklare at er et svært "NOPE" for meg. Heldigvis var ikke egentlig maten til meg, men til alle som var på festen.

Ved å akseptere nye ting raskt unngår jeg også kultursjokk, fordi jeg raskt sier "OK" med et straight face istedenfor å legge meg i fosterstilling og tenke "hvorfor, hvorfor, hvorfor roper folka i butikken til meg hver eneste gang jeg går inn?!". Når jeg går på butikker i Norge foretrekker jeg å bli ignorert helt til jeg ber om hjelp, men jeg aksepterer at det i Japan er regnet som høflig å vise kundene at du vet at de er der.

Hvordan har jeg forandret meg på en måned? Vel, som jeg har klagd så mye på tidligere at jeg til slutt følte at jeg ikke hadde stort å blogge om, så er det prøver hver eneste dag. Normalt tre prøver, men denne uken var det fire. Jaja. Uansett, vi gjør prøvene fortløpende i klasserommet, og får et nytt ark hver gang vi gir fra oss et ark. Og hver gang jeg gir fra meg et ark til læreren gir jeg fra meg arket med begge hendene, bukker lett og sier "vennligst/vær så snill (onegai shimasu)". Deretter skvetter jeg litt når jeg får det neste arket, og sier "tusen takk (arigatou gozaimasu)".

Det er ikke det at jeg alltid blir overrasket over at det er flere prøveark. Jeg vet ca. hvor mange ark vi kommer til å få hver dag, men når japanere mottar noe skvetter de alltid litt. Litt som når engelskmenn får en overraskelsespresang og sier "oh, you shouldn't have!". Nå er jo ikke faktisk lekser og prøver like koselige som presanger, selv om vi i klassen spøkte om det senest idag, men det å motta noe i Japan er alltid spesielt, på en måte. Japan er kjent for å ha en veldig sterk gi/motta-kultur, og det kan på mange måter være uhøflig å ikke motta noe du blir tilbudt, derfor reagerer de nesten likt når de mottar noe de vil ha som noe de ikke vil ha. Derfor skvetter jeg litt av "glede" hver gang jeg mottar et nytt prøveark. Men under er et bilde av en japansk McDonalds, og jeg vil gjerne uttrykk at jeg ikke har tenkt å gå like langt for å integrere meg. Bare, wow.

Jeg har også blitt nødt til å reflektere over hvordan jeg vil fremstille meg selv. Å si "jeg" er ikke bare-bare i Japan. En måte er unisex og generelt trygg og høflig, "watashi", mens "atashi" og "uchi" er generelt reservert for jenter, mens gutter bruker "boku" og "ore". "Boku" kan egentlig gjerne brukes av begge kjønn, og det er det mulig at gjelder for "uchi" også, men det vet jeg ganske enkelt ikke. "Uchi" brukes ikke så veldig mye i Tokyo uansett. Men "atashi" er rent for jenter, og "ore" for gutter. Snakker du med en bestefar kan det godt hende at han sier "washi" om seg selv, og ei ungjente kan faktisk finne på å si sitt eget navn istedenfor.

Rugby-gutta sier "ore". Så, jeg går også for "ore". Men selvfølgelig, jeg bruker også "watashi", siden jeg må også passe på hvor høflig jeg uttrykker meg til enhver tid, og både "jeg", "du", verbbøyninger, ordforråd og mye, mye mer forandrer seg i forhold til den sosiale sammenhengen, humøret ditt, aldersforskjellen mellom deg og den du snakker til, om du tenker å be om en tjeneste eller be om unnskyldning. Man skulle tro at det allerede var vanskelig nok, men dette betyr selvfølgelig at den du snakker til analyserer ordvalgene dine og legger det til som en del av konteksten. Så du kan ordlegge deg helt likt til to forskjellige folk, og få voldsomt forskjellige reaksjoner. Scary shit, Japanese is.

Uansett, språkkunnskapene mine har også forandret seg. Lærerne her er så flinke at jeg ofte ender opp med å notere noen av forklaringene, ... og det gikk nettopp opp for meg at det faktisk er vanlig for studenter å ta notater i timer. Men jeg har aldri gjort det. Notater virker mot sin hensikt for meg, ettersom det virkelig er umulig for meg å følge med i timen og skrive samtidig, så jeg lærer mindre fra skoletimene om jeg tar notater. Men noen ganger kan jeg ganske enkelt ikke motstå det, og da er det ikke for min egen del, men for nettsiden min. Jeg har nemlig en annen nettside hvor jeg tenker å lære folk japansk over nett, som en hobby. Foreløpig har jeg bare skrevet en guide for hvordan man kan lære seg kanji så raskt som mulig, men jeg har virkelig blitt en så stor lingvistnerd at jeg gleder meg til å forklare japanske verb til hvem enn som vil lese på siden.

Andre ting som har forandret seg må vel være rutinene mine og levemåten min. Jeg synes nå det er sent å stå opp etter 10 om morgenen på fridager, og før fantes det ikke fridager hvor jeg sto opp før 10. Om jeg ikke har vært oppe altfor lenge med lekser kvelden før, står jeg opp 6:30 for å jogge. Først gjorde jeg det for å jogge med andre, nå er det jeg som er igjen. Det hender at andre også jogger, men mens en av naboene brukte å ringe på hos meg tok jeg først over den jobben, og nå ringer jeg ikke på til folk lenger. Hver morgen, etter joggingen, tar jeg meg en dusj og spiser frokost. Etter første skoletime løper jeg til nærmeste vending machine for å kjøpe en god kopp kaffe. Noe jeg derimot håper at ikke blir rutine er å søle kaffe på den nye læreboka. 

Ja, den nye læreboka. Nei, det er ikke et nytt fag, vi har bare allerede gått igjennom en av lærebøkene på 200+ sider allerede, og har begynt på den neste. Dessverre har vi i samme slengen senket læretempoet, og jeg klagde. Jeg klagde faktisk over at det er mindre lekser. Om jeg har forandret meg? Ja, det ble veldig klart da jeg søyt midt i timen over at læreren spurte om vi skulle bremse ned kanjileksene eller ikke. Forsåvidt hadde vi i går som sagt fire forskjellige prøver, og jeg nailet alle. Ingen slurvefeil, lesefeil eller skrivefeil, verken under kanjiprøvene, lytteprøven og ekstraprøven. Vi får ikke score på hukommelsesprøven, men jeg leste også opp alt vi skulle huske utenat.

Jeg skjelver ikke lenger når vi har dikteringsprøver. Etter videregående, takk til norsklæreren, har jeg en så enorm skrivefrykt at jeg alltid skalv meg gjennom de daglige skriveprøvene her. Å skrive på et helt nytt språk når hånda rister er ikke særlig enkelt, og det hjalp heller ikke frykten. Men lærerne her er snille. Lærerne her ønsker faktisk at elevene skal få så høye karakterer som mulig, litt som lærere som hjelper privatister i Norge. Etter en stund glemte jeg at jeg var redd for å skrive foran folk, spesielt lærere, og nå går det veldig mye glattere. Jeg la først merke til det da jeg plutselig begynte å bli ferdig med å skrive én setning før læreren leste opp den neste. Det føler så utrolig bra!

Men slapp av. Jeg holder ikke kun på med lekser. Jeg har det også koselig, drar på sosiale arrangementer som fester o.l., og handlet nylig både japansk sjakk (shogi) og en nintendo 3ds med Pokémon. Jeg jobber fortsatt aktivt med å prøve å finne ut hvilke japanske kjeks som er gode og hvilke som er fæle, og listen min vokser stadig vekk. I kveld blir det fest igjen, på lørdag skal jeg delta (!!!) i en japansk festival, og neste helg skal jeg faktisk på en todagerscamp med en gjeng japanere i hiking-klubben. Jeg leser også bøkene fra bokhylla mi, skal en av de nærmeste dagene på kino og se Iron Man 3. Jeg har det kjempefint her i Japan!

Oh, og jeg måtte tegne meg selv i lekse til multikulturell kommunikasjons-faget, så jeg baller meg opp til å legge ut bildet her nå, helt til jeg får panikk og fjerner det igjen. Det var egentlig litt gøy å tegne, selv om jeg med en gang fikk lyst til å tegne det på nytt fordi jeg ikke var fornøyd. Men likevel litt fornøyd. Fokuser på det positive, Josse..!

Culture is Weird

Kultur er en skikkelig rar ting
Derfor har vi et fag hvor alt vi gjør er å synes at ting er rare

Multikulturell kommunikasjon. For å forstå at perfekte oversettelser fra ett språk til et annet ikke nødvendigvis bærer samme betydning, trenger man ikke mer enn å være bevisst over dette faktumet. Et land kan ha som kultur at det å spise det siste kakestykket viser at du elsket kaken og er kjempefornøyd, mens i et annet land kan det å la det siste kakestykket være bety at det var akkurat nok, og at kokken kan være fornøyd med anslaget av hvor mye kake han/hun burde ha lagd. Jeg kommer fra det første landet og bor nå i det andre landet.

Tider hvor jeg tror jeg er høflig og hyggelig kan det være at en eller annen person i rommet blir ekstremt ukomfortabel. Jeg har allerede gjort en av mine katolske venner ukomfortabel mer enn én gang før jeg fant ut at han var katolsk. For slike tilfeller har vi et fag dedikert til multikulturell kommunikasjon, og det første vi skulle gjøre var å gå en tur til en park og synes at Japan var rar på veien dit. En litt rar setning, men oppgaven var faktisk å se på alt, og reflektere over hva som var unikt og sært for deg, som kanskje folk fra andre land vil gå rett forbi uten å engang ense. En i klassen fikk f.eks. sjokk av å se at en offentlig veggklokke faktisk fungerte, fordi alle klokker man finner ute har sluttet å fungere for lengst, uten at de fikses.
 
Etter denne turen skulle vi reflektere over tre-fire ting og sammenligne det med vårt eget land. Jeg valgte regler, infoskilt og trær. Jeg valgte også å legge ut innleveringen min her på bloggen, bare for å eventuelt se om noen blir sinte og sier at de har et helt annet bilde av Norge, som jeg absolutt forventer at skal skje. Men jeg skrev innlevereringen kun med mitt eget bilde i hodet, og det var oppgaven. Så, med forbehold om at det er svært usannsynlig at norske lesere vil si seg enig med alle mine refleksjoner, her er innleveringen min:

A foreigner in Japan

On Friday the 19th of April, Miyagi-sensei's Multicultural Communication class went to Nogawa park. On the way, we were asked to observe everything, big and small, we saw around us, and reflect upon whether or not these things felt unique and/or strange for a person from our own country.

For any foreigner in Japan, finding only a few new things is a challenge. It was very hard to not take pictures of every single thing I saw. And it would be very, very hard to only say a few things about those things I chose to write about here, so I decided to reflect upon things from several aspects.

I also wanted to write about emergency preparement, handicap aid, lights of different kinds, and more, but I chose to rather focus on and say more about these following subjects.

New findings

• Restrictions
• Warning signs
• Trees

Restrictions

For any outsider bearing a positive mindset coming to Japan, it's easy to notice that things in general work smoothly here. I have too much to say about this subject, but I'll try to stick to the pictures from this trip. Some of the things that work smoothly in Japan are results of everyone knowing what is alright to do, and what aren't. The things that aren't alright to do are prohibited, and therefore people won't do it. Right?

Perfect "freedom" is the same as anarchy, where everyone are free to do things the way they want. But things run more smoothly with certain restrictions, like everyone driving on the right side of the road. Or on the left, if you're from Japan, England, Australia etc. Partly because of their restrictions and ways of doing things, Japan runs smoothly. Let's take a look at a few of those restrictions.

No playing

Don't enter the pond, don't play soccer, don't use fireworks and don't fly kites.

Restrictions

When in one of the parks on the way to Nogawa Park, we encountered a sign with four restrictions: keep out of pond; no soccer; no fireworks; no kites. I am truly perplexed by these restrictions. In Norway, the sign might have these points: do not pee in the pond; do not throw trash in the park; pour water on your campfire when you are done; do not have sex in the park. Not that a lot of people do the last thing, but it's more common to see on signs than "no kites".

About not entering the pond, Miyagi-sensei showed us another sign which explained that the water is for emergencies, which explains why they wouldn't want people to walk into the pond for any reason. In Norway, ponds are often very cold, so people bathe in them only when challenged.

About not playing soccer, I guess it's means that the park in general should not be used as a sports ground. In this, I also expect that playing rugby or american football is also frowned upon.

About not being allowed to use fireworks, I know about this restriction from before because it's common for Japanese people to sometimes burn sticks of fireworks like we saw in the "The Japanese Culture"-movie earlier. However, these sticks are small and only fuzz a little bit. If the restriction is because of the fire hazard, then I can say that it's the same as in Norway. Like I said, it's common practice to pour water on your campfire after you finish cooking your food in the park. Slightly different scale of fire hazard, though...

About not being able to fly kites, I remain perplexed. Why not kites? Because they could fall and could hit someone's dog? Because if it goes high enough, it can hit the planes taking off from/landing at the nearby airport? If it's the last one, I can understand the restriction, but I don't know if kites are restricted in other parks.

Only for children

Only for those who are 3-12 years old.

Restrictions

In Nogawa park, we found a playing ground which made it absolutely clear that only children were allowed to play there. The toys were not limited by weight, but by age. Nobody younger than 3 or older than 12 years old were allowed to use most of the toys, with a higher bottom limit in some cases. Enraged and enfuriated by this restriction (or rather, excited by seeing the toys), I mounted one of the toys (picture above). In Norway, the rule is "don't hurt yourself" for young people and "don't hurt the toy" for older people. Both I and the toy remain unharmed.

Warning signs

As for warning signs, Japan really goes overboard. In every way. I have included two pictures where Japan goes overboard in the "Captain Obvious" way, and the "I don't know what to do with all of this information" way. Let's see what I found.

Road ahead

 "Road ahead, please take care."

Warning signs

There is a roadway ahead of here. Please take care.

Really? Really? Not only is the roadway outside of the park area, in plain sight, with the white stripes on it signaling that pedestrians will be able to cross a roadway here, but the road is blocked, I'm assuming to slow down bicyclists, so that you have to walk around it to get to the pedestrian crossing. And there might not be any cars on the road to actually endanger you.

Warning people before danger they already expect is not necessarily a bad thing, but if I were to take it further and compare, it felt like being forced to call a help center to ask for the pin code to the lock on my cup of coffee, because it might be warm to my lips.

In Norway, we have blue signs near pedestrian crossings, but they're there to tell the drivers that they have to slow down so they don't hit anyone. I'm trying to think of some warning signs you can find in Norway that are meant to be for other than people driving cars, but I can't think of any at all.

Slope ahead

 Slope ahead, please take care.

Warning signs

On the way to the observatory center, the group went over a bridge and down a slope. There we found a warning sign for handicapped people, saying there's a slope ahead. In the same way as with the roadway, this was pretty obvious from the actual slope in front of us, but this time there was an abundance of information as well! I will mentally put myself in a wheelchair and see what I get out of this. Warning signs in Norway only exist for people to actually use the information, so let's see what we get here.

Slope ahead! The slope will lead you to the park observation center. So far, so good. If I'm in a wheelchair, I should watch out for the slope, and it's good to know where it leads in case slopes are troublesome for me. Especially when I consider whether or not I want to go back the same way, slopes matter.

Slope's degree: 5% or 2.5°! Oh. Uhm, I'm not sure what this means for me in a wheelchair, but if I saw enough of these signs, I would know how troublesome the slopes are. "Oh, I don't feel like going up a 7% slope today, but 5% should be fine".

Width of slope: 2m! I see. Well, I'm not a car, my wheelchair can fit in most areas, but it's good to know that I can pass by other people in wheelchairs without one having to go back to let the other pass. There's enough room!

Slope length: 100m! One hundred meters? I might have to go a full 100m up a slope if I want to return the same way? And if I lose control on the way down, this can get ugly. I'm feeling anxious.

There is an even area in the slope where you can take a break! Ah, well, this is very good. The slope is long, but I can stop along the way and see how it's going so far. Have a snack and a drink on the way up if I'm feeling tired. But I'm not sure if this is all worth the trouble, I might turn around and just go somewhere else instead.

There are toilets in the observatory center! ... Well, down the slope we go.

Camphor tree

 The sign says "camphor tree".

Trees

Norwegians like to think that they are "one with nature". We climb mountains during the weekends, learn to make a campfire, put up a tent and find a good meal in the woods without having to be in a Boy/Girl Scout team. While Japan is said to be a country with technology everywhere, Norway is the opposite, with nature everywhere. Now, of course, both Japan and Norway have different amounts of nature from place to place, and Japan is also famous for it's beautiful nature, but this is the generalization.

However, the connection with nature is completely different. In Norway, if you see a tree, you see firewood or a place to climb. Thinking on my feet here, I can name maybe four different kinds of trees you can find in Norway, even though there are very many. I simply do not know any more names of trees, except for truit trees. And if I saw those four kinds of trees, I might not even be able to add the correct name to the correct tree...

Walking around in a park in Japan, I see this sign hanging on the tree. The sign has the actual name of the tree on it, and not like "this tree is special and we named it Roger", but the species. "Camphor tree". Very many other trees had nametags on them, and I've seen them other places in Japan as well. While the Norwegian way of taking care of the nature is to create green energy and replant forests, it seems to me like Japan actually cares about the trees and the nature in their country. Hanami is an example of a closer relationship to nature.

Useless trees

Please do not climb the trees.

Trees

When we got to the actual Nogawa park, I noticed how beautiful the trees were. The trunks were thick and steady, the branches looked like they could take a punch (or a 22-year old Norwegian). I looked with great hope to my Japanese teaching assistant and told him I really wanted to climb one of them. He laughed jollily, as I was silly to ask such a question on a school trip. It felt like the answer was obvious. "Be my guest," I expected him to say.

Just to be sure, I wanted to make sure that it wasn't actually illegal, so I asked again, and it was illegal! He immediately made a batsu (X) to indicate that nope, nope, no climbing of trees! I'm not even sure what to say about this, but I'm definitely going to climb a few extra trees in Norway whenever I go there, just to catch up on not being allowed to climb in Japan.

If climbing trees in Japan is actually against the law or just against the park rules, I don't know. Why climbing trees isn't allowed makes me think about storms and such hazards, but we have that in Norway as well. It's normal to see huge trees with massive branches broken off from a storm. Maybe climbing also could damage the beautiful park trees.

Well, I guess that my not being allowed to climb trees in the park could have been a cause for why I didn't obey the rules on the children's playground in the "Restrictions" part of this text.