Og etter hver interessante ting blir jeg plutselig opptatt med den neste
Det har ikke vært enkelt å få skrevet om det som skjer for tiden, så dette innlegget blir litt som en oppsummering av ting jeg har gjort i det siste. Egentlig skulle jeg gjerne ha skrevet et innlegg om hver ting, men jeg føler at å ihvertfall få skrevet noe er bedre enn at jeg aldri skriver fordi jeg ikke har tid til å skrive så mye som jeg vil. Uansett har jeg det kjempemorsomt for tiden, og vil dele opplevelsene mine!
Jeg dro på en teseremoni for noen uker siden, hvor jeg blant annet satt i den japanske "seiza"-stillingen, kjent for å ta livet av beina over tid. Knærne mine er heldigvis litt rare, som betyr at å stå på knær er en verden full av smerte, men å imponere japanere ved å sitte i seiza over lang tid har blitt min forte. Seiza kveler nemlig blodtilførselen til beina for dødelige mennesker, som gjør at det er umulig å reise seg fra sittestillingen uten å falle, og derfor er det "høflig" å være tålmodig med å reise seg etter en teseremoni. Det kommer selvfølgelig av at hvis alle reiser seg raskt blir det fort en klein situasjon hvor alle faller på hverandre.
Jeg deltok også i Kurayami-festivalen, "Mørkets festival", og en av japanerne der fortalte historien bak festivalen. Han fortalte om hvordan guden man feirer, hvis navn jeg har glemt, ligner mest på Satan, av alle de "vestlige" figurene han kunne komme på. Så fortalte han videre om hvorfor det egentlig var greit, Satan var jo også en engel, og hadde mye positivt, men som med festivalguden ble han litt stemplet som en bad guy, for å si det mildt. Det finnes jo godt og vondt i historiene til alle kulturer uansett. Festivalguden var også en helt, da. Men navnet til festivalen kommer ikke fra "mørkets krefter", det kommer fra en gammel tradisjon hvor menn under festivalen fikk lov til å ligge med andre kvinner utenfor ekteskapet, uten følger. Lokalhistorie er virkelig en rar ting.
Forrige fredag besøkte vi en barneskole. Det var med Multicultural Communication Class, så nok en gang var oppdraget å bli overrasket av den japanske kulturen og få åpnet våre øyne for kulturforskjeller. Folk sier at barn er barn uansett hvor man reiser i verden, men med det i tankene ble jeg virkelig sjokkert. Sjetteklassingene (det siste året på barneskolen for japanere) møtte oss ute på veien og delte seg opp i to og to for å lede den oppsplittede klassen vår til gymsalen. Der hadde de forberedt sandaler til hver og en av oss, og de la skoene våre i en skohylle. Deretter ble vi møtt av gangveien på bildet ovenfor, før de fremførte et mesterverk av en trommekunst. Etter noen taler ble alle i klassen vår delt opp og introdusert til 3-4 skolebarn som hadde tegnet flagget vårt og forberedt forskjellige leker og moro. Aldri før har jeg sett så godt organiserte barn.
Helga etter skolebesøket klatret jeg også et fjell med fjellklubben. Vi dro litt vestover til en innsjø og klatret opp det nærmeste fjellet morgenen etter en barbeque. Natten ble tilbragt i telt, som jeg virkelig ikke kommer til å savne noe særlig. Det var likevel absolutt verdt det, ettersom turen var en flott opplevelse. Jeg er forsåvidt den eneste utlendingen i klubben, så jeg blir tvunget til å snakke japansk hele tiden, som jeg er glad for. Det var forsåvidt en som var interessert i å høre om norsk historie og opprinnelsene til språket, så jeg forklarte diverse om hvordan norsk har mange likheter til dansk og svensk etter å ha vært under kontroll fram til 1905. Norsk historie er ikke mitt stødigste punkt, så jeg må nesten lese meg litt opp på det også, for å kunne svare bedre senere. På bussturen hjem insisterte høytaleren på å si "please press the butter", så der var jeg også jevnlig underholdt.
Shogi, japansk sjakk, holder jeg også mye på med. Jeg lærer det bort til så mange andre her som mulig, mens jeg prøver å komme meg forbi nybegynnernivået ved å lære fra profesjonelle youtubefilmer og lignende. Hvis jeg bare spiller med folk som er helt nye vil jeg jo aldri bli flinkere! Målet er likevel å lære bort shogi så godt at alle til slutt klarer å slå meg, slik at jeg igjen får noen å slå. Dette har så langt vist seg å være en temmelig morsom hobby, og japanere blir nok en gang glade for å høre at jeg holder på med noe som absolutt er å regne som japansk kultur. Derimot er det visst ikke så mange japanere som faktisk kan å spille shogi. Det at det ikke er en shogi-klubb på skolen er faktisk ganske overraskende, men det finnes alltid neste år!
I tillegg til shogi har jeg begynt å spille bridge med tre andre (som er nødvendig for bridge, det må spilles med fire), og det er også veldig morsomt! Pappa spilte det selv da han var yngre, så jeg måtte jo gi det en sjanse. I bridge spiller man med en partner, mot de to andre. Partneren min er virkelig altfor god, men hun er også en flink lærer, så hun tvinger meg til å ta kontroll hver runde vi spiller, bare for å få meg til å se selv hvilke taktikker jeg burde bruke. Jeg er nervøs for at hun til slutt kommer til å ha lyst til å dra på turneringer eller lignende, som hun tydeligvis gjorde på videregående. Men pappa fortalte meg at tremenningen min fikk sølv i junior-VM i bridge, så det at jeg har sterke bridgespillere i familien gjør at jeg får mer lyst til å bli god selv.
Denne lørdagen dro jeg til en fest i Ebisu, Tokyo! Jeg ble invitert av en svensk kompis jeg har fått meg her på skolen, som jeg går til norsktimene med. Jeg ble invitert fordi bursdagsbarnet vi feiret levde etter en fantastisk mantra. "The friends of my friends are your friends". Veldig bredt, og det gjorde at veldig få på festen kjente hverandre fra før, som gjorde det ekstra morsomt og sosialt. Et par morsomme ting var at det var flere svensker der, selv om bursdagsbarnet var japansk, fordi han hadde vært assisterende japansklærer i Sverige et år. Disse svenskene var selvfølgelig på 180-200cm hele gjengen, som er noe for seg selv her i Japan.
Bursdagsbarnet fylte 30 år, og det betyr også at veldig mange av gjestene var gifte. Folk viste forlovelsesringer og introduserte ektemenn og koner i hytt og pine. Jeg kunne jo selvfølgelig fortelle om at broren min skal gifte seg i sommer, og snakke om kjæresten min, men jeg var veldig tydelig den yngste i flokken. Da folk begynte å overrekke businesskort til hverandre følte jeg at jeg hadde blitt trumfet. Kanskje på tide å gi litt liv til ja.pane.se snart?
Tirsdag den 28. mai har vi midtsemestereksamen. Den dekker intet mindre enn 250+ kanji, godt over 150 grammatikkpunkter, rundt 80 sider med setningsstrukturer og 40 utenlandske ord. De utenlandske ordene er slitsomme, fordi de innebærer å kalle knappen til et kamera for "shattaa". Innen testen vil klassen min egentlig ha lært over 550 kanji, som betyr at de vi faktisk skal kunne til testen er ting vi husket best for noen uker siden. Repetisjon. Denne overhengende eksamenen gjør at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å ha særlig mye fritid framover, men vi får se om jeg ikke får tid til en teseremoni eller en barbeque til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar